Da arbeidsmennene i Paris den 4. september 1870 forkynte Republikken, som nesten øyeblikkelig og uten en eneste dissensstemme ble hyllet over hele Frankrike, ble Hotel de Ville inntatt av en klikk av posisjonsstrebende advokater, med Thiers som deres statsmann og Trochu som deres general.

På den tiden var de gjennomsyret av en så fanatisk tro på Paris’ oppdrag for å representere Frankrike i alle epoker av historisk krise at de trodde bare å framlegge deres bortfalte mandater som representanter for Paris var helt tilstrekkelig for å legitimere deres tilranede titler som guvernører i Frankrike.

I vår andre tale om den nylige krigen, fem dager etter disse mennenes sto fram, berettet vi for dere hvem de var. Men likevel, med overraskelsens forvirring, samtidig som arbeiderklassens virkelige ledere fortsatt var innesperret i bonapartistenes fengsler, og med prøysserne allerede på marsj mot Paris, holdt byen ut deres pretensjoner om makt, under den uttrykkelige forutsetningen at den måtte utøves for det ene formålet nasjonalt forsvar.

Men Paris kunne ikke forsvares uten bevæpning av byens arbeiderklasse, og organiseringen av den til en effektiv kampstyrke, og treningen av dens rekker av selve krigen. Men, Paris bevæpnet var revolusjonen bevæpnet. En seier for Paris over den prøyssiske aggressoren ville ha vært en seier for den franske arbeidsmannen over den franske kapitalisten og hans statsparasitter.

I denne konflikten mellom nasjonal plikt og klasseinteresse nølte ikke Regjeringen for Forsvar et øyeblikk med å omdanne seg til Regjeringen for Nasjonal Flukt. Det første skrittet den tok var å sende Thiers på en omflakkende turné til alle Europas hoff, for å bønnfalle om megling, med tilbudet: Republikken i bytte for en konge.

Fire måneder etter at Preussens beleiringen var innledet, da de trodde det rette øyeblikk var inne for å ymte om kapitulasjon, talte Trochu til Paris’ forsamlede borgermestere, med Jules Favre og andre av hans kolleger som tilhørere, der han sa:

Det første spørsmål stilt meg av mine kolleger, den samme kvelden 4. september, var dette: Kan Paris, med noen sjanse for suksess, holde ut en beleiring av Preussens hær? Jeg nølte ikke et øyeblikk med å svare benektende. Noen av mine kolleger, som er tilstede her, vil garantere sannheten av mine ord og min standhaftige formening. Jeg sa til dem, med akkurat disse formuleringene, at under de eksisterende tingenes tilstand, ville Paris’ forsøk på å motstå en beleiring av Preussens hær være dårskap. Uten tvil, tilla jeg, ville det være en heroisk dårskap; men det er alt det ville være ... Begivenhetene [som han selv administrerte] har ikke motbevist min forutanelse.

Denne Trochus fine lille tale ble etterpå publisert av M. Corbon, en av de tilstedeværende borgermestere.

Dermed var Trochus «plan» kjent for hans kolleger, den samme kvelden som Republikken ble proklamert, å være kapituleringen av Paris. Hadde nasjonens forsvar vært noe mer enn bare et påskudd for den personlige regjeringen til Thiers, Favre, & Co., da ville 4. september-oppkomlingene ha abdisert den 5. – de ville ha orientert Paris-befolkningen om Trochus «plan», og de hadde formant Paris å overgi seg umiddelbart, eller ta skjebnen i egne hender.

De beryktede sjarlatanene bestemte seg derimot for å kurere Paris’ heroiske dårskap med et regime av sult og knuste hoder, samtidig som de ville lure byen med raljerende manifester og påstander om at Trochu, «Guvernøren av Paris», aldri ville kapitulere, og at Jules Favre, utenriksministeren, «ikke ville avstå en tomme av vårt territorium, og heller ikke en stein fra våre festninger». Den samme Jules Favre forsikrer, i et brev til Gambetta, at det de «forsvarer» seg mot ikke er de sobre prøyssere, men Paris sine arbeidsmenn.

Under hele den videre beleiringen utvekslet de bonapartistiske halsskjærerne, som Trochu så viselig hadde betrodd kommandoen over Paris-hæren, i deres intime korrespondanse obskøne vitser om det de var inneforstått med var et hån av et forsvar. (Se eksempelvis Alphonse Simon Guiods korrespondanse, øverstekommandanten for artilleriet til Forsvarshæren i Paris med utnevnelsen Grand-croix de la Légion d'honneur, med Susane, hans general for artilleridivisjonen, en korrespondanse publisert av Kommunens Journal officiel.)

Bedrageriets maske falt til slutt, den 28. januar 1871. Med den totale selvfornedrelsens sanne heltemot forvandlet Regjeringen for Nasjonalt Forsvar seg med sin kapitulering til Frankrikes Regjering av Bismarcks krigsfanger – en rolle så nedrig at selv Louis Bonaparte, ved Sedan hadde avholdt seg fra å akseptere den. På deres ville flukt til Versailles etter 18. mars-begivenhetene etterlot disse capitulards dokumentasjonsmaterialet for deres forræderi i Paris sin hender, for Kommunens innsyn. Den sier i sitt manifest til provinsene: «Disse menn hadde ikke holdt seg for gode til å la Paris bli til en haug av ruiner overskyllet av et hav av blod.»

Det at noen av de ledende medlemmer av Forsvarsregjeringen var tilbøyelige til en slik fullbyrdelse, hadde de, forøvrig, sine helt spesielt personlige grunner til.

M. Milliere, en av Paris-representantene til Nasjonalforsamlingen, nå skutt på ekspressordre fra Jules Favre, publiserte kort tid etter at våpenhvilen var et faktum en serie autentiske juridiske dokumenter som beviste at Jules Favre hadde bedrevet storstilt falskneri. Favre levde utenfor ekteskap med kona til en fyllik bosatt i Algiers, og hadde gjort seg til en rik mann ved et dristig sammensurium av forfalskninger, spredt over mange år. Han hadde, i ekteparets barns navn, konspirert for å få hånd om en stor arv, med søksmål ført av legitime arvinger, og kunne bare unnslippe en avsløring bistått av bonapartismens tribunalers velvillighet. Da disse tørre juridiske dokumentene ikke kunne slettes, uansett innsats av retoriske hestekrefter, holdt Jules Favre for første gang i sitt liv kjeft, og ventet i taushet på borgerkrigens utbrudd, for så hektisk å fordømme Paris-befolkningen som en bande rømte straff-fanger i fullstendig opprør mot familie, religion, orden og eiendomsbesittelser. Denne samme forfalskneren hadde knapt kommet til makten, den 4. september, før han i all sympati slapp Pic og Taillefer løs på samfunnet. Disse herrer var straffedømte, selv under imperiet, for forfalskninger i den skandaløse «Etendard»-affæren.

Den ene av disse to, Taillefer, hadde våget seg tilbake til Paris under Kommunen og ble straks fengslet igjen. Så skulle denne Jules Favre utbryte, fra Nasjonalforsamlingens tribune, at Paris slapp løs alle byens fengselsfugler!

Ernest Picard, denne Joe Miller for Regjeringen for Nasjonalt Forsvar, som utnevnte seg selv til Republikkens finansminister, etter forgjeves å ha forsøkt å bli Imperiets innenriksminister, er bror av en viss Arthur Picard, utvist fra Paris-børsen som svindler (se Politiprefekturets rapport, datert 31. juli 1867), og dømt, etter egen tilståelse, for tyveri av 300 000 franc, da han ledet [banken] Societé Generale’s filial, 117 rue Palestro, No. 5 (se Politiprefekturets rapport, 11. desember 1868). Denne Arthur Picard ble av Ernest Picard gjort til redaktør av hans avis L'Electeur libre. Mens de uvitende børshandlere ble ført bak lyset av offisielle løgner i denne Finansdepartementets avis, løp Arthur til og fra, mellom Finansdepartementets og Børsen, for å innkassere på den franske hærens katastrofer. All den økonomiske korrespondansen mellom dette verdige brødrepar falt i Kommunens hender.

Jules Ferry, en pengelens advokat før den 4. september, var borgermester i Paris under beleiringen og i posisjon til å spekulerte seg til en formue på hungersnøden. Den dag han måtte redegjøre for sin misforvaltning ville være dagen for hans domfelling.

Disse mennene kunne følgelig bare finne deres frikort fra fengsel i ruinene av Paris: De var nettopp de menn Bismarck kunne tenke seg. Ved hjelp av litt stokking av kortene dukket Thiers, til da Regjeringens hemmelige tilskynder, opp som kandidat for topp-posisjonen, med frikort for sine håndplukkede ministre.

Thiers, denne monstrøse nissen, har sjarmert det franske borgerskapet i nesten et halvt århundre, fordi han er det mest fullstøpte intellektuelle uttrykket for deres egen klassekorrupsjon. Før han ble statsmann hadde han allerede som historiker bevist sin mektige løgnaktighet. Hans offentlige livs kronikk er en dokumentasjon av Frankrikes ulykker.

Før 1830 hadde han slått seg sammen med republikanerne, med sklei inn til en embetsposisjon under Louis Philippe ved å forråde sin beskytter Laffitte, for så å innsmigre seg hos kongen ved å hisse til mobb-opptøyer mot presteskapet, med den konsekvens at kirka Saint Germain l’Auxerrois og erkebiskopens palass ble plyndret.

En annen av hans bragder i kongens tjeneste var å fungere som minister-spion på hertuginne de Berry, for så å innta posisjon som hennes fengslings-accoucheur [jordmor].

Massakren på republikanerne i Rue Transnonain, og de påfølgende beryktede september-lovene mot pressen og foreningsretten, var hans verk.

Da han gjenoppsto som kabinettsjef i mars 1840 overrasket han Frankrike med sin plan for å befeste Paris. Til republikanerne, som fordømte denne planen som et uhyggelig komplott mot Paris sin frihet, svarte han fra Deputertkammerets tribune:

Hva behager! Å skulle tro at noe som helst festningsverk noensinne kunne sette friheten i fare! Og først av alt, dere anklager falskt enhver mulig Regjering, bare ved å påstå at den en vakker dag skulle forsøke å opprettholde sin posisjon ved beskytning av hovedstaden; ... men dén regjeringen ville være hundre ganger mer umulig etter dens seier, enn før den.

Nettopp. Ingen regjering ville noensinne våge å beskyte Paris fra festningene, bortsett fra den regjeringen som kort før hadde overgitt disse festningene til prøysserne.

Da kong Bomba prøvde sin hånd ved Palermo, i januar 1848, reiste Thiers seg igjen i Deputertkammeret, dengang lenge ute av embetet:

Dere vet, mine herrer, hva som skjer ved Palermo. Dere, alle av dere, skjelver av redsel [i parlamentarisk forstand] når dere hører at i løpet av førtiåtte timer har en stor by blitt bombardert – og av hvem? Var det av en fremmed fiende som utøvde krigens rettigheter? Nei, mine herrer, det var av dens egen Regjering. Og hvorfor? Fordi denne ulykksalige byen krevde sine rettigheter. Vel, som svar på et forlangende om sine rettigheter har byen fått førtiåtte timer bombardement. ... Tillat meg å appellere til Europas opinion. Det å reise seg og la noen ord av indignasjon mot slike handlinger skape gjenklang, fra det som kanskje er Europas største tribune, det er å gjøre menneskeheten en tjeneste. ... Da Regent Espartero, som hadde utført tjenester for sitt land [hvilket M. Thiers aldri gjorde], hadde til hensikt å bombardere Barcelona, for å undertrykke byens opprør, da oppsto det fra alle deler av verden et generelt utrop av indignasjon.

Atten måneder seinere var M. Thiers blant de heftigste forsvarerne av den franske hærs bombardering av Roma. Faktisk synes det som Kong Bombas eneste feiltakelse var at han begrenset bombardementet til førtiåtte timer.

Noen få dager før Februar-revolusjonen, tæret av det lange eksil fra posisjon og privilegier som Guizot hadde dømt ham til, været Thiers i lufta eimen av et nærmende folkelig opprør, og erklærte for Deputertkammeret, i den pseudo-heroiske stilen som vant ham klengenavnet Mirabeau-mouche [Mirabeau-myggen]:

Jeg er av Revolusjonspartiet, ikke bare i Frankrike, men i Europa. Jeg vil at Revolusjons-regjeringen skal forbli i moderate menns hender ... men om denne Regjeringen skulle falle i hendene på over-ivrige sinn, sågar i Radikaleres hender, så skal jeg, for alt det, ikke snu ryggen til min sak. Jeg vil for alltid være av Revolusjonspartiet.

Februar-revolusjonen kom. I stedet for at Kabinettet-Guizot ble fortrengt av kabinettet-Thiers, som den lille mannen hadde drømt om, erstattet revolusjonen Louis Philippe med Republikken. På den folkelige seierens første dag skjulte han seg med omhu, der han glemte at forakten for arbeidsmennene skjermet ham for deres hat. Likevel, med hans legendariske mot, fortsatte han å sky den offentlige scene, inntil juni-massakrene hadde ryddet den for hans type handling.

Da ble han det ledende hodet for «Partiet for Orden» og partiets Parlamentariske Republikk, dette anonyme interregnum, der alle styringsklassens rivaliserende fraksjoner konspirerte sammen for å tråkke ned folket, og konspirerte mot hverandre for hver av dem å kunne gjenopprette deres eget monarki. Den gang, som nå, fordømte Thiers Republikanerne som det eneste hinderet for republikkens konsolidering; den gang, som nå, talte han til republikken som bøddelen talte til Don Carlos: «Jeg skal henrette Dem, men for Deres eget beste.» Nå, som den gang, vil han dagen etter seieren måtte utbryte: L’Empire est fait (imperiet er fullbyrdet).

Til tross for hans hyklerske små prekener om de nødvendige friheter og hans personlige nag til Louis Bonaparte, som gjorde en tosk av ham og sparket ut parlamentarismen, og utenfor dens pretenderte atmosfære er den lille mannen seg bevisst han visner til ingenting. Han hadde en hånd i alle Det andre imperiets beryktede handlinger, fra franske troppers okkupering av Roma til krigen med Preussen, som han ansporet til med sine voldsomme fordømmelser av tysk enhet. Disse utbruddene var ikke fordømmelser av et dekke for prøyssisk despotisme, men som forargelser på vegne av Frankrikes rettmessige hevd på tysk oppsplitting.

Hans tilbøyelighet var å fekte opp i Europas ansikt med sine dvergarmer, viftende sverdet etter den første Napoleon, som han hadde blitt den historiske skopusser for. Hans utenrikspolitikk kulminerte alltid i Frankrikes fullstendige ydmykelse, fra London-konvensjonen i 1840 fram til Paris-kapituleringen i 1871 og den nåværende borgerkrigen, der han hetser Preussens krigsfanger fra Sedan og Metz opp mot Paris, med spesialtillatelse fra Bismarck.

Til tross for hans allsidighet av talent og alltid skiftende hensikter, har denne mannen hele sitt liv vært viet den mest forsteinede rutine. Det er selvsagt at de dypere understrømmer i det moderne samfunn for ham alltid forble skjult. Men selv de mest håndgripelige forandringene, synlige i overflatas krusninger, var avskyelige for en hjerne der all livskraft hadde søkt tilflukt i tunga. Derfor sluttet han aldri å fordømme ethvert avvik fra det gamle franske beskyttende system.

Som minister for Louis Philippe raste han mot jernbaner som det villeste hjernespinn; og i opposisjon under Louis Bonaparte stemplet han som helligbrøde ethvert forsøk på reformering av det råtne franske hærsystemet. Aldri i hans lange politiske karriere har han gjort seg skyldig i et eneste – ikke det aller minste – tiltak av noen som helst praktisk anvendelse.

Thiers var bare konsistent i sin grådighet etter rikdom, og i hans hat mot mennene som produserer den. Han kom fattig som Job til sitt første departement under Louis Philippe, og forlot det som millionær. Hans siste ministerpost under samme konge (fra 1. mars 1840) utsatte ham for offentlig hån i Deputertkammeret for underslag, som han kun besvarte med tårer, en vare han omsetter like fritt som Jules Favre, eller enhver annen krokodille. I Bordeaux var hans første tiltak for å redde Frankrike fra forestående finansiell ruin å bevilge seg selv tre millioner i året, det første og siste ord i «Den økonomiske republikk», utsikten han i 1869 hadde åpnet for sine Paris-velgere.

M. Beslay, en av hans tidligere kolleger i Deputertkammeret i 1830, selv en kapitalist og likevel et hengivent medlem av Pariskommunen, henvendte seg nylig til Thiers på en offentlig plakat:

Kapitalens slavebinding av arbeidskraft har alltid vært hjørnesteinen i din politikk, og helt fra den dagen du så Arbeidets Republikk installert i Hotel de Ville, har du ikke opphørt å rope ut til Frankrike: «Dette er kriminelle!»

En mester i statens små kjeltringstreker, en virtuos i mened og forræderi, en håndverker i alle de små taktikkene, de listige innretningene og de nedrige, perfide parlamentarisk triks i partikrigføringen; skruppeløst blåsende på revolusjonens glør når ute av embetet, for så å kvele den i blod ved statsroret; med klassefordommer som hos ham tar plassen for ideer, og forfengelighet i hjertet sted; hans privatliv like beryktet som hans offentlige liv er obskønt – selv nå, når han spiller rollen som en fransk Sulla, kan han ikke dy seg for å sette avskyen for hans gjerninger opp mot håningen av hans innbilskhet.

Paris-kapituleringen, med overgivelse til Preussen ikke bare av Paris, men hele Frankrike, avsluttet de lenge-vedvarende forræderi-intrigene 4. september-usurpatorene hadde påbegynt med fienden, som Trochu selv sa, den dagen. Samtidig initierte kapituleringen borgerkrigen de nå skulle føre, med Preussens bistand, mot republikken og Paris. Fella ble satt i selve kapitulasjonsbetingelsene.

Over en tredjedel av territoriet var da på fiendens hender, hovedstaden var avskåret fra provinsene, og alt av landets kommunikasjoner var i oppløsning. Det å avholde valg for en reell representasjon for Frankrike under slike omstendigheter var umulig, med mindre det ble gitt behørig tid til forberedelser. Med dette som baktanke definerte kapituleringen at det måtte velges en Nasjonalforsamling innen åtte dager. Det betydde for mange deler av Frankrikes vedkommende at nyheten om det forestående valget først ankom kvelden før valgdagen.

Denne valgte Nasjonalforsamlingen skulle forøvrig, i henhold til en uttrykkelig klausul i kapituleringen, velges med det ene formål å beslutte om krig eller fred, og i siste instans, inngå en fredsavtale. Befolkningen kunne ikke annet enn forstå at våpenhvilens vilkår gjorde det umulig å fortsette krigen, og at Frankrikes verste menn derfor nå var de beste for å sanksjonere den fred Bismarck påla dem.

Men Thiers var ikke tilfreds med disse forholdsreglene. Selv før våpenhvilen engang var luftet for Paris, la han ut på en valgturné gjennom provinsene, nå for å gjenopplive det rojalistiske partiet Légitimistes. Partiet skulle, sammen med orleanistene, innta plassen som erstatning for de umulige bonapartistene. Han var ikke skremt av dem. De var umulig som en regjering i det moderne Frankrike, og derfor foraktelige som rivaler. Så hvilket parti var vel mer kvalifisert som redskap for kontrarevolusjon enn dette, med en handling som i Thiers’ egne ord (Deputertkammeret, den 5. januar 1833), «alltid hadde vært begrenset til de tre ressursene: utenlandsk invasjon, borgerkrig og anarki»?

De trodde virkelig på ankomsten av deres lenge-forventede retrospektive årtusen. Det var hælavtrykkene etter utenlandsk invasjon som tråkket på Frankrike; det var et imperiums fall, og en Bonaparts fangenskap; og der befant de seg. Historiens hjul hadde åpenbart dreid tilbake for å stoppe ved 1816’s «chambre introuvable» [‘rommet man ikke fant’]. I Republikkens Forsamlinger, fra 1848 til 1851, hadde de vært representert av deres utdannede og trente parlamentariske forfektere; det var partiets grunnplan som nå skyndte seg inn – Frankrikes alle Pourceaugnacs.

Så snart denne forsamlingen av «Rurale» befant seg i Bordeaux, gjorde Thiers det klart for dem at fredsforberedelsene måtte godtas med en gang, uten engang beæringen av en parlamentarisk debatt, da dette var den ene betingelsen Preussen ville innvilge dem for å åpne for krig mot Republikken og Paris, dens høyborg. Kontrarevolusjonen hadde, med andre ord, ingen tid å tape.

Det andre imperiet hadde mer enn fordoblet statsgjelden, og pålagt alle de store landsbyene tung offentlig gjeld. Krigen hadde i fryktelig grad svulmet forpliktelsene, og fortærte nådeløst nasjonens ressurser. For å fullføre ruineringen var den prøyssiske Shylock der med sin obligasjon for opphold for en halv million soldater på fransk jord, hans krav på krigserstatning på fem milliarder og en rente på 5 prosent på de ubetalte delene av dette. Hvem skulle betale denne regningen?

Det var bare ved den voldelige omveltingen av republikken at rikdommens tilegnere kunne håpe å få overført til skuldrene av dens produsenter hele gjeldsbyrden av alle krigens kostnader, som de, tilegnerne, selv var opphavet for. Frankrikes enorme ruinering ansporet dermed disse patriotiske representantene for land og kapital, under selve inntrengerens voktende øyne og beskyttelse, til poding av en borgerkrig inn på utenlandskrigen – et slaveholdernes opprør.

Det sto bare én stor hindring i veien for denne konspirasjonen – Paris. Det å få avvæpnet Paris var første betingelse for suksess. Paris ble derfor beordret av Thiers til å overgi sine våpen.

Paris var fortørnet og forbitret av de hektiske antirepublikanske demonstrasjonene fra den «Rurale» Forsamling, og av Thiers egen tvetydighet om republikkens juridiske status; av trusselen om å halshugge og avkapitalisere Paris; av orleanistenes utnevnelser til ambassadører; av Dufaures lover om forfalte handelsregninger og husleier, som påførte Paris’ handel og industri ruin; av Pouyer-Quertiers skatt på to centimes på hvert eksemplar av alle tenkelige publikasjoner; av dødsdommene idømt Blanqui og Flourens; av undertrykkingen av de republikanske tidsskriftene; av overføringen av Nasjonalforsamlingen til Versailles; av fornyelsen av beleiringstilstanden erklært av Palikao, som hadde utløpt den 4. september; av utnevnelsen av Vinoy, en Decembriseur, som guvernør av Paris – av Valentin, imperialist-gendarmen, som byens politiprefekt – og av D'Aurelle de Paladines, jesuittgeneralen, som øverstkommanderende for byens Nasjonalgarde.

Og nå må vi rette et spørsmål til M. Thiers og det nasjonale forsvarets menn, hans underordnede medløpere. Det er kjent at Thiers hadde inngått et lån på to milliarder, med M. Pouyer-Quertier, hans finansministers medvirkning. Nå, er det sant, eller ikke:

1. At forretningsforhavendet ble slik forvaltet at det ble sikret et vederlag på flere hundre millioner til privat fordel for Thiers, Jules Favre, Ernest Picard, Pouyer-Quertier og Jules Simon? og –

2. At ingen penger skulle utbetales før etter «pasifiseringen» av Paris?

Uansett, det må det ha vært noe veldig presserende i denne sakens anledning, for Thiers og Jules Favre, i navn av flertallet i Bordeaux-forsamlingen, forespurte uten å rødme om de prøyssiske troppenes umiddelbare okkupering av Paris. Slik var imidlertid ikke Bismarcks spill, som han snerrende, og i all offentlighet, fortalte de beundrende Frankfort-filistinerne ved hans hjemkomst til Tyskland.