Det amerikanske presidentvalget er nå åtte uker unna. Kampanjen mellom Trump og Biden setter en administrasjon som appellerer til vold og politi-stat-represjon opp mot Det demokratiske partiets kampanje, som alltid, ikke byr noe reelt alternativ til pådrivet i retning av autoritært styre og krig.

Trump-administrasjonen anvender valgkampen som et forsøk på å bygge opp en høyreorientert, fascistisk bevegelse på en snerrende antisosialistisk basis. Trump har fulgt opp sin hylling av Kyle Rittenhouse, som i Kenosha i Wisconsin i forrige måned drepte to demonstranter og skadet en tredje, med oppfordringer om hevn rettet mot motstandere av politivold.

På sin pressekonferanse på mandag hyllet presidenten US Marshals’ drap av demonstranten Michael Reinoehl i forrige uke. Trump erklærte: «Dersom noen bryter loven må det være en form for gjengjeldelse,» og ignorerte utenomjuridiske represalier fra sine støttespillere. Samme dag re-tvitret han en uttalelse fra den høyreorienterte kommentatoren Dinesh D’Souza, som erklærte at politisk uro ville føre til «fremveksten av borgermilitser rundt om i landet» – det vil si fascistiske vigilantorganisasjoner som Patriot Prayer, ansvarlig for terrorisering av protesterende demonstranter i Portland i Oregon.

Som World Socialist Web Site har bemerket, stiller ikke Trump for valg som president; han stiller som Führer. Hans kampanje ser ut til å være modellert på Hitlers bud på embetet som tyske kansler i 1932. Ved bruke av et språk som er uten sidestykke i amerikansk historie, søker Trump å skape betingelser, uavhengig av resultatet den 3. november, der han vil fremstå som lederen for en utenom-konstitusjonell, høyreorientert bevegelse.

Skulle Trump vinne valget er det ingen tvil om at han da umiddelbart vil eskalere undertrykkingen av demokratiske rettigheter og former for politi-stat-styre.

Under disse betingelsene er Det demokratiske partiets argument at all opposisjon mot Trump må rettes inn på valget av Biden. Det ville imidlertid være en fatal politisk feil om arbeidere skulle tillate at deres kamper underordnes Det demokratiske partiets valghensyn.

Trump oppsto ikke fra ingensteds. Han uttrykker, i den mest utilslørte form, den essensielt sett fascistiske, antidemokratiske impulsen til den amerikanske styringsklassen som helhet. At Trump ikke er en slags demon sluppet løs fra helvete, avsløres i det faktum at veksten av autoritært styre og fascisme er et universelt fenomen, fra Brasil og India til Frankrike og Tyskland.

Arbeiderklassen må rette sin motstand mot den underliggende sykdommen som Trump er et uttrykk for. Hva er betingelsene og forutsetningene som bygger opp under denne krisen?

For det første, koronaviruspandemien har avslørt den katastrofale tilstanden kapitalismen har drevet samfunnet til. Denne tilstanden er et ekstremt uttrykk for, og et produkt av underordningen av alt til selskaps- og finansoligarkiets profittinteresser.

Styringsklassen har effektivt sett adoptert en politisk orientering for «flokkimmunitet», det at viruset skal få spre seg uten forhindring. Kampanjen for gjenopptakelsen av arbeid, anført av Trump men implementert av både Demokrater og Republikanere, har allerede ført til et enormt oppsving av antall dødsfall, som nå nærmer seg 200 000 personer. University of Washington anslår nå at antallet dødsfall innen utgangen av året kan stige til over 400 000.

For det andre, i parallell med pandemiens helsekonsekvenser, er det for millioner av mennesker en utdypende sosial og økonomisk krise. Til tross for tilbake-til-arbeid-kampanjen er det nå mer enn 11 millioner færre arbeidsplasser enn før pandemien rammet. Det er seks uker siden Kongressen lot vedtaket om føderale arbeidsledighetsytelser utløpe, og med det kastet millioner ut i fattigdom. Antallet amerikanere som i år står overfor sult anslås å øke med 45 prosent, til mer enn 50 millioner.

Multibillioner-redningen av Wall Street, sanksjonert med Kongressens nesten enstemmige støtte i slutten av mars, besørget massiv vekst av oligarkiets rikdom. Forbes publiserte tirsdag sin siste oppdatering om amerikanske milliardærers formuer, og rapporterte at den samlede formuen til de 400 rikeste personene har nådd rekordnivået $ 3,2 billioner [NOK 28,98 billioner; dvs. 28 980 milliarder], opp $ 240 milliarder [NOK 2 173,2 milliarder] fra nivået for ett år siden.

For det tredje, den utdypende økonomiske, sosiale og politiske krisen øker faren for at styringsklassen vil se krig i utlandet som et virkemiddel for å få løst sine problemer hjemme. Trump foretar aggressive trekk i Sør-Kinahavet som del av sin offensiv mot Kina, mens Demokratene, om de skulle komme til makten, har forpliktet seg til en intensivering av konflikten med Russland og til krig i Midtøsten.

Dette er betingelsene Trump-administrasjonen responderer på. I sin partiuttalelse den 14. oktober 2019, «Nei til amerikansk fascisme! Bygg en massebevegelse for å tvinge ut Trump!», erklærte Socialist Equality Party:

Det å bagatellisere, enn si benekte, at Trump-presidentskapet vokser raskt, som en kreftsvulst, til et høyreorientert autoritære regime med utpreget fascistiske kjennetegn, er å lukke øynene for den politiske virkeligheten. Den slitte frasen «det kan ikke skje her» – dvs. at det amerikanske demokratiet er evig immunt mot fascismens kreft – er håpløst utdatert. Selve det faktum at en kjeltring som Trump steg opp til nivå av Det hvite hus bevitner det eksisterende politiske systemets terminale krise.

Disse prosessene har bare intensivert det siste året, kraftig akselerert av koronaviruspandemien. Trumps fascistiske retorikk er et forsøk på å slå tilbake en voksende sosial bevegelse fra arbeiderklassen mot de politiske orienteringene til selskaps- og finansoligarkiet.

Det demokratiske partiet representerer imidlertid en annen fraksjon av det samme oligarkiet. Partiets appeller er til dominerende fraksjoner fra militæret og etterretningsagenturene, som voldgiftsdommerne for politisk makt de vil henvende seg til dersom Trump nekter å forlate embetet. Partiets hovedmål er å få undertrykt enhver form for sosial opposisjon som truer styringselitens interesser.

I løpet av den siste uka har Biden fordømt protester mot politivold, han har angrepet sosialisme, og gjort det klart at han vil innrett sin kampanje på det mest mulig høyreorienterte grunnlag. Der de nå er i de siste stadiene av valget, prøver Demokratene å gjenopplive sin antiRussland-kampanje for stadig mer eksplisitt å målrette venstreorientert opposisjon innen USA, som «utenlandske motstanderes» verk.

Biden presenterer seg som «mannen i midten» under betingelser som er under utvikling i retning av en borgerkrigstilstand. Hans kampanje tilbyr ingenting for å adressere den sosiale katastrofen som massene av mennesker konfronterer. Demokratenes åpne omfavnelse av militaristisk vold – der de ønsker de ledende arkitektene for Irak-krigen velkommen som del av deres «koalisjon» – tillater til-og-med den fascistiske Trump å posere som en motstander av «det militær-industrielle komplekset».

Demokratene er fremfor alt imot å ta opp ethvert anliggende som undergraver styringselitens økonomiske og finansielle interesser. En indikasjon på den sosialpolitiske orienteringen en Biden-kampanje ville ført om den var i maktposisjon, ble indikert i en artikkel publisert mandag i Washington Post. Med henvisning til de økonomiske forslagene bekjentgjort av Biden-kampanjen – bestående av overfladiske reformer som var resultatet av diskusjoner med partiets «Sanders-Warren»-fløy – skrev Post:

Men i private telefonsamtaler med Wall Street-ledere gjorde Biden-kampanjen det klart at disse forslagene ikke ville være sentrale for Bidens agenda. «De sa i utgangspunktet: ‘Hør her, dette er bare en eksersis for å holde Warren-folket beroliget, så ikke les for mye inn i det,’ fortalte en investeringsbankier, med henvisning til liberale støttespillere for senator Elizabeth Warren (Demokrat fra Massachuset). Bankieren, som uttalte seg på betingelse av anonymitet for å beskrive privatsamtalene, sa at meldingen ble formidlet i flere telefonsamtaler.

Det demokratiske partiet, for alle dets påstander om Trump, nevner ikke den essensielt sett fascistiske karakteren av den politikske orienteringen han følger. Det skal huskes at selv om Trump tapte det siste valget med tre millioner stemmer, var den umiddelbare responsen fra Det demokratiske partiet å tilby sin kollaborering. Obama sa at valget var en «intramural scrimmage» [et internt oppgjør] mellom to sider av det samme teamet.

Skulle Demokratene tape 3. november-valget, eller om de så skulle vinne, ville ikke responsen være annerledes. De vil umiddelbart tilby Trump og Det republikanske partiet ei olivengrein.

Trumps evne til å tiltrekke seg og opprettholde en følgerskare er i vesentlig grad produkt av Demokratenes manglende evne til å tilby noe som helst. I siste instans er de faktiske forskjellene mellom partiene marginale, og fremfor alt fokusert på utenrikspolitiske orienteringer. Det faktum at utfordrerne til-og-med ligger tett på meningsmålingene, under betingelser med massedød og sosial ruinering, er en tiltale av Det demokratiske partiet. Det er ikke i stand til å melde noen folkelig appell nettopp på grunn av klasseinteressene det representerer.

Arbeiderklassens strategi må ikke bli styrt av valg-aritmetikken, men av klassekampens logikk.

Socialist Equality Party og vår valgkampanje – Joseph Kishore for president og Norissa Santa Cruz for visepresident – retter all vår oppmerksomhet til veksten av opposisjon i arbeiderklassen. Valget må ikke vurderes som en avslutning, men som del av en bredere prosess. Det vil forberede arbeiderklassen på det resultatet som måtte komme – enten det blir Trump eller Biden i Det hvite hus, eller om det skulle resultere i militærets direkte intervensjon.

Det er allerede voksende opposisjon i arbeiderklassen. Lærere og foreldre mobiliserer mot bestrebelsene for å gjenåpne skoler midt under den rasende pandemien. Undervisningspersonal og studenter har begynt å slåss mot den farlige gjenåpningen av colleges [høyskoler] og universiteter, som inkluderer streiken 1 000 forelesere og studenter innledet tirsdag ved University of Michigan.

Det er sydende raseri blant bilproduksjonsarbeidere, Amazon-arbeidere, transportarbeidere, servicearbeidere og andre deler av arbeiderklassen over tilbake-til-arbeid-kampanjen og selskapenes forsøk på å anvende pandemien for å øke utbyttingen. Det brygger til en «misnøyens vinter», med millioner uten arbeid, som står overfor fattigdom og utkastelse.

Dette er kombinert med de fortsatt pågående protestene mot politivold og rasisme, utløst i slutten av mai etter drapet på George Floyd. Mens protestene ble drevet frem av den endeløse epidemien av politivold, har de gitt uttrykk for et dypt sosialt raseri og det begjæret for å slåss imot som er forlagret blant millioner av arbeidere og unge.

Kampene til forskjellige seksjoner av arbeiderklassen må organiseres og forenes gjennom etableringen av uavhengige sikkerhetskomitéer på fabrikker, arbeidsplasser og i nabolag. Lærernes kamp mot tilbake-til-skole-kampanjen må bli forbundet med studentenes kamp mot gjenåpningen av universiteter, arbeidernes kamp mot de forferdelige betingelsene i fabrikkanleggene, de arbeidslediges kamp mot sosial ruinering, og ungdommens kamp mot politivold.

Hva det angår, i hver-og-én av kampene, er spørsmålet om politisk makt: Hvilken klasse styrer, og for hvems interesser. Den eneste løsningen på krisen er en som er rettet mot kapitalistsystemet. Det fordres en massiv omdirigering av sosiale ressurser vekk fra redningen av de rike og finansieringen av militarisme og krig. Oligarkenes rikdommer må beslaglegges, og gigantselskapene og bankene må omdannes til offentlige redskaper og virkemidler [‘utilities’] for å skape betingelser og forutsetninger for et globalt koordinert program for å redde liv.

Kampen mot pandemien er ikke først og fremst et medisinsk spørsmål. Som med alle store problemer som arbeiderklassen konfronterer – sosial ulikhet og fattigdom, krig, miljøforringelser og diktatur – er det et politisk og revolusjonært spørsmål, som reiser nødvendigheten for at arbeiderklassen tar makten i egne hender, for å styrte kapitalismen, og for å omstrukturere hele samfunnet på grunnlag av sosiale behov.

Dette programmet må bli grunnlaget for å forene alle arbeiderklassens kamper i USA, og forøvrig, besørge en føring for arbeidernes kamper på tvers av hele verden.

De to neste månedene er kritiske. SEP og våre søsterpartier i Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale er i fronten for kampen for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen. Dette er den mest presserende politiske oppgaven. Den essensielle konklusjonen som må trekkes er å bli med og bygge Socialist Equality Party.