[DEL 1] [DEL 2] [DEL 3] [DEL 4]

Dette er den siste og konkluderende delen av en artikkelserie i fem deler. Den første delen introduserte den canadiske imperialismens lengestående allianse med høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme. Den andre delen undersøker opprinnelsene til Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) og den antisemittiske pro-nazi-historikken til avisa Krakivski Visti [Krakov Nyheter] som ble redigert av Mikhailo Tsjomiak, bestefaren til Canadas visestatsminister Chrystia Freeland. Den tredje delen dokumenterer hvordan OUN og Stepan Banderas Ukrainske opprørshær (UPA) deltok i Nazi-Tysklands utslettingskrig mot Sovjetunionen, og tjente som nazistenes håndlangere i Holocaust. Den fjerde delen sporet hvordan den canadiske staten besørget tilflukt for nazistenes OUN-medskyldige, og inkuberte og promoterte høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme.

Det som begynte som en USA- og NATO-initiert stedfortrederkrig med Russland over Ukraina, utvikler seg raskt til et katastrofalt sammenstøt mellom atomvåpenbestykkede stormakter, som setter selve menneskehetens overlevelse i fare. For praktisk talt hver dag som går kunngjør Washington, med entusiastisk støtte fra Trudeaus Liberal-regjering og hele det canadiske politiske etablissementet, ytterligere våpenforsendelser til Ukraina, og utvidede krigsmål.

Med USAs forsvarsminister Lloyd Austins ord må krigen permanent «svekke» Russland og fjerne landet som en faktor i global geopolitikk. USAs president Joe Biden har for sin del karakterisert krigen som å markere «et vendepunkt», tilsvarende de globale konvulsjonene som drepte titalls millioner i perioden fra 1914 til 1945. «Det kommer til å bli en ny verdensorden der ute,» erklærte Biden, «og vi må lede det».

Denne serien har vært motivert av det presserende behovet for å mobilisere arbeiderklassen mot krigen, og mot alle kapitalistregjeringer som fører den – fra USAs og de andre NATO-maktenes, og til Putin-regimets, som hadde som eneste respons på den imperialistiske omringingen å iverksette et reaksjonært og bankerott militæreventyr, basert på storrussisk sjåvinisme, som har spilt rett i hendene på imperialistmaktene.

Det å avsløre den mange tiår-lange alliansen mellom den canadiske staten og de ukrainske høyreekstreme sjokktroppene Ottawa og Washington har anvendt for å forberede, oppildne til, og nå for å føre krig med Russland – den canadiske imperialismens fascistvenner – er av essensiell betydning for å legge for dagen den nåværende konfliktens imperialistiske karakter, og for mobiliseringen av en internasjonal antikrigbevegelse ledet av arbeiderklassen, for å få satt en stopper for den.

Imperialistpropagandaen som spys ut på daglig basis av det politiske etablissementet og dets medielakeier er utformet for å piske opp en krigsfeber og skjule konfliktens reelle målsettinger. Vi blir fortalt at det må føres krig for å beskytte Ukrainas «suverene rett» til å bli med i NATO, verdens mest aggressive militærallianse, for å forsvare ukrainsk «demokrati» og for å ivareta «vestlige verdier». Den siste versjonen av det 21. århundres White Man’s Burden – Den hvite manns byrde – er at amerikansk imperialisme og dens allierte, Canada inkludert, må risikere en skytende krig med russiske marinefartøy i Svartehavet for å lette ukrainsk korneksporter og dermed «redde» verdens sultne.

Disse påstandenes uærlighet og de rovgriske ambisjonene de er ment å skjule, demonstreres ved å undersøke, som denne serien har gjort, de høyreekstreme ukrainske politiske kreftene kanadisk imperialisme har kollaborert med og promotert de åtte siste tiårene.

Om Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN) – en voldelig fascistansamling helt siden starten av i 1929 – nå lever videre i Azov-bataljonen og de andre høyreekstreme militsene som i dag blir omtalt som «heltene» av det «demokratiske ukrainske selvforsvar», så er det er i stor grad takket være den canadiske staten og landets politiske etablissement. De ga nazistenes OUN-kollaboratører tilflukt, hjalp dem med å hvitvaske deres forbrytelser og promoterte høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme som et instrument for kanadisk imperialistisk utenriks- og innenrikspolitikk.

Vår historiske gjennomgang har vist at OUN var en medskyldig i noen av historiens mest uhyrlige forbrytelser, deriblant utryddingen av 6 millioner europeiske jøder i Holocaust. Lenge før Hitler startet sin utslettingskrig mot Sovjetunionen i juni 1941 sprutet OUN-ideologer ut ondartet antisemittisme og berettiget genocidvold mot jøder og polakker, som en integrert del av deres pådriver for å skape et «uavhengig» kapitalistisk Ukraina.

«Den canadiske imperialismens fascistvenner» har lagt særlig vekt på å tilbakevise påstandene, som lenge har vært promotert av den canadiske statsstøttede Ukrainsk-canadiske kongressen (UCC) og av vår samtids ukrainske fascister, om at Stepan Bandera, hans OUN (B) og Den ukrainske opprørshæren (UPA) kjempet for Ukrainas «nasjonale frigjøring». Den «Ukrainske statsmakten» som OUN (B) proklamerte, etter at organisasjonens supportere inntok Lviv i kjølvannet av den tyske hæren i juni 1941, var ikke annet enn en ville-være servil klientstat i nazistenes «Nye Europa». Bandera beordret sine tilhengere til å ta opp tjeneste i nazistenes bistandspoliti-enheter som samlet sammen og forberedte Ukrainas jøder for masseutryddelse, før de opportunistisk etablerte UPA da den andre verdenskrigens tidevann begynte å snu mot nazistene. Selv da fortsatte OUN (B) å kollaborere med nazistene, og i forfølgelsen av et etnisk «reint» «Ukraina for ukrainere» utførte organisasjonen etniske utrenskingskampanjer der titusenvis av polakker og jøder omkom.

Den canadiske staten drev en åpen dør-politikk for nazistenes ukrainske medskyldige, inkludert medlemmene av Galicja-divisjonen av Waffen SS, etter den andre verdenskrigen, fordi den anså dem som trofaste antikommunistiske allierte i det å føre den kalde krigen innenlands og i utlandet.

Gjennom UCC, som i 1940 ble grunnlagt etter ordre fra Canadas krigsdepartementet [War Department] og dets tilknyttede organer, har den canadiske staten inkubert og promotert høyreekstrem ukrainsk nasjonalisme, og spesielt kulten rundt Bandera og hans OUN (B)/UPA.

Da stalinistene gikk inn for å gjenopprette kapitalismen i Sovjetunionen ble høyreekstreme nasjonalister med røtter i Ukraina og andre sovjetrepublikker omplassert av Ottawa over til Øst-Europa, for å presse på for opprettelsen av «uavhengige» stater under vestlig veiledning. UCC og organisasjonens høyreekstreme ukrainske nasjonalist-allierte har siden 1991 kommet til å spille en overordnet rolle i den canadiske imperialismens bestrebelser for å sele Ukraina fast til NATO og EU, og i det minste siden Maidan-regimeskifteoperasjonen i 2014, til forberedelsene for krig med Russland, i samspill med amerikansk imperialisme.

Fasciststyrkene under den canadiske statens beskyttelse, trent opp av det canadiske militæret og aktivert av UCC og mektige seksjoner av den ukrainske staten, er en vesentlig og truende styrke – en som er stolt av å forkynne antisemittisme og de mest avskyelige tradisjonene fra dens OUN-forfedre. Michael Colborne, forfatter av den første boklengde granskingen av Azov-bevegelsens historie og aktiviteter, advarer for at den «har vært i stand til å operere med et frekt nivå av åpenhet, inkludert med den påståtte beskyttelsen av mektige politiske krefter» for å «bygge en mektig og farlig ytrehøyrebevegelse.» Han legger til: «Bevegelsens tosidige omfavnelse av vold, og dens ambisjoner om å bli del av et stadig sterkere transnasjonalt ytrehøyre, gjør den til en trussel utenfor Ukrainas grenser.» Alt dette er velkjent i styringsklassens og medienes kretser, men blir systematisk tildekket. Som en Hill Times-skribent nylig bemerket: «Mens Trudeau-regjeringen fordømmer sjåvinistisk hvitt overherredømme-ekstremisme her hjemme, møter den dem i mørket» i Ukraina.

Chrystia Freeland og den canadiske statens allianse med det ukrainske ytre høyre

Vår avsløring av alliansen mellom den canadiske staten og det ukrainske ytre høyre har også inkludert en undersøkelse av de politiske anene til Chrystia Freeland, Canadas visestatsminister og finansminister. Freeland er ikke bare den ledende antirussiske «krigshauken» i Trudeau-regjeringen. Hun spiller også en viktig rolle i imperialistiske krigsråd, og ifølge alle rapporter, i å forme den ukrainske regjeringens handlinger.

Da det i 2017 ble avslørt at Freelands bestefar Mykhailo Tsjomiak, som hun jevnlig hyller for å ha gitt henne opplæring i ukrainsk nasjonalisme og kultur, var en nazi-kollaboratør fra den andre verdenskrigen, sluttet det canadiske politiske etablissementet og de korporative mediene rekkene for å hevde at hun var mål for «russisk desinformasjon».

Denne serien har definitivt vist at det har det vært rikelig med desinformasjon og løgn. Bare det at den har kommet fra Liberal-regjeringen, Conservative- og NDP-opposisjonen, og fra den canadiske kapitalistelitens medietalerør.

For det første, som vi uttømmende har demonstrert var Tsjomiak i fem år den rundhåndet kompenserte redaktøren av Krakivski Visti, den mest innflytelsesrike ukrainske avisa i hele det nazi-okkuperte Europa. Som sådan bidro han til å spre nazi-krigspropaganda, til å oppfordre til hat mot jøder midt under Holocaust, og til å samle støtte til nazistenes utryddingskrig mot Sovjetunionen. Krakivski Visti spilte en stor rolle i å tromme opp støtte for den helukrainske Galicja-divisjonen av Waffen SS.

For det andre, og enda mer betydningsfullt, «den canadiske imperialismens fascistvenner» har vist at så langt fra at Freelands politiske opphav er en historisk kuriositet uten samtidsrelevans, er den av brennende politisk betydning. Hun er produktet og den faktiske legemliggjørelsen av alliansen mellom den canadiske staten og det ukrainsk ytre høyre – en allianse som har gjort det mulig for pro-Bandera organisasjonen UCC å etablere en betydelig og voksende innflytelse over Canadas regjeringer, både under Liberals og Conservatives.

Canadas medier kunne ikke, og kan ikke tolerere noen diskusjon om fascistopprinnelsen til OUN, organisasjonens deltakelse i Holocaust og den canadiske imperialismens rolle i rehabiliteringen av nazistenes ukrainske medskyldige, og inkuberingen av den høyreekstreme ukrainske nasjonalismen. Det er fordi, for å si det kort og sammenfattet: Hele denne historien tilbakeviser det falske narrativet de har promotert i bestrebelsen på å forvandle Ukraina til en vasallstat av de vestlige imperialistmaktene, og gjøre landet til et oppmarsjområde for provokasjon og krig mot Russland. I dag, der krig har brutt ut og dette narrativet er fundamentalt for deres bestrebelser for å lure og manipulere arbeidere og ungdom til å støtte den, er dette desto mer sant.

Den canadiske imperialismens rovdyrkarakter og rollen til etablissement-«venstre»

Avsløringen av den canadiske imperialismens tiår-lange rolle i å promotere ukrainsk høyreekstrem nasjonalisme og dens fascistforgjengere, tilbakeviser også myten, uopphørlig promotert siden 1960-tallet av «progressive» og «venstre»-krefter som NDP, om at kanadisk kapitalisme er «mildere» og «snillere» enn den voldsomme dollarrepublikken i sør. I virkeligheten har kanadisk imperialisme en lang blodig historie, som er alt for omfattende til å gjengi her. Men det skal bemerkes at Canada var en stor krigførende part i begge de imperialistiske verdenskrigene i forrige århundre, og sluttet seg til dem fra begynnelsen av, lenge før USA. Dessuten, mens canadiske arbeidere ble slaktet ned i disse krigene, i Nord-Atlanteren, Europa og Det fjerne østen, opplevde den canadiske kapitalismen sine raskeste industrielle ekspansjoner i det 20. århundre. Begge endte de med at kanadisk imperialisme hadde sikret seg økt global makt og innflytelse. Det er ikke for ingenting at styringsklassen feirer slaget ved Vimy Ridge fra den første verdenskrig, i 1917, for å ha sikret «kanadisk uavhengighet».

Ukraina er heller ikke det eneste stedet hvor den canadiske imperialismen og dens militær har samarbeidet tett med høyreekstreme og regelrette fascistkrefter. Siden 1990-tallet har de gjort det gjentatte ganger, der de har støttet amerikansk imperialismes endeløse kriger og militære intervensjoner. Canada og de andre NATO-maktene sluttet seg i 1999 til Kosovos frigjøringshær (KLA), som var sammensatt av gangstere og narkotikasmuglere, og var næret av en giftig antiserbisk nasjonalisme, for å føre krig mot Serbia. Canada og USA koordinerte deres invasjon av Haiti i 2004 og avsettingen av den valgte presidenten Jean-Bertrand Aristide, med en oppstand ledet av veteraner fra Tontons Macoutes, de paramilitære gjengene som sådde terror under det tre-tiår-lange Duvalier-diktaturet. Syv år seinere innordnet Canada seg på linje med reaksjonære islamiststyrker i NATOs «regimeskifte»-krig i Libya. Canadiske offiserer innrømmet ærlig, og de spøkte til-og-med om at NATOs krigsfly i Libya fungerte som «al-Qaidas luftvåpen».

Disse militære intervensjonene ble alle støttet av NDP. Kort tid etter at den angivelig «venstre»-orienterte Jack Layton i 2003 ble NDP-leder – og der NATO raskt ekspanderte østover for å omringe Russland, og utvidet sitt operasjonsfelt til Asia ved å delta i den USA-ledede nykoloniale krigen i Afghanistan – droppet Canadas sosialdemokrater selv deres falske nominelle motstand mot Canadas deltakelse i NATO.

I 2020 og de første ukene av 2021, da Washington og Ottawa intensiverte presset på Russland, sluttet NDP seg til Conservatives og UCC for å forlange at Trudeau-regjering måtte presse på med større kraft for Ukrainas opptak i NATO. Og, som vi bemerket i konklusjonen av artikkelseriens del 4, var det NDP som forfattet det enstemmige vedtatte parlamentariske forslaget som provoserende stemplet Russlands invasjon av Ukraina som et «genocid».

Pseudo-venstre-alliansen Québec Solidaire (QS) har siden grunnleggelsen i 2006 alltid besørget støtte til den canadiske imperialismens kriger, det være seg mot Afghanistan og Libya, eller den nåværende krigen over Ukraina. I likhet med resten av Quebec-«suverenist» eller pro-uavhengighet-bevegelsen, har QS ikke ytret så mye som et ord av kritikk mot Canadas massive militærleveranser.

Jagmeet Singh og hans Nye Demokrater responderte på utbruddet av Ukraina-krigen, med helhjertet støtte fra fagforeningene, ved å inngå en formell regjeringsstøtte med minoritetsregjering til Justin Trudeaus Liberals. NDP har lovet å holde Liberals ved makten til juni 2025, mens de fører krig i Ukraina, massivt øker militærutgiftene, går over til «post-pandemi»-innstramminger og presiderer over inflasjonsdrevne reallønnskutt for arbeidere.

Rehabiliteringen av det ytre høyre

Den canadiske styringselitens kultivering av høyreekstreme krefter for å håndheve sine interesser er ikke begrenset til utenrikspolitikken. I løpet av januar og februar 2022 oppildnet og bygget en betydelig del av styringsklassen, anført av Conservative-opposisjonen, opp den fascistiske Freedom Convoy. Trucker-konvoiens okkupasjon av sentrum av Ottawa, som ble ledsaget av åpne trusler om politisk vold og oppfordringer til et putsch og et nødsituasjonsbetinget diktatorisk regime, ble brukt som en rambukk for å overvinne folkelig støtte til Covid-19-folkehelsetiltak, destabilisere Liberal-regjeringen og skyve politikken langt over til høyre. Liberals responderte, med NDP-støtte, med å påberope seg den aldri tidligere anvendte nødssituasjonsloven [Emergencies Act] – og styrket dermed kapitaliststatens fullmakter, et sentralt fokuspunkt for høyreekstreme konspirasjoner og oppildninger – og ved å gi grønt lys for provinsenes implementering av trucker-konvoiens krav om at alle gjenværende avbøtende antiCovid-tiltak måtte skrotes.

Oppgulpingen av de mest reaksjonære politiske kreftene er et fenomen som er felles for alle de vesentlige kapitalistmaktene. Etter hvert som profittsystemets globale krise blir dypere, uttrykt i den enestående veksten av sosial ulikhet, nærmere 20 millioner dødsofre under pandemien og den overhengende faren for verdenskrig, oppildner styringselitene i imperialistsentrene høyreekstreme krefter og vender i retning av autoritære styreformer.

I USA forsøkte Donald Trump og mye av Det republikanske partiets lederskap den 6. januar 2021 et fascistkupp. Forsøkets fiasko betyr på ingen måte at faren er over, spesielt gitt det faktum at Biden og Demokratene har motsatt seg forsøk på å holde noen av hovedpersonene ansvarlige, og fortsetter å beskrive republikaner-kuppmakerne som deres «kolleger». Et nettverk av fascister blant offiserer gjennomsyrer i Tyskland hæren, polititroppene og etterretningsagenturene, og har utarbeidet lister over politiske motstandere som skal myrdes på «Dag X». Tysklands styringselite har systematisk promotert det nyfascistiske partiet Alternative für Deustschland som et respektabelt politisk parti, og vedtatt mye av dets politikk, spesielt med hensyn til flyktninger. Sist men ikke minst, hånd i hånd med tysk gjenopprusting har det vært en samlet kampanje fra det politiske etablissementets og medias side for å relativere den tyske imperialismens forbrytelser i forrige århundre, medregnet Hitler-regimets forbrytelser.

Hovedårsaken til at imperialistmaktenes styringsklasser bringer fram høyreekstreme og regelrette fascistkrefter er deres dødelige frykt for det voksende globale oppsvinget av arbeiderklassen. Etter tiår med undertrykking av klassekampen av fagforeningene og de etablerte «venstre»-partiene, blir arbeidere i alle land drevet inn i kamp av de umulige livsvilkårene, skapt av eksploderende inflasjon, uforlignelig sosial ulikhet, masseinfeksjon og død under pandemien, og utsiktene til å bli omgjort til kanonføde for styringselitens geostrategiske interesser. Det å avsløre for arbeidermassene de politiske og ideologiske koblingene mellom de grufulle forbrytelsene begått av imperialistene i løpet av første halvdel av det 20. århundre, og gjenopplivingen av tilsvarende metoder for undertrykking og plyndring i dag, er avgjørende viktig for å snu disse første uttrykkene for arbeiderklassens harme over i en bevisst politisk bevegelse mot kapitalismen.

Det er fra arbeiderklassen – den eneste konsekvent revolusjonære kraften i det kapitalistiske samfunnet – at motstanden mot krig og fascismens framvekst vil komme. Streikene og masseprotestene som nå bryter ut verden over, må bevæpnes med et sosialistisk og internasjonalistisk program. Denne kampen fordrer byggingen av Socialist Equality Party i Canada og i andre land, og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som det samlende revolusjonære lederskapet for arbeidende mennesker i Canada, og rundt om i verden.

Avsluttet