USA og landets europeiske allierte eskalerer bevisst og hensynsløst deres konfrontasjon med Russland, der de anvender Ukraina som påskudd. Alt hva de sier og gjør fører til konklusjonen at krig, enten den blir erklært eller ikke, er deres målsetning.

Alt snakket om forestående krig har opphav i Washington, de europeiske hovedstedene og i skitne pro-imperialistmedier på begge sider av Atlanterhavet. Påstandene om at Russland er i ferd med å invadere er supplert med dystre advarsler, som det presenteres absolutt ingen bevis for, om at Moskva planlegger å iscenesette en «falskt flagg»-operasjon, som de deretter vil anvende for å berettige en invasjon.

Under de nåværende omstendighetene er det åpenbart at påstanden utbasuneres som en tildekning av nettopp en slik operasjon utført av ukrainske spesialstyrker, trent av amerikanske militærrådgivere som arbeider inne i landet.

Som media har gjort i alle krigene USA har lansert de tre siste tiårene, presenteres ubekreftede påstander og transparente løgner som fakta. Nok en gang leder New York Times og Washington Post an i desinformasjonskampanjen, som har som formål å desorientere og forurense opinionen.

Som i 2003 da Times og Post fremmet løgnene om Saddam Husseins «aluminiumsrør» og masseødeleggelsesvåpen, referer de som «bevis» satellitt- og videobilder opprinnelig lagt ut av ukjente personer i Russland på sosialmediene TikTok og Twitter, som angivelig viser forflytning i en vestlig retning av militært materiell ut fra landets regioner i Den fjerne østen.

Ytterligere «bevis» på en forestående russisk invasjon er meningsløse bilder av 1) Dekkspor skapt i snøen angivelig av tyngden av militærkjøretøyer som blir lastet for transport, nær Baikalsjøen; 2) «Iskander-M-utskytningskjøretøy dekket av presenninger, på et uspesifisert sted;» og 3) Et tog angivelig parkert nær en stasjon i Primorskiy Krai, «fullastet med det som ser ut til å være militærkjøretøyer». Alt dette utgjør tilsammen ingenting.

Der Washington Post snur virkeligheten på hodet erklærte avisa i en lederartikkel publisert i går (16. januar): «Hele denne krisen har blitt produsert av Mr. Putin .... Den har ingenting å gjøre med utvidelse av NATO, som i alliansens grunnleggende traktat kun tillater defensiv militæraksjon.»

Selv om det skulle være sant at Russland er i ferd med å invadere Ukraina, hvordan kan det påstås med et glatt ansikt at en slik militæraksjon ikke ville ha «noenting å gjøre med utvidelse av NATO», som har utvidet alliansens grenser 1 280 kilometer mot øst, siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991? Hvordan kunne Russland la være å bekymre seg over NATOs åpenbare intensjon om å bringe Ukraina inn i deres militærallianse? Og dersom anliggendet Ukraina bare er et nakent påskudd anvendt av Putin for å skjule hans stormannsgalskap, hvorfor insisterer USA og NATO på at de ikke vil utelukke Ukrainas framtidige innlemmelse?

Hva angår Post’s fromme forsikring om at NATOs «grunnleggende traktat kun tillater defensiv militær handling», ser det ut til at avisas lederskribenter har glemt at NATO har vært i sentrum for aggressive imperialistoperasjoner de siste 30 årene. Disse inkluderer deltakelse i invasjonen av Irak i 1990–91, intervensjonen i Bosnia i 1992, bombingen av Serbia i 1999, krigen mot Afghanistan i 2001, 2009-operasjonen Ocean Shield i Somalia, og styrtingen av den libyske regjeringen i 2011.

Lista ovenfor er bare en delvis oversikt over USAs og NATOs blodige brudd på andre lands nasjonale suverenitet. Likevel erklærer Post hyklersk: «Russlands holdning overfor Ukraina utgjør forbudt opptreden i henhold til Artikkel 2 i De forente nasjoners Charter, som spesifikt forbyr «trusselen eller bruken av makt mot enhver stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet».

De forente nasjoners Charter forbyr også stormaktsintervensjoner i borgerkrigene i suverene land, og styrtingen av deres regjeringer, en regel som amerikansk og europeisk imperialisme har ignorert utallige ganger i løpet av de siste 75 årene. Den nåværende regjeringen i Kiev er faktisk selv produkt av et kupp finansiert og organisert av USA og Tyskland.

CNNs Fareed Zakaria framhevet søndag nylige tweets fra den tidligere amerikanske ambassadøren til Russland, Michael McFaul, i en samtale med Kreml-talsmannen Dmitri Peskov. Michael McFaul, som jobbet under Obama-administrasjonen, erklærte at dersom Putin ønsket å finne en løsning på den nåværende konflikten, da han måtte lytte til USAs «forlangender».

Disse inkluderer, ifølge McFaul, tilbaketrekkingen av alle russiske tropper fra de omstridte områdene Abkhasia og Sør-Ossetia, så vel som, bemerkelsesverdig nok, Kaliningrad. Sistnevnte område er internasjonalt anerkjent som suverent russisk territorium. USA/NATO’s forlangender om at de skal kunne bestemme hvor tropper innenfor Russlands grenser kan stasjoneres, betyr at Russland må akseptere tapet av landets suverenitet. Det er den typen forlangender som pålegges et erobret land.

I denne konteksten må Tysklands aggressive holdning være spesielt skjærende for Russland, som ikke har glemt at invasjonen i 1941 kostet Sovjetunionen rundt regnet 30 millioner menneskeliv. Der Spiegel, Tysklands mest sirkulerte nyhetsmagasin, erklærer i sin siste utgave: «NATO burde endelig levere dødelige våpen til Ukraina.»

Dette er ikke det språket som brukes når det jobbes for å de-eskalere en krise. Washington Post går så langt som til å antyde at mulighetene for en forhandlet løsning av forskjellene med Russland er uttømt.

Avisa skriver: «Med vinteren som gjør Ukrainas flate terreng til en frossen hurtigløpbane for russiske stridsvogner, lukkes mulighetene for en diplomatisk løsning raskt – om de noen gang var virkelig åpne.»

Påstanden om at tiden for forhandlinger nærmer seg en slutt er et knep anvendt av dem som planlegger å starte en krig, ikke av dem som prøver å unngå den.

Det faktum at befolkningen i det tidligere Sovjetunionen igjen står overfor en katastrofe, mer enn 75 år etter avslutningen av den andre verdenskrig, er den tragiske konsekvensen av likvideringen av USSR for tretti år siden, som ble orkestrert av Kommunistpartiets nomenklatura på grunnlag av påstanden, som nå er bevist så tragisk falsk, at imperialisme var en slags myte og at reintegreringen av Russland inn i den kapitalistiske verdensøkonomien ville innlede en ny æra av fred og sikkerhet.

Russland står nå overfor en situasjon der NATO-tropper og krigsmaskineri er stasjonert helt ved landets grenser, og der NATO gjennomfører jevnlig massive militærøvelser langs hele landets vestlige flanke.

Spørsmålet som oppstår er hvorfor USA, den viktigste pådriveren for konfrontasjonen med Russland – og, må det tillegges, også Kina – fører en utrolig hensynsløs politiske orientering som bare kan føre til katastrofe.

Svaret kan bare finnes innen konteksten av krisen i den amerikanske imperialismen og i verdensimperialismen forøvrig. Siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har USA gjentatte ganger tydd til krig for å oppveie den langstrukne nedgangen av landets globale økonomiske overvekt. Men alle de militære intervensjonene har produsert resultater som var det absolutte motsatte av hva USA hadde til hensikt å oppnå. Fra Desert Storm til Krigen mot terror, historikken over militæroperasjonene har vært en brutal, blodig og patetisk saga av katastrofer.

Men USA kan ikke «lære av sine feil». Tretti år etter at den første Bush-administrasjonen forkynte det «unipolare øyeblikket», og innledningen av et nytt amerikansk århundre, konfronterer USA et komplekst sett av internasjonale og innenlandske økonomiske, politiske og sosiale motsetninger som de absolutt ikke har noen rasjonelle, enn si progressive løsninger på.

Hele det økonomiske systemet hviler usikkert på et uholdbart fjell av gjeld, som har vokst eksponentielt i løpet av de 14 siste årene, og spesielt siden redningen av Wall Street i kjølvannet av 2008-krakket.

Sosial ulikhet har nådd svimlende nivåer, underbygget av økonomisk parasittisme. Det dysfunksjonelle politiske systemet er produkt av voksende og ukontrollerbare sosiale spenninger.

Pandemien, som nå går inn i sitt tredje år, har brakt spenningene i det amerikanske samfunnet til et bristepunkt.

Amerikanske mediers uopphørlige pro-krig-propaganda er drevet av vrangforestillingen at en stor militærkonflikt i utlandet vil kunne avlede offentlig oppmerksomhet fra den massive innenlandske krisen på det sosiale, økonomiske og politiske plan. «Dem gudene vil ødelegge, gjør de først gale.»

Den amerikanske krisen er imidlertid ikke unik. Den er episenteret for en global krise for hele kapitalistsystemet.

Den morderiske utenrikspolitikken som føres av Washington og deres allierte er baksiden av deres morderiske innenrikspolitikk. Åtte-hundre-og-femti-tusen amerikanere har så langt dødd av Covid-19. Snart nok er det godt over én million. Til dette tallet av dødsofre kan tillegges 152 000 britiske statsborgere, 124 000 franskmenn og 116 000 tyskere. Biden-administrasjonens respons på omikronvarianten er å love amerikanske husholdninger at de om to uker vil kunne bestille noen Covid-hjemmetestsett fra et statlig nettsted.

Skoler, sykehus, essensiell infrastruktur, vareproduksjonen – alt dette bryter sammen under tyngden av programmet for masseinfeksjon, som følges av disse regjeringene. Markedene fortsetter likevel å stige, og derfor må arbeidere lenkes til deres arbeidsplasser for at verdien som trengs for å opprettholde aksjebobla kan pumpes ut av dem.

Sosialt raseri vokser, og ei streikebølge av globale dimensjoner tiltar i styrke. Arbeidsnedleggelser av lærere, bilarbeidere, helsetjenestepersonell, gruvearbeidere og andre deler av arbeiderklassen rammer bransjer og industrier rundt hele kloden. Men overalt i sentrene av global kapitalisme er de politiske institusjonene som har jobbet for å inneslutte folkelig opposisjon i en tilstand av framskredent forfall. Fascister klatrer ut fra under hver stein. I USA klatret de på veggene til Capitol-bygningen. I Tyskland sitter de i maktens haller.

Ute av stand til å inneslutte trykkene som bygger seg opp i det kapitalistiske samfunnet vender styringsklassen seg til krig, i et forsøk på å kanalisere sosialt raseri i en retning som de tror, eller desperat håper, vil redde dem selv fra seg selv. Men kanskje den største villfarelsen av dem alle er troen på at denne politiske orienteringen har støtte blant brede deler av befolkningen.

Den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen kan ikke tillate at amerikansk imperialismes vidtrekkende krigsplaner blir satt ut i livet. Kampen mot styringsklassens dødspolitikk hjemme fordrer en kamp mot dens dødspolitikk i utlandet. Rushet for å få trukket Russland inn i en blodig konflikt, ledet av USA og Tyskland, kan bare stoppes av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, forent om et antikapitalistisk og sosialistisk program.