Perspective

Tysklands Reichsbürger-terroristnettverk og kampen mot fascisme

Gjenkomsten av en fascistbevegelse i Tyskland er et anliggende av aller største betydning. Det er ikke noe annet land der fascismen har vist sitt barbariske ansikt med slik sadistisk brutalitet. I løpet av nazidiktaturets 12 år, fra 1933 til 1945, knuste Hitler arbeiderbevegelsen, etablerte et terrorregime og utløste en erobrings- og utryddingskrig som bare i Sovjetunionen krevde 27 millioner ofre, og regimet myrdet seks millioner jøder. Innens Hitlers bortgang lå Tyskland og halve Europa i ruiner.

Nynazistmarsj med Reichsbürger-symbol i München (2005) [Photo by Rufus46 / wikimedia / CC BY-SA 3.0]

De mer enn 50 individene fra Reichsbürger-bevegelsen (Rikets Borgere) som 3 000 spesialtropper fra det føderale politiet, Bundeskriminalamt (BKA), gjennomførte det største raidet mot i Forbundsrepublikken Tysklands historie, er ikke ufarlige «gærninger», som noen nå hevder. Etter politioperasjonen den 7. desember beskyldte den føderale påtalemyndigheten, Generalbundesanwalt, dem for å ha opprettet ei terroristgruppe for med militærmakt å gripe makten og drepe politiske motstandere.

De skal ha planlagt å okkupere den føderale Forbundsdagen, Bundestag, etter modell av det forsøkte kuppet i Washington D.C. anført av den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump, den 6. januar 2021. Deres mål var angivelig å ta til fange og internere medlemmer av Forbundsdagen og regjeringen, framprovosere uro over hele Tyskland og omvelte regjeringen.

Terroristnettverket strekker seg dypt inn i statsapparatet og samfunnselitens sosiale miljøer. De pågrepne inkluderer et medlem av høyadelen, en advokat, en lege, en pilot og en dommer og tidligere Bundestag-delegat for ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Det er også flere politifolk og et betydelig antall tidligere og aktive medlemmer av militæret, derav flere offiserer fra hærens spesialstyrker, Kommando Spezialkräfte (KSK), en eliteenhet i den tyske hæren, Bundeswehr, som er trent til å drepe og ta gisler.

Dette er bare toppen av isfjellet. Ifølge medlemmer av Forbundsdagens justiskomité, som ble informert om etterforskningene, har hundrevis av personer signert gruppas «konfidensialitetserklæring». Det ble gjort forberedelser for etableringen av 280 såkalte ‘Hjemsted-beskyttelsesselskaper,’ ‘Heimatschutzkompanien,’ som skulle ha til oppgave å «arrestere og henrette» personer i tilfelle gjennomføringen av et kupp.

Nettverket er flettet sammen med ytrehøyrepartiet AfD, som er representert i Forbundsdagen og i parlamenter i flere av Tysklands delstater, Bundesländer. Nettverket er basert på Covid-fornektere, QAnon-tilhengere, «lateraltenkere» – en benevnelse adoptert av motstandere av Covid-folkehelsetiltak – og Reichsbürger-bevegelsen. Sistnevnte gruppe er aleine estimert til å skulle bestå av 23 000 personer, der én av ti av dem er beredt til å utøve vold. Reichsbürger fornekter eksistensen av Forbundsrepublikken Tyskland, og bestreber seg for å gjenopprette Det tyske rike innen Tysklands grenser i 1937, det vil si inkludert store deler av Polen og den russiske enklaven Kaliningrad, tidligere Köningsberg og hovedstad i den gamle tyske provinsen Øst-Preussen, og før det i hertugdømmet Preussen.

De høyreorienterte terroristnettverkene har ikke falt ned fra himmelen. Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, har i mange år advart for deres utvikling. Mehring Verlag publiserte i 2018 boka Warum sind sie wieder da?Hvorfor er de tilbake? – forfattetav Christoph Vandreier, nåværende SGP-styreleder. Boka demonstrerer i detalj «hvordan gjenkomsten av tysk militarisme og byggingen av en politistat i løpet av de fem siste årene har blitt promotert, og det ideologiske grunnlaget for en fascistbevegelse har blitt lagt.» Boka er oversatt til engelsk, med tittelen Why are they back?

Bokas forord slår fast at det er umulig å forstå den ekstreme høyresidens vekst «uten å undersøke rollen spilt av regjeringen, statsapparatet, partiene, media og ideologene på universitetene, som baner vei for den».

Høyreorienterte ekstremistgrupper og partier har blitt systematisk promotert, selv om faren de utgjør har blitt nedtonet. AfD, det første fascistpartiet i Forbundsdagen siden naziregimets fall, skylder sin framvekst i vesentlig grad til Verfassungsschutz, Tysklands innenlandske etterretningstjeneste, benevnt Det føderale kontoret for forfatningens beskyttelse, Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV), som har beskyttet og rådgitt partiet, og til etablissementspartiene, som banet vei for at AfD kunne innta styreverv for sentrale Bundestag-komitéer, og for egen del adopterte partiets antiflyktningeprogram og militaristiske posisjoner.

Gjenopplivingen av tysk militarisme ble ledsaget av trivialiseringen av nazistenes forbrytelser. Historiske løgner som berettiget Hitlers invasjon av Sovjetunionen ble på 1980-tallet kraftfullt tilbakevist i der Historikerstreit [o. anm.: der historikere tok offentlig til orde mot revisjonisten Ernst Noltes påstander], men i dag dominerer de den akademiske og offentlige diskurs. Den føderale regjeringen og Bundeswehr samarbeider i Ukraina og i de baltiske statene med regimer som reiser monumenter over nazikollaboratører.

Nynazister, som terroristgruppa Nasjonal-sosialistisk undergrunn (NSU), som besto av tre medlemmer, og Stefan Ernst, den konservative politikeren og Kassels regionspresident Walter Lübckes morder, var i stand til å drepe uten innblanding, selv om de var under BfVs overvåking. Høyreorienterte terroristorganisasjoner som det vidtrekkende Hannibal-nettverket forble stort sett uberørt, selv om de hadde utarbeidet dødslister og lagret store mengder våpen og ammunisjon. Selv om det var sporadiske arrestasjoner og rettssaker, ble antallet siktede alltid holdt lavt og myten om den «éne gjerningsmannen» ble opprettholdt.

Det samme gjelder fascistnettverk innen politiet. Både i Bundesland Hessen og Nordrhein-Westfalen deltok dusinvis av politifolk i nynazist-chat-grupper. Så godt som ingen ble rettsforfulgt. Først i forrige uke kom det fram at 70 politibetjenter i Bundesland Baden-Württemberg etterforskes for å ha utvekslet hakekors og Hitler-bilder i chat-grupper.

Det er mot dette bakteppet at terroristnettverket Reichsbürger utviklet seg. Det er liten tvil om at det som så langt er offentlig kjent om medlemmene knapt skraper i overflata, og at den føderale statsadvokaten Peter Frank [o. anm.: der både myndighetsembetet og den føderale påtalemyndigheten går under fellesbenevnelsen Generalbundesanwalt] vil gjøre alt i hans makt for å holde det slik.

Veksten av fascistkrefter, med styringselitenes støtte, er ikke begrenset til Tyskland. Det republikanske partiet i USA, et av de to vesentlige borgerlige partiene, domineres i tiltakende grad av fascistindivider. Donald Trumps kuppforsøk mislyktes bare så vidt i januar 2021. Italias regjering ledes av en statsminister som står i fascistdiktatoren Mussolinis politiske tradisjon. I Sverige, sosialdemokratiets tidligere mønsterland, beror regjeringen på et nynazistparti for å holde seg ved makten.

Styringselitenes dreining til høyre er uttrykk for det borgerlige demokratiets forfall. Dette har dype objektive årsaker. Da klassekampen i Europa ble intensivert i 1929, og autoritære partier grep makten, skrev Leo Trotskij:

Den ekstreme spenningen i den internasjonale kampen, og i klassekampen, resulterer i diktaturets kortslutning, som blåser ut demokratiets sikringer, den ene etter den andre... Det som kalles parlamentarismens krise er det politiske uttrykket for det borgerlige samfunnets systemkrise.

Dette er i dag nok en gang sant. Tiår med nedskjæringer av sosiale utlegg, der en stadig større andel av den nasjonaløkonomiske produksjonen ble appropriert for en liten minoritets berikelse og for brutale kriger, har erodert parlamentarismen og utdypet klassekampen. De brede massenes behov for anstendige inntekter, trygge arbeidsplasser, et godt helsevesen, rimelige husleier og for fred, finner ikke lenger engang et forvrengt uttrykk innen det parlamentariske rammeverket.

Sosialdemokratene i Tyskland (SPD) og Venstrepartiet (Die Linke) har blitt eksperter i å angripe sosiale tjenester og påtvinge arbeiderklassen lave lønninger, og De Grønne (Die Grünen) har blitt det førende krigspartiet. Over lang tid baserte de seg på fagforeningene for å undertrykke klassekampen. Men jo større den sosiale motstanden nedenfra, jo mer åpent forflytter kapitalistpartiene seg til høyre, og baserer seg på statsvold og høyreorientert terror for å undertrykke den.

Det faktum at de fra tid til annen blir tvunget til å arrestere overivrige fascister endrer ikke på dette. Ingen må gi etter for illusjonen at det tyske rettsvesenet, som fra 1933 praktisk talt i sin helhet gikk i nazistenes tjeneste, vil stoppe den høyreorienterte konspirasjonen. Tiltakene og lovene det tyske rettsvesenet vedtar, angivelig for å sette grenser for det ytre høyre, er tvert imot uunngåelig rettet mot motstanderne av kapitalisme og krig.

Trotskij skrev i 1938: «Teori, så vel som historisk erfaring, vitner om at enhver begrensning av demokrati i det borgerlige samfunnet til slutt er rettet mot proletariatet, akkurat som skatter til slutt faller på proletariatets skuldre.»

Fordi Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) som ingen andre partier advarte for den høyreorienterte faren, ble partiet plassert på lista til Verfassungsschutz (BfV) over «venstreekstremistiske» partier. Da SGP saksøkte innenriksdepartementet for dette tiltaket rettferdiggjorde departementet trekket med at SGP «kjemper for et demokratisk, egalitært, sosialistisk samfunn,» og «agiterer mot angivelig ‘imperialisme’ og ‘militarisme.’»

«Tenkning i klassekategorier» og «troen på eksistensen av uforsonlig motstridende konkurrerende klasser» ble erklært å være forfatningsstridig.

Som respons gikk SGP på offensiven. Partiet meldte inn en konstitusjonell klage til landets høyeste domstol, den føderale konstitusjonsdomstolen Bundesverfassungsgericht (BverfG) i Karlsruhe, og lanserte samtidig en begjæring på change.org for å mobilisere til støtte for partiets søksmål.

Det er bare én måte å stoppe fascistfaren på: Utviklingen av en uavhengig og forent bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, mot fattigdom og sosial ulikhet, krig, fascisme og deres rotårsak, kapitalismen. De objektive forutsetningene for dette utvikler seg nå raskt. Flere og flere arbeidere er ikke lenger beredt til å akseptere angrepene på deres levebrød.

Men en slik bevegelse trenger politisk perspektiv og organisering, som bare kan besørges av et revolusjonært lederskap. Dette lederskapet bygges av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og dets søsterorganisasjoner i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Loading