Bakkemannskap og brannbekjempere på lufthavna Charles de Gaulle i Paris gjennomførte torsdag en én-dagsstreik, som førte til kansellering av en fjerdedel av flygningene via lufthavna, en av Europas største. Arbeiderne krevde en månedlig lønnsøkning på € 300, med levekostnadsstigninger i Frankrike og internasjonalt som spinner i været.

De forlangte også at det måtte ansettes flere, da permitteringer og oppsigelser under pandemien har ført til at flyplasser ikke lenger er i stand til å håndtere den nåværende økningen av antall flygninger. Fagforeningen Force ouvrière (FO) har estimerte at 15 000 flyplassarbeidere mistet deres jobber i løpet av de to siste årene, som har etterlatt de gjenværende «arbeiderne under press». Lufthavnoperatøren L’aéroport de Paris-Charles-de-Gaulle (ADP) har nå behov for å fylle 4 000 stillinger.

Sylvia, en sikkerhetskontrollør ved Charles de Gaulle lufthavn, uttalte til journalister: «Vi sliter alle med å komme oss til slutten av måneden; alle av oss har vi gjeld å betale på.» Hun bemerket at sikkerhetspersonell tjener «bare noen få euro over minstelønna».

Det fant også sted streiker på mindre, regionale flyplasser i Frankrike. Fagforeningsfunksjonærer fra det stalinistiske fagforbundet La Confédération générale du travail (CGT) ved lufthavna Carcassonne forklarte deres én-dagsstreik den 8. juni til avisa L’Indépendant: «Vi vil at våre arbeidsoppgaver virkelig skal svare til det vi ble ansatt for å gjøre. Hver gang personalnivået faller, pålegger ledelsen arbeiderne oppgaver som ikke står i deres kontrakter. ... Ledelsen gir ingen innrømmelser. Direktøren sa han skal kunngjøre noe den 17. juni.»

Flyplass-streikene i Frankrike er del av ei eskalerende bølge av arbeidskamper over hele Europa og internasjonalt, der arbeidere på flyplasser og i flyselskaper er en mektig del av arbeiderklassen som raskt kan få stengt ned store deler av verdensøkonomien.

Flyselskapsansatte og flygeledere i Italia la ned arbeidet på flyplasser over hele landet dagen før streiken i Frankrike. Rundt 68 flyvninger fra lufthavna Milano Malpensa, 40 fra lufthavna Milano Bergamo, og 15 hver fra Linate og Torino, ble kansellert da flygeledere og arbeidere ansatt av Alitalia, RyanAir, EasyJet, Volotea og andre flyselskaper gikk ut i streik på grunn av lønns- og arbeidsbetingelser. Flygeleder-streiker satte fly på bakken ved lufthavnene i Milano, Torino, Verona, Genova, Cuneo, Bologna og Parma.

Italienske fagforeningsfunksjonærer fortalte avisa Corriere della Sera at flyselskaps-ansattes streik var mot «brudd på minstelønnsregler fastsatt av nasjonalkontrakten, vedvarende undertrykte lønnsnivåer, vilkårlige lønnsreduksjoner, manglende betaling for sykedager, flyselskapets nekting av å innvilge obligatorisk feriedager i sommersesongen, og mangel på vann og måltider for personalet.»

RyanAir avbrøt 8. juni kontraktsforhandlingene i Spania, der dusinvis av flyplasser nå kan gå i streik; selskapet konfronterer også trusler om streik i Italia, Portugal, Frankrike og Belgia.

I tillegg til Italia og Frankrike har flyplass-streiker spredt seg over store deler av Europa de siste ukene, da flyselskaper har massivt overbooket passasjerer for å forsøke å hente inn igjen tapte profitter fra de to første årene av Covid-19-pandemien, da svært få passasjerer reiste med fly. Dette forsterker infeksjonsrisikoer, ettersom ei ny bølge av Covid-19 er i emming over hele Europa, og regjeringer har forlatt alle folkehelsetiltak mot smittespredningen. Alt av dette skaper umulige arbeidsbetingelser for flyplass- og flyselskapsarbeidere.

Willie Walsh, direktør for det internasjonale luftfartsforbundet IATA, International Air Transport Association, insisterte i forrige måned på at flytrafikken måtte komme seg tilbake til pre-pandemi-tall innen 2023, til tross for personalmangler og fornyede smittebølger.

«Vi ser veldig sterke bookingtall. Absolutt alle administrerende direktører for flyselskaper som jeg snakker med, de ser ikke bare sterk etterspørsel etter flyreiser mot årets slutt, men de fortsetter å se etterspørsel når de ser ut gjennom hele året,» sa Walsh. Han avfeide advarslene om høye drivstoffpriser og streiker, og insisterte på at fokus måtte være på profitt. «Jeg tror ikke vi skal bli distrahert vekk fra det faktum at vi ser en sterk bedring,» sa han til den irske avisa Independent.

Denne hensynsløse jakta på profitt på arbeidernes bekostning har provosert fram ei bølge av streiker på tvers av hele Europa, som kan forsterkes i løpet av sommeren.

Polske flygeledere besieret i april en trussel om masseoppsiger, der de la ned arbeidet og med overveldende styrke avviste regjeringens forlangender om lønnsnedskjæringer på opptil 70 prosent. Den polske regjeringen ble lamslått av trusselen om total stans av flytrafikken i et land så sentralt plassert for NATO-krigen mot Russland. Den bestemte seg for å spille på tid, der den midlertidig trakk seg på forlangendet om lønnskutt, og anvendte flygelederfagforeningen ZZKRLs tjenester for å få avsluttet streiken.

På lufthavna Schiphol i Amsterdam kan bagasjehåndterere og sikkerhetspersonell gå ut i streik igjen i løpet av sommeren, etter at nederlandske fagforeninger i april og mai la ned streikene de da førte. Fagforeningsfunksjonæren Joost van Doesburg innrømmet at flyplassarbeiderne i Nederland fortsatt er overveldet av pålagt arbeid, og har et høyt nivå av oppdemmet harme: «Noe stort må skje. Jeg er sjokkert, og medlemmene er frustrerte. Det er helt ute av kontroll. Ansatte faller bokstavelig talt om.»

Denne uka ble det innledet avstemminger blant arbeidere på Londons lufthavn Heathrow om hvorvidt de skal gå ut i streik i sommer. Fagforeninger for lufthavnas bakkepersonell gikk under pandemien med på et lønnskutt på 10 prosent, som de sa var berettiget med henvisninger til fallet i antall passasjerer. Mens ledelsen siden har gjeninnført deres egne normale og oppsvulmede kompensasjoner opprettholder den frysingen av arbeidernes lønninger, til tross for den globale økningen av inflasjon. Avstemmingsresultatet er forventet den 23. juni.

Lufthansa kunngjorde 8. juni kanselleringen av 900 flyvninger i juli, der de utstedte en uttalelse som erklærte: «Hele flyindustrien, spesielt i Europa, lider for tiden av flaskehalser og beamanningsmangler. Dette påvirker lufthavner, passasjerassistansen, flygelederne og flyselskapsansatte.» Lufthavna i Frankfurt, Lufthansas sentrale knutepunkt, har advart for at bemanningsmangler kan føre til vesentlige forsinkelser på Tysklands største lufthavn.

Dette etterfulgte tyske flyplass-sikkerhetskontrollørers én-dagsstreik i mars, som stengte ned alle avganger fra lufthavnene i Frankfurt, Berlin, Hamburg, Bremen, Hannover, Stuttgart, Köln/Bonn og Düsseldorf. Selv om fagforeningene avsluttet arbeidslivsaksjonen har ingen av arbeidernes underliggende misbehag blitt adressert.

Det sentrale spørsmålet flyplassarbeidere står overfor er nødvendigheten av å forene deres kamper internasjonalt, og bryte seg fri fra det svekkende, nasjonale rammeverket som pålegges dem av fagforeningsbyråkratier som samarbeider tett med ledelsen og kapitalistregjeringer, og bestreber seg på å beseire deres egne medlemmer. For dette må arbeiderne bygge grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningene, for å koordinere og lede deres egne arbeidslivsaksjoner.

De forskjellige nasjonale fagforeningene er fullstendig bankerotte. De splitter arbeiderklassen etter nasjonale skillelinjer og selger ut hver eneste streik, én etter én. På denne måten blir eksplosiv sosial opposisjon sperret inne, undertrykt og underordnet fagforeningenes manøvrer med kapitalistregjeringene.

En forent europeisk streik av flyselskapsarbeidere og flygeledere kunne stenge ned mye av kontinentets økonomi, og virkelig demonstrere arbeiderklassens enorme sosiale makt. Det kunne ikke bare framtvinge forbedrede arbeidsbetingelser og lønninger, men sette i gang en bevegelse i den bredere arbeiderklassen mot problemene med imperialistkrig, den kriminelle håndteringen av Covid-19-pandemien, og sosial ulikhet og de stigende levekostnadene.

Grunnlaget for en slik bevegelse er byggingen av et internasjonalt nettverk av grunnplankomitéer koordinert av International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC), og kampen for et sosialistisk perspektiv for å underordne all sosialt skapt rikdom til sosiale behov.