Intensivsykepleieren som ivaretok statsminister Boris Johnson da han ble behandlet for Covid-19 har sagt opp sin stilling i det britiske helsevesenet National Health Service (NHS), og hun fordømte betingelsene på hennes sykehus som «et ormebol av Covid» og «et fullstendig shitshow».

Jenny McGee er en av sykepleierne som ble hyllet av Johnson for å «ha våket» over ham, da han i april 2020 ble innlagt alvorlig syk på sykehuset St Thomas’ Hospital i London.

Den New Zealand-fødte sykepleieren jobbet på det store utdanningssykehusets avdeling for intensivbehandling og et vesentlige traumesenter, som er del av et akademisk helsevitenskapelig senter. Johnson tilbrakte to netter der i intensivpleie fra den 5. april. Da han kom seg kommenterte han om McGee og den andre sykepleieren, Luis Pitarma: «Årsaken til at kroppen min til slutt begynte å ta til seg nok oksygen, var fordi de for hvert et sekund av natta var der, og overvåket.»

McGee sa hun hadde sagt opp på grunn av regjeringens «manglende respekt» for NHS og for helsetjenestearbeidere. «Massevis av sykepleiere følte at regjeringen ikke hadde ledet særlig effektivt – ubesluttsomheten, så mange blandede meldinger. Det var bare så veldig opprørende.»

Hennes fordømmende kritikk av forholdene på et av Londons toppsykehus beviser at BMJ (tidligere British Medical Journal) var helt på ballen med sin beskrivelse av regjeringens politiske orienteringslinje i pandemien som et «sosialt mord».

Selv om det dødelige viruset ble identifisert i januar 2020 nektet Johnson-regjeringen – som også andre internasjonalt – å iverksette noen som helst tiltak, og forfektet offentlig en politisk retningslinje for «flokkimmunitet». Det var først i mars, etter å ha sikret ei massiv redningspakke for bankene og storselskaper, og stilt overfor voksende offentlig opposisjon, at en nedstengning ble iverksatt. Johnson – som hadde gjort et poeng av å håndhilse, og som avviste å bruke munnbind – ble den 6. april 2020 hastet til sykehuset, midt under den første bølga av Covid-19-infeksjoner og dødsfall, i perioden fra mars til mai 2020.

McGee avslørte at Johnsons stab hadde forsøkt å få dratt henne inn i en «klapp for NHS»-foto-op sist juli, i forbindelse med det hun trodde skulle være et personlig og privat «takknemlighets»-besøk i Downing Street. På det tidspunktet var den første nedstengningen opphevet, og Konservativ-regjeringen og Labour Party insisterte på at økonomien måtte gjenåpnes fullt og helt. Krav om å få gjenåpnet skolene var sentralt i det arbeidet, da styringseliten forsøkte å tvinge foreldre tilbake til utrygge arbeidsplasser, med Labours partileder sir Keir Starmer som understreket at det ikke kunne være verken «nei, men, eller såfrem» hva angikk gjenåpningen av utdanningssettingene.

Denne morderiske likegyldigheten overfor arbeideres liv underbygde ei endre og mer dødelig bølge av pandemien, fra desember 2020 til februar 2021. Det er nå kjent at Johnson var en så bitter motstander av en ytterligere nedstengning at han i oktober tordnet at han heller vil se «kroppene hope seg høyt i tusentall».

Kroppene hopet seg faktisk høyt. McGees beskrivelse av et Covid-«ormebol» og en «shitstorm», på hennes sykehus, refererer til dette tidspunktet. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive hvor fryktinngytende det var hva vi gjennomgikk. Vi var desperate,» fortalte hun til Channel 4.

Forholdene ved St. Thomas ble replikert over hele landet. Offisiell statistikk presentert av Julian Russell, på bloggen NHS Providers, viser at i England, på toppen av den første bølga, var daglige infeksjoner på et nivå av 5 107, om enn betydelig underrapportert på grunn av den manglende testingen. Under den andre bølga nådde de daglige infeksjonene 61 757. Sykehusinnleggelser steg fra et daglig gjennomsnitt på 1 500 under den første bølga til 2 500 under den andre.

I januar 2021 var det «gjennomsnittlig 30 500 Covid-19 pasienter innlagt på sykehus hver dag». Den 26. januar det året «passerte Storbritannia den tragiske milepælen 100 000 dødsfall av viruset, når man ser på regjeringsdata om daglige dødsfall. Bare i januar 2021 registrerte vi i England nesten 30 000 Covid-19-dødsfall, omtrent en tredjedel av landets totaltall hittil.»

Omfanget av lidelsen er kriminell. Men hva tallene ikke viser er tallene som ble infiserte av Covid-19 på sykehus, etter å ha vært innlagt for andre sykdommer. Det britiske helsevesenets styringorgan Public Health England estimerte at mer enn 15 prosent av Covid-tilfellene blant pasienter hadde blitt infiserte etter sykehusinnleggelse. Tidligere helseminister Jeremy Hunt har sagt: «Vi tror mellom 20 og 40 prosent av menneskene som døde av Covid over hele landet, plukket opp infeksjonen på deres sykehus.» En Health Service Journal-analyse av NHS England-data fra desember fant at raten av sykehusinfeksjoner i noen områder var mer enn én av tre.

Guardian rapporterte på mandag at «opptil 8 700 pasienter døde etter å ha pådratt seg Covid-19 mens de var innlagt på sykehus for behandling for et annet medisinsk anliggende.» Rapporten var basert på forespørsler i henhold til loven om informasjonsfrihet, fra 81 av Englands 126 trusts [helsevesenorganer] for akuttsykehus, som fant at «nesten tre av ti (27,1%) av de smittede på den måten mistet livet innen 28 dager.» Avisa rapporterte at svimlende «32 307 mennesker har med all sannsynlighet, eller definitivt, pådratt seg sykdommen mens de var innlagt på sykehus, siden mars 2020 – og 8 747 av dem døde.»

Det er allerede kjent at eldreomsorgsboliger var et senter for spredningen av viruset, med mer enn 50 000 beboerere som anslås å ha dødd av det. I tillegg til antallet infeksjoner og dødsfall av sykehuspådratte Covid-infeksjoner betyr det at titusenvis av mennesker ble satt i livsfare i omgivelser der de skulle ha vært garanterte sikkerhet og beskyttelse.

I begge områder, de underliggende årsakene er de samme – mangel på tilstrekkelig personlig verneutstyr (PPE), manglende sporing og avklaring av infeksjoner [‘tracking and tracing’], dårlig eller ikke-eksisterende sykelønninger, ansatte overveldet av mangler og et arbeid under et forferdelig press. Mer enn et tiår av innstramminger har desimert antallet sykehussenger i Storbritannia, og sett bestykningen kollapse fra 240 000 i 2000 til 163 900 i 2018, som selvsølgelig har gjort det vanskeligere å få iverksatt tiltak for sosial distansering.

Helsetjenestearbeidere og deres familier har hatt noen av de høyeste dødelighetsratene. En nylig BMJ-studie viste at pasientvendt helsetjenestepersonell og deres nærmeste familier «hadde tre ganger så høy sannsynlighet som den generelle befolkningen for å bli sykehusinnlagt med Covid». Bare fra mars til desember 2020 anslås det at mer enn 850 helsetjenestearbeidere har dødd av Covid. Det faktiske oppdaterte tallet vil nødvendigvis bli mye høyere.

Likevel insisterer regjeringen på at NHS-ansatte bare skal få en lønnsøkning på 1 prosent – et effektiv lønnskutt – og i England har de sågar avvist en engangs «Covid-bonus» på £ 500 for helsepersonell.

McGees kommentarer har siden i all vesentlig grad blitt begravd. Verken regjeringen eller Labour- og fagforeningsbyråkratiet ønsker en granskning av den politiske orienteringen med å plassere overskudd framfor liv, som er ansvarlig for den situasjonen hun beskriver. Spesielt når deres samlede bestrebelser er innrettet på demonteringen av de sågar begrensede restriksjonene som fortsatt er på plass, når de nå åpner økonomien på full pinne, i møte med spredningen av nye og mer smittsomme virusvarianter.

Fagforeningene har brukt pandemien til å konsolidere deres korporatistiske tilknytninger til regjeringen og selskapsledelsen, og har tilsluttet seg ei rekke «taskforces» [spesial-arbeidsgrupper] mens deres medlemmers liv og helse daglig blir satt i fare. Christina McAnea, generalsekretær for Unison, var del av regjeringens Covid-19 Taskforce (den gang som assisterende generalsekretær), som ble opprettet i juni 2020. Professor Jane Cummings, leder for sykepleiernes fagforbund Royal College of Nursing (RCN), deltok også.

Slike organer ble ikke opprettet for å gi uttrykk for bekymringene til arbeidere eller brukere av disse tjenestene, men for å få kvalt dem. Påfølgende handlinger var at Unison, det britiske fagforbundet GMB og Royal College of Midwives [barselssykepleiernes fagforbund], i Skottland godkjente en ettårig lønnsavtale med 4 prosent lønnsforhøyelse, og hyllet den som et viktig framskritt i forhold til det elendige tilbudet på 1 prosent i England. Medlemmer av RCN og GMB i Skottland avviste overveldende den fortsatt hånlige og splittende avtalen. Men over hele Storbritannia har RCN reist bust mot motstanden fra underskriftskampanjer og appellerer til regjeringen om å ta til fornuft.

Helsetjenestearbeidere i Storbritannia må se til deres internasjonale klassebrødre og -søstre. Sterk motstand vokser over hele kloden blant helsetjenestearbeidere, som står opp for deres egne rettigheter og for pasientenes, og for samfunnet generelt. Streiker og protester har brutt ut over alt, fra India til Israel, til Japan og Bolivia, i Frankrike og i USA.

Massemisnøyen må få et samlet uttrykk, i politisk og industriell aksjon, gjennom å bygge demokratisk styrte komitéer på arbeidsplasser og på sykehus, komitéer som er del av nettverket til Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Kontakt WSWS i dag, for å få assistanse til å etablere en grunnplankomité i ditt område.