New York Times publiserte søndag en stor og vesentlig etterforskningsberetning med tittelen Civilian Casualty Files [‘De sivile tapsmappene’], ledsaget av hundrevis av konfidensielle Pentagon-dokumenter, som avslører at amerikanske luftangrep i Irak og Syria drepte tusenvis av sivile, og at militæret systematisk har dekket over det.
Dokumentene er bevis på omfattende krigsforbrytelser. De avslører at det amerikanske militæret, under administrasjonene til Obama og Trump, bevisst drepte sivile, deriblant barn. Pentagon-dokumentene viser en forakt for menneskeliv som er skremmende.
Azmat Khan, en assisterende professor ved Columbia Graduate School of Journalism, som er sakens hovedforfatter og -etterforsker, brukte fem år på å avdekke historien. Hun sendte inn juridiske forespørsler om opplysninger i henholdt til loven Freedom of Information Act (FOIA), der hun forespurte om rapportene fra Pentagons interne gjennomgangsprosess. Da disse forespørslene ble avslått anla hun søksmål mot det amerikanske forsvarsdepartementet og sentralkommandoen, med forlangender om utgivelse av dokumentene.
Når det amerikanske militæret mottar en påstand fra en ekstern kilde om at sivile ble truffet i et luftangrep settes det i gang en formell gjennomgangsprosess, og en endelig rapport utstedes. Det ble utstedt 2 866 rapporter for luftangrep i Irak og Syria, fra september 2014 til januar 2018. Før rapporten The Civilian Casuality Files hadde «litt mer enn et dusin» blitt publisert. Times fikk utlevert 1 311 rapporter, hvorav hundrevis nå er publisert.
Khan sjekket rapportene mot vitneforklaringer på åstedene, og reiste til over 100 av lokaliseringene der det var rapportert om sivile krigsofre i Irak, Syria og Afghanistan, for å intervjue overlevende. Hun fant at «mange påstander om sivile tap feilaktig ble avvist ... [og] selv når sivile dødsfall ble erkjent, ble de ofte betydelig undertellet.»
Hennes etterforskning fant for eksempel at mer enn 120 sivile ble drept i ett enkelt luftangrep, i juli 2016, i grenda Tokhar i Nord-Syria. Det amerikanske militæret hevdet at flyangrepet var rettet mot ISIS, men konfrontert med bevis på at ofrene var bønder, innrømmet militæret å ha drept 24.
Militærrapporten om nedslaktingen fra Tokhar fant «ingen bevis på uaktsomhet eller feilhandling» og at «ingen ytterligere tiltak» var nødvendige. Det er ikke foretatt noen utbetaling til noen av de overlevende. Dette er mønsteret fra alle rapportene, som sett i sin helhet utgjør en massiv tildekning.
Ikke én eneste rapport inneholdt et funn av forseelser eller en anbefaling om disiplinærtiltak. I mange tilfeller «endte enheten som utførte et angrep også opp med å granske den». En analytiker av drone-videoopptak, som snakket anonymt med Times, rapporterte at «overordnede offiserer ofte kunne ‘be kameraene se et annet sted’ fordi ‘de visste om de akkurat hadde truffet et dårlig mål.’» I mange tilfeller indikerte rapporter at «utstyrsfeil» betydde at ingen opptak var tilgjengelige i det hele tatt.
Times rapporterte at de avdekket «dødsfallene til tusenvis av sivile, mange av dem barn». Dataene i Pentagon-rapportene hevdet at barn ble drept eller skadet i 27 prosent av luftangrepene som resulterte i sivile tap; Khans verifisering på bakken fant at tallet var 62 prosent.
Khan oppsummerte hennes funn: «Det som framkommer fra de mer enn 5 400 sidene med journaler, er en institusjonell akseptering av uunngåelige følgetap [kalt ‘collateral toll’]. I militærets logikk er et angrep, uansett hvor dødelig for sivile, akseptabelt så lenge beslutningen er korrekt fattet, og godkjent – proposjonaliteten mellom militær gevinst, og sivil fare avveid – i samsvar med kommandokjeden.»
Sagt mer rett ut, rapportene avslører at det amerikanske militæret bevisst velger å drepe sivile, deriblant barn, og anvender en brutal taktisk kalkyle som de fester på papir i hver rapport. Hver rapport avslører, i en kombinasjon av byråkratiske akronymer og grove vulgariteter, at Washington ser på folket i Midtøsten som skrot og etterlatenskaper [‘detritus’] i imperiets kjølvann.
Bygninger og kjøretøy vurderes å ha en «slant» [‘helning’], der «bldg slant 4/1/3» eksempelvis står for en bygning som inneholder fire menn, ei kvinne og tre barn. De som flykter fra et bombet mål kalles «squirters» [‘sprutere’], ofte jaktet ned av droner og skutt på.
En logg over chat-kommunikasjonen mellom operatører som fløy droner over Mosul, registrerer at når de skjøt mot en bygning som de visste inneholdt barn, spurte de hvor mye «play time» [‘leketid’] deres droner hadde igjen, fordi stedet var virkelig «poppin’» [‘fullt av liv og røre’]. Åtte sivile, fra tre familier, ble drept.
Disse loggene blir deretter redigert om, med ugjennomtrengelige byråkratiske akronymer: «En CIVCAS-hendelse fant sted». [O. anm.: ‘civilian casualties’, dvs. sivile drept]. Hver rapport har tre mulige funn, med tilhørende avkrysningsbokser: «Tapsrapporten er troverdig, utfør videre etterforskning»; «Det er troverdig, men jeg beordrer imidlertid ingen etterforskning»; og «Det er ikke troverdig.»
En tilfeldig valgt rapport lyder: «Jeg konkluderer med at antallet drepte sivile var 25.» Evalueringen? Troverdig, ingen videre etterforskning.
En tilfeldig valgt rapport som ble ansett som «ikke troverdig», viser at det ble rapportert mellom seks og 10 sivile drept, deriblant barn, i Raqqa den 16. august 2017. Rapporten på halvannen side avviser påstanden. Det var utført for mange luftangrep den dagen til å kunne avgrense til en etterforskning, og det ble derfor erklært urimelig å foreta noen vurdering av troverdigheten.
Der man jobber seg gjennom Pentagon-rapportene avslører det at det amerikanske militæret anvender en morderisk kalkulering, der de vurderer hvor mange sivile de er villige til å drepe for ethvert definert krigsmål.
Den 20. mars 2017 bombet Washington en fabrikk i et tett befolket boligområde i Tabaqa i Syria, vel vitende at fabrikken sysselsatte barn. Rapporten lyder: «TEA [Target Engagement Authority] (Autorisert måldefinerende personell) fastslo at den forventede militære verdien av å treffe dette
målet berettiget en tapsterskel på [redigert vekk] gitt målets funksjon. ... utledet fra tabellen over prognoser for befolkningstetthet ... vurderte collateral damage [‘konsekvenstap’] på opptil [redigert vekk].» Det vekk-redigerte tolerable dødstallet ble bestemt ikke å overskride den uspesifiserte terskelverdien for «Ikke-stridende og Sivile» (NCV) [‘Non-combatant and Civilian Cutoff Value]. Der var det minst 10 sivile ofre, deriblant barn.
Valget å drepe sivile er imidlertid ikke helt enkelt et spørsmål om beregnet gjennomsnittlig død. Rapportene avslører at det amerikanske militæret bevisst valgte å slippe bomber på barn de så på deres kameraer. I en spesielt kraftfull del av henne artikkel om «menneskelige tap», beskriver Khan hvordan det amerikanske militæret bevisst bombet barn som lekte på et hustak, der de drepte en familie på 11. Det var ingen ISIS-tilstedeværelse.
Ut fra dokumentsamlingen Civilian Casualty Files får man en fornemmelse av den amerikanske imperialismens uhyrlige barbari. I luftangrep etter luftangrep ble tusener på tusener av sivile drept, familier og husholdninger utslettet.
Amerikanske bomber startet en brann i et leilighetskompleks nord for Bagdad, som drepte 70; Khan intervjuet ei eldre kvinne i en «leir for fordrevne» som rapporterte at hennes tre barnebarn på 3, 12 og 13 år døde i brannen. Hvite sekker med «sprengstoff» viste seg å være bomull fra et spinneri; ni arbeidere ble drept. Et luftangrep drepte en mann som ble rapportert å bære på en «ukjent tung gjenstand», men dette ble senere avslørt å være «en person av kort vekst», som er hvordan Pentagon beskriver et barn, som ble båret av sin far, som de brente opp. Et luftangrep på et kjøretøy der en familie flyktet fra ISIS drepte syv; familiens mor ble «brent inn i bilsetet, der hun satt og fortsatt holdt hennes spedbarnssønn i fanget».
Qusay Saads kone, fire-år-gamle sønn og 14-måneder-gamle datter var blant åtte sivile som ble drept da skolen der de søkte tilflukt ble målrettet med et presisjonsluftangrep, i Mosul i januar 2017. Han sa til Times: «Det som fant sted var ikke frigjøring. Det var ødeleggelsen av menneskelighet.»
Rapportene utgitt av militæret er for Irak og Syria, og enda er ingen for Afghanistan utlevert. Det skulle det amerikanske militærets vanærende exit fra Afghanistan til før Khan kunne begynne å fastslå de sivile tapene der. Hun skriver: «Amerikas lengste krig var på mange måter den minst gjennomskuelige. I årevis var disse landlige slagmarkene stort sett forbudt område for amerikanske journalister. Men etter at Taliban kom tilbake til makten i august åpnet Afghanistans innland seg.» Hun beskriver hva hun fant, bare i én landsby: «I gjennomsnitt hadde hver husholdning mistet fem sivile familiemedlemmer. Et overveldende flertall av disse dødsfallene var forårsaket av luftangrep.»
President Barack Obama skrøyt i 2016: «Vi gjennomfører den mest presise luftkampanjen i historien». Det er en viss sannhet i påstanden. Washingtons nedslakting av tusenvis av sivile i Midtøsten er ikke resultat av teknisk unøyaktig målretting. Det uttrykker snarere den kaldt kalkulerte viljen til å drepe hvem som helst – selv barn – dersom de er hindringer for det amerikanske imperiets taktiske mål.
Dokumentsamlingen The Civilian Casuality Files er den mest betydningsfulle eksponeringen som hittil er publisert om Washingtons kriger i Midtøsten som en uavbrutt serie av krigsforbrytelser. Det viser at barbariet som Julian Assange først brakte fram i dagslys, faktisk er det amerikanske imperiets fundament. Assanges prinsippfaste mot til å dokumentere dette har blitt gjengjeldt med forfølgelse og fengsling. Nettopp de samme kriminelle han avslørte søker å få ham utlevert til USA.
Materialet publisert i Times er tilstrekkelig grunnlag for å reise anklager om krigsforbrytelser mot Obama, Trump og deres øverste militærsjefer, og for å få løslatt Julian Assange til offentlig akklamasjon som en helt.
De sjokkerende tallene i Civilian Casuality Files er imidlertid fortsatt en grov underestimering, som bare kan dokumentere en brøkdel av dødstallene. Ruinene produsert av amerikanske bomber i Syria og Irak har dekket over likene til langt flere sivile enn de tusener som er avslørt i denne rapporten.
Times-rapporten har blitt møtt med nesten total taushet. Det har ikke vært noen oppfordring om noen etterforskning av Senatet. Den amerikanske styringsklassen kan ikke lenger engang mønstre påskudd av å være sjokkert; de overvåker for tiden aktivt massedød innen USA.
Det er en direkte forbindelse mellom tiårene med Washingtons morderiske politiske orienteringer i Midtøsten og amerikansk kapitalismes fullstendige likegyldigheten overfor menneskeliv i USA. De samme barbariske kalkylene spilles ut. På mindre enn to år har 800 000 mennesker dødd av Covid-19 i USA, men verken Trump eller Biden vil gjøre noe for å stoppe pandemiens spredning. De vitenskapelig nødvendige tiltakene – nedstengningen av alle ikke-essensielle arbeidsplasser og skolene, massesubsidieringer for å forsørge befolkningen – ville sette profittgenereringen i fare.
I likhet med militærkommandoen som gjennomfører i henhold til deres interesser, teller kapitalistene opp det akseptable antall tap, og målretter barn. Massedød er akseptabelt for styringsklassen, de vil sågar ønske den velkommen så lenge den sikrer finansmarkedenes uavbrutte vekst.