Den siste uka har sett en regelrett storm av virulent antiRussland-propaganda anført av New York Times, og sentrert på ubegrunnede påstander om at Moskva er ansvarlig for angivelig storskala hacking av amerikanske regjeringsdatasystemer.

Logikken i denne kampanjen for demonisering av Russland ble gjort klart av senator Dick Durbin i en tale han holdt fra senatgulvet på torsdag. Han sa den påståtte russiske hackingen var «praktisk talt en russisk krigserklæring mot USA, og så alvorlig må vi ta det».

Durbin la til: «Nei, jeg oppfordrer ikke selv til en invasjon, eller til fullt ut krig. Jeg ønsker ikke å se det skje, men det er ikke lenger et kompis-kompis arrangement mellom USA og Vladimir Putin. Når motstandere som Russland plager oss, frister oss, bryter vår nasjons sikkerhet, da må vi svare med samme mynt.»

Det er uten tvil sterkt betryggende at den nest-høyest-rangerte Demokraten i det amerikanske Senatet ikke er for å invadere eller føre en «all-out war» med atomvåpenbestykkede Russland, en konflikt som ville drepe titalls millioner i løpet av få minutter. Men det er, tross alt, logikken i hans uttalelser.

Den nyvalgte Demokrat-presidenten Joe Biden meldte seg med en lignende uttalelse, der han erklærte: «Vi må i utgangspunktet forpurre og avskrekke våre motstandere fra å utføre betydelige cyberangrep.» Han fortsatte: «Det vil vi gjøre ved, blant andre ting, å pålegge de ansvarlige for slike ondsinnede angrep betydelige kostnader, inkludert i samordning med våre allierte og partnere. Våre motstandere skal vite at jeg, som president, ikke vil sitte med hendene i fanget konfrontert med cyberangrep på vår nasjon.»

Det underliggende temaet er at Moskva de fire siste årene under Trump har fått lov til å komme seg unna med drap, og at en innkommende Biden-administrasjon vil gjøre opp for tapt tid, med en massiv opptrapping av amerikansk militarisme mot Russland, opp til og potensielt forbi randen av krig.

Denne stadig sterkere trommingen for krig og gjengjeldelse mot Russland har utfoldet seg under betingelser der ingen amerikanske regjeringsagenturer har uttalt at Russland var ansvarlig for å ha hacket deres datamaskiner, langt mindre presentert noe bevismateriale til støtte for en slik påstand. Russland har blankt nektet noe ansvar. Det eneste som hittil er bevist er den gebrekkelige statusen for Washingtons cybersikkerhetssystemer.

Scenen har blitt satt for disse truslene av en form for «gul journalistikk» som setter William Randolph Hearsts avisers nedrige promotering av den spansk-amerikanske krigen på slutten av 1800-tallet fullstendig i skyggen.

Det faktaløse «scoopet» om det russiske hacket ble sluppet av New York Times’ David Sanger, en veteranreporter som bidro til å koke sammen narrativet om «masseødeleggelsesvåpen» som banet vei for USAs invasjon av Irak i 2003, før han gjorde seg et navn som en «cybersikkerhetsekspert» og promoterte den diskrediterte påstanden om «russisk innblanding» i USAs 2016-presidentvalg. Han publiserte lignende skrekkhistorier om at 2020-valget ble hacket av Moskva, og da intet bevismateriale overhodet for en slik inngripen materialiserte seg, forflyttet han seg videre til neste propagandakampanje.

Som medlem av flere tankesmier som samler kapitalistpolitikere, militær- og etterretningsrepresentanter og selskapsledere for å diskutere amerikansk imperialiststrategi, er Sanger er en pålitelig kanal for «lekkasjer» og propaganda som CIA og Pentagon ønsker å få plassert i det offentlige rom.

Sangers initielle 14. desember-artikkel var typisk for denne sjangeren, som refererte ikke-navngitte «eksperter på føderalt og regjeringsnivå» som hevdet at kilden for det siste hacket var «nesten helt sikkert et russisk etterretningsagentur».

Dette ble fulgt opp en dag senere av nok en artikkel skrevet av Sanger og to andre Times-journalister, som hevdet: «Omfanget av et hack konstruert av en av Russlands fremste etterretningsagenturer ble klarere på mandag,» fortsatt uten å fremlegge noe bevismateriale for at Moskva var ansvarlig. Artikkelen fortsatte med å referere flere ikke-navngitte kilder som sa de «slet med å bestemme omfanget» av innbruddet, dvs. om hvorvidt det var noen som helst substans i Sangers rapportering.

Hacket, hevder artikkelen, «ble antatt å være Russlands S.V.R.’s verk, en etterfølger av K.G.B.», uten å klargjøre hvem som sa de trodde dette skulle være tilfelle.

I det som nå åpenbart var en all-out propagandakampanje fra Times ble disse beretningene fulgt opp den 16. desember av en artikkel under headingen «Putin har til hensikt å få Biden til å linedanse», som begynte med påstanden om at hacket var «nesten helt sikkert orkestrert av Kreml,» og falt deretter ned til ubegrunnede påstander, demonisering og fornærmelser som utgjorde en artikkel av pro-krig-demagogi.

Artikkelen hevder at en innkommende Biden-administrasjon vil måtte «sette en stopper for et Kreml, som med sine tropper trakasserer amerikanske styrker i konfliktsoner i utlandet, og som med sine statsstøttede hackere har blandet seg inn i presidentvalget i USA».

«... den påtroppende presidenten vil møte en enda dristigere russisk leder, som fremmer sin nasjons interesser – og utfordrer de amerikanske – ikke bare i det Moskva kaller sine nærmeste omgivelser [‘nearest abroad’], men også i Vest-Europa, Afrika, Latin-Amerika og Arktis», fortsetter artikkelen.

Og, Russlands president Vladimir Putin «fremstår som en ondartet aktør i [vår] innenrikspolitikk der hans stedfortredere flommer sosialmediene med desinformasjon og prøver å blande seg inn i valg, med en klar skjevhet mot Demokrater som Mr. Biden».

Artikkelen siterer Trump-administrasjonens tidligere nasjonale sikkerhetsråds-medarbeider Fiona Hill, for å ha sagt at Russland har blitt forvandlet fra «en konvensjonell atommakt til en snikende hybrid trussel».

For ikke å bli overgått av Times’ antiRussland-propaganda-brannslange, publiserte Washington Post på torsdag ikke bare én, men to redaksjonelle lederartikler som skrubber Putin-regjeringen. Den første gjentok den ubelagte anklagen om cyberspionasje utført av den russiske hemmelige etterretningstjenesten, og dens påståtte hackinggruppe kjent som «Cozy Bear» [Kosebamsen], og den andre gjentok like ubelagte anklager om at det russiske FSB var ansvarlig for et mislykket forsøk på å myrde den høyreorienterte opposisjonsfiguren Alexei Navalnyj med et nervegiftmiddel. For begge de ubeviste forbrytelsene forlangte Post gjengjeldelse.

Disse lederartiklene ble fulgt opp av en vanvittig kronikkartikkel av Fareed Zakaria, som tok det russiske opphavet for hacket som bevist, og gikk hen til å fordømme «Vladimir Putins Russland» for å ha «betydelig utvidet hybridkrigføringen, ved å anvende metoder for å spre kaos blant deres motstandere». Artikkelen blander sammen den «russiske propagandamodellen» med Donald Trumps forsøk på å omvelte det amerikanske valget, og konkluderte: «Problemet er ikke bare at Russland har hacket USAs datasystemer. Det ser ut som landet har hacket oss.» Denne usammenhengende teksten har alle øremerker av en «hack»-medie-bedreviter som fremmer ei pro-krig-propagandalinje.

World Socialist Web Site står i uforsonlig opposisjon til den høyreorienterte nasjonalistiske regjeringen til Vladimir Putin, som representerer interessene til milliardæroligarker som beriket seg på oppløsingen av Sovjetunionen, tyveriet av offentlig eiendom og ødeleggelsen av de sosiale betingelsene for den sovjetiske arbeiderklassen, gjennom kapitalistrestaureringen.

Men portretteringen av Russland som et uhyrlig «ondartet» og «lumskt» land som søker verdensherredømme ved hjelp av «hybridkrigføring» er latterlig, og kommer fra talerørene til det amerikanske militæret og etterretningsapparatene.

Washingtons militærbudsjett på over $ 740 milliarder er mer enn ti ganger det i Moskva, som i fjor utgjorde $ 65,1 milliarder. Mens USA har rundt 200 000 tropper utplassert på 800 baser spredt over mer enn 70 land, har Russland anslagsvis 30 000 tropper utplassert utenfor landets grenser, sett bort fra Syria alle sammen i tidligere sovjetrepublikker.

USA og NATO iscenesetter nesten kontinuerlige provoserende militærøvelser innenfor skuddhold av Russlands grenser. I tillegg, amerikansk imperialisme har ført endeløse kriger i størstedelen av tre tiår, og har drept og lemlestet millioner.

Uansett hvem «Cozy Bear» måtte være, og uansett hvilken relasjon de måtte ha til den russiske hemmelige etterretningstjenesten, kan omfanget av deres påståtte cyberspionasje knapt utlignes med den vidstrakte globale operasjonen til National Security Agency (NSA), som overvåker hver en telefonsamtale, e-post, tekstmelding og hvert et valg for internett-surfing over hele planeten, og som under Obama-administrasjonen avlyttet mobiltelefonene til både presidenten i Brasil og kansleren i Tyskland.

Hva kan redegjøre for antiRussland-kampanjens hysteriske og flatedekkende karakter, som etter at den ble initiert av Times and Post, har blitt reprodusert av alle segmenter av amerikanske trykte og kringkastede medier?

På den ene siden har anliggendet om amerikansk politikk overfor Russland vært i sentrum for Det demokratiske partiets motstand mot Trump helt siden før han engang tiltrådte. Dette har gitt politisk uttrykk for bekymringer innen fraksjoner av militær-etterretningsapparatet, om at Trump ikke har vært tilstrekkelig aggressiv mot Russland, hvilket de ser som en hindring for videreføringen av amerikansk globalt hegemoni.

På den annen side fungerer opp-piskingen av krigsfeber mot Russland som et virkemiddel til å avlede de enorme sosiale og politiske spenningene som bygger seg opp i USA, under betingelser av en rasende Covid-19-pandemi, masseledighet, fattigdom og sult, og pågående trusler om et kupp fra Trump og hans støttespillere for å omgjøre resultatene av novembervalget, og få etablert et presidentdiktatur.

Det demokratiske partiet, som representerer Wall Streets og Pentagons interesser, frykter fremfor alt veksten av folkelig opposisjon i arbeiderklassen mot ikke bare Trump, men hele styringsklassen og det kapitalistiske systemet.

Flommen av antiRussland-propaganda i det umiddelbare kjølvannet av valgdelegatkollegiets avstemming for å bekrefte Biden som valgt president i USA, og med bare litt mer enn én måned til innvielsesdagen, tjener som en advarsel. Dersom Demokratene lykkes med å sikre en fredelig maktoverføring den 20. januar, vil det være på grunnlag av et program for intensivert krig i utlandet og forsterkede angrep på de demokratiske og sosiale rettighetene til arbeiderklassen hjemme.