Vladyslav Starodubstev, en leder av den ukrainske pseudo-venstre-gruppa Sotsialnyi Rukh (Sosial Bevegelse), presenterte på et nylig panelarrangement i USA, der delstaten Maines avdeling av Democratic Socialists of America (DSA) var vertskap, det skremmende perspektivet at «krigen skaper anledning for et framstøt for sosialistiske ideer i Ukraina.» Paneldeltakerne og DSA-moderatorer erklærte seg enige med foredragsholderen, og forlangte at den amerikanske regjeringen måtte utplassere flere stridsvogner, missiler og haubitsere for krigføringen mot Russland, uansett risikoen for et nukleært holocaust.
Dette var resultatet av et event med den kyniske tittelen «Ukrainske, russiske og polske sosialister snakker ut for fred», moderert av Todd Chretien, nå DSA-medlem og tidligere leder av International Socialist Organization (ISO).
Det er en merkelig form for «fredsmøte» som forlanger utplasseringen av amerikanske våpen, roser NATO og Pentagon, eksplisitt motsetter seg enhver forhandlet løsning på krigen i Ukraina, og som oppfordrer til «solidaritet» med en regjering dominert av nynazister.
Starodubstev gikk rett på sak:
«Det ukrainske folket har en rett til å slåss,» sa han, «og venstreorienterte mennesker kan støtte ukraineres rett til å slåss for å være ukrainere. For å støtte denne kampen må folk si deres mening for at det sendes våpen til Ukraina, og for å begrense det russiske regimets militære muligheter, ved også å presse på for sanksjoner. Dette er mitt hovedpoeng. Diplomatiske løsninger vil ikke fungere. For å få en diplomatisk diskusjon, for å forhandle om noe som helst, må man ha makt.»
Arrangementet presenterte i tillegg til Starodubstev også Zofia Malisz, en representant for det polske pseudo-venstre-partiet Razem. Malisz gjentok Starodubstevs oppfordringer om å utvide krigen.
«Vi må levere våpen til Ukraina,» sa hun. «Man befinner seg merkelig nok i en situasjon der man faktisk kan si seg enig, i praksis, med det amerikanske utenriksdepartementet. Man befinner seg plutselig i allianse med hva enn det er NATO gjør.»
I virkeligheten er det ikke noe «rart» med dette. DSA og organisasjonens internasjonale assosierte representerer en seksjon av den øvre middelklassen som ser deres materielle interesser samsvarende med Wall Streets streben etter verdensdominans. De er «i praksis enige» med amerikansk imperialisme fordi de deler de samme sosiale interessene. DSA har i hele organisasjonens historie utgjort en del av utenriksdepartementet og det imperialistiske apparatet. DSA-grunnleggeren Michael Harrington sa, tross alt, at organisasjonen skulle spille «en pro-amerikansk rolle i den kalde krigen, utenriksdepartementets type rolle».
Chretien, som talte etter Starodubstevs og Malisz’ appell om våpenforsendelser, erklærte: «Vi har de samme prinsippene og de samme overordnede målene. Jeg mener kameratene i Ukraina har helt rett i å be om den hjelpen de trenger, og at sosialister skal føle seg fullstendig trygge på å yte den hjelpen vi kan. Dessverre, eller heldigvis, DSA er ikke ansvarlig for det amerikanske utenriksdepartementet eller Pentagon, så vi har ingen kontroll over hva det er vår regjering sender.»
I kjølvannet av DSAs møte gikk apparatet Chretien så talende omtalte som «vår regjering» med på å sende Ukraina militærhjelp for $ 40 milliarder. Hvert enkelt DSA-medlem av Kongressen, medregnet Alexandria Ocasio-Cortez, Jamaal Bowman, Cori Bush og Rashida Tlaib, stemte for å støtte hjelpepakka. Ilhan Omar og Bernie Sanders, som teknisk sett ikke er DSA-medlemmer, stemte også for lovforslaget.
For å rettferdiggjøre deres appell for våpen bagatelliserte talerne på DSA-arrangementet rollen nynazister har spilt i det ukrainske militæret, og fordømte all venstreorientert kritikk av NATO og amerikansk imperialisme som «berettigelser for genocid».
Starodubstev angrep dem som kritiserer NATOs utvidelse østover for å «gjenspeile russisk propaganda».
«Når folk prøver å bringe opp NATO, da berettiger de bare russisk aggresjon mot det ukrainske folk, rettferdiggjør genocid mot det ukrainske folket,» sa han. «Vi må slåss sterkt mot alle misforståelser. Jeg håper denne diskusjonen vil bidra til å bringe denne forståelsen inn i DSA.»
Malisz sa at «vestlige venstreorienterte» som kritiserer NATO er engasjert i «USA-sentristisk tenkning». Hun angrep ikke bare NATO-motstandere, men også alle som krever en forhandlet slutt på krigen. «Vær på vakt mot folk som sier at vesten må snakke med Russland, og forhandle om Ukrainas nøytralitet. Det å snakke slik over hodet på land som er direkte berørte, det er verdig de mest arrogante holdningene vesten har hatt noe som helst sted.» Hun sa det er «nykolonialistisk» og «orientalistisk» å støtte en forhandlet fred.
Malisz kalte NATO-utvidelsen en «myte», og sa: «NATO-utvidelsen er en av de mest vedvarende mytene på venstresiden, spesielt den vestlige venstresiden. Venstre-intellektuelle sier «ja, vi fordømmer Putins regime, men» og så behandler de det som et forord for en lang liturgisk kritikk mot NATO, som alltid inneholder denne NATO-ekspansjonsmyten.» NATOs vedvarende ekspansjon østover er faktisk et brudd på gjentatte forsikringer avgitt av imperialistmaktene til de russiske oligarkene som tilranet seg makten etter Sovjetunionens oppløsing.
Paneldeltakerne responderte til et publikum som uttalte seg og uttrykte bekymring over det faktum at våpen sendt til Ukraina havner i hendene på fascister som Azov-bataljonen.
Starodubstevs respons var å forsikre publikum om at «den ukrainske hæren er politisk, og den har en veldig sentralisert struktur, slik at våpnene er sentralt distribuert. ... Muligheten for [det ytre høyre] til å anvende disse våpnene for å presse gjennom sine politiske mål er svært lav,» sa Starodubstev. Han forsøkte å trøste spørsmålsstilleren ved å si: «Jeg tror ikke det ytre høyre vil bruke fly og Javelin-missiler for å skyte mot minoriteter.»
Starodubstev presenterte den NATO-bevæpnede ukrainske hæren som en styrke for sosialisme. «Sosialister slåss i hæren,» sa han, og dersom det sendes våpen «vil flere mennesker se» sosialistiske soldaters tapperhet. Han tok ikke opp det faktum at hele bataljoner av de ukrainske væpnede styrker er eksplisitt nynazister, eller at det meste av den politiske ledelsen i landet er beundrere av Stepan Bandera, nazikollaboratøren som deltok i Holocaust. Han insisterte på at den ukrainske hæren er en progressiv folkelig styrke som fører en «antikolonialistisk krig».
Malisz understreket at sosialister ikke måtte være flaue over å støtte posisjonene til deres imperialistregjeringer. «Dette er ubehagelig,» erkjente hun, «og det er tilfeldigvis der jeg befinner meg, og jeg er enig med liberale tyske politikere, eller de generelle Kristelig-Demokratiske konservative i Europa.»
Hun tok deretter opp den «historiske opprinnelsen» til hennes nåværende tilpasning til tysk imperialisme. Hun refererte til det tyske borgerskapets partier, der hun sa: «De sloss også mot sovjetisk aggresjon, for bare delvis overlappende motiver. Så dere må forstå forskjellene i motivene, men ikke ha en instinktiv refleksreaksjon med å avvise løsningen, som er å sende Ukraina våpen.»
Selv om hun ikke ble bedt om å avklare sine bemerkninger er Malisz’ referanse til Tysklands kamp mot «sovjetisk aggresjon» høyst betydningsfull, med tanke på at det tyske borgerskapet under Hitler invaderte Sovjetunionen, drepte 30 millioner sovjetiske soldater og sivile, og gjennomførte en systematisk utryddelse av Europas jødisk befolkning.
Malisz konkluderte hennes bemerkninger med en erklæring som oppsummerer holdningen til de involverte tendensene: «Noen på venstresiden sier at venstresiden har en plikt til å tilby et alternativ til mainstream-oppfatningen. Jeg er uenig.» Hun sa at de som tror på «abstrakt fred, eller drømmer om en revolusjon» de er «fullstendig ute av kontakt».
Dét var en passende patetisk avslutning til denne forsamlingen av imperialistkrigsforbrytere. Til Malisz’ siste poeng svarer genuine sosialistiske motstandere av krig med Vladimir Lenins ord, som skrev:
et enn å ønske sin egen regjerings nederlag i en reaksjonær krig, kan ikke unngå å se at dets militæres reverseringer letter dens omveltning. Bare en borgerlig som tror at en krig startet av regjeringene nødvendigvis må ende som en krig mellom regjeringer, og som ønsker at den skal ende som sådann, kan betrakte som «latterlig» og «absurd» forestillingen som sosialister i alle de krigførende landene ønsker, nemlig nederlaget for alle «deres» regjeringer, og som uttrykker dette ønsket.
Dét er hva ekte sosialisters perspektiv på den ekspanderende USA/NATO-krigen mot Russland i Ukraina er. Det er ikke noe overraskende ved at DSA organiserer et arrangement som erklærer at imperialistkrig «skaper muligheten for et framstøt for sosialistiske ideer». Dette er rollen DSA har spilt i et halvt århundre. Den er ikke en sosialistisk organisasjon, den er en del av Det demokratiske partiet og den amerikanske imperialistkrigsmaskina.