Om enn betydelig svekket forblir den italienske statsministeren Giuseppe Conte ved makten, og det blir ikke noe tidlig nyvalg. Det var resultatene av mistillitavstemmingene i det italienske parlamentet, der Conte vant i begge kamre.
I Representantenes hus, hvor flertallet er tydeligere på grunn av valgloven enn i Senatet, stemte et flertall på 321 av de 630 representantene for Conte på mandag. Som kontrast var det bare et mindretall på 156 av de 321 senatorene som støttet ham, etter tirsdagens 12-timers debatt.
Contes overlevelse var takket være nettopp det partiet som i utgangspunktet utløste krisen ved å forlate regjeringen. Tidligere statsminister Matteo Renzi, sammen med 13 andre representanter for hans parti Italia Viva avsto fra avstemmingen. Hadde de stemt nei ville regjeringen ha falt på tirsdag. Ett-hundre-og-førti senatorer fra opposisjonspartiene stemte mot Conte. Han vil nå lede en minoritetsregjering som må søke flertall i parlamentet når og hvordan det vil fordres.
Regjeringskrisen, som fant sted under betingelser av den dypeste sosiale og økonomiske krisen i etterkrigstiden, kan ikke som mange medier hevder bare spores til den personlige rivaliseringen mellom Conte og Renzi. Det ville snarer være langt mer nøyaktig å se det som uttrykk for nedgangen for systemet med borgerlig parlamentarisme. Opposisjon mot regjeringen vokser i arbeiderklassen. Dens politikk har gjort Italia til et av pandemiens episentre i Europa, med 83 000 dødsofre og mer enn 2,4 millioner infeksjoner, mens styringsklassen i stadig større grad vender seg til høyreekstreme og fascistiske krefter.
Om det skulle holdes valg nå ville 24 prosent av stemmene gått til det høyreekstreme partiet Lega under Matteo Salvini, og 17 prosent til det fascistiske partiet Fratelli d’Italia [Det italienske brorskap]. Sammen med Silvio Berlusconis Forza Italia (8 prosent) ville de høyreorienterte partiene ha et klart flertall. De to viktigste regjeringspartiene har derimot støtte fra bare Demokratenes 20 prosent og Femstjernerbevegelsens (M5S) 14 prosent. Renzis parti Italia Viva, som er utbrytere fra Demokratene, har for tiden 3 prosent oppslutning.
Framveksten av de høyreorienterte ekstremistene er, først og fremst, takket være støtte fra innflytelsesrike kretser i næringslivet og blant intellektuelle miljøer. Den fascistiske diktatoren Benito Mussolini er igjen en sosialt akseptabel figur, syttifem år etter at han ble myrdet av partisaner. For det andre, de høyreorienterte ekstremistene tjener også på de såkalte sentrum-venstre partienes politikk, som har spilt den ledende rollen i påleggingen av nedskjæringer av sosialutlegg de tre siste tiårene, og alltid har hatt støtte fra fagforeningene og pseudo-venstre partiene, som Rifondazione Comunista.
Masseopposisjonen i arbeiderklassen finner ikke noe politisk uttrykk i det eksisterende politiske oppsettet. Streiker og protester bryter ut gjentatte ganger, men de kveles av fagforeningene og underordnes Demokratene.
De høyreorienterte ekstremistene drar nytte av dette ved å vinne støtte fra misfornøyde deler av middelklassen og til-og-med blant noen fattiggjorte arbeidere. Regjeringspartienes opptreden spiller rett i fanget på fascistdemagogene, der de krangler som gribber om penger og innflytelse.
Regjeringskrisen ble utløst av en tvist om de € 209 milliarder Italia skal motta fra Den europeiske unionens (EUs) koronavirusfond. Renzi, som i løpet av hans første periode som statsminister fra 2014 til 2016, sløyet arbeidslivsreguleringer og desimerte pensjoner, så dette som en sjanse til å fornye sitt prosjekt for å «modernisere» Italia.
Renzi hevdet, i en offentlig kampanje mot Conte, at midlene måtte stilles til rådighet for storselskapene, heller enn småbedriftene og de selvstendig næringsdrivende som utgjør M5S’ klientell, som Conte er på linje med.
«Man trenger ikke være keynesianer for å forstå at den eneste veien til vekst er gjennom offentlige og private investeringer,» skrev Renzi i et åpent brev til statsministeren som ble publisert i Corriere della Sera den 17. desember. Han appellerte til en «helhetlig industripolitikk, fra stål til veiene». De € 209 milliardene er «den siste sjansen vi har», advarte han og refererte til den mangeårige sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi.
Renzi forlangte også at Italia låner ytterligere € 36 milliarder fra EUs europeiske stabilitetsmekanisme, som knytter deres lån til strenge innstrammingstiltak. For Femstjernebevegelsen (M5S) var det det samme som å vifte med en rød klut til en okse. En av årsakene til M5S’ valgseier i 2018 var en kampanje mot EU, og partiet søker derfor nå symbolsk å distansere seg fra EU, ettersom det praktiske samarbeidet med unionen fortsetter å utdypes.
Om utenrikspolitikk foreslo Renzi den aggressive forfølgelsen av imperialistinteresser i allianse med EU og «den nye verden av Bidens Amerika». Italia må «posisjonere seg i lys av de store utfordringene i det asiatiske århundre», dra til Afrika, og spille en rolle i Middelhavsområdet, «der vår tilstedeværelse har merkbart avtatt de siste årene og Russlands og Tyrkias innflytelse har økt».
Da Conte bare delvis responderte på Renzis forlangender trakk Renzi sine ministre ut av regjeringen og fremprovoserte den siste krisen. Trolig ville han bare forsterke presset på Conte, men han aksepterte eventuelle nyvalg og utsiktene til høyresidens seier som en pris det var verdt å betale.
Den støtten Renzi hadde håpet på fra Berlin og Brüssel materialiserte seg imidlertid ikke. Italiensk, tysk og europeisk presse uttrykte forferdelse over at han hadde utløst en regjeringskrise midt under koronaviruspandemien, der alle europeiske regjeringer står med ryggen mot veggen. De fryktet at det synlige sammenbruddet av statsautoritet kunne fremprovosere en intervensjon fra arbeiderklassen, som ville reise spørsmål om kapitaliststyre i sin helhet.
Det italienske demokratiets forfall vil fortsette under Conte-regjeringen, en ustabil allianse mellom Femstjernerbevegelsen og Demokratene. Dette vil i sin tur skru opp hastigheten for borgerskapets dreining i retning av en autoritær fascistløsning.
Den eneste veien ut av denne krisen er den uavhengige interveneringen fra den italienske og internasjonale arbeiderklassen. Kampen mot fascisme, massedød under pandemien, fattigdom og krig er bare mulig på grunnlag av et sosialistisk program – ved ekspropriering av de superrike, storselskapene og bankene, og byggingen av et sosialistisk samfunn.