Italias statsminister Mario Draghi trakk seg torsdag, for andre gang på ei uke. President Sergio Mattarella har denne gangen akseptert avskjedssøknaden. EUs tredje største økonomi er derfor uten en funksjonell regjering.

I Senatets avstemmingen om tillit til regjeringen i onsdag kveld stemte bare 95 av de 321 medlemmene av parlamentets øvre kammer for Draghi, og 39 mot ham. Partiene Lega, Forza Italia og Femstjernersbevegelsen, som alle tilhører Draghis regjering for «nasjonal enhet», nektet ham deres tillit ved å avstå å delta. En planlagt tillitsavstemming i Deputertekammeret fant ikke sted.

Den åtti-år-gamle presidenten Mattarella oppløste samme dag parlamentet. Det betyr at det nå blir nyvalg den 25. september. Draghi blir sittende i embetsposten fram til valget. Etter planen skulle et regulært valg finne sted i april neste år.

Draghis skjebne er en konsekvens av Italias skarpe klassespenninger og sosiale motsetninger. Mattarella utnevnte den tidligere presidenten for Den europeiske sentralbanken (ECB) i februar 2021 til regjeringssjef, da den første bølga av koronaviruspandemien i Italia krevde titusenvis av liv, og økonomien var i fritt fall, med en nedgang på 8,9 prosent.

Alle partier – fra det høyreorienterte partiet Lega, Berlusconis sentrumhøyreparti Forza Italia, Femstjerners-protestbevegelsen og til Demokratene (sosialdemokratene), og deres ulike avsplittinger – søkte alle tilflukt bak Draghi, som i kraft av å være en betrodd representant for internasjonal finanskapital, skulle sørge for at Italia fikk de € 206 milliarder landet var berettiget fra EUs koronavirusfond.

EU-kommisjonen knyttet allokeringen av disse finansmidlene til gjennomføringen av totalt 42 «reformer», som skulle «frigjøre den italienske økonomien fra hindringer for vekst» og gjøre den mer «konkurransedyktig», gjøre staten «slankere» og gjøre sosialsystemene «mer effektive» – alle av dem slagord for massive angrep på arbeiderklassen og den lavere middelklassen.

Draghi levde opp til deres forventninger. Han fylte sentrale økonomistillinger med eksterne teknokrat-eksperter, som den tidligere investeringsbankmannen og Vodafone-sjefen Vittorio Colao, og forfektere for innstramminger og privatisering, som Giancarlo Giorgetti fra Lega, som han utnevnte til minister for økonomisk utvikling.

Draghi «løste» koronaviruskrisen med en massiv vaksinasjonskampanje ledet av en høytstående general. Selv om den ikke stoppet pandemiens spredning – med 170 000 dødsofre ligger Italia på plassen etter Storbritannia i Europa – besørget den høye vaksinasjonsraten påskuddet for å oppheve alle nedstengingstiltak, og for at industriproduksjonen og reiselivsnæringen kunne opprettholdes.

Draghi avlastet storselskapene med en omstrukturering av sosialutgiftene, på arbeideres bekostning. Han opphevet den forrige regjeringens pensjonsreform, som på visse betingelser hadde senket pensjonsalderen. Han erklærte at «borgerpengene» som Femstjernersbvegelsen hadde innført i stedet for sosialhjelp var en «flopp», og begrenset dem med strenge betingelser og kontrolltiltak.

Draghis skattereformer og liberaliseringstiltak var redningsplanker for storselskapene, mens levebrødet til leilighetseiere og små selvstendig næringsdrivende, et viktig støttegrunnlag for Lega og Femstjernene, ble truet. Drosjesjåfører, som har betalt høye avgifter og nå blir drevet til ruin av Draghis liberaliseringstiltak, gikk tidligere denne måneden til streikeaksjoner over hele Italia.

«Konkurransedekretet», som Draghi ville anvende for å pålegge EUs såkalte Bolkestein-direktiv, hadde også sin innvirkning. Dette direktivet tilsier at offentlig eide virksomheter som er operert av privatpersoner, med noen års mellomrom skal legges ut på anbud. Det betyr blant annet at 14 000 lidos, strandferiesteder som for det meste opereres av familier, nå kan overtas av store investorer.

Hva angår utenrikspolitikken lovet Draghi Italias støtte til NATOs krig mot Russland, selv om Lega og Forza Italia avviser våpenleveranser til Ukraina.

Draghis politikk ble møtt med entusiasme i den internasjonale finansverdenen. Süddeutsche Zeitung jublet sist november: «Så langt har ting gått strålende. … Entusiasme for den uvanlige dynamikken setter Italia i høy stemning.» Ifølge Laurence Boone, OECDs sjeføkonom, var Italia «for første gang på mange tiår i en posisjon til fullstendig å rebalansere sin økonomi. Det er nå eller aldri.»

Den italienske arbeiderklassen deler ikke disse høystemte utlegningene. Polariseringen av landet har under Draghi blitt ytterligere forsterket. Den offisielle arbeidsledigheten er på 8,4 prosent, mens ungdomsledigheten er på 24 prosent; 3,4 millioner arbeidere lever med prekære ansettelser. Antallet fattige har under koronaviruspandemien steget til 5,6 millioner, og den offisiell inflasjonen er på 8 prosent. Det streikes mot tap av arbeidsplasser, lave lønninger og uholdbare arbeidsbetingelser.

Det er vesentlig å merke seg at Draghis regjering for «nasjonal enhet» under disse betingelsene ble styrtet av Femstjernersbevegelsen og høyrepartiene, ikke av de angivelig venstreorienterte partiene.

Femstjernene, som oppsto som en protestbevegelse mot det politiske etablissementet, og som først regjerte med ytrehøyrepartiet Lega, deretter med Demokratene og til slutt støttet Draghi, er i fritt fall og har splittet. På meningsmålingene har de falt fra 33 prosent i 2018-valget, ned til 11 prosent.

Utenriksminister Luigi di Maio har forlatt bevegelsen og grunnlagt sitt eget parti, «Sammen for framtiden», som Draghi støtter. Giuseppe Conte, Draghis forgjenger som statsminister og Femstjernerbevegelsens styreleder, har motsatt seg ham.

Partiene Lega og Forza Italia har også mistet oppslutning på meningsmålingene, men ikke like mye som Femstjernene. Deres håp er å danne en høyreorientert regjering etter valget, med fascistpartiet Fratelli d’Italia – Italias brødre. Fratelli ble aldri med i Draghis regjering, og ligger sterkest an på meningsmålingene, med 23 prosent. Ved siste parlamentsvalg fikk partiet bare 4,4 prosent.

Giorgia Meloni, partileder for Fratelli d’Italia, og en Mussolini-tilbeder som jobber tett med det spanske fascistpartiet Vox, kan bli Italias neste statsminister. På meningsmålingene ligger høyrepartiene til Meloni, Salvini og Berlusconi til sammen på 46 prosent.

Demokratene, deres pseudo-venstre-supportere og deres allierte, er de ansvarlige for framveksten av høyresiden. De bekymrer seg for den borgerlige ordenens stabilitet, ikke for arbeiderklassens skjebne. De har vedvarende undertrykt arbeidernes kamper, og har støttet Draghi desto mer resolutt, jo mer åpenbart hans politikk har antatt en antiarbeiderkarakter.

Etter at Draghi for første gang kunngjorde sin avgang torsdag i forrige uke, organiserte de en kampanje for å få ham til å holde seg i embetsvervet. To tusen ordførere publiserte en appell; fagforeninger, gründere og kirka oppfordret også Draghi om å forbli på sin post.

Ifølge italienske medierapporter har også Emmanuel Macron, Olaf Scholz og Ursula von der Leyen ringt til Draghi for å forsøke å overtale ham til å bli. De frykter deres krigsfront mot Russland skal falle fra hverandre, og at inflasjonen og den overhengende faren for resesjon i Europa skal forverres av en fornyet eurokrise der representanten for finanskapitalens tillit fratrer som Italias regjeringsjef.

Fagforeningenes, Demokratenes og pseudo-venstres slaviske underordning til Draghi og hans antiarbeiderpolitikk har skapt betingelsene der ultrahøyre og fascistene kan utnytte småborgerlige sjikts raseri og frustrasjon, og i noen tilfeller også arbeideres.

Den høyreorienterte faren kan bare bekjempes av arbeiderklassens uavhengig offensiv, der den kombinerer forsvaret av lønninger, arbeidsplasser og sosiale rettigheter med kampen mot krig, og for et program for internasjonal sosialisme.