I mars 1933, da han begynte sin første periode som president midt under Den store depresjonen, erklærte Franklin Delano Roosevelt så berømt i sin åpningstale: «Det eneste vi har å frykte er selve frykten.» På innvielsesdagen i 2021 ville ikke en slik setning lyde like optimistisk for lytterne, men heller som en villfarelse. President Biden vil, der han står ved talerstolen, se ut over et tomt og taust terreng, omringet av soldater og fylt av plantede flagg, langt mer lik en kirkegård enn et historisk plass for offentlig jubilering. Skulle han likevel prøve å slå an en Roosevelt-positur, ville Bidens versjon av den berømte frasen være: «Det eneste vi har å frykte er selve virkeligheten.»

Hva er hovedelementene i denne virkeligheten?

For det første, det amerikanske politiske systemet er konfrontert med den største krisen siden Borgerkrigen. Innvielsen kommer bare to uker etter den fascistiske oppstanden den 6. januar, som hadde som mål å få stoppet Kongressens sertifisering av Bidens seier i valgdelegatkollegiet [Electoral College].

Donald Trump, personen med hovedansvar for ansporingen til og ledelsen av kuppforsøket, vil ikke delta på dagens begivenheter – første gang en avtroppende president har boikottet hans etterfølgers innvielse siden Andrew Johnsons avgang i 1869. Blant Republikanske senatorer og Kongressmedlemmer som vil delta er de som assisterte og ga politisk dekning for oppstanden.

For det andre, innvielsen kommer én dag etter at de offisielle amerikanske tallene over dødsofre for koronaviruset passerte 400 000, samtidig som antallet nye tilfeller fortsetter å stige. Rundt regnet fire tusen dør hver dag. Sykehus over hele landet er overveldet og likhus lemper på restriksjoner for å tillate raskere kremering av de døde. Forskere forventer at en halv million amerikanere vil være døde innen midten av neste måned, med den nye og mer smittsomme virusstammen som har begynt å spre seg.

For det tredje, den innkommende Biden-administrasjonen konfronterer en uløselig økonomisk krise, enormt intensivert av pandemien. I løpet av det siste året har finansmarkedene, sammen med kapitalistoligarkenes formuer, steget til uforlignelige høyder. Dette har blitt underbygget av den endeløse tilførselen av penger fra Federal Reserve og globale sentralbanker – i hovedsak en massiv og historisk enestående gjeldsakkumulering, som må tilbakebetales. Samtidig er titalls millioner arbeidsledige og hundretusenvis av småforetak er utradert.

USA er episentret for en global krise av apokalyptiske dimensjoner. Ironisk nok, under opptakten til Bidens innvielse har World Economic Forum gitt ut deres 2021 Global Risks Report, som presenterer en dyster oppsummering av den nåværende situasjonen:

Den umiddelbare menneskelige og økonomiske kostnaden av Covid-19 er alvorlig. Den truer med å skru tilbake år med fremskritt [sic] for reduseringen av fattigdom og ulikhet, og ytterligere svekke sosial samhørighet og globalt samarbeid. Tap av arbeidsplasser, et utdypende digitalt skille, forpurrede sosiale interaksjoner og brå skiftninger i markeder, kan føre til alvorlige konsekvenser og tapte muligheter for store deler av verdens befolkning. Innvirkningene – i form av sosial uro, politisk fragmentering og geopolitisk spenning – vil forme effektiviteten av våre responser på de andre hovedtruslene i det neste tiåret: Cyberangrep, masseødeleggelsesvåpen, og spesielt verdt å merke seg, klimaendringer.

Det er lite sannsynlig at Bidens innvielsestale vil inkludere sitater fra denne rapporten. Men der han konfronterer den globale og amerikanske krisen er de alternativene som er tilgjengelige for den nye presidenten betinget av styringsklassens sosiale interesser, uansett hva han måtte hevde. Biden er representant for en klasse som ikke vil tolerere noen som helst respons på krisen som undergraver dens finansielle og økonomiske interesser. Biden-administrasjonens respons på pandemien vil bestå av ineffektive halvveistiltak, eller sågar halvparten av dem, som vil gjøre lite for å stoppe spredningen av viruset tidsnok til å forhindre ytterligere hundre tusen eller flere amerikaneres død.

Det sentrale temaet for Bidens tale i dag vil være «enhet». Hva er den reelle betydningen av denne appellen? Biden frykter at den politiske krisen som brøt ut i et voldelig angrep på Kongressen har avslørt dype og farlige splittelser innen statsapparatet og styringsklassen, som truer overlevelsen av det politiske systemet basert på kapitalisme. Det Biden søker er enhet innen styringsklassen, der den konfronterer en stadig mer urolig og militant arbeiderklasse. Der han sitter ved siden av senator McConnell under en gudstjeneste før innvielsesseremonien vil kanskje Biden lene seg over og hviske inn i sin gamle venns øre: «Hvis vi ikke henger sammen, vil vi alle henge hver for oss.»

Det er grunnen til at Biden og Demokratene er imot en seriøs etterforskning av 6. januar-begivenhetene. De har ingen interesse av å avsløre Det republikanske partiets høye nivå av involvering i et forsøk på å velte valget og etablere et diktatur. De ønsker ikke å undergrave deres «Republikanske kolleger», Trumps medsammensvorne, enn si få dem arrestert og tiltalt.

Hva angår program og politisk orientering vil en Biden-administrasjon implementere Wall Streets forlangender. Kabinettet av reaksjonære og trofaste representanter for styringsklassens politiske etablissement – kynisk tilslørt av identitetspolitikk – sier alt om hva hans orientering og planer er.

Men til tross for bestrebelsene for å skape innbildninger om fornyelse og håp er det en utbredt fornemmelse blant de mer ærlige og innsiktsfulle observatørene om at det ikke er noen klare løsninger for hånden. Financial Times’ spaltist Martin Wolf avviser, i en kommentar i det han beskriver som «Den amerikanske republikkens nær-døden opplevelse», bestrebelsene for å bagatellisere omfanget av krisen som brøt ut i Washington:

Her er hva som har skjedd. USAs president Donald Trump hevdet i flere måneder, uten belegg, at han ikke kunne bli beseiret i et rettferdig valg. Behørig tilskrev han sitt nederlag et rigget valg. Fire av fem Republikanere er fortsatt enige. Presidenten presset embetsrepresentanter til å omgjøre deres delstaters stemmer. Etter at han mislyktes forsøkte han å mobbe visepresidenten og Kongressen til å avvise valgdelegatstemmer innsendt fra delstatene. Han ansporet til et angrep på Capitol, for å presse Kongressen til å gjøre det. 147 medlemmer av Kongressen, deriblant åtte senatorer, stemte for å avvise delstatenes stemmer. Kort sagt, Mr. Trump forsøkte et kupp. Verre er at det store flertallet av Republikanerne er enige i hans grunner til å gjøre det. ...

Optimister vil måtte samstemme i at dette har vært et meget dårlig øyeblikk for den amerikanske republikkens verdensomspennende troverdighet, til fryd for despoter overalt. Men, kunne de hevde, republikken har kommet seg gjennom sin ilddåp, og er nå igjen i ferd med å fornye sitt løfte, hjemme og i utlandet, som den gjorde det på 1930-tallet, under Franklin Roosevelt, på et tidspunkt enda farligere enn i dag. Alas, det tror ikke jeg på.

Wolfs pessimistiske vurdering av situasjonen som konfronterer den innkommende administrasjonen er berettiget. Det amerikanske finansoligarkiet, som står overfor en uopphørlig nedgang for sin globale posisjon, har begrensede ressurser for å forbedre sine koldbranninfiserte sosiale motsetninger. I løpet av de fire siste årene har den amerikanske statsgjelden økt fra $ 7 billioner til $ 21,6 billioner. Forvøvrig vil kostnadene for å finansiere denne massive gjelden stige etter hvert som trykket stiger for å heve rentenivåer for å forhindre at dollaren kollapser.

Uansett hvilke sympatiske forehavender Biden måtte presentere på innvielsesdagen vil de motvirkes av den intensiverende krisen.

Dessuten vil amerikansk imperialismes globale prioriteringer – sentrert på å motvirke utfordringer mot USAs globale hegemoni fra Kina og Europa – kreve fortsatt massive utlegg til militæroperasjoner. Disse forpliktelsene vil pålegge de strengeste begrensninger på hva som er tilgjengelig for sosiale utlegg.

Arbeidere og ungdom må unngå å bli fanget av illusjoner om hva Bidens påtroppende administrasjon har til hensikt, enn si er i stand til å gjøre.

Arbeiderklassens respons må begynne med forståelsen av at det ikke er noen vei framover uten et frontalangrep på den kapitalistiske styringsklassens rikdommer. Forsvaret for demokratiske rettigheter og motstand mot fascistisk diktatur, en slutt på massedød forårsaket av styringsklassens kriminelle respons på pandemien, avskaffelsen av fattigdom og utbytting, og en slutt på krig og miljøforringelse – alt krever eksproprieringen av oligarkenes formuer og eksproprieringen av gigantbankene og storselskapene.

Mens styringsklassen konfronterer virkeligheten med frykt, må arbeiderklassen se i situasjonen ikke bare farene som oppstår som følge av kapitalismens krise, men også det revolusjonære potensialet som denne krisen selv produserer. For å realisere dette potensialet kreves arbeiderklassens uavhengige intervensjon, gjennom den verdensomspennende kampen for sosialisme.