Lørdag den 3. april avholder WSWS et internasjonalt nettforum som 150-årsmarkering for Pariskommunen. Finn ut mer og registrer deg her. I forkant av arrangementet publiserer vi en serie klassiske verk av de store marxistene fra det 19. og 20. århundre som analyserer Kommunens betydning, og lærdommene av den.

Dette essayet av Friedrich Engels er datert 18. mars 1891, på 20-årsmarkeringen av Pariskommunen. Det ble publisert som en introduksjon til en ny utgave av Borgerkrigen i Frankrike, en samtidig beretning og analyse av Kommunen, skrevet av Karl Marx og holdt av ham som en serie taler til Den internasjonale arbeiderforeningen [the International Workingmen’s Association] fra mai 1870 til juni 1871.

* * *

Jeg forventet ikke at jeg ville bli bedt om å utarbeide en ny utgave av talen til Generalrådet av Den internasjonale arbeiderforeningen om Borgerkrigen i Frankrike, og en introduksjon til verket. Derfor kan jeg her bare berøre de viktigste punktene...

... Den 28. mai bukket de siste av Kommunens forsvarere under for overlegne styrker ved Belleville-høydene; og bare to dager senere, den 30. mai, leste Marx for Generalrådet verket der Pariskommunens historiske betydning er innrammet i korte, kraftige anslag, men med en slik bitter kraftfullhet, og fremfor alt en slik sannhet som aldri siden har blitt oppnådd i all massen av litteratur om dette emnet.

Takket være Frankrikes økonomiske og politiske utvikling siden 1789 har Paris de siste femti årene vært plassert i en slik posisjon at ingen revolusjon kunne bryte ut der uten å anta en proletær karakter, det vil si uten proletariatet, som hadde kjøpt seier med sitt blod, fremmet sine egne krav etter seier. Disse kravene var mer eller mindre uklare og til-og-med forvirrede, korrespondrende med utviklingstilstanden til Paris-arbeiderne i den bestemte perioden, men i siste instans utgjorde de alle avskaffelsen av klassemotsetningen mellom kapitalist og arbeidere.

Det er sant at ingen visste hvordan dette skulle oppnås. Men selve kravet, uansett hvor udefinert det enda var formet, inneholdt en trussel for den eksisterende samfunnsordenen; arbeiderne som la det fram var fortsatt bevæpnet; derfor var avvæpningen av arbeiderne det første bud for de borgerlige, som sto ved statsroret. Derfor, etter hver revolusjon vunnet av arbeiderne, en ny kamp, som endte med arbeidernes nederlag.

Dette skjedde første gang i 1848. De liberale borgerne i den parlamentariske opposisjonen holdt banketter for å sikre en reform av franchisen, som skulle sikre deres partis overlegenhet. I deres kamp med regjeringen ble de mer og mer tvunget til å appellere til folket, og måtte gradvis gi forrang til radikale og republikanske sjikt av borgerskapet og småborgerskapet. Men bak disse sto de revolusjonære arbeiderne, som siden 1830 hadde fått mye mer politisk uavhengighet enn hva de borgerlige, og til-og-med republikanerne ante.

Det øyeblikk da krisen brøt ut mellom regjeringen og opposisjonen innledet arbeiderne gatekamper; Louis Philippe forsvant, og med ham franchise-reformen; og i dens sted oppsto republikken, og faktisk en republikk de seirende arbeiderne selv utpekte som en «sosial» republikk. Ingen var imidlertid klare på hva denne sosiale republikken skulle innebære; ikke engang arbeiderne selv. Men de hadde nå våpen og var en makt i staten.

Så snart de borgerlige republikanerne følte noe som lignet fast grunn under deres føtter, var deres første mål å få avvæpnet arbeiderne. Dette fant sted ved å drive dem inn i opprør i juni 1848 ved direkte edsbrudd, ved åpen trossing av forsøket på å oppheve forvisningen av arbeidsledige til en fjern provins. Regjeringen hadde voktet sin anledning til besitte en overveldende overmakt. Etter fem dagers heroiske kamper var arbeiderne beseiret.

Deretter fulgte et blodbad blant de forsvarsløse fangene, som ikke hadde vært sett siden de borgerkrigens dager som førte til den romerske republikkens fall. Dette var første gang borgerskapet viste til hvilke vanvittige brutaliteter av hevn det vil bli egget i det øyeblikk proletariatet tør innta sin stilling mot borgerskapet som en egen klasse, med egne interesser og krav. Og likevel, 1848 var rene barnematen sammenlignet med borgerskapets vanvittige galskap i 1871.

Straffen fulgte tett etter. Om enn proletariatet enda ikke var i stand til å styre Frankrike, kunne borgerskapet ikke lenger gjøre det. I det minste ikke i den perioden da størstedelen av borgerskapet fremdeles hadde monarkiske tilbøyeligheter, og det var splittet i tre dynastiske partier og et fjerde republikansk parti.

Borgerskapets interne splid la til rette for at eventyreren Louis Bonaparte kunne ta alle kommandohøydene i sin besittelse – hæren, politiet, administrasjonsmaskineriet – og den 2. desember 1851 blåse i lufta borgerskapets siste høyborg, Nasjonalforsamlingen.

Det andre imperiet innledet utbyttingen av Frankrike utført av en gjeng politiske og økonomiske eventyrere, men samtidig også en industriell utvikling som aldri hadde vært mulig under det trangsynte og fryktsomme systemet til Louis Philippe, med den eksklusive dominansen av bare en liten del av storborgerskapet. Louis Bonaparte tok den politiske makten fra kapitalistene under påskudd av å beskytte dem, borgerskapet, mot arbeiderne, og på den andre siden, arbeiderne fra borgerskapet. Men til gjengjeld oppmuntret hans styre til spekulasjoner og industriell aktivitet – kort fortalt framveksten og berikelsen av hele borgerskapet, i en til da ukjent grad. I enda større grad, er også sant, utviklet det seg korrupsjon og masseplyndring, som var fortettet rundt det imperiale hoffet, og trakk deres tunge prosenter fra denne berikelsen.

Men det andre imperiet var også appellen til fransk sjåvinisme, kravet om gjenopprettingen av Det første imperiets grenser, som hadde gått tapt i 1814 [med Napoleons militære nederlag], eller i det minste til Den første republikkens grenser. Et fransk imperium innenfor det gamle monarkiets grenser og faktisk innenfor de enda mer amputerte 1815-grensene – noe slikt var umulig i noen lengre tid. Derfor nødvendigheten av korte kriger, og utvidelsen av grensene.

Men ingen utvidelse av grensene var så blendende for de franske sjåvinistenes fantasi som utvidelsen til den tyske vestbredden av Rhinen. En kvadratkilometer langs Rhinen var mer for dem enn ti i Alpene, eller for den del noe annet sted. Med Det andre imperiet var kravet om restaureringen av vestbredden av Rhinen til Frankrike, enten alt på en gang eller stykkevis og delt, bare et tidsspørsmål. Tiden var inne med den østerriksk-preussiske krigen i 1866. Napoleon ble snytt av Bismarck for den forventede «territoriale kompensasjonen», og av hans egen alt for beregnende, nølende politikk, og det var da ingenting annet igjen enn krig, som brøt ut i 1870 og drev ham først til Sedan, og deretter til Wilhelmshöhe [hvor han ble pågrepet og fengslet].

Den nødvendige konsekvensen var Paris-revolusjonen den 4. september 1870. Imperiet kollapset som et korthus, og republikken ble igjen proklamert. Men fienden sto ved portene; imperiets hærer ble enten håpløst beleiret i Metz eller holdt som krigsfanger i Tyskland. I denne nødssituasjonen tillot folket Paris-representantene fra det tidligere lovgivende organet å konstituere seg som en «Regjering for nasjonalt forsvar». Denne innrømmelsen var det tilrettelagt for, siden alle våpenføre parisere av forsvarsformål var innrullert i Nasjonalgarden og hadde blitt bevæpnet, slik at arbeiderne nå utgjorde et stort flertall. Men veldig snart brøt antagonismen mellom den nesten helt borgerlige regjeringen og det bevæpnede proletariatet ut i åpen konflikt.

Den 31. oktober stormet arbeidernes bataljoner hovedstadens rådhus, og tok noen regjeringsmedlemmer til fange. Forræderi, regjeringens direkte brudd på dens forpliktelser, og noen småborgerlige bataljoners intervensjoner frigjorde dem igjen, og for ikke å foranledige til utbrudd av borgerkrig i en by allerede under beleiring av en utenlandsk makt, ble den tidligere regjeringen opprettholdt i embetet.

Den 28. januar 1871 kapitulerte til slutt det utsultede Paris, men med hedring av den tapende part uten sidestykke i krigshistorien. Festningene ble overgitt, bymuren strippet for kanoner, linjeregimentenes og mobilgardens våpen ble overlevert, og disse troppene selv betraktet som krigsfanger.

Nasjonalgarden beholdt derimot sine kanoner og geværer, og inngikk bare våpenhvile med seierherrene. Preussens hærer våget seg ikke inn i Paris i triumf. De våget bare å okkupere et lite hjørne av Paris, som til dels bestod av offentlige parker, og sågar dette området okkuperte de bare i noen dager! Og i løpet av den tiden de dristet seg dit, ble de som hadde opprettholdt sin beleiring av Paris i 131 dager, selv omringet av de bevæpnede Paris-arbeiderne, som fulgte skarpt med at ingen «prøysser» skulle trå over de klare grensene for det lille hjørnet som ble overgitt til den utenlandske erobreren. Slik var respekten Paris-arbeiderne inspirerte i prøysser-hæren, som alle imperiets hærer hadde lagt ned deres våpen for; og hos Preussens junkere, som hadde kommet for å hevne seg på revolusjonens hjemland, at de ble tvunget til å stå respektfullt og saluttere nettopp denne bevæpnede revolusjonen!

I løpet av krigen hadde arbeiderne i Paris begrenset seg til å kreve standhaftig utføring av kampen. Men nå, med freden som kom etter Paris’ kapitulering, ble Thiers, den nye øverste regjeringssjefen, tvunget til å innse at de besittende klassenes styre – det som baserte seg på de store grunneierne og kapitalistene – var i konstant fare så lenge Paris-arbeiderne hadde våpen i deres hender. Hans første handling var å forsøke å få avvæpnet dem.

Den 18. mars sendte Thiers linjetropper med ordre om å frarøve Nasjonalgarden det artilleri som tilhørte den, som var blitt konstruert under beleiringen av Paris, og blitt betalt av allmennhetens bidrag. Forsøket mislyktes; Paris mobiliserte som én mann til forsvar for sine kanoner, og det ble erklært krig mellom Paris og den franske regjeringen som satt i Versailles.

Den 26. mars ble det avholdt valg til Pariskommunen, og den 28. mars ble Kommunen proklamert. Nasjonalgardens sentralkomité, som fram til da hadde videreført regjeringen, avleverte Nasjonalgarden sin avskjedssøknad, etter at den først hadde gitt ut et dekret om nedleggingen av Paris’ skandaløse «Moralpoliti».

Den 30. mars avskaffet Kommunen verneplikten og den stående hæren, og erklærte at Nasjonalgarden, med alle våpenføre borgere innrullerte, skulle være den eneste bevæpnede styrken.

Kommunen etterga alle utestående bolighusleier fra oktober 1870 til april. Beløp som allerede var innbetalt ble regnet å dekke en framtidig leieperiode, og den stoppet alt salg av artikler som var pantsatt i byens pantelagere. Samme dag ble utlendinger som var innvalgt til Kommunen, bekreftet i deres embeter, fordi «Kommunens flagg er Verdensrepublikkens flagg.»

Den 1. april ble det bestemt at den høyeste lønningen som kunne mottas av en Kommune-ansatt, og derfor også av representantene selv, ikke kunne overstige 6 000 franc.

Dagen etter bestemte Kommunen at kirka skulle skilles fra staten, og den avskaffet alle statlige utbetalinger for religiøse formål, så vel som omdanningen av all kirkelig eiendom til nasjonal eiendom. Som resultat av den 8. april ble utelukkingen av alle religiøse symboler, bilder, dogmer, bønner fra skolene – kort sagt «alt som hører individets samvittighetsfelt til» – ordnet og gradvis iverksatt.

Den 5. april, som respons på Versailles-troppenes pågående skyting, dag etter dag, av de tilfangetatte Kommune-kjemperne, ble det meldt et dekret om fengsling av gisler, men det ble aldri satt i kraft.

Den 6. april ble guillotinen hentet ut av Nasjonalgardens 137. bataljon, og brent offentlig til stor folkelig glede og forlystelse. Den 12. april bestemte Kommunen at seierssøylen på Place Vendôme, som var støpt av kanoner erobret av Napoleon etter 1809-krigen, skulle rives som et symbol på sjåvinisme og ansporing til nasjonalt hat. Denne forskriften ble utført den 16. mai.

Den 16. april bestilte Kommunen en statistisk tabulering over fabrikker som var nedlagt av de rømte eierne, og utarbeidelsen av planer for idriftsetting av disse fabrikkene av tidligere tilsatte arbeidere, som skulle organiseres i kooperative foreninger, og også planer for organiseringen av disse kooperativene i en stor sammenslutning.

Den 20. april avskaffet Kommunen nattarbeid for bakere, og også arbeidskontorene, som siden Det andre imperiet hadde blitt drevet som monopol av skapninger utnevnt av politiet – arbeidsutbyttere av første orden; disse kontorene ble overført til ordførerne i Paris’ 20 arrondissement – bydistrikter.

Den 30. april beordret Kommunen stenging av pantebutikkene, med den begrunnelsen at de var en privat utbytting av arbeidskraft, og var i strid med arbeidernes rett til deres arbeidsredskaper og til kreditt.

Den 5. mai beordret Kommunen rivingen av Chapelle expiatoire – forsoningskapellet, som var bygget som forsoning for henrettelsen av Louis XVI og Marie Antoinette [o. anm.: der deres etterlevninger ble gravlagt etter giljotineringen, beliggende i Paris’ 8. arrondissement].

Fra og med den 18. mars kom Paris-bevegelsens klassekarakter skarpt og tydelig for dagen, som tidligere hadde vært skjøvet i bakgrunnen av kampen mot de utenlandske inntrengerne. Nesten uten unntak satt arbeidere, eller anerkjente arbeider-representanter, i Kommunen, og dens beslutninger hadde en bestemt proletær karakter. Enten forordnet disse avgjørelsene reformer som det republikanske borgerskapet ikke hadde utført utelukkende av feighet, men som besørget et nødvendig grunnlag for arbeiderklassens frie aktivitet – som realiseringen av prinsippet om at i relasjon til staten, er religion et rent privat anliggende – eller Kommunen kunngjorde dekreter som var i arbeiderklassens direkte interesse, og til dels skar dypt inn i den gamle samfunnsordenen.

I en beleiret by var det derimot bare mulig å innlede en realisering av alt dette. Og fra begynnelsen av mai og framover ble alle deres energier oppslukt av kampen mot hærene som ble samlet av Versailles-regjeringen i stadig voksende antall.

Den 7. april hadde Versailles-troppene erobret Seine-kryssingen ved Neuilly, på den vestlige fronten av Paris. Et angrep på sørfronten den 11. april ble derimot slått tilbake av general Eudes, og fienden påført store tap.

Paris ble kontinuerlig utsatt for bombardement, og det av de samme menneskene som hadde stigmatisert Preussens beskytning av den samme byen som helligbrøde. Disse samme menneskene ba nå den prøyssiske regjeringen om at de franske soldatene som var krigsfanger etter nederlagene ved Sedan og Metz, raskt måtte tilbakeføres for å gjenerobre Paris for dem.

Fra begynnelsen av mai ga den gradvise ankomsten av disse troppene Versailles-styrkene en klar overlegenhet. Dette ble allerede tydelig da Thiers den 23. april avbrøt forhandlingene om utvekslingen som var foreslått av Kommunen, av erkebiskopen i Paris [Georges Darboy] og et antall andre prester holdt som gisler i Paris, for bare én mann, Blanqui, som to ganger var valgt til Kommunen, men satt som fange i Clairvaux. Og enda mer klart av Thiers’ endrede språkbruk. Tidligere uthalende og tvetydig, ble han nå plutselig frekk, truende, og brutal.

Versailles-styrkene inntok forskansningen Moulin Saquet på sørfronten den 3. mai; og den 9. mai Fort Issy, som hadde blitt fullstendig redusert til ruiner av beskytning. Den 14. mai ble Fort Vanves erobret.

På vestfronten avanserte de gradvis og inntok de mange landsbyene og bygningene som strakk seg opp til bymuren, inntil de den 21. mai nådde selve hovedmuren. Takket være forræderi og uforsiktighet av nasjonalgardistene som var der, lyktes de å tvinge seg inn i byen.

Preussen, som holdt de nordlige og østlige fortene, tillot Versailles-troppene å ta seg fram over landområdet nord for byen, som det var nedlagt forbudt for dem selv mot under våpenhvilen, og dermed kunne Versailles-troppene marsjere fram og angripe på en bred front, som pariserne naturlig nok trodde var dekket av våpenhvilen, og derfor bare holdt med et svakt forsvar.

Som resultat ble det bare mønstret svak motstand i den vestlige halvdelen av Paris, i selve luksusbyen. Motstanden ble sterkere og seigere jo nærmere de innkommende troppene nærmet seg den østlige halvdelen, selve arbeiderbyen. Det var først etter åtte dagers kamper at Kommunens siste forsvarere ble overveldet ved høydene Belleville og Menilmontant.

Da nådde massakreringen av forsvarsløse menn, kvinner og barn, som i økende skala hadde rast hele uka, sitt senit. Munningsladerne kunne ikke lenger drepe raskt nok. De beseirede arbeiderne ble skutt ned i hundretall av ild med moderne mitrailleuses.

Mur des Fédérés, De føderales mur – «Kommunardmuren» – på kirkegården Père Lachaise, hvor det endelige massedrapet ble fullbyrdet, står der i dag som et stumt, men veltalende vitnesbyrd om vanviddet styringsklassen er god for, så snart arbeiderklassen tør å stå opp for sine rettigheter.

Da nedslaktingen av dem alle viste seg å være en umulighet, kom massearrestasjonene; skytingen av ofre vilkårlig valgt fra fangenes rekker, og fjerning av resten til store leirer der de ventet på deres dom etter krigsrett.

Preussens tropper, rundt den nordlige halvdelen av Paris, hadde ordre om ikke å la noen flyktninger passere; men offiserene lukket ofte øynene når deres soldater viste større lydhørhet for menneskelighetens diktater enn deres overkommando. Stor ære tilkommer Sachsens hærkorps, som opptrådte veldig humant og slapp gjennom mange som åpenbart var Kommunarder.

* * *

Hvis vi i dag, tjue år seinere, ser tilbake på aktiviteten og den historiske betydningen av Pariskommunen i 1871, vil vi finne det nødvendig å gjøre noen få tillegg til beretningen gitt i Borgerkrigen i Frankrike.

Medlemmene av Kommunen var delt inn i et flertall, blanquistene, som også hadde vært dominerende i Nasjonalgardens sentralkomité; og i et mindretall, medlemmer av Den internasjonale arbeiderforeningen [International Working Men’s Association], hovedsakelig bestående av tilhengere av Proudhons skole av sosialisme.

Det store flertallet av blanquistene på den tiden var sosialistiske bare av revolusjonære, proletære instinkter. Bare noen få hadde oppnådd noen større klarhet om de essensielle prinsippene, gjennom Vaillant, som var kjent med den tyske vitenskapelig sosialismen. Det er derfor forståelig at det på det økonomiske området var mye ugjort, som Kommunen burde ha gjort, etter vårt syn i dag.

Det vanskeligste å forstå er helt klart den hellige ærefrykt som lot dem forbli respektfullt utenfor portene til Frankrikes nasjonalbank – La Banque de France. Dette var også en alvorlig politisk feiltakelse. Med banken i Kommunens hender – den ville ha veid mer enn 10 000 gisler. Dét ville ha betydd presset fra hele det franske borgerskapet mot Versailles-regjeringen – til fordel for en fred med Kommunen.

Men det som er enda mer fantastisk er korrektheten av så mye som Kommunen likevel gjorde, sammensatt som den var av blanquister og proudhonister.

Naturligvis var proudhonistene hovedansvarlige for Kommunens økonomiske dekreter, både for deres prisverdige og deres ikke så prisverdige aspekter; på samme måte som det gjaldt blanquistene og deres hovedansvar for Kommunens politiske handlinger og unnlatelser.

Og i begge tilfeller var det historiens ironi – som er vanlig når doktrinære kommer til rors – at begge gjorde det stikk motsatte av hva deres respektive skolers doktriner foreskrev.

Proudhon, den lille bondens og håndverkermesterens sosialist, betraktet organisering med et erklært hat. Om organisering sa han det var mer dårlig enn godt i det; at det av natur var sterilt, til-og-med skadelig, fordi det var et lodd på arbeidernes frihet; at det var et rent dogme, uproduktivt og tyngende, og i konflikt med så vel arbeidernes frihet som med arbeidskraftens økonomi; at organiseringens ulemper multipliseres raskere enn dens fordeler; og at, som motsats til organiseringen, konkurranse, arbeidsdeling og privat eiendom var økonomiske drivkrefter.

Bare for unntakstilfellene – som Proudhon kalte dem – dvs. for storskala-industri og store virksomheter som jernbaner, var det noe sted for arbeidernes sammenslutning. (Se: General Idea of the Revolution, 3rd Sketch)

Allerede innen 1871 hadde storskala-industri i den grad opphørt å være noe eksepsjonelt unntakstilfelle, selv i håndverkssenteret Paris, slik at Kommunens desidert viktigste dekret innførte en organisasjon av storskala-industri og til-og-med for produksjon. Denne organisasjonen skulle ikke bare baseres på arbeidernes sammenslutning i hver fabrikk, men også kombinere alle disse foreningene i én stor fellesforening.

Dekretet forordnet, med andre ord, en organisasjon som, og Marx sier det ganske riktig i Borgerkrigen, nødvendigvis til slutt ville ha ført til kommunisme, det vil si, til den direkte antitesen av Proudhon-doktrinen. Og derfor var Kommunen graven for Proudhons skole for sosialisme. I dag er denne proudhonismen fordampet i den franske arbeiderklassens kretser. Der råder Marx’ teori nå ubestridt, blant Possibilistes [o. anm.: fransk sosialistbevegelse initiert av Paul Brousse, også kalt Brousistes], ikke mindre enn blant «marxistene». Bare blant det «radikale» borgerskapet finnes det fortsatt proudhonister.

Blanquistene sto seg ikke bedre. Oppdratt i skolen av konspirasjoner, og holdt sammen av den strenge disiplinen dette innebar, startet de fra det synspunkt at et relativt lite antall resolutte, velorganiserte menn, på et gitt gunstig tidspunkt, ville være i stand til ikke bare å gripe statsroret, men ved å vise stor, nådeløs energi, også opprettholde makten inntil de lyktes å feie massen av folk med i revolusjonen, og få samlet dem rundt den lille banden av ledere. Dette innebar fremfor alt den strengeste, diktatoriske sentraliseringen av all makt i hendene på den nye revolusjonære regjeringen.

Og hva gjorde så Kommunen egentlig, med et flertall av disse samme blanquistene? Kommunen appellerte i alle sine proklamasjoner til franskmennene i provinsene om å danne en fri føderasjon av alle franske kommuner, i fellesskap med Paris – en nasjonal organisasjon – som for første gang skulle virkelig opprettes av nasjonen selv.

Det var nettopp den undertrykkende makten til den tidligere sentraliserte regjeringen, hæren, det politiske politiet og byråkratiet som Napoleon hadde opprettet i 1798, og som siden dengang hadde blitt overtatt av hver en ny regjering som et kjærkomment instrument til bruk mot deres motstandere – det var nettopp denne makten som skulle falle overalt, akkurat som den allerede hadde falt i Paris.

Kommunen var, fra begynnelsen av, tvunget til å erkjenne at arbeiderklassen, siden den først hadde kommet til makten, ikke kunne klare seg med den gamle statsmaskina.

For ikke igjen å miste sitt helt nylig erobrede overherredømme, måtte denne triumferende arbeiderklassen på den ene siden fjerne alt det gamle undertrykkende maskineriet, som tidligere ble brukt mot den selv. På den andre siden måtte den sikre seg mot sine egne representanter og embetsfunksjonærer, ved å erklære dem alle, uten unntak, gjenstand for tilbakekalling og til ethvert tidspunkt.

Hva hadde vært den tidligere statens karakteristiske attributter? Samfunnet hadde skapt sine egne organer for å ivareta sine felles interesser, opprinnelig gjennom enkel arbeidsdeling. Men disse organene, der statsmakten var spydspissen, hadde i tidenes løp forvandlet seg fra samfunnets tjenere til samfunnets herrer. Det kan eksempelvis sees, ikke bare i det arvelige monarkiet, men like mye i den demokratiske republikken.

Ingen steder utgjør «politikere» en mer separat, mektig del av nasjonen enn i Nord-Amerika. Der blir hvert av de to store partiene, som vekselvis etterfølger hverandre ved makten, i sin tur kontrollert av mennesker som gjør business av politikk. Disse menneskene spekulerer i seter i Unionens føderale lovgivende forsamlinger, så vel som i de separate delstatenes, eller de tjener til livets opphold ved å føre agitasjon for deres eget parti, og ved dets seier blir de belønnet med posisjoner.

Det er velkjent hvordan amerikanerne i 30 år har forsøkt å riste av seg dette åket, som har blitt utålelig. Og til tross for alt de kan gjøre, fortsetter de bare å synke stadig dypere ned i denne sumpen av korrupsjon.

Det er nettopp i Amerika vi ser best hvordan denne prosessen forløper, det at statsmakten gjør seg selvstendig i relasjon til samfunnet, som den opprinnelig var ment å være et instrument for. I Amerika eksisterer det ingen dynastier, ingen adel, ingen stående hær, utover de få mennene som holder øye med indianerne, ikke noe byråkrati med faste stillinger eller med rettighet til pensjoner. Og likevel finner vi her to store gjenger av politiske spekulanter, som vekselvis tar statsmakten i besittelse og utnytter den med de mest korrupte midler, og for de mest korrupte formål – og nasjonen er maktesløs mot disse to store kartellene av politikere, som tilsynelatende er dens tjenere, men i virkeligheten utnytter og plyndrer den.

Mot denne omdanningen av staten og statens organer, fra samfunnets tjenere til samfunnets herrer – en uunngåelig transformasjon i alle tidligere stater – anvendte Kommunen to ufeilbare midler. For det første, den fylte alle funksjonærstillinger – administrative, juridiske og pedagogiske – med valg på grunnlag av allmenn stemmerett for alle berørte, med forbehold om de samme velgernes rett til tilbakekalling, til enhver tid.

Og for det andre, alle embetsfunksjonærer, høye eller lave, ble kun betalt lønningene som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønningen Kommunen betalte til noen var 6 000 franc. På denne måten ble det satt opp en effektiv barriere for posisjonsjakt og karrierejag, til-og-med adskilt fra de bindende mandatene til delegater til representative organer som i tillegg ble tillagt.

Denne ødeleggingen av den tidligere statsmakten, og dens erstatning med en ny og virkelig demokratisk en, den er beskrevet i detalj i den tredje delen av Borgerkrigen.

Men det var her nødvendig å dvele kort, nok en gang, på noen av dens trekk, for i Tyskland har spesielt den overtroiske tilliten til staten blitt overført fra filosofi til borgerskapets generelle bevissthet, og til-og-med til mange arbeideres.

Ifølge den filosofiske forestillingen om at «staten er virkeliggjøringen av ideen», eller at den er Guds rike på jorden, det er oversatt fra de filosofiske termer, den sfære der evig sannhet og rettferdighet er, som må realiseres.

Og av dette følger det en overtroisk ærbødighet for staten og alt som er forbundet med den, og som desto lettere slår rot, siden folk fra barnsbein av er vant til å forestille seg at de affærer og interesser som er felles for hele samfunnet ikke kan ivaretas på annen måte enn de tidligere har vært ivaretatt, det vil si gjennom staten og dens lukrativt posisjonerte offisielle embetsfunksjonærer.

Og folk tror de har tatt et ganske ekstraordinært dristig skritt framover når de har kvittet seg med troen på det arvelige monarki, og sverger til den demokratiske republikken. I virkeligheten er imidlertid ikke staten annet enn ei maskin for den ene klassens undertrykkingen av en annen, og i den demokratiske republikken faktisk ikke mindre enn i monarkiet

I beste fall er dette et onde proletariatet arvet, etter dets seirende kamp for klassedominans, der proletariatet, akkurat som Kommunen, ikke kan unngå umiddelbart å måtte kaste fra seg så mye som mulig av de verste sidene av dette, inntil den tid da en ny generasjon, oppvokst under nye, frie sosiale betingelser, er i stand til å kaste alle av statens forvorpne strukturer på skrothaugen.

Nyligst har den tyske filistineren nok en gang blitt fylt med helhjertet skrekk over ordene: Proletariatets diktatur. Vel og bra, mine herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se til Pariskommunen. Dét var proletariatets diktatur.