Det amerikanske Senatet stemte onsdag ettermiddag med resultatet 80 mot 15 for å pålegge vilkårene i en nasjonal jernbanekontrakt som titusenvis av arbeidere har stemt for å avvise. Avstemmingen i Senatet etterfulgte tirsdagens vedtak av loven i Representantenes hus.

Loven – som ikke engang inkluderer fikenbladet med syv betalte sykedager, som med knapt flertall ble godkjent i Huset – er et vesentlig angrep på alle arbeideres demokratiske rettigheter i USA.

Mens Wall Street pustet lettet ut, løser avstemmingen ingenting sett fra jernbanearbeidernes, såkalte railroaders’, ståsted. Arbeiderne har fortsatt ikke gått med på noe, og de kan ikke akseptere som legitimt en diktatorisk avstemming basert på «retten» til å overstyre arbeidere, som Kongressen har tiltatt seg.

I en langt mer direkte og åpen grad enn før er arbeiderne låst inn i en kamp mot selve kapitaliststaten. I den grad det har kommet noe «positivt» ut av dette er det at avstemmingen fullstendig avslører alle fraksjoner av det politiske etablissementet.

Dette inkluderer den selvbeskrevne «mest arbeidervennlige presidenten i amerikansk historie,» Joe Biden. Men en kritisk rolle ble også spilt av Det demokratiske partiets pseudo-venstre-fraksjoner, medregnet senator Bernie Sanders og «The Squad», fire kongresskvinner som er medlemmer av eller tilknyttet Democratic Socialists of America (DSA).

Pålegget kunne ikke blitt vedtatt i den formen det ble, med den hastigheten det ble, uten deres støtte.

Demokratene i Representantenes hus introduserte tirsdag et lovforslag, opprinnelig utarbeidet av Sanders i Senatet, om å legge til syv sykedager på toppen av kontrakten de påla. Dette var et bedrageri med sikte på å besørge politisk dekning. Forslaget hadde ingen sjanse til å nå terskelnivået på 60 stemmer for å unngå en filibuster i Senatet. Selv om det passerte begge kamrene, ville det gjøre så godt som ingenting for å imøtekomme arbeidernes krav.

Før avstemmingen om den videreførte resolusjonen gikk tre av fire medlemmer av «The Squad» sammen med det store flertallet av Demokratene for å stemme for å pålegge kontrakten, deriblant Alexandria Ocasio-Cortez. Som forsvar for hennes stemme hevdet Ocasio-Cortez seinere useriøst at hennes stemme for påbudet ble avgitt for å tillate Demokratene å kjempe for sykedager i Senatet.

Senatet stemte som forventet ned forslaget om sykedager, etter først å ha stemt ned et forslag fra Republikanerne om å utsette fristen til februar, med et resultat som nært fulgte partilinjene, med Demokraten Joe Manchin som spilte hans tildelte rolle og tilsluttet seg Republikanerne mot hans eget parti.

Verdt å merke seg er at Sanders’ forslag i Senatet ble utformet som en tilleggsendring til forføyningslovforslaget, mens forslaget fra Representantenes hus var en «sammenfallende resolusjon» det ble stemt over separat. Dette betyr, da begge kamrene teknisk sett vedtok identisk lovgivning med hensyn til spørsmålet om å pålegge selve kontrakten, at lovproposisjonen umiddelbart gikk til Bidens skrivebord uten forsinkelse i stedet for å bli oversendt til konferansekomitéen, som kunne ha forsinket vedtaksprosessen. Det ville vært helt uakseptabelt for styringsklassen, som forlangte at kontrakten umiddelbart ble pålagt, i god tid før den fastsatt fristen for streik, den 9. desember.

Det viktigste elementet i Senatetets avstemming var imidlertid at det framskyndede prosedyren, utarbeidet i forhandlinger som involverte begge partier og Det hvite hus, som krevde enstemmig samtykke fra alle kammerets 100 medlemmer. Hadde enten Bernie Sanders, den «progressive» Elizabeth Warren, eller noen andre motsatte seg det, ville avstemmingen blitt forsinket.

Sanders’ støtte var med andre ord avgjørende, under betingelser der resultatet av avstemmingen var kjent på forhånd. Ikke bare det, han var hovedarkitekten for den parlamentariske manøvreringen som den ble vedtatt gjennom.

Sanders og Demokratene anvender kynisk Republikanernes motstanden mot sykedager til å framstå som arbeidernes venner, etter at de stemte for å pålegge kontrakten med enda større margin enn Republikanerne, der mange av dem stemte mot av fraksjonsgrunner. Men selv New York Times, Det demokratiske partiets husorgan, kunne ikke unngå å innrømme det åpenbare.

Binyamin Appelbaum, medlem av Times’ redaksjonsråd, oberverte i en ytringsartikkel: «I en uttalelse som perfekt fanget gapet mellom Det demokratiske partiets retorikk og opptreden, fordømte House Speaker Nancy Pelosi jernbaneselskaper som rovgriske profitører som ‘har solgt seg ut til Wall Street for å øke deres bunnlinjer, tjene uanstendige profitter samtidig som de forlanger mer og mer fra jernbanearbeidere’. Så, bare én setning seinere, kunngjorde hun at Demokratene i Huset ville stå sammen med profitørene.»

Ikke så åpenbart imidlertid for magasinet Jacobin, som fungerer som et talerør for DSA. Etter avstemmingen i Representantenes hus, men timer før avstemmingen i Senatet, skyndte de seg til å publisere en kommentar med den triumferende overskriften: «Demokratene nølte om jernbanearbeideres rettigheter. Venstresiden tvang akkurat deres hånd,» skrevet av Branko Marcetic.

Hele Marcetics tekst var viet det å skape et absurd narrativ der intervensjonen fra Sanders, Ocasio-Cortez, et al. gjennom briljant og prinsipielt politisk spill hadde lykkes med å flytte hele det politiske etablissementet til venstre. Etter at dette påskuddet i og med senatavstemmingen ble blåst i lufta mindre enn 24 timer seinere, flyttet Jacobin diskret artikkelen fra dens hovedplassering til langt nede på forsiden.

Avslørt i prosessen er hele pseudo-venstres politiske funksjon og perspektiv. Det er ikke noe som helst sosialistisk ved dem. De er et viktig element i kapitalistisk politisk kontroll over arbeiderklassen. Ved bruk av tom populistisk demagogi tjener de til å gjete og uskadeliggjøre opposisjonen nedenfra, og besørge et «venstre»-dekke for Det demokratiske partiet der det bykser videre til høyre, og til å holde arbeidere fanget innenfor rammene av kapitalistpolitikk. For å si det med klare ord, de bryr seg ikke en døyt om hvor mange railroaders som blir jaget til en tidlig grav av brutale oppmøtereglement.

Deres politikk gjenspeiler et privilegert sjikt av middelklassens perspektiver og forsvarer deres interesser, som inkluderer betydelige elementer av selve fagforeningsapparatet i sine rekker.

DSA, Labour Notes og andre pseudo-venstre-grupper forsvarer fagforeningsapparatet betingelsesløst, som i jernbanekampen og enhver annen kamp har spilt en kritisk rolle i å undertrykke, avlede og blokkere arbeidernes bestrebelser for å opponere mot selskapene. Mot jernbanearbeideres initiativ for å danne grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee, som har spilt den ledende rollen i å mobilisere opposisjon, responderer pseudo-venstre med utilslørt fiendtlighet.

Pseudo-venstre, i opposisjon til ekte sosialistisk internasjonalisme, er nasjonalistisk, pro-krig og pro-kapitalisme. Det som dominerer innen disse sjiktene er en intens kamp for tilgang til privilegier. Et sentralt trekk ved denne typen politikk er bruken av hudfarge- og kjønnsbasert politikk, både for å avlede fra det mer fundamentale spørsmålet om klasse og som ei brekkstang i spillet dem imellom for posisjoner.

Derfor er pseudo-venstre dypt fiendtlig innstilt til arbeiderklassen, som med sin kamp for likhet truer med å avskaffe, ikke omfordele, privilegier. Etter å ha sagt «A», vil de også si «B». Skulle statspåbudet mot jernbanearbeiderne blir trosset av arbeiderne selv, da vil styringsklassens neste skritt være fysisk undertrykking, arrestasjoner og vold. Pseudo-venstre ville også støtte det.

Helheten av det politiske systemet, medregnet både dets høyre fløy og det nominelle «venstre,» avslører seg som et instrument for klassestyre. Den lurvete manøvreringen rundt sykedager kan ikke skjule for arbeiderklassen betydningen av det som har skjedd. De vil begynne å trekke vidtrekkende konklusjoner. Ved deres egne handlinger har Washington vist arbeidere at de ikke kan slåss for selv deres mest minimale fordringer innenfor det eksisterende rammeverket.

De har uforvarende kommet med et kraftig argument for sosial revolusjon i USA. For dette trenger arbeidere ekte sosialisme, ikke den falske sosialismen som tilbys fra pseudo-venstre. Dette betyr kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet, og kampen for en arbeiderregjering som organiserer samfunnet etter menneskelige behov, ikke privat profitt.