Denne forelesningen ble holdt med en serie lysbilder og videoklipp, hvorav mange ikke kan gjengis her. Disse er kort oppsummert der det er aktuelt.
Denne rapporten omhandler begivenhetene fra 3. november 2020 opp til 6. januar 2021, en periode på 64 dager. World Socialist Web Site publiserte 12 perspektiv-artikler i løpet av de første 25 dagene etter valget. Jeg oppfordrer dere til å lese disse, siden jeg bare kan nevne noen få av dem.
Disse begivenhetene, selv om de involverte en bitter konflikt innen den amerikanske styringseliten, var av presserende anliggender for arbeiderklassen. Arbeidere må forstå dem, innta et klassebasert politisk standpunkt til dem, kunne forklare dem for deres arbeidskolleger, og iverksette tiltak. Dette er ikke bare spørsmål for de intellektuelle, de politiske fagprofesjonelle og ekspertkommentatorene [‘the pundits’].
Vår tilnærming er den diametrale motsatsen til pseudo-venstres standpunkt, som i den grad de engang erkjenner arbeiderklassens eksistens bare reduserer den til den mest elementære fagorganisasjonsformen, som ikke bare er historisk foreldet, som vi har forklart, men utelukker enhver intervensjon fra arbeiderklassen i de store politiske spørsmålene og konfliktene som bestemmer samfunnets liv.
Kartene over valgdelgatkollegiets stemmer [Electoral College] fra 2016 og 2020 er velkjente. Det er fem delstater som skiftet fra Republikanerne til Demokratene – de tre nordlige industridelstatene, Wisconsin, Michigan og Pennsylvania, og de to Sunbelt-delstatene, Arizona og Georgia.
I den folkelige avstemningen vant Biden med 7 millioner stemmer. [O. anm.: det amerikanske begrepet er the popular vote, som betyr antallet avgitte valgsedler, den ene eller andre veien; valgresultatene i delstatene definerer hvem de lar seg representere av i Electoral College, der hver delstats antall valgdelegater er definert, og dette valgdelgatkollegiet avgjør faktisk presidentvalget, og ikke the popular vote]. I 2016-valget vant Clinton med 3 millioner stemmer. Demokratenes stemmer økte med 15,4 millioner og Republikanernes med 11,2 millioner, som dermed økte Demokratenes overvekt fra 2,9 millioner til 7,1 millioner.
Denne stemmeovervekten for Biden var etter historiske standarder en avgjørende valgseier. Til sammenligning vant George W. Bush sitt gjenvalg i 2004 med 3 millioner stemmer, og Barack Obama vant sitt gjenvalg i 2012 med knappe 5 millioner stemmer. Bill Clinton vant i 1992 med 5,8 millioner stemmer. Bidens overvekt var nesten nøyaktig lik overvekten på 7,1 millioner for George H. W. Bush over Michael Dukakis i 1988. Den er litt mindre enn de 8,2 millioner stemmene som skilte Bill Clinton fra Bob Dole i 1996 og overvekten på 8,5 millioner stemmer for Obama over John McCain i 2008.
Den mest betydningsfulle endringen var den enorme økningen i valgdeltakelsen for begge partier, men mer for Demokratene, som gjenspeilte to relaterte prosesser: Massemotstand mot Trump-administrasjonen, og lettere tilgang til stemmegivning på grunn av justeringer i valgprosedyrene på grunn av koronaviruspandemien.
Andelen av befolkningen som deltok i valget, 66,8 prosent, var den største siden 1900, før kvinner og de fleste afrikaner-amerikanere hadde stemmerett. Den største prosentvise økningen var blant ungdom i alder fra 18 til 29 år, asiatisk-amerikanere og de med en viss college-utdanning, men ikke en fireårig grad. Valgdeltakelsen blant afrikaner-amerikanere steg, og nådde 70 prosent, over landsgjennomsnittet, på tvers av åtte «slagmarkdelstater».
Poenget med å gå gjennom disse tallene er å demonstrere det som var kjent, og helt klart i løpet av få dager etter valget, for Republikanernes og Demokratenes kampanjefagfolk, valgte embetsrepresentanter og selskapsmedienes analytikere og deres pundits.
De visste alle, basert på nasjonale tall og på tallene delstat-for-delstat og på exit-utspørringer, at Biden hadde vunnet og vunnet avgjørende. Det var en kolossal økning av valgdeltakelsen, både i prosent og i absolutte tall. Dette var den grunnleggende årsaken til Trumps nederlag. Det var en folkelig avvisning av hans presidentskap.
Ingenting i disse resultatene overrasket virkelig de profesjonelle analytikerne fra de to valgkampanjene eller mediene. Trumps egne tallknusere hadde vist ham ligge etter i flere uker. Dét var en av grunnene til at han så hardnakket erklærte, i god tid før valget, at han ikke ville godta resultatene.
Opptellingene delstat-for-delstat viste ingen unormale tall fra noen av de nært omstridte «slagmark» -delstatene. Valgresultatet var ikke nært, og det var ikke noe objektivt grunnlag for påstandene om valgfusk og rigging av stemmeurner.
Skulle det reises noen som helst tvil om Bidens seier så måtte det også gjelde valgseire for hundrevis av Demokrat-kandidater til Representantenes hus og Senatet, og i valgene for delstatenes guvernører. Med bare ett unntak avsto imidlertid Republikanere som tapte fra å påstå deres valgseier, og de vedgikk nederlag i løpet av dager, sågar innen timer, på den tidsærede måten. Men Trump spilte ikke etter disse reglene.
Trumps respons på valgresultatene
I god tid før valget hadde Trump erklært at han ikke nødvendigvis ville godta resultatene av avstemmingen. Dere vil huske at dette går tilbake til 2016-kampanjen, da han under en debatt med Hillary Clinton på forhånd nektet å godta resultatet av den kommende avstemmingen. Selv etter å ha vunnet i 2016, hevdet han at Clintons folkelige valgseier, dvs. antallet avgitte stemmer, berodde på millioner av illegale stemmer fra papirløse immigranter.
Dette ble et gjennomgående tema for Trumps bemerkninger under kampanjestevner sommeren 2020. Han betvilte gjentatte ganger postinnsendte valgsedler, selv om han selv brukte postinnsendt valgseddel, hans nominerte opererte Post Office og Republikanerne kontrollerte flertallet av delstatenes regjeringer eller lovgivende forsamlinger, spesielt i slagmarkdelstater som Pennsylvania, Michigan, Wisconsin, North Carolina, Georgia, Florida og Arizona.
Midt på natta, rundt kl. 03:00 på morgenen den 4. november, gikk Trump på nasjonalt fjernsyn for å hevde seier, basert på samme dagens stemmeopptelling i mange av slagmarkdelstatene. Millioner av postinnsente valgsedler var fortsatt under opptelling, og Trumps egne meningsmålingspersonell, så vel som medienes, var godt inneforstått med at trenden var for Biden. I flere dager nektet mediene feigt å erkjenne denne trenden og kalle Bidens seier, som derfor ga et løft for Trumps påstander.
Så snart valget ble kalt for Biden begynte Trump å iverksette planer for å utfordre resultatene. Dette var en handling uten sidestykke i amerikansk historie.
Her er WSWSs første vesentlige analyse av ettervalgkrisen, skrevet av David North og Joseph Kishore og publisert den 7. november 2020, under headingen «Trumps nekting å trekke seg setter scenen for ettervalgkrise.» Den angir de grunnleggende omrissene av situasjonen, mens stemmer fortsatt ble opptelt. Den er spesielt bemerkelsesverdig for dens konklusjoner om Trump. Vi skrev:
Det synes som Det demokratiske partiets kandidat Joe Biden er på randen til å vinne nok delstater til å bli valgt til president i USA. … Det Biden en gang beskrev som hans «verste mareritt» – at Trump ikke skulle akseptere sitt nederlag ved valgurnene – kan imidlertid faktisk være det som utfolder seg.
I en ekstraordinær tale i Det hvite hus tidlig onsdag morgen proklamerte Trump seg som valgvinneren. «Helt ærlig, vi vant dette valget,» sa han. «Så vi går til USAs Høyesterett. Vi vil at all avstemming skal stanses.» Med en stansing av «avstemmingen», mener Trump en stopp for den videreførte opptellingen av postinnsendte stemmesedler, som ble legalt postlagt....
Hvorvidt eller ikke han på kort sikt lykkes med å avverge nederlag – gjennom en kombinasjon av juridiske utfordringer, høyreorienterte protestdemonstrasjoner, trusler og faktisk bruk av vold – Donald Trump, og den antikonstitusjonelle fascistiske bevegelsen han har sponset veksten for, kommer ikke til å forsvinne fra den politiske scenen.
Som World Socialist Web Site gjentatte ganger har advart for siden hans forsøk på statskupp i juni, har Trumps politiske strategi aldri vært begrenset til rene valgkalkyler. I løpet av de tre siste månedene har han ført kampanje mer for rollen som Führer enn bare som president. Denne fascistiske kampanjen er ikke avsluttet.
Jeg vil ikke besørge en slag-for-slag redegjørelse for de juridiske og politiske grepene som fant sted i løpet av måneden som fulgte valget. Trump-kampanjen anla mer enn 60 søksmål, nesten alle i de seks slagmarkdelstatene som ble vunnet av Biden. Ikke i noen av disse ble det besørget noe signifikant bevismateriale for valgsvindel. Kampanjeadvokater som Giuliani snakket høyt om svindel på pressekonferanser og politiske stevner, men var langt mindre imøtekommende i retten.
Dette var ikke bare juridisk feilbehandling eller demens eller galskap hos visse advokater. Det var en klar politisk strategi involvert. Høylytte påstander om bedrageri var innrettet på å oppildne og mobilisere Trump-supportere og legge politisk press på delstatsforsamlinger for å gripe inn og velte resultatene av valgene i deres delstater. De skulle tildele Trump delstatenes valgdelegatstemmer, etter den notoriske teorien til høyesterettsdommer Antonin Scalia, formulert i 2000, at det ikke er noen konstitusjonell rett til å velge president, og at delstatenes lovgivende forsamlinger kan velge deres valgdelegater til kollegiet på egen hånd og trosse velgernes avgjørelse. Trump innkalte til-og-med til Det hvite hus ledere for delstaters lovgivende forsamlinger, og individuelle representanter i noens forsamlinger, fra Michigan og Pennsylvania, og han var i kontakt med lovgivere i Arizona, Georgia og Wisconsin.
Trumps juridiske utfordringer kulminerte i søksmål innmeldt fra 18 delstater med Republikanere som Attorneys General [o. anm.: justisministre på delstatsnivå], som ba Høyesterett oppheve valgresultatene i de fire slagmarkdelstatene, en ekstraordinær bestrebelse for å få domstolen til å sanksjonere politisk innblanding fra Republikaner-styrte delstatsregjeringer inn i andre delstater de ikke kontrollerer. Retten avviste søksmålet med avstemmingen 9-0.
Disse bestrebelsene mislyktes til slutt, ikke fordi de forskjellige Republikanerne på delstatsnivå, som Brad Raffensperger, Georgia’ Secretary of State [o. anm.: ‘utenriksminister’ på delstatsnivå], var uforsonlige forsvarere av demokratiet, for ikke å si noe om Høyesterett. Men det var for mange delstater, og Bidens ledelse i disse delstatene var for bred til å gjøre det politisk mulig å gjenta Bush vs. Gore. Både delstatenes embetesrepresentanter og høyesterettsdommerne fryktet at deres intervensjon på Trumps side, da han så klart hadde tapt, ville utløse folkelig masseopposisjon og bli en politisk katastrofe.
Trump utrensker Pentagon
Den 9. november gikk Trump til hans første handling som respons på hans valgnederlag, og sparket forsvarsminister Mark Esper, som han hadde et sammenstøt med i løpet av sommeren over Espers motvilje mot å utkommandere militæret mot masseprotestene mot politivold. Hans erstatter, Christopher Miller, var en stort sett ukjent figur, en tidligere Green Beret med en 30-år-lang militærhistorikk, blant annet fra Irak og Afghanistan, som steg til oberstnivå i spesialstyrkene før han i 2014 trakk seg. Han kom tilbake til regjeringen som Pentagon-embetsfunksjonær under Trump, som direktør for National Counterterrorism Center (NCTC).
Kash Patel ble utnevnt til Millers stabssjef. Han var en tidligere militæradvokat innlemmet i enheter av spesialstyrkene. Han begynte i staben til Devin Nunes, den øvers rangerte Republikaneren i Husets etterretningskomité [House Intelligence Committee], og gikk derfra til Det hvite hus. Det ble senere kjent at Trump hadde til hensikt å utnevne ham til visedirektør for CIA, og deretter sparke direktør Gina Haspel.
Ezra Cohen-Watnick, også utnevnt til en stilling på høyt nivå i forsvarsdepartementet, var en tidligere sivilt ansatt embetsfunksjonær i forsvarets etterretningstjeneste DIA [Defense Intelligence Agency] som senere jobbet for CIA, så Pentagon igjen og deretter Det nasjonale sikkerhetsrådet under Trump, hvor han av Michael Flynn ble utnevnt til senior direktør for etterretningsprogrammer. Cohen-Watnick skal ha angivelig ha lekket informasjon om CIA-overvåkning av Trump til Devin Nunes, lederen for Husets etterretningskomité.
Anthony Tata var en pensjonert karriereoffiser i militær, en tidligere brigadegeneral, utplasser til Haiti, Panama, Kosovo og Afghanistan. Han hadde beskrevet Barack Obama som en muslim og en «terroristleder» og var så høyreekstrem at hans nominering til Pentagon-posten hadde blitt blokkert av Republikanere i Senatet. Trump installerte ham nå som fungerende i posisjonen underordnet viseforsvarsministeren, og med stillingen som viseforsvarsminister åpen begynte han å utøve det embetskontorets fullmakter.
WSWS publiserte 11. november 2020 en uttalelse med overskriften «Stopp Trumps konspirasjon for nulling av 2020-valget», som begynte som følger:
President Donald Trump nekter å akseptere valgtapet og er aktivt engasjert i et kuppkomplott for å nulle resultatene av 2020-valget og etablere et personalistisk diktatur.
Situasjonen kunne ikke vært tydeligere: Trump gjør nå det han kunngjorde han ville gjøre før valget. Han benekter legitimiteten av et valg som Biden klart vant, og søker å få skapt en løgnaktig narrativ om at valget ble «stjålet», og konspirerer for å kaste ut millioner av velgeres stemmer.
Denne konspirasjonen har fått tilslutning av Det republikanske partiet, som mer-og-mer antar karakter av et fascistisk og kriminelt syndikat. Republikaner-ledere på føderalt og delstatsnivå har bakket Trumps løgner og nektet å erkjenne Bidens seier. Senatets majoritetsleder Mitch McConnell erklærte på mandag i en tale fra gulvet i Senatet at Trump var «100 prosent innen hans rettigheter til å se inn i påstander om uregelmessigheter, og avveie hans juridiske muligheter».
Trumps pseudo-juridiske manøvrer understøttes av ansporingen til vold fra høyreekstreme og fascistiske krefter, støttet av seksjoner av politi- og statsapparatet. Demonstrasjoner er planlagt kommende helg i Washington D.C. for å mobilisere Trump-supportere under banneret «Stopp stjelingen» [‘Stop the Steal’].
På mandag sparket Trump forsvarsminister Mark Esper, som tidligere hadde kritisert Trumps planer om utkommandering av tropper mot fredelige demonstranter. Christopher Miller skal bli den
nyoppnevnte «fungerende» Pentagon-sjefen, en operatør med 30 års bakgrunn fra Spesialstyrkene, nå pensjonert oberst. I kontrast til den hensynsløsheten Trump går frem med opptrer Det demokratiske partiet med sin sedvanlige kombinasjon av fåfengthet og manglende seriøsitet. På tirsdag avviste Biden Trumps handlinger som en «pinlighet». Biden la til: «Det faktum at de på dette tidspunktet ikke er villige til å erkjenne at vi vant, har ikke stor betydning for vår planlegging.»
Denne uttalelsen identifiserer alle hovedtrekkene i den politiske situasjonen: Trumps enestående handlinger, Det republikanske partiets støtte til dem, oppildningen til vold, utrenskningen av Pentagon og Det demokratiske partiets fullstendige selvtilfredshet. Dette er bare fire dager etter at Biden ble erklært som vinner av valget.
Trumps fascist-medsammensvorne
Boka I Alone Can Fix It er for det meste et oppkok av journalistiske rapporter om Trump-administrasjonen, men den gir noen levende innblikk i perioden fra 3. november til 6. januar. Den beskriver en telefonoppringning til Milley fra en ikke-navngitt venn, sannsynligvis Mattis, Gates eller en annen svært høyt posisjonert tidligere embetsfunksjonær. Jeg siterer:
Vennen var veldig bekymret for de høyreorienterte disiplene som nettopp hadde blitt forfremmet og hadde spesiell tilgang til Trump, og advarte for at de var del av en større klikk som var villig til å krysse eihver linje for å holde på makten. «Det de prøver å gjøre her er å velte regjeringen,» sa Milleys venn til ham. ... «Du er en av få fyrene som står mellom oss og noe virkelig svært ille.»
Vennen begynte med å beskrive Michael Ledeen ... Ledeen hadde dyptgående tilknytninger til Flynn, Cohen-Watnick, Patel, Steve Bannon og Erik Prince, grunnleggeren av det private militærselskapet Blackwater USA [og bror til Trumps utdanningsminister Betsy DeVos] ... [Ledeen] var en nykonservativ som hadde studert den italienske ytrehøyrelederen Benito Mussolini og framveksten av fascisme. Ledeen hadde lenge forkynt at Iran var ondskapens episenter og måtte ødelegges. Hans kone, Barbara Ledeen, mangeårig stabsansatt i Senatet, tjente som en slags den mother [o. anm.: gruppeleder for speidere i ung alder] for neocon-planleggingssesjoner hjemme hos Bannon ... hvor Patel og Cohen-Watnick var hyppige gjester. Vennen minnet Milley om Bannons mantra: Brenn ned institusjonene. Milley ble rystet. Var det egentlig en plan for et kupp på gang?
Ledeen er velkjent for WSWS og for Bulletin før det, og går nesten 40 år tilbake til Reagan og Iran-Contra-affæren.
Denne delen av I Alone Can Fix It avsluttes med uttalelsen fra Milley, som kanskje er den mest siterte åpenbaringen i boka. Etter å ha referert til Milleys bekymringer om at Trump, etter hans fjerning av Esper som forsvarsminister, kunne forsøke å erstatte Gina Haspel som CIA-direktør og Christopher Wray som FBI-direktør, siterer boka Milley om utsiktene til et pro-Trump kupp.
«De kan prøve, men de kommer faen ikke til å lykkes,» sa han til dem. «Du kan ikke gjøre dette uten militæret. Du kan ikke gjøre dette uten CIA og FBI. Vi er gutta med skyterne.»
Dersom «mennene med våpen» bestemmer seg for å redde amerikansk demokrati fra Trump, da er amerikansk demokrati i hendene på «mennene med våpen». De bestemmer, ikke folket. Og det er ikke demokrati.
Senere forteller boka at Milley følte det var en mulighet for at Trump ville søke å fjerne ham som styreleder for fellesstaben [Joint Chiefs of Staff], selv om han hadde blitt utnevnt først i 2019 og hans lovfestede periode løp til 2023, med mindre han ble fjernet av skjellig grunn. For å forhindre det, eller en annen Trump-aksjon generalene motsatte seg, som en umiddelbar tilbaketrekking fra Afghanistan, diskuterte Milley og Joint Chiefs en plan for sekvensielle oppsigelser. Dersom Milley trakk seg eller ble sparket, da skulle hvert medlem av Joint Chiefs etter tur nekte å gjøre hva det var Milley hadde nektet å gjøre, og deretter si opp offentlig. Med andre ord, det ville være et offiseropprør i full skala, knapt karakteristisk for demokrati.
På mange måter var pro-Trump demonstrasjonene som ble avholdt i Washington i november og desember de viktigste forberedelsene til 6. januar-kuppet, fordi de samlet mange av individene og alle organisasjonene og frontlinje-lederne, det som kan vurderes som kuppforsøkets NCO-er [non-commissioned officer] og løytnanter, til stedet der de skulle utføre operasjonene.
Det første pro-Trump stevnet etter valget ble arrangert den 14. november 2020, som ble regnet som «Million MAGA March», og trakk rundt 15 000 mennesker til Washington. Tegn og håndbevegelser som markerte hvite-sjåvinister [white supremacists] var gjengs å se. Talere inkluderte Alex Jones fra konspirasjonsnettstedet Infowars og den nyvalgte kongressrepresentanten Marjorie Taylor Greene fra Georgia. Trump kjørte forbi salutterte det. Ifølge I Alone Can Fix It, fortalte Milley hans medhjelpere at disse var tilsvarende med «brunskjorter i gatene».
Kort før til avgivelsen av valgdelegatkollegiets stemmer i de 50 delstatene og District of Columbia, den 12. desember 2020, ble det avholdt en annen marsj under banneret «Stop the Steal». Den var betydelig mindre, kanskje mindre enn 10 000, en refleksjon av demoraliseringen blant vanlige, ikke-fascistiske Trump-støttespillerne etter at Høyesterett avviste hans siste juridiske utvei dagen før. Talere inkluderte fascisten Nick Fuentes, Michael Flynn, den tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiveren som nettopp var benådet av Trump, og MyPillow-sjef Mike Lindell. Trump fløy lavt over publikum i helikopteret Marine One, i et show av støtte. Om natta var det voldsomme sammenstøt med motdemonstranter, og flere personer ble knivstukket og alvorlig skadet.
Da Trump appellerte åpent til disse fascistiske kreftene, skrev vi en perspektiv-artikkel den 3. desember 2020, med headingen «Donald Trumps Mein Kampf». Denne kommentaren repliserte til Trumps halvforstyrrede tale den 2. desember, som nettverkene nektet å kringkaste, sågar Fox News. Den dukket bare opp på sosialmedier.
Talen Donald Trump onsdag ettermiddag postet på sin personlige Facebook-side var en krigserklæring mot det amerikanske demokratiet. Det var en knapt tilslørt oppfordring til et høyreorientert opprør for å omvelte valgresultatene, og få opprettholdt en president i Det hvite hus som har blitt avvist av det amerikanske folket...
Hovedformålet med talen, som stempler Det demokratiske partiet og de fleste av delstatenes offisielle valgfunksjonærer som kriminelle, var imidlertid å oppmuntre Trumps mest ivrige tilhengere til å iscenesette voldelige angrep mot enhver som er målrettet av en fremtidig Führer i Det hvite hus. Trump fordømte de som «ønsker å skade USAs president», og krevde at «noe burde skje».
Vi fortsetter å fokusere på Demokratenes respons:
Det demokratiske partiet og pro-Demokrat-seksjonene av mediene har respondert med taushet på Trumps åpne erklæring om at han vant valget og mener han skal fortsette i embetet. I skrivende stund [sent onsdag amerikansk tid] hadde Biden-kampanjen enda ikke meldt noen uttalelse, og det hadde heller ingen ledende kongressdemokrater, som House Speaker Nancy Pelosi eller senatorene Chuck Schumer, Bernie Sanders og Elizabeth Warren...
Demokratene frykter ikke Trumps trusler om vold og diktatur, men derimot det folkelige masseopprøret som ville bryte ut dersom Trump faktisk prøver å gjennomføre sitt lenge-truede valgkupp. Demokratene vet meget vel at Amerika er ei sosial krutt-tønne, dypt splittet mellom det fabelaktig velstående finansaristokratiet, som både Demokratene og Republikanerne tjener, og det store flertallet av befolkningen, som sliter med å kunne overleve.
De siste dagene før 6. januar
Det fulgte ei rekke begivenheter som demonstrerer den stadig mer fascistiske vendingen i Det hvite hus og blant de nærmest til Trump, og hans bevisste ouverturer til fascistiske elementer på gatene – han tvitret at den 6. januar «vil bli vilt» – og i militæret og paramilitære styrker, som med hans benådning av Blackwater-morderne. Det tydeligste beviset på at Trump siktet mot 6. januar kom i hans telefonsamtale med fungerende justisminister Jeffrey Rosen, som vi skrev om [engelsk tekst], basert på håndskrevne notater som nylig ble offentliggjort. I et av notatene står det at Rosen fortalte Trump at justisdepartementet «kan ikke + vil ikke knipse med fingrene + endre valgresultatet». Trump svarte da at han forsto Rosens standpunkt, men ville bare at han skulle «si valget var korrupt + overlat resten til meg og R. kongressmennene».
Trump nevnte til og med navnene på flere av kongressmedlemmene som senere skulle opponere mot sertifisering av valgdelegatstemmer for Biden.
Trump diskuterte tilsynelatende å sparke Rosen, men som i Pentagon sa alle embetsrepresentantene umiddelbart under Rosen at de ville trekke seg en masse heller enn å fylle hans posisjon, og tvang presidenten til å trekke seg tilbake.
Det var mange forhåndsvarsler i dagene fram til den 6. januar 2021. Jeg kan bare referere til noen få av dem.
Det sosialmedie-nettstedet Parler henviste trusler om vold til FBI mer enn 50 ganger i ukene før angrepet. Ei melding, som Parler sendte til en FBI-kontakt den 2. januar, var fra en plakat som advarte: «Ikke bli overrasket om vi tar Capitol-bygningen», og «Trump trenger at vi skaper kaos for å få satt oppstandsloven ikraft.»
En Capitol Police-trusselvurdering fra den 3. januar sa: «Til forskjell fra tidligere ettervalg-protester, er målene for pro-Trump supporterne ikke nødvendigvis mot-demonstranter, som de var tidligere, men snarere er Kongressen selv målet den 6. ... Stop the Steal’s tilbøyelighet å tiltrekke seg white supremacists, militsmedlemmer og andre som aktivt promoterer vold kan føre til en vesentlig farlig situasjon både for politiet og allmennheten.»
Den 5. januar ble Capitol Police advart av Department of Homeland Security om at de hadde funnet et kart over Capitol-kompleksets tunnelsystem lagt ut på pro-Trump meldingstavler. FBIs feltkontor i Norfolk formidlet også den 5. januar bekymringer om trusler om vold, med henvisning til ultra-høyre meldingstavler.
I følge New York Times-beretningen som ble publisert den 13. juli advarte FBI både Capitol Police og District of Columbia Metropolitan Police om at ekstremistgrupper ville delta på protestene den 6. januar og «planla å bruke spesifikke radiofrekvenser for deres kommunikasjon».
Nødssituasjonskommunikasjonskontoret til Metropolitan Police programmerte deretter noen håndholdte radioer til disse frekvensene og ga dem til Capitol Police og Metropolitan Police Department til anvendelse for overvåkning.
Selskapet Dataminr, som jobber med kunstig intelligens (AI), fortalte den 5. januar offisielle sikkerhetsfunksjonærer at de hadde avdekket flere foruroligende posteringer, deriblant appeller om å «dra til Washington den 6. januar og hjelp til å storme Capitol». En posteringer fortsatte: «Vi skal storme regjeringsbygninger, drepe politifolk, drepe sikkerhetsvakter, drepe føderalt ansatte og agenter.»
Valerie Hasberry, sikkerhetssjef for bygningsansvarlige Architect of the Capitol, sa i en e-post: «Det er nå utvekslinger på Parler om å storme Capitol, vennligst gi meg beskjed dersom det er oppdateringer på troverdige trusler.»
En vakthavende ved Capitol Police-sikkerhetssenteret svarte Hasberry, og sa: «Det er ikke noe snakk om troverdige trusler, eller storming av Capitol.»
Dataminr er ett av nettstedene som Mark Milley, styreleder for Joint Chiefs of Staff, sa han personlig overvåkte før den 6. januar.
Begivenhetene den 6. januar
Mye har blitt skrevet om Capitol Police og politietatens manglende organisering, den unnlatelse av å utlevere antiopprør-utstyr og hvor mangelfulle barrikadene var, som lignet sykkelstativer. Men det viktigste aspektet ved the stand-down, politimyndighetenes tilbakeholdenhet, var de rent uttilstrekkelige antall på vakt. En folkemengde på tusener samlet seg utenfor Capitol, men det var færre enn 50 politibetjent utplassert for å vokte hele utsiden av bygningen.
La oss gå gjennom en tidslinje for dagens viktigste hendelser:
De første sammenstøtene finner sted mens Trump enda taler til mengden utenfor Det hvite hus. Det er allerede en ansamlet mengde ved Capitol av tilstrekkelig størrelse til å presse seg gjennom den første av politiets trefningslinjer på vestsiden av bygningen, kl. 12:50, og politibetjentene etterlyser forsterkninger, fra både Capitol Police og Metropolitan D.C.-politiet.
Trumps medsammensvorne er på gang både inne i Capitol og utenfor, selv om visepresident Pence i siste øyeblikk, kl. 13:00, publiserer et brev som bekrefter at han ikke har myndighet til å gripe inn i prosessen med sertifiseringen av valgdelegatstemmer, at hans presidering over fellessesjonen er rent seremoniell. Deretter klubber han kongressens fellessesjon som innledet og begynner å rope opp alle delstatene i alfabetisk rekkefølge.
Klokken 13:10 avslutter Trump sin tale til stevnet utenfor Det hvite hus, og oppfordrer hans supportere til å marsjere mot Capitol, der et fullskala angrep på politiet allerede er i gang, og sikkert kjent for Det hvite hus. Han heller bensin på bålet og sender flere tusen mot bygningen der minst tusen har begynt et frontalangrep.
To minutter seinere reiser Arizona-representanten Paul Gosar og senator Ted Cruz innvendinger mot sertifiseringen av Arizonas valgdelegatstemmer for Biden. Dette skjer etter at oppviglere allerede har overveldet den første politilinja utenfor Capitol. Fellessesjonen oppløses og de tilstedeværende representantene trekker seg tilbake til de to kamrene for å debattere spørsmålet.
Det er flere videoberetninger om mobbangrepet mot midten av Capitol, i løpet av den timen da de skulle bryte gjennom forsvarsrekkene. Videopresentasjonen utarbeidet av New York Times gir en veldig god redegjørelse for hva som foregikk i og rundt Capitol, selv om den ikke sier noe om det som foregikk i Det hvite hus eller i Pentagon. Her er noen utdrag fra tidslinja.
· 14:10: På vestsiden av Capitol leder Proud Boys et angrep opp trappene innenfor stillasene som var reist for den kommende Biden-innvielsen, og mengden overvelder de lett forsvarte politilinjene og når fram til den faktiske Capitol-bygningen.
· 14:11: Proud Boy Dominic Pezzola knuser et vindu på vestsiden av Capitol, der han bruker et politiskjold.
· 14:13: Den første opprøreren, Proud Boy Michael Sparks fra Kentucky, kommer seg inn på vestsiden av Capitol gjennom det ødelagte vinduet. Flere deler av mengden begynner å bryte gjennom inn i Capitol, der de skyver seg gjennom vinduer og dører, med Proud Boys og Oath Keepers i spissen.
· 14:13: Secret Service fjerner visepresident Pence fra Senatets kammer og ned ei trapp til en sikker lokalisering.
· 14:14: Opprørere forfølger Capitol-politibetjent Eugene Goodman opp ei trapp unna Senatets kammer mens senatorer rømmer. Betjenter fjerner Nancy Pelosi fra Husets kammer.
· 14:15: Oathkeeper-leder Stuart Rhodes videresender ei melding fra en uidentifisert person med ansvar for Oathkeeper-sikkerhet til ei kryptert Signal-meldingsgruppe kalt «DC Ops 1» som inkluderte regionale ledere som seinere ble arrestert for angrepet. De «har tatt terreng ved Capitol. Vi må omgruppere alle medlemmer som ikke er i oppfrag.»
· 14:20: Huset og Senatet avbryter sesjonene, og medlemmene begynner å flykte fra Capitol, eller forflytte seg til spesielt forberedte sikre lokaliseringer.
· 14:24: Trump tvitrer: «Mike Pence hadde ikke mot til å gjøre det som burde vært gjort for å beskytte vårt Land og vår Konstitusjon, og gi Delstatene en sjanse til å sertifisere et korrigert sett av fakta, ikke det uredelige eller unøyaktige som de ble bedt om å sertifisere tidligere. USA forlanger sannheten!»
· 14:25: Opprørere bryter gjennom østdørene inn til Capitol, etter en halv time med skyving og banking, når opprørere fra vestsiden når østdørene og åpner dem. Christopher Warnagiris, en Marine Corps-offiser i aktiv tjeneste, holder dørene åpne for mobben.
Vi har alle sett videoen og hørt lyd fra House Speaker Nancy Pelosis stab som barrikaderer seg inne i et møterom, der de tvitrer desperate appeller om hjelp, og mobben prøver å bryte ned dørene.
Deretter følger skytingen av Ashli Babbitt, den eneste opprøreren som faktisk ble drept av politiet i løpet av dagen. Opprørerne ankommer utenfor inngangsdøra til Huset kammer, som de finner barrikadert av bevæpnet politi. Representantene blir flyttet mot ei dør bakerst, som de vil bli brakt i sikkerhet gjennom.
Flere angripere, deriblant Babbitt, bryter ut av fra folkemengden og går rundt til bakre inngang, der de ser representantene rømme og angriper døra. En Capitol Police-betjent trekker sin pistol. Der Ashli Babbitt begynner å klatre gjennom et knust vindu, med den teknikken opprørerne har brukt for å tvinge seg gjennom mange dører inn i og rundt inne i Capitol, åpner politimannen ild. Babbitt faller tilbake med et dødelig skuddsår.
Samtidig ankommer ei gruppe tungt bevæpnet politi utenfor bakre dør, og opprørerne trekker seg tilbake.
Den høyreorienterte kampanjen for å kreve offentlig identifisering av politibetjenten er delvis motivert av det faktum at han antas å være afrikaner-amerikaneren løytnant Michael Byrd, senioroffiser tildelt ansvar for Husets kammer. Det er en rasistisk undertekst til Trumps ustanselige hylling av Babbitt som ei vakker, fantastisk kvinne.
Hva gjorde militæret?
Vi vender oss nå til det som skjedde i Pentagon. Hovedbegivenhetene her er non-events, i betydningen passivitet. Kl. 13:49 ringer general William Walker, sjef for D.C. National Guard, til hærminister Ryan McCarthy for å be om tillatelse til å utkommandere hans tropper til Capitol. Han har soldater allerede på busser, og forventer en rask godkjenning. I stedet må han vente i timevis.
14:26 finner det sted den første av mange konferansesamtaler og andre appeller, med Washington-borgermester/byrådsleder Muriel Bowser, Metropolitan Police Chief Robert Contee, Capitol Police Chief Steve Sund, som appellerer til ei gruppe generaler. En av dem, general Walter Piatt, sier «Vi liker ikke optikken» med nasjonalgarden i Capitol, og han vil anbefale ikke å sende dem. General Charles Flynn, bror til Michael Flynn, deltar på denne konferansesamtalen, selv om hæren innledningsvis benektet dette.
Kl. 15:00 sier forsvarsminister Miller at han godkjente ordren om å aktivere D.C. National Guard, selv om de allerede var aktivert og klare til å komme. Han gir ikke ordre om faktisk å utkommandere før kl. 16:32, og selv det forsinkes av kommunikasjon med general Walker. Ordren om å utkommandere kom 15 minutter etter at Trump tvitret at hans supportere burde reise hjem.
Kl. 15:46 og 15:55, skjer det to hendelser som gir ytterligere bevis på det militære samarbeidet med opprørerne. General Daniel Hokanson, sjef for National Guard Bureau, ringer Virginia-kommandør generalmajor Timothy P. Williams, for å verifisere at ingen Virginia-militærstyrker forflytter seg uten forhåndstillatelse fra Pentagon. Ni minutter senere ringer han til kommandøren for Maryland National Guard med en lignende forespørsel: Ingen forflytning uten Pentagons tillatelse.
Kl. 17:08 mottar general Walker endelig tillatelse til utkommandere sine tropper til Capitol. Endelig, kl. 17:22, ankommer de første National Guard-troppene Capitol.
To hendelser i I Alone Can Fix It, den ene i stor monn publisert, den andre ikke, berører spørsmålet om Pentagons holdning til Trump-kuppet.
Før angrepet uttrykte Milley frykt for at Trump oppildnet til vold for å forbli ved makten. «Dette er et Reichtag-øyeblikk,» sa Milley til hans stab. «Der Führers evangelium.»
Militære toppoffiserer og assistenter fra Det nasjonale sikkerhetsrådet hadde den 3. januar et møte med Trump i Det hvite hus for å diskutere Iran. På slutten av møtet spurte Trump forsvarsminister Miller: «Du har nok gutter, og er de er alle beredt for den sjette januar?» «Å ja, Mr. President,» svarte Miller. «Vi har en plan.»
Denne samtalen har ingen uskyldig forklaring gitt alt som fant sted den 6. januar, med påstandene om at Pentagon var uforberedt og at Millers ordre den 2. januar om at ingen National Guard-enheter skulle utplasseres til District of Columbia uten hans uttrykkelige tillatelse. Dette er et vesentlig saksanliggende som ikke er etterforsket. Miller har ikke blitt spurt om det på noen kongresshøring, så vidt jeg vet.
WSWS analyserte militærets rolle i en kommenterende perspektiv-artikkel publisert mer enn en måned etter den 6. januar, da disse detaljene kom ut i et vitnesbyrd for Kongressen, med tittelen «Hundre og nittini-minutter i januar.»
Vi forklarer at tittelen er et spill på den berømte boka og filmen, Seven Days in May, om et fiktivt, men helt realistisk forsøkt militærkupp mot en amerikansk president. Med den forskjellen, selvfølgelig, at dette var et kupp av en amerikansk president. Vi går gjennom vitnesbyrdet til kommandant William Walker for Nasjonalgarden om at han spurte Pentagon om tillatelse til å sende inn tropper til Capitol kl. 13:49, det vil si, som vi har sett, mens opprørerne enda ikke hadde brutt bygningens forsvarsverk, men ble nektet tillatelse inntil kl. 17:08, tre timer og 19 minutter seinere.
Vi forklarer og avviser de forskjellige påskuddene som tilbys av Miller, McCarthy og andre i overkommandoen for hvorfor de ventet samtidig som den voldelige stormingen av Capitol spilte seg ut på fjernsynsskjermene som de så på fra Pentagon, nervesenteret til den mektigste militærstyrken på planeten.
Det ble snarere truffet en beslutning om ikke å handle, der en bestemt politisk strategi ble implementert. I mer enn tre timer hadde de fascistiske gruppene regelrett fritt spill med Capitol-bygningen. De militært trente elementene blant opprørerne visste de ble gitt tid til å søke ut gisler blant senatorene og representantene. Trump var i mellomtiden beredt til å erklære en unntakstilstand, som ville blitt brukt til å stenge ned Kongressen. Dette ville ha utsatt den formelle sertifiseringen av Joe Bidens valgseier på ubestemt tid, en utsettelse som hadde støtte fra Trumps medsammensvorne i Det republikanske partiet.
Diskusjoner ville ha fulgt med Demokratene om et «kompromiss», kanskje med tilbakesending av omstridte delstaters valgopptellinger til Republikaner-kontrollerte delstatsforsamlinger, som hadde resultert i videreføringen av Trumps presidentskap. Demokratene inngikk et «kompromiss» nettopp av dette slaget i 2000, da de aksepterte tyveriet av valget via interveneringen fra Høyesterett [US Supreme Court].
Militæret grep først inn den 6. januar da det ble klart at operasjonen hadde mislyktes i å nå sine mål...
New York Times-videoen gir en panoramisk oversikt over hele angrepet på Capitol, og viser lokaliseringene av hvert av de åtte separate gjennombruddene. De fleste av dem ble gjort av kolonner av høyreorienterte paramilitære, som Oathkeepers, i militært antrekk, som var organisert og ledet av deres «offiserer».
Politiet ryddet til slutt Capitol. Jeg vil bare understreke at Capitol Police, Metropolitan Police i Washington D.C., lokalt Virginia-politi fra Arlington og Fairfax, og Virginia og Maryland delstatspoliti gjorde alt arbeidet med å rydde bygningen, og hadde kontroll innen kl. 16:00.
Bare en håndfull føderale agenter ble ut utkommandert til bygningen. Ingen National Guard-tropper ankom før mer enn en time etter at bygningen var blitt ryddet. Om det hadde blitt overlatt til føderale regjeringsstyrker alene, ville opprørerne ha beholdt kontrollen over Capitol i mange flere timer og kunne gjerne ha fått lokalisert kongressmedlemmer og senatorer, som bare lå i skjul bare noen få hundre meter unna.
Det er en annen historisk parallell, i tillegg til analogiene til Hitler, som det er kritisk viktig å ta med i betraktning. Det er fra den samme historiske perioden: Frankrike i 1934. En væpnet demonstrasjon av flere tusen fascister truet den 6. februar 1934 parlamentet i Paris, men politiet spredte den og drepte 15. Regjeringen ble ikke styrtet, men den falt én dag seinere.
Wikipedia-oppføringen om dette kuppforsøket sier, i et av de første avsnittene, ifølge historikeren Joel Colton: «Konsensus blant lærde er at det ikke var noe samordnet eller enhetlig design om å gripe makten og at ligaene manglet koherensen, enheten, eller lederskapet for å oppnå et slikt mål.» Det gjenspeiler i stor grad den konvensjonelle og pseudo-venstre avvisningen av den 6. januar som et faktisk kuppforsøk.
Den franske statsministeren Eduard Daladier trakk seg en dag seinere, den 7. februar, fra det borgerlige-venstre Radikale Parti, og ble etterfulgt av Gustave Doumergue, en representant for det politiske høyre i parlamentet. Wikipedia hevder: «Dette var første gang under Den tredje republikks periode at en regjering falt på grunn av trykket fra gata.»
Leo Trotskij, en umåtelig større analytiker av fransk politikk enn professor Colton, hadde dette å si: «Det franske folket trodde lenge at Fascisme ikke hadde noe som helst med dem å gjøre. De hadde en republikk der alle spørsmål ble behandlet av det suverene folket, gjennom utøvelsen av allmenn stemmerett. Men den 6. februar 1934 påla noen tusen fascister og royalister, bevæpnet med revolvere, klubber og barberblad, landet den reaksjonære regjeringen til Doumergue, som besørget de fascistiske bandene beskyttelse til å kunne fortsette å vokse og bevæpne seg.»
WSWS responderte på angrepet på Capitol med en perspektiv-artikkel skrevet den kvelden, da Kongressen nettopp har gjenopptatt sesjonen, og publisert allerede før Kongressen hadde fullført avstemmingen om sertifiseringen av presidentvalget. Den var skrevet av David North, og hadde overskriften: «Fascistkuppet den 6. januar.»
Fascistoppstanden i Washington D.C. – som resulterte i stormingen av Kongressen, en panisk spredning av livredde senatorer og medlemmer av Representantenes hus, forsinkelse av den offisielle valideringen av Joseph Bidens flertall i valgdelegatkollegiet [Electoral College] og sågar okkuperingen av kontoret til House Speaker Nancy Pelosi – er et vendepunkt i USAs politiske historie.
De gamle forherligelsene av det amerikanske demokratiets uovervinnelighet og tidløshet har i sin helhet blitt avslørt og diskreditert som en hul politisk myte. Den populære frasen «Det kan ikke skje her» [‘It Can't Happen Here’], hentet fra tittelen på Sinclair Lewis’ berettiget berømte fiktive fortelling om fremveksten av amerikansk fascisme, har med brask og bram og i all entydighet blitt overgått av begivenhetenes gang. Ikke bare kan et fascistkupp skje her. Det har skjedd her, på ettermiddagen den 6. januar 2021.
Jeg vil spesielt rette oppmerksomhet på det som ble sagt om Demokratenes respons:
Hva angår den nyvalgte presidenten så ventet Biden i flere timer før han endelig sto fram for offentligheten. Etter å ha beskrevet angrepet på Capitol som oppvigleri kom Biden med følgende ekstraordinære appell til lederen av konspirasjonen: «Jeg oppfordrer president Trump til å gå på nasjonalt fjernsyn nå, for å oppfylle hans ed og forsvare Konstitusjonen, og forlange en slutt på denne beleiringen.»
Det normale er at en politisk leder som er truet av en konspirasjon, og konfronterer et forsøk på å styrte det konstitusjonelle regimet, umiddelbart søker å frata forræderne all tilgang til massemediene og et landsdekkende publikum. Men Biden oppfordret i stedet Trump til å fremstå på nasjonalt kringkastet fjernsyn – for å avlyse oppstanden han selv hadde organisert!
Biden avsluttet sine kommentarer med følgende formaning: «Så, president Trump, tre frem.» Denne bankerotte appellen til den vordende fascistdiktatoren vil gå inn i historien som Bidens «Hitler, gjør det rette»-tale...
Begivenhetene den 6. januar 2021 må tas som en advarsel. Arbeiderklassen må utarbeide en politisk strategi og handlingsplan for å bekjempe fremtidige bestrebeler for å pålegge et diktatur.
Denne analysen har i sin helhet blitt bekreftet av Demokratenes handlinger i løpet av de påfølgende syv månedene.