I USA advarer embetsrepresentanter for den offentlig folkehelsen og leger for at tusener av personer smittet av Covid-19-viruset vil dø denne uka. «Dette kommer til å bli vårt Pearl Harbor-øyeblikk, vårt 9/11-øyeblikk, bare det at det ikke vil være lokalisert,» sa [Surgeon General] Jerome Adams, sjef for USAs folkehelseetat, på Fox News på søndag. «Det vil bli mye død,» la Donald Trump til på lørdag.

I Europa døde nesten 3 000 personer sist lørdag der sykdommen fortsatte å brenne gjennom Italia, Frankrike og Spania. I de mindre utviklede landene i Asia, Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, der store deler av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, vil dødsofrene helt sikkert bli å regne i hundretusentall.

USA har fremstått som pandemiens globale sentrum. Totalantallet dødsfall nærmer seg 10 000, med 1 331 dødsofre bare på lørdag. Ifølge en artikkel publisert i New York Times på søndag er dette et tall som imidlertid er lavere enn det faktiske antallet ofre.

Times rapporterte: «I mange rurale områder sier leger og rettsmedisinere at de ikke har testene de trenger for å identifisere sykdommen. Legene mener nå at noen dødsfall i februar og begynnelsen av mars, før koronaviruset nådde epidemiske nivåer i USA, sannsynligvis ble feilidentifiserte som influensa, eller de ble bare beskrevet som lungebetennelse.»

Anthony Fauci, direktør for nasjonalinstituttet for allergi og smittsomme sykdommer, gjorde for sin del klart at det ville være en «falsk uttalelse» å si at USA har Covid-19 «under kontroll».

Dette, for å si det i klartekst, er en underdrivelse. Mangelen på engang en nøyaktig katalogisering av antallet døde er bare nok et grotesk eksempel på et skue av desorganisering og kaos som nesten trosser enhver beskrivelse.

USA har fremdeles ikke en retningslinje for å teste og isolere alle mistenkte tilfeller, som anbefalt av Verdens helseorganisasjon (WHO). Over 90 prosent av byene i hele landet mangler de mest grunnleggende forsyningene, inkludert ansiktsmasker for førsterespondere og medisinsk personell. Nittito prosent har ikke nok testsett, og 85 prosent har ikke nok ventilatorer.

Samtidig fortsetter delstatenes regjeringer og lokalmyndigheter å varsle om at de står kort før en overhengende mangel på ventilatorer. Louisiana-guvernør John Bel Edwards har sagt at hans stat forventer å tømmes for deres tilgjengelige ventilatorer innen mandag, mens byrådsleder Bill De Blasio i New York City advarte for at byen er satt til å gå tom for livreddende apparater innen tirsdag eller onsdag.

Regjeringens kombinasjon av inkompetanse og likegyldighet er personifisert av Trump selv, som under sine daglige virrende pressekonferanser knapt engang kan få seg til å uttrykke sympati for pandemiens ofre.

I den grad det er noe element av katastrofen som virkelig får Trump opprømt er det innvirkningen pandemien har på selskapsbunnlinja. Fauci har sagt at spredningen av Covid-19 kunne reduseres vesentlig, om ikke helt stanset, ved å stenge ned all ikke-essensiell næringsvirksomhet og opprettholde en landsdekkende sosial karantene som sannsynligvis måtte vare i flere måneder.

Men Trump selv, mens han av og til later som han akter advarslene fra Fauci og det vitenskapelige samfunnet, erklærer gjentatte ganger og med langt større overbevisning, som han gjorde på lørdagens pressekonferanse, at amerikanere «må komme seg tilbake til arbeid».

Han sa: «Tenk på det, vi betaler folk for ikke å gå på jobb. Hva er det for noe? Hvordan henger det sammen?»

Det ville være en feiltakelse å se Trumps likegyldighet overfor menneskeliv som bare manifesteringen av hans sosiopatiske personlighet. Om enn grovt og ubehøvlet så uttrykker Trump en posisjon som har bred støtte innen styringseliten.

Under slagordet «Kuren må ikke bli verre enn sykdommen» begynte kapitalistmediene å hevde at den økonomiske skaden forårsaket av nedstengingen av næringsvirksomheter og fabrikker, på lengre sikt, ville vise seg mer skadelig for samfunnet enn dødsfallene som ville resultere av en rask gjenopptakelse av arbeidet, selv om pandemien ikke var under kontroll.

Med en gjennomført kynisme presenterer mediene seg som fortalere for arbeidende mennesker og de fattige. For eksempel forkynner nå redaksjonsrådet i Wall Street Journal, som aldri klaget da selskaper strøk vekk arbeidsplasser og kuttet lønningene for å øke selskapsprofitter, i en lederartikkel publisert sist fredag deres bekymring for nedstengingens «psykologiske belasting for amerikanere som aller minst har råd til det».

Journal ser pre-pandemi-økonomien gjennom rosafargede brilleglass: «Tragedien [med nedstengingen] er desto verre fordi hovedofrene er de lavt faglærte og [‘blue collor’] produksjonsarbeiderne som hadde tjent mest i de siste par årene.»

Hadde tjent mest! Sammenlignet med hvem? Kanskje med administrerende direktører og andre selskapsdirektører som har gjennomsnittlige årslønninger, for ikke å nevne bonuser og inntekter fra investeringer, flere hundre ganger større enn den gjennomsnittlige arbeideren.

Og for all deres bekymring for byrdene forårsaket av en langvarig nedstenging av utrygge arbeidsplasser, identifiserer ikke Wall Street Journal – som rent tilfeldigvis eies av den reaksjonære multibillionæren Rupert Murdoch – den delen av befolkningen som har størt sannsynlighet for å lide den høyeste dødeligheten av en for tidlig gjenopptakelse av arbeidet.

Strippet for all den bevisste tilsløringen betyr forlangendet om å «balansere» det å redde liv mot «økonomien» ikke annet enn å ofre menneskeliv for kapitalistenes profittinteresser.

Fra styringsklassens ståsted må prosessen med klasseutbytting gjennom produksjon bare fortsette. Og de som dør, de kan erstattes. Den eneste overordnede bekymringen er veksten og ekspansjonen av aksjemarkedsverdiene for finansoligarkiets berikelse.

I en annen artikkel publisert på fredag erklærte Politico: «Ja, vi må måle liv mot penger.»

På den andre siden av Atlanterhavet fremmes det samme argumentet.

I Storbritannia hevder Economist: «Covid-19 presenterer sterke valg mellom liv, død og økonomi.» Ukemagasinet skriver: «Det høres kaldhjertet ut, men et dollartall på livet, eller i det minste en måte å tenke systematisk på, er nettopp det ledere vil trenge dersom de skal finne sin vei gjennom de opprivende månedene som kommer. Som på denne sykehusavdelingen er avveininger uunngåelige.»

Economist fortsetter: «Når et barn faller i en brønn vil den grenseløse lysten til å hjelpe seire – og slik burde det også være. Men i en krig eller under en pandemi, kan ikke ledere unnslippe det faktum at ethvert handlingsforløp vil påføre massive sosiale og økonomiske kostnader. For å være ansvarlig må du stable opp hver og én, mot de andre.»

Og hva består «oppstablingen» av? I kolonne A er det en global oppsummering, land for land, av antallet mennesker som sannsynligvis ville dø dersom det kommer til en rask gjenopptakelse av arbeidet mens pandemien raser. I kolonne B er det en annen oppregning, bank for bank og aksjeselskap etter aksjeselskap, av milliardene i profitter som ville bli forspilt.

Ifølge Economist er valget klart. Konsekvensene av et forlenget regime med nedstenging av fabrikker og sosial distansering er, fra et nøkternt forretningsmessig synspunkt, for forferdelig til å tenke på: «Markeder ville velte og investeringer bli forsinket. Økonomiens kapasiteter ville visne etter hvert som innovasjonen bremses og ferdighetene forfaller. I siste instans, selv om mange mennesker dør, kunne kostnadene av distansering veie tyngre enn fordelene.» [Kursiv tillagt]

Det steinharde hjertet til Thomas Malthus, attenhundretallets kapitalistøkonom og hater av menneskeheten, slår fremdeles i den britiske styringsklassens bryst.

Der Spiegel, som skriver på vegne av den tyske styringsklassen som skjenket verden Adolf Hitler, erklærer at det er en «farlig idé» å tro at landet «kan ri av en flere-måneder-lang nedstenging uten å lide noen alvorlige konsekvenser». Opprinnelig «var det riktig å følge virologenes råd og stenge ned landet for å demme opp for den ukontrollerte spredningen av viruset. ... Men i de kommende ukene og månedene må vi kontinuerlig revurdere. På det tidspunktet må det tas seriøse beslutninger om hvilke risikoer vi er villig til å inngå for å få økonomien tilbake på sporet.»

«Risikoen» som kapitalistregjeringer forbereder seg på å inngå er med arbeiderklassens liv.

Forlangendet fra vesentlige deler av det politiske etablissementet om å gjennoppta arbeidet har oppstått som ei klar linje av sosial splittelse mellom arbeiderklassen og finansoligarkiet.

Beregningene som gjøres av styringsklassen og dens apologeter antar at alle sosiale og økonomiske beslutninger må være basert på det kapitalistiske profittsystemets behov og interesser. Enhver retningslinje eller handling som undergraver dette systemet, eller som truer styringsklassens formue, er illegitim.

Men arbeiderklassen, som en objektivt progressiv og revolusjonær samfunnskraft, har et helt annet sett med prioriteringer og interesser, som er fundamentalt uforenlige med kapitalistenes.

I forrige måned ble de store Detroit-bilprodusentene tvunget til å stenge ned produksjonen midt under ei tiltakende bølge av arbeideres arbeidsnedleggelser. Ansatte ved Amazon, Instacart og Whole Foods gikk til streik i forrige uke med krav om trygge arbeidsforhold og nedstenging av ikke-essensiell produksjon. Og sykepleiere og annet helsepersonell iscenesatte protester for å kreve det livsnødvendige verneutstyret de har blitt benektet.

Det kan bare være én prioritering i denne pandemien: redding av liv. All ikke-essensiell produksjon må stenges ned inntil tilstrekkelige test- og kontaktsporingsprotokoller er på plass og sykdommen kan begrenses og kontrolleres. Alle essensielle arbeidere, medregnet de innen medisinproduksjon og helsetjenester, massetransport og matforsyning, må besørges fullt verneutstyr og garantert trygge arbeidsbetingelser.

Ja, saksanliggendet om økonomisk motgang er viktig, og det må løses. Så lenge som pandemien gjør det umulig for arbeidere å komme trygt tilbake til sine arbeidsplasser, må de kompenseres fullt ut. De økonomiske ressursene må komme fra kanselleringen av redningspakka for multibillioner av dollar for storselskapene, og en omfordeling av finansmidlene for å støtte den arbeidende befolkningen.

Kampen for disse kravene må utvikles til en bredere kamp for å få en slutt på privat kapitalistkontroll over det økonomiske liv, for å få omdannet storselskapene og bankene til offentlige produsenter av grunntjenester [‘utilities’] som kontrolleres demokratisk av arbeiderklassen, og derved etablere en sosialistisk økonomi som ikke er basert på anskaffelsen av privatprofitt, men for å fremme menneskehetens interesser i en global skala.

Som World Socialist Web Site skrev i forrige uke, «alternativene presenterer seg som det kapitalistiske profittsystemet og døden, eller sosialisme og livet.»

Anbefalte uttalelser om koronaviruspandemien

Arbeiderklassen, sosialisme og kampen mot pandemien

[2. april 2020]

Koronaviruspandemien og perspektivet for sosialisme

[31. mars 2020]

Hvordan bekjempe COVID-19 pandemien: Et handlingsprogram for arbeiderklassen

[18. mars 2020]