De amerikanske midtperiodevalgen avsluttes i morgen under betingelser av uforlignelig sosial, økonomisk og politisk krise. Det angivelige «alternativet» som tilbys det amerikanske folket er mellom to partier for kapitalistisk reaksjon, som begge er dedikert til opptrappingen av krig i utlandet og krig mot arbeiderklassen hjemme.
To år etter 2020-presidentvalget, som kulminerte med det fascistiske kuppforsøket 6. januar 2021, vil Det republikanske partiet kunne framstå med kontroll over ett om ikke begge kongresskamrene, samtidig som det styrker sin dominerende posisjon i delstatsregjeringer over hele landet. Selv om det ikke er mulig å forutsi det endelige utfallet, indikerer meningsmålinger at Republikanerne har vært i stand til å utnytte den tiltakende økonomiske elendigheten i løpet av de to første årene av Biden-administrasjonen.
Det republikanske partiet har satt fram valglister med fascistiske reaksjonære for Senatet, Representantenes hus og delstatsregjeringer, som ikke bare omfavner Trumps store løgn om at 2020-valget ble stjålet, men på forhånd nekter å akseptere resultatene av 2022-valgene, med mindre de vinner, og lover å bringe Trump tilbake til Det hvite hus i 2024.
I delstat etter delstat stiller Republikanerne med kandidater som har forpliktet seg til å ta kontroll over valgmaskineriet og anvende det til å garantere deres framtidige dominans. Tim Michels, guvernørkandidat i Wisconsin, gikk så langt som til å forutsi at dersom han vinner, da vil Det republikanske partiet aldri tape et valg igjen.
Trump selv, rapportert å være på randen av å kunngjøre hans bud på presidentskapet for 2024, har omfavnet fascisme mer og mer åpent. På hans valgmøter appellerer han og andre talere til antisemittisme, lover gjengjeldelse mot deres politiske motstandere, sverter immigranter, hetser mot «sosialisme» og hoverer over det voldelige angrepet som nesten drepte Paul Pelosi, ektemannen til Demokratenes House Speaker i Representantenes hus – et angrep utført av en fascist som omfavnet deres løgner om et «stjålet valg».
Både Trump og Ronna McDaniel, Den republikanske nasjonalkomitéens styreleder, har de siste dagene oppfordret Trump-supportere til å mobilisere ved valglokalene. Sikkerhetsetaten i departementet for hjemlandssikkerhet (DHS) har utstedt en advarsel om økt fare for høyreekstremistisk vold under og etter valgene.
Hvordan kan Det republikanske partiets mulige gjenkomst til makten forklares? Det er ikke fordi det er en stor folkelig velgerbasis for Trump og hans fascistiske konspirasjoner. Det er heller ikke massestøtte for politikken som en Republikaner-ledet Kongress ville fremme: Skattekutt for de velstående, kutt i offentlige sosiale utgifter, spesielt rettighetsprogrammer som Social Security og Medicare, intensiverte angrep på immigranter og en eskalering av politivold.
Enhver valgsuksess for Republikanerne vil helt og holdent skyldes Det demokratiske partiets reaksjonære og bankerotte politikk, og blindgata skapt av to-parti-monopolet som arbeiderklassen finner seg fastlåst i.
Hva har vært Det demokratiske partiets viktigste «prestasjoner» i løpet av de to siste årene, der det har kontrollert Det hvite hus og begge kongresskamrene?
Biden-administrasjonens hovedanliggende har vært gjennomføringen av krigen mot Russland i Ukraina, som har full støtte fra hele Det demokratiske partiet. Denne støtten ble forsterket for to uker siden da 30 liberale Demokrater sendte et brev til Det hvite hus der de oppfordret til en framforhandlet avklaring med Russland heller enn å fortsette å eskalere risikoen for atomkrig.
Innen 24 timer, etter en massiv reaksjon innen det politiske etablissementet, ble brevet trukket tilbake og lederen av kongresspartigruppa «Progressive Caucus» utstedte en ydmykende unnskyldning, og bekreftet gruppas støtte for å videreføre krigen fram til «seier».
Inflasjonen skyter i været og arbeiderklassens levestandarder blir sløyet. Sentralbanken US Federal Reserve fører en bevisst politikk for å øke arbeidsledigheten ved å heve styringsrentenivået i en bestrebelse for å bruke sosial elendighet som ei klubbe mot krav om lønnsøkninger.
På to år i embetet har ikke Demokratene gjort noe for å forbedre det store flertallet av befolkningens betingelser. Det hvite hus droppet ethvert skyv for lovgivning om stemmeretten. Det gjorde ingenting for å beskytte immigranters rettigheter, og trappet i stedet opp deporteringen og ekskluderingen av asylsøkere til rekordnivåer, til og med utover Trump-administrasjonens nivå. Partiet ser på kvinners rett til abort som et virkemiddel for å motivere befolkningen til å stille opp ved stemmeurnene, samtidig som de nekter å forsvare retten i praksis.
Og, konfrontert med et parti som forsøkte å omvelte 2020-valget og få blokkert Bidens egen innsetting gjennom metoder for kupp og politiske attentat, har Demokratene skjermet Det republikanske partiet.
Verken Trump eller noen av hans øverste medsammensvorne har blitt tiltalt, nesten to år etter kuppforsøket. Det har ikke vært noen seriøs etterforskning av 6. januar-konspirasjonen, eller de sosiale og politiske kreftene bak den.
Siden Bidens tale forrige onsdag, der han advarte for at Trump og hans allierte representerer en alvorlig trussel mot demokratiet, har han og andre ledende Demokrater gjort erklæringen om at «demokratiet er på stemmeseddelen» til et hult valgagn, en sound bite.
Forskjellene mellom Demokratene og Republikanerne, uansett hvor bitre og intense de er, er fullstendig taktiske.
I innenrikspolitikken bestreber Demokratene seg for å få anvendt fagforeningsapparatet til å undertrykke arbeiderklassen, mens de bruker identitetspolitikkens demagoger for å splitte arbeiderklassen langs skillelinjer basert på hudfarge og kjønnsidentitet. Republikanerne ønsker å bli kvitt fagforeningene, som raskt mister deres evne til å holde klassekampen tilbake, og gå rett på sak og over til direkte utplassering av politi og anvendelse av militær vold.
Hva angår det fundamentale spørsmålet om hvilken klasse de tjener er Demokratene og Republikanerne forente. De er forskjellige komponenter i et to-parti-system for kapitalistisk-imperialistisk reaksjon.
Det reelle potensialet for å bryte ut av denne politiske blindgata ligger i utviklinger helt utenfor det innsnevrede rammeverket av offisiell amerikansk politikk, i veksten av et arbeiderklasseopprør mot fagforeningsbyråkratier som i flere tiår har arbeidet for å undertrykke klassekampen.
Streiken til 55 000 skolearbeidere i Ontario, Canada, bevegelsen av 120 000 amerikanske jernbanearbeidere mot fagforeningenes kapitulasjon til den råtne kontrakten utarbeidet av Bidens Nødssituasjonsråd, Presidential Emergency Board, luftfartspilotenes utviklende kamper, det eksplosive raseriet til amerikanske helsetjenestearbeidere og lærere – Dette er de tidlige tegnene på arbeiderklassens utbrudd i Nord-Amerika, en del av den internasjonale arbeiderklassens globale bevegelse.
Midt under midtperiodevalgenes reaksjonære forestilling, peker valgkampen til sosialistkandidaten Will Lehman for presidentvervet i bilarbeiderfagfoeningen United Auto Workers (UAW) veien framover for arbeidere i USA og rundt om i verden. Lehman-kampanjen har vunnet enorm støtte på grunnlag av et program for å avskaffe UAW-apparatet og overføre makten til grunnplanet. Den er det mest bevisste uttrykket for en voksende klassebevegelse som vil utvikle seg eksplosivt i kjølvannet av midtperiodevalgene.
Det kritisk avgjørende anliggendet er at arbeidere erkjenner at forsvaret av deres sosiale og økonomiske interesser er knyttet til en politisk kamp mot regjeringen og begge av den kapitalistiske styringselitens partier.