Regjeringer over hele verden har å adlyde finanskapitalens diktater, slik de overføres via obligasjonsmarkedene som handler med deres gjeld, og å organisere et angrep på arbeiderklassen gjennom dype kutt i offentlige utlegg til viktige sosiale tjenester.
Dét er budskapet levert i Det internasjonale pengefondets rapport, Fiscal Monitor Report, utgitt i forrige uke på fondets halvårlige møte i Washington.
Direktivet var selvfølgelig ikke framsatt i et så klart språk. Det var skrevet i den karakteristiske stilen for slike rapporter, og hadde som siktemål å forsøke å skjule dens essensielle klasseinnhold. Men budskapet er likevel klart, som det ble erkjent av finanspressen.
Financial Times (FT) oppsummerte rapporten slik: «Regjeringer må legge større vekt på å holde deres økonomi i orden, ellers risikerer de å undergrave tilliten til investorene i obligasjonsmarkedet som kjøper deres gjeld, advarer IMF.»
FT bemerket at avgjørelsen var en reversering av IMFs tidligere posisjon da den oppfordret regjeringer om å bruke mer penger som respons på de økonomiske ødeleggelsene forårsaket av Covid-19-pandemien. Helomvendingen er resultat av høyrenteregimet som blir pålagt av den amerikanske sentralbanken, US Fed, og andre sentralbanker.
Det var ikke så mye en «advarsel» som det var et direktiv, som forordet til rapporten gjør klart, skrevet av Vitor Gaspar, IMFs sjef for finanspolitikk.
«I kontekst av høy inflasjon, høy gjeld, stigende rentenivåer og økt usikkerhet, er konsistensen mellom penge- og finanspolitiske orienteringer av overordnet betydning. I de fleste land betyr dette å holde budsjettet på en kurs for innstramminger,» sa han.
Regjeringen kan med andre ord ikke besørge noen stimulanser når sentralbanker hever rentenivåene med sikte på å indusere en økonomisk sammentrekning, og sågar en resesjon, for å knuse arbeiderklassens voksende lønnsbevegelse som respons på inflasjon. I denne klassekrigen må den kapitalistiske statens to armer følge en enhetlig strategi.
Dersom de avviker vil det få store konsekvenser, som Gaspar gjorde det klart.
«Med elevert inflasjon og strammere finansieringsbetingelser må beslutningstakere prioritere makroøkonomisk og finansiell stabilitet framfor alt annet,» skriver han.
«Dette er spesielt relevant da den siste tidens utvikling i obligasjonsmarkedene viser økt markedsfølsomhet for forverrede (eller dårlige) fundamentaler. Det har økt utsiktene til mer forstyrrende finanspolitiske kriser over hele verden.»
Selv om Gaspar ikke var spesifikk refererte han helt klart til finanskrisa i Storbritannia, som respons på Truss’ Tory-regjerings minibudsjett presentert den 23. september, som lovet £ 45 milliarder i skattelettelser for selskaper og de superrike.
Den britiske valutaen, sterling, ble sendt ned til rekordlave nivåer mot den amerikanske dollaren, på et tidspunkt nært paritet, og prisen på langsiktige statsobligasjoner, såkalte gilts, stupte og raskt presset opp deres yields, avkastningsrenter. (De to beveger seg i motsatte retninger.) Krisa, som på ingen måte er løst, truet med å presse landets pensjonsfond ut i insolvens.
Finansmarkedenes voldsomme reaksjon var ikke fordi de motsatte seg at selskapene og de velstående ble overøst med enda mer penger, men fordi skattekuttene ikke var finansierte. Det vil si, de ble ikke finansiert av omfattende nedskjæringer i offentlige utgifter, med sikte på ytterligere å utarme arbeiderklassen.
Krisa var et direktiv fra finanskapitalen til den britiske regjeringen, og til regjeringer rundt om i verden, som det ble antydet i Gaspars kommentarer om obligasjonsmarkedets «følsomhet» – fortsett med angrepene på arbeiderklassen, ellers blir resultatet finansielt kaos.
Meldingen har blitt mottatt og forstått. I Storbritannia har Truss-regjeringen satt opp ei hitliste over utgiftsnedskjæringer for viktige sosiale tjenester, som allerede er kuttet inn til beinet.
Disse angrepene vil nå videreføres under hvilken som helst regjering som måtte komme til makten, enten det er en rekonfigurert Tory-regjering etter fredagens avskjedigelse av finansministeren, Kwasi Kwarteng, der Truss er satt til å falle for eget sverd, eller bli hugget vekk av nok et partiinternt kupp, eller av en Labour-regjering under Keir Starmer.
I Australia, der Labor-regjeringen forbereder et budsjett som presenteres 25. oktober, har finansminister Jim Chalmers kontinuerlig snakket om den forverrede globale økonomiske og finansielle situasjonen, og lærdommene av britenes erfaring. Han har referert tre sentrale områder der offentlige utgifter visstnok er oppblåste, helsevesenet, eldreomsorgen og forsikringsordningen for uføre.
Som tilfellet er både i Storbritannia og i Australia, som også med andre lands regjeringer, skal militærutgiftene økes som respons til pådriveren mot en tredje verdenskrig.
IMFs rapport gjorde det klart at jobbstøttetiltak, introdusert i begrenset grad på grunn av pandemien, ikke kan fortsette som respons på økonomisk sammentrekning og resesjon.
«Offentlige garantier og jobbstøtteordninger fører til markedsvridninger, som dersom de ikke kontrolleres, kan hemme økonomisk vekst,» heter det.
Gaspar var mer eksplisitt i hans forord.
Han skriver: «Der vi møter et skiftende landskap må politikere holde seg smidige for å kunne respondere på det uventede. Langsiktige forpliktelser er ikke mer enn en fornemmelse av sikkerhet, og kan fort bli økonomisk uoverkommelige.»
Det å holde seg «smidig» betyr at regjeringer må være beredt til å reagere umiddelbart på finansmarkedenes diktater og bruke øksa på grunnleggende tjenester som har kommet til å anses som del av nødvendig sosial infrastruktur. I de nye økonomiske og finansielle omgivelsene er slike «langsiktige forpliktelser» en saga blott.
Der regjeringers oppgave er å imøtekomme deres finansherrers forlangender innebærer dette også å forsikre at klassekampen undertrykkes, for det er ingen fare større enn den arbeiderklassens uavhengige bevegelse utgjør.
Det første avsnittet i rapportens sammendrag peker på dette anliggendet, og bemerker at «husholdninger sliter med høye priser for mat og energi, som øker risikoen for sosiale uroligheter.»
Rapporten beskriver deretter hvordan dette må håndteres. Mens regjeringer forsøker å klandre Russland for inflasjonen gjør analyser det klart, for eksempel den nylige rapporten fra FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD), at viktige faktorer er hedgefonds spekulasjoner i råvarer, og store selskapers utpressing av profitter. Ikke et hår på deres hoder må imidlertid røres.
IMF-rapporten sier: «Konfrontert med langvarige tilbudssjokk og bredbasert inflasjon vil bestrebelser for å begrense prisøkninger gjennom priskontroll, subsidier eller skattekutt være kostbart for budsjettet, og i siste instans ineffektive tiltak.»
Rapporten sier videre at regjeringene må «tillate prisene å justere, og besørge midlertidige målrettede kontantoverføringer til de mest sårbare».
Med andre ord, akkurat som politikken for Covid-19 var «la det rase», må den samme doktrinen anvendes for inflasjon. Mat- og energigigantene, blant andre, må få fortsette å gjøre seg superprofitter, mens totalt utilstrekkelige og midlertidige kontantbeløp deles ut for å prøve å forhindre en sosial eksplosjon.
Der arbeiderklassen trer inn i kampene som nå utspiller seg er det nødvendig å se litt dyper inn i den politiske økonomien, om hva som faktisk finner sted.
I finansverdenen er det inntrykk av at penger rett og slett er i stand til å avle mer penger. Men i siste instans blir de enorme profittene som akkumuleres i denne sfæren hentet ut av arbeiderklassen. Finanskapital er ikke en uavhengig kilde til rikdom. Den er fiktiv kapital, det vil si, den er krav på den totale massen av merverdi som utvinnes fra arbeiderklassen under den kapitalistiske produksjonen, merverdi som den så approprierer, dvs. tilegner seg.
Finanskapitalen har to fundamentale interesser: Øke strømmen av merverdi ved å tvinge ned lønninger og øke utbyttingen; og å redusere offentlige sosiale utgifter, som i siste instans er et fradrag fra den totale massen av merverdi tilgjengelig for appropriasjon. Begge disse prosessene er nå på gang.
Den første ble synliggjort med utbruddet av pandemien. Frykten i styrende finanskretser var at meningsfulle folkehelsetiltak for å eliminere viruset ville ha en negativ innvirkning på strømmen av merverdi som de hviler på.
Dette var grunnlaget for «åpne opp»- og «la det rase»-agendaen. Ingenting – og absolutt ikke tiltak for å forhindre sykdom og død – måtte stanse strømmen av merverdi inn i finanskapitalens kasser.
Denne pådriveren for å øke utbyttingen har blitt intensivert ettersom sentralbanker forsøker å knuse arbeiderklassens lønnskamper. Disse ble utløst av inflasjonen som følge av at kapitalistregjeringer nektet å handle for å eliminere viruset, selv om dét var utmerket mulig.
Nå, for å opprettholde den økte massen av fiktiv kapital skapt av sentralbankenes injeksjon av billioner av dollar inn i finanssystemet i løpet av pandemien, må ikke bare lønningene undertrykkes ytterligere, men det må foretas et fullskala angrep på offentlige sosiale utgifter.
På finansfeltet spinner styringsklassen og dens talerør et flettverk av illusjoner. Og slik er det også i politikken. Den store illusjonen er at arbeiderklassen, massen av befolkningen, gjennom avstemminger og parlamentarisk demokrati utøver kontroll over samfunnets drift og operasjoner.
Men hver ei krises verdi, som det ved mange anledninger har blitt bemerket, er at den avslører de virkelige sosiale og politiske relasjonene. Obligasjonsmarkedet og finanskrisa har avslørt, som IMFs rapport utlegger det, hvor den reelle makten ligger. Parlamentarisk demokrati er et skalkeskjul for finanskapitalens diktatur.
Disse lærdommene må bli grunnlaget for arbeiderklassens politiske kamp. Den er konfrontert med oppgaven å ta makten over i egne hender.
Dette gjør det nødvendig at arbeidere bygger grunnplankomitéer, uavhengig av fagforeningene som har handlet for å undertrykke arbeiderklassen, som en umiddelbar reaksjon på klassekrigen som finanskapitalen nå utløser. Etableringen av grunnplankomitéer er et viktig skritt i retning av etableringen av en arbeidernes regjering, for å få slutt på kapitalistprofittens og finankapitalens diktatur, og reorganisere økonomien på sosialistiske fundamenter. Det fordrer byggingen av det revolusjonære partiet i arbeiderklassen, for å lede denne kampen.