CBS kringkastet søndag kveld en episode av «60 Minutes», som presenterte et utvidet intervju Scott Pelley førte med USAs president Joe Biden.

Biden kom i løpet av 25 minutter med ei rekke ekstraordinære uttalelser. Han erklærte at Covid-19-pandemien er «over»; kunngjorde hans «jernkledde forpliktelse» til å støtte krigen mot Russland, samtidig som han erkjente at dette inkluderte muligheten for atomkrig; og lovet amerikanske styrker til en mulig krig med Kina.

Det har gått mer enn 200 dager siden forrige gang Biden satte seg ned for et intervju med en fjernsynsjournalist. Mye har endret seg. USA og NATO provoserte fram krig med Russland i Ukraina og har eskalert konflikten med massive leveranser av militærbistand og direkte involvering, der de har overvåket og planlagt troppeforflytninger og målrettingen av missiler. De østlige og sørlige delene av Ukraina, som er invadert av Russland, har blitt den konsentrerte lokaliseringen av en ekspanderende tredje verdenskrig.

Masseinflasjon har grepet kloden. Prisene på grunnleggende varer og livsnødvendigheter har steget til utenfor arbeiderklassens rekkevidde. Arbeidere i Europa står overfor utsikter til en vinter der de skal fryse, uten råd til oppvarming; arbeidere i USA sliter med å få betalt husleiene. Aksjemarkedet er turbulent, og framtiden ser dyster ut. Mest signifikant er at arbeiderklassens kamper mot kapitalismen kommer åpent til skue, der de vokser raskt og antar en stadig mer politisk karakter.

Amerikansk kapitalisme er i krig med virkeligheten, og ingen steder er dette mer åpent legemliggjort enn i president Joe Biden. Han erkjente tyngden av situasjonens alvor, og erklærte: «Dette er en virkelig vanskelig tid. Vi er ved et vendepunkt i dette landets historie.» Samtidig, og uten noen berettigelse, kunngjorde Biden: «Jeg er mer optimistisk enn jeg har vært på lenge.»

Den amerikanske styringsklassens vrangforestillinger og dens groteske likegyldighet til arbeidernes liv ble oppsummert i Bidens uttalelse om pandemien. Én million amerikanere har dødd. Til dette satte Biden opp et trist og skuffet ansiktsuttrykk, men erklærte samtidig: «Pandemien er over ... pandemien er over. Om du har lagt merke til det, det er ingen som har på seg munnbind og ansiktsmasker. Alle ser ut til å være i ganske god form.»

De 1 million Covid-19-dødsofrene i USA hadde det, i deres overveldende flertall, vært mulig å forebygge og unngå. Biden ville imidlertid ikke, i likhet med hans forgjenger Trump, treffe noen av de nødvendige folkehelsetiltakene for å få isolert viruset og forhindret dets spredning. Slike tiltak truet amerikanske selskapers profitter. Amerika ledet verdens styringsklasser i omfavnelsen av pandemien og aksepteringen av massedød.

Nå erklærer Biden at pandemien er over, med 3 000 amerikanere som hver uke dør av Covid-19. Han feirer det faktum, det direkte resultatet av hans egen kriminelle politikk, at folk ikke anvender munnbind og ansiktsmasker. Data for rater av dødsofre og infeksjonstilfeller kan ikke lenger anses å være pålitelige. De døde og infiserte, alle de som lider av de forferdelige konsekvensene av Long Covid, blir skjøvet ut i rekkene av de utallige ikke-telte, og pandemien erklæres ved veis ende.

Bidens uttalelse, «Alle ser ut til å være i ganske god form,» utraderer erfaringene til de millioner av mennesker med Long Covid. Ifølge en nylig rapport fra Brookings Institution har anslagsvis 4 millioner personer som lider av Long Covid forlatt den amerikanske arbeidsstyrken.

Den ekstraordinære uttalelsen at «pandemien er over» – som kan sammenlignes med George W. Bushs beryktede «mission accomplished»-tale i de innledende fasene av Irak-krigen – ignorerer også den pågående og vedvarende faren for viral evolusjon. Nyere studier tyder på at nye, sterkt muterte varianter av Covid-19 dukker opp nesten hver uke, med økende potensial for å unndra seg immunforsvaret.

Den amerikanske styringsklassen har tilpasset seg massedød. De har lært, med alarmerende hastighet, at utbredt forebyggbar død er noe de er beredt til å leve med. Dette spisser tennene for deres militaristiske trusler og duellerende utfordringer.

Bidens overordnede bekymring i intervjuet var å gjøre helt klart hans urokkelige besluttsomhet til å føre krig. Han kunngjorde Washingtons «jernkledde forpliktelse» til å ta krigen mot Russland «så langt det må gå». Målet, som han sa var å «vinne i Ukraina», er «å få Russland fullstendig ut av Ukraina».

Denne formuleringen innebærer USAs forpliktelse til å bevæpne ukrainerne og orkestrere gjennomføringen av konflikten inntil russiske styrker er fjernet, ikke bare fra det østlige og sørlige Ukraina, men også fra Krim. Både Kiev og Moskva gjør hevd på Krim-halvøya, som for Russland er en kritisk viktig militær posisjon, da halvøya sikrer tilgangen til Svartehavet.

Pelley påpekte at Putin blir «skjøvet inn i et hjørne» og spurte Biden hva den amerikanske presidenten ville si dersom Putin vurderte å «bruke kjemiske eller taktiske atomvåpen». Biden svarte: «Ikke gjør det. Ikke gjør det. Ikke gjør det. Du vil forandre krigens ansikt, ulikt noe annet siden den andre verdenskrig.»

Helheten av Washingtons geopolitiske strategi er en uopphørlig hensynsløshet. Biden fortalte Putin, for hele verden, at han forplikter USA til de russiske styrkenes nederlag i Ukraina, og erkjente at dette har presset Putin opp i et hjørne. Anvendelsen av atomvåpen blir åpent diskutert som en reell mulighet, og likevel nekter Washington å ta et eneste skritt tilbake.

Ikke fornøyd med å føre verdenskrig i bare ett teater, vendte Biden hans oppmerksomhet mot Kina, og også her var hans uttalelser av ubetinget hensynsløshet. Taiwan, erklærte han, ville «gjøre deres egne vurderinger om deres uavhengighet ... dét er deres beslutning». Denne uttalelsen reiser et direkte spørsmål ved det som i nesten et halvt århundre har vært en bærebjelke i global stabilitet: Ett Kina-politikken.

Ved å erklære taiwansk suverene uavhengighet et anliggende for Taiwan selv å bestemme, kastet Biden overbord prinsippet om at Taiwan er en del av Kina. Uttalelsen er en åpen og bevisst oppmuntring av pro-uavhengighetskrefter på Taiwan. Beijing har i flere tiår vært klar og tydelig på at Ett Kina-politikken, mer enn nesten noe annet, er ei rød linje som ikke kan krysses uten alvorlige konsekvenser. Kina har erklært at forsøk på å sikre taiwansk uavhengighet vil bli møtt med en tvungen gjenforening.

Krigshissingen fortsatte. I det som kanskje var den mest uomtenksomme uttalelsen i hele intervjuet, erklærte Biden at amerikanske styrker ville forsvare Taiwan mot et angrep fra Kina. Pelley fulgte opp med spørsmålet: «Amerikanske styrker, menn og kvinner, ville forsvare Taiwan i tilfelle en kinesisk invasjon?» «Ja,» repliserte Biden kaldt.

Borte er enhver hevdelse av strategisk tvetydighet, strategic ambiguity – ideen at Washington ved ikke å erklære hvorvidt amerikanske styrker ville forsvare Taiwan, etterlot både pro-uavhengighetselementer på Taiwan og pro-gjenforeningskrefter i Beijing i det uvisse med hensyn til hva Washington ville gjøre i tilfelle en konflikt. Biden lovet at USA vil gå til krig med Kina.

Etterpå utstedte Det hvite hus en uttalelse som sa at USAs politikk ikke var endret, og at USA fortsatt opprettholder en posisjon av strategisk tvetydighet, strategic ambiguity. Dette er et mønster fra Biden-administrasjonen, som anvender presidentens tendens til å slippe fra seg forsnakkelser og diplomatiske blundere [o. anm.: på amerikansk «gaffes»], som en unnskyldning for først bevisst å uttale, og deretter straks å hevde tilbaketrekking av de mest provoserende av mulige uttalelser.

Det eneste Biden presenterte som en uakseptabel katastrofal hendelse, var ikke da han snakket om vedvarende masseinfeksjon eller muligheten for nukleær utslettelse, men da han tok opp muligheten for en jernbanestreik, som han hevdet bare så vidt å ha fått avverget. «Dersom de faktisk hadde gått til streik,» sa han, «da ville forsyningskjedene i dette landet ha skrubbet ned til en hvinende stillstand, og vi ville ha sett ei reell økonomisk krise.»

Denne krisa for styringsklassen – det voksende oppsvinget av arbeiderklassens militante aksjon – har ikke blitt avverget. Til tross for fagforeningenes bistand, som hoppet til for å assistere presidenten med å få stengt ned streiken, og holdt utvidede forhandlinger i Det hvite hus for å mekle fram en utsalgsavtale, har ikke Biden oppnådd en overenskomst som på noen måte imøtekommer jernbanearbeidernes forlangender. Arbeiderne er rasende og fast bestemte på å slåss.

Da intervjuet kom til de skyhøye kostnadene for varer og livsnødvendigheter, faktoren som er en pådriver i klassekampen, feide Biden temaet til side. «Vi kommer til å få kontroll med inflasjonen,» lovet han – uten å forklare at den sentrale måten styringsklassen søker å «kontrollere» inflasjonen på er ved å igangsettesette en resesjon og med det drive arbeidsledigheten i været, for å undergrave arbeidernes forlangender om høyere lønninger.

Biden artikulerer den amerikanske styringsklassens krisedrevne desperasjon – i krig med Russland, i krig med Kina, i krig med arbeiderklassen, i krig med virkeligheten.

Det lover ikke godt for verken presidenten eller amerikansk kapitalisme at spørsmålet, som ble reist i intervjuet, om hans mentale form og beskaffenhet, nå har blitt obligatorisk.

Washington vil ikke forhindre massedød, og vil heller ikke ta skrittet tilbake fra atomkrig; amerikansk kapitalisme er drevet til disse ytterlighetene av kriser den ikke kan unnslippe fra.

Washingtons politiske orienteringer og strategier er vanvittige – i ordets mest reelle betydning – men det er en galskap som kan forstås, en galskap med objektive årsaker. Kapitalismen har ikke annet å tilby menneskeheten enn krig og fattigdom og død. Den har ingen annen løsning på pandemien enn å benekte dens eksistens, ingen løsning på krig, annet enn eskalering.