Christian Gerlach, professor i moderne historie ved Universitetet i Bern i Sveits, er en av verdens ledende eksperter på historien om Holocaust og nazistenes utslettelseskrig mot Sovjetunionen. Han forsvarte i 1998 sin doktorgradsavhandling om nazistenes okkupasjon av Hviterussland ved Det tekniske universitetet i Berlin, der han studerte under Wolfgang Scheffler, en pioner innen holocaustforskningen i Tyskland. Avhandlingen, utgitt på tysk i 1999 under tittelen «Kalkulierte Morde» [‘Kalkulerte mord’], var det en banebrytende studie som til i dag rangerer blant de viktigste verkene om nazistenes utslettelseskrig.
Andre vesentlige verk utgitt av Gerlach inkluderer de to engelskspråklige bindene Extremely Violent Societies: Mass Violence in the Twentieth-Century World [‘Ekstremt voldelige samfunn: Massevold i det tyvende århundres verden’] (Cambridge University Press, 2010) og The Extermination of the European Jews [‘Utryddingen av de europeiske jødene’] (Cambridge University Press, 2016). Sammen med Clemens Six (University of Groningen, Nederland) medredigerte også Gerlach The Palgrave Handbook of Anti-Communist Persecutions [‘Palgravehåndboka om forfølgelsene av kommunistene’] (PalgraveMacmillan, 2020).
Gerlach har i hans arbeid uttømmende dokumentert opprinnelsen til og den økonomiske begrunnelsen til grunn for nazistenes Utsultingsplan, som hadde som siktemål å sulte ut 30 millioner slavere; planene og gjennomføringen av drap på opptil 3,5 millioner sovjetiske krigsfanger; og [den den tyske hæren] Wehrmachts brutale antipartisanerkrigføring i det okkuperte Hviterussland. Han avslørte også det faktum at sentrale ledere for den borgerlig-nasjonalistiske motstanden mot Hitler, som bidro til å organisere det mislykkede attentatforsøket på der Führer den 20. juli 1944, faktisk hadde vært krigsforbrytere.
Gerlachs funn provoserte fram dyp politisk fiendtlighet og ondsinnede angrep på ham fra betydelige deler av det tyske politiske og akademiske etablissement, og han ble aldri innvilget noen fast stilling ved et tysk universitet.
Gjennom dusinvis av referanser til Gerlachs verk i boka Bloodlands, skaper Yale University’s Timothy Snyder det falske inntrykk at han baserte seg på Gerlach i hans egen diskusjon av nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen og spesielt [den tyske hæren] Wehrmachts brutale krigføring mot de sovjetiske partisanene og mot Hviterusslands sivilbefolkning. Snyder bestreber seg faktisk for å gjenopplive myten om Tysklands Wehrmacht som måtte «respondere» på volden begått av Sovjeterne – påstander som ble endelig avkreftet, ikke minst takket være Gerlachs forskning.
Det følgende er et intervju med Christian Gerlach, som selv i 2011 skrev en svært kritisk anmeldelse av Bloodlands, publisert i American Historical Review.
* * *
Clara Weiss: Kan du beskrive både den offentlige oppfatningen av den andre verdenskrigen og status for forskningen av utslettingskrigen på den tiden da du begynte din forskning? Hvilke spørsmål var du opptatt av, og hvordan påvirket datidens politiske og sosiale klima ditt arbeid?
Christian Gerlach: Fra begynnelsen av og ved midten av 1990-tallet levde deler av den tyske befolkningen fortsatt i fornektelse, eller i uvitenhet om hele omfanget av tysk massevold under den andre verdenskrigen, og om omfanget av massedeltakelsen i den. En annen del av befolkningen erkjente det. De politiske elitene hadde allerede tatt i bruk taktikken med (tilsynelatende) å erkjenne nesten alt, og gjorde det til et kjennetegn på deres styre, og fra dét utledet de deres høye moralske terreng, som i deres oppfatning utelukket enhver form for tysk imperialisme. De begynte å sende militære tropper til utlandet og vedtok «sanksjoner» for å oppfylle det de kalt deres «ansvar». Derfor fordret det ikke noe spesielt mot å forske på nazistenes forbrytelser.
Blant akademikere var det lite direkte benektelse av nazistenes vold, men noen forsvarte fortsatt ulike aspekter av det, og det var store kunnskapshull. Et av de viktigste problemene var den ubegrunnede troen at tyske massemord under den andre verdenskrig hadde vært irrasjonelle og motsa enhver økonomisk logikk. Den oppfatningen ble også holdt av mange akademikere utenfor Tyskland, og av mange som tenkte på seg selv som radikale venstreorienterte. Jeg tok sikte på å utforske massevoldens politiske økonomi, og å vise at det ikke var noen store motsetninger mellom mord og kollektive (og private) økonomiske interesser. I utøvernes perspektiv var det ofte samsvarende økonomiske og ideologiske motiver for vold, selv om deres motiver selvfølgelig var komplekse, og noen ganger direkte motstridende. Jeg gjorde også et poeng av å analysere de politiske orienteringene for vold mot alle større berørte grupper av ikke-stridende, i stedet for bare én, siden alle liv har samme verdi.
CW: I ditt arbeid kommer ansvaret bært av hele det tyske statsapparatet, Wehrmacht og også big business, for nasjonalsosialismens forbrytelser veldig tydelig fram. Du har også dokumentert at ledende medlemmer av opposisjonen mot Hitler, som var sentrert i militære og nasjonalistiske kretser, faktisk var involvert i krigsforbrytelser begått av Wehrmacht. Hva var responsen på din forskning den gangen?
CG: Arbeidet mitt viste ikke bare ansvaret bært av ulike deler av den tyske staten og dens eliter for massevold, men også den ivrige deltakelsen og initiativene for voldsutøvelse som utgikk fra funksjonærer på midlere og lave nivåer (og faktisk ikke bare store, men også små selskaper i næreingslivet). Og jeg fant – som andre forskere på 1990-tallet også gjorde – at mange ikke-nazister var blant utøverne. Den tyske hæren speilet eksempelvis Nazi-Tysklands klassestrukturer, og Wehrmacht var ikke fullt ut nazifisert, men innvilget lavere sjikt en viss frihet til deres egne initiativ og handlinger, som for det meste virket voldsfremmende, dvs. mot en mildere holdning. Ett aspekt av ikke-nazistenes aktiviteter var den aktive involveringen av opponenter og konspiratører mot Hitler, som militæroffiserer på midlere og høyere nivå, i de ulike orienteringene og voldshandlingene, spesielt i målrettingen av sivile sovjetborgere under antigeriljakrigføringen og i drepingen av visse typer krigsfanger. Sånn handlet de, blant andre grunner, av nasjonalsjåvinisme og antikommunisme.
Det å publisere om dette blokkerte med en gang for meg alle muligheter for å bli ansatt ved mange tyske universiteter. Mine funn vekket akademisk kontrovers (jeg fikk dog også noe støtte). Jeg ble spesielt angrepet i massemedia, og av politikere i parlamentet [Bundestag], deriblant av en tidligere tysk forbundspresident og av tidligere forbundsministre, som beskyldte meg for å skjemme ungdommen og «bakvaske opposisjonen». Disse opponentene mot Hitler symboliserte etter deres oppfatning det «andre» Tyskland, et plettfritt konservativt Tyskland – som imidlertid ikke eksisterte.
CW: Du har helt spesielt utført betydelig forskning på opprinnelsen og implementeringen av Utsultingsplanen. Hva var de sentrale målsettingene for Utsultingsplanen? Hvem sto bak Planen, og hvordan ble den utformet? Hvordan relaterte den seg til naziregimets politikk overfor den jødiske befolkningen, og til Sovjetunionens sivilbefolkning?
CG: På grunn av den britiske marineblokaden under den andre verdenskrigen kunne ikke Tyskland lenger basere seg på sjøforsendelser fra utlandet av mat, matolje og mineralolje. Landets reserver ble snart tømt. Fra naziledelsens og de militære lederenes perspektiv kunne en slik mangel av ressurser føre til militært nederlag og revolusjon, som det gjorde under den første verdenskrigen. For å unngå det utviklet tyske politikere med ansvar for mat og landbruk, sammen med militære og økonomiske strateger, i månedene før det tyske angrepet mot Sovjetunionen planen om med makt å utvinne disse ressursene fra Sovjet-territorier som skulle okkuperes. Tanken var å sulte ihjel titalls millioner Sovjet-borgere ved å avskjære dem fra matleveranser, og også bybefolkningene i Vest-Sovjetunionen og visse regioner kalt «underskuddsområder» (Nord-Russland, store deler av Sentral-Russland, og i en viss grad Hviterussland).
Maten som på denne måten skulle anskaffes skulle ikke først og fremst sendes til Tyskland. Snarere skulle den anvendes til å livnære de tyske hærene ved fronten som angrep USSR, da de bakre forsyningslinjene (jernbanene) fra Tyskland ville bli svake og derfor trengte å frakte så mange forsyninger i form av tropper, våpen og ammunisjon som mulig, heller enn mat. Sultpolitikken virket bittert nødvendig for å vinne den harde kampen mot Sovjetunionen. Dette aspektet førte til mye støtte i Wehrmacht for sultplanen, helt ned til de lavere gradene. Og målretting mot byene betydde også å slå til mot to fiendtlige grupper som kunne lede enhver antitysk motstand – mot kommunistbevegelsen og mot jødene, som var konsentrert i urbane områder. Disse argumentene fant gjenklang både hos nazister og militæroffiserer.
Relativt enkelt som den var, sultplanen kunne imidlertid ikke fullt ut gjennomføres. Tyskerne kunne ikke med deres svake bakstyrker forhindre byboere fra å skaffe seg visse matforsyninger og fra å rømme ut på landsbygda. Og forøvrig trengte tyskerne noe av en gjenværende urban arbeidsstyrke i deres okkuperte territorier til militære formål. Da det tyske militæret høsten 1941 gikk inn i ei krise ved fronten, ble fullskala-sultplanen droppet, og politiske orienteringer for mer spesifikk vold mot visse grupper ble vedtatt, under streng tysk kontroll. Dette innebar ganske enkelt å sulte ut de sovjetiske krigsfangene og å skyte jødene, spesielt i regioner under deres militære administrasjon.
CW: Et av dine bøkers kjennetegn om nazismens forbrytelser har vært vektleggingen av massemordet på sovjetiske krigsfanger, med opptil 3,5 millioner som ble myrdet i tysk fangenskap, for det meste av sult, og de fleste innen våren 1942. Til i dag er dette et lite kjent aspekt ved nasjonalsosialismens forbrytelser. Kan du beskrive politikken og krigsplanene som la til grunn for behandlingen av sovjetiske krigsfanger?
CG: Før den tyske invasjonen av Sovjetunionen, og i dens tidlige dager, inkluderte det tyske militærets planer en generell underforsyning av sovjetiske krigsfanger med mat, bygninger og oppvarming, så vel som drap av visse kategorier av krigsfanger, spesielt de politiske offiserene. Tyskerne skøyt faktisk svært mange sovjetiske soldater og offiserer ved deres overgivelse. Krigsfangene var tross alt nesten de eneste åpenbare representantene for sovjetstaten som falt i deres hender. Sovjetiske krigsfanger ble underforsynt fra begynnelsen av, og utsultingspolitikken mot dem ble høsten 1941 faktisk forverret, med begynnelsen av den kalde årstiden. Deres rasjoner ble betydelig redusert, spesielt for ikke-arbeidende krigsfanger. Som resultat døde rundt 2 millioner innen februar 1942. De døde enten av sult, utmattelse eller kulde. Mange ble også skutt fordi de ikke klarte å holde seg på beina under marsjene. De døde under Wehrmachts «omsorg,» og ikke som SS’ ofre, som del av den radikaliserte ødeleggelsespolitikken rettet mot visse grupper, som jeg tidligere beskrev. Tyske leirvakter inntok en «ingenting kan gjøres»-holdning. Etter våren 1942 ble sovjetiske krigsfanger viktigere for tyskerne som arbeidsressurs, og nok én million omkom (eller nesten en tredjedel av de gjenværende) fram til krigens slutt.
Sovjetiske krigsfangers ødeleggelse for tyske hender har blitt systematisk marginalisert i den offentlig hukommelse og i akademia, der det ofte ble forkledd eller benektet. Det er i russisk og tysk akademisk kunnskap, men så vidt jeg vet, til nå enda ikke en eneste vitenskapelig monografi på engelsk som utelukkende er viet dette emnet. Ingen. Dette illustrerer hvor humanistisk og universelt det anglo-amerikanske akademiske kunnskapsnivået er om den andre verdenskrigen.
CW: I Bloodlands, men også i den generelle politiske diskursen – det være seg politikeres eller medias – er det en markant tendens til å bagatellisere den russiske sivilbefolkningens lidelser under den andre verdenskrigen. Kan du snakke mer detaljert om innvirkningen av utslettelseskrigen på sivilbefolkningen?
I Timothy Snyders defekte og tendensiøse bok Bloodlands fra 2010, bagatelliserer han de russiske lidelsene, ikke bare med hensyn til den andre verdenskrig. Han bagatelliserer eksempelvis antallet russere (det vil si innbyggere i RSFSR [Den russiske socialistiske føderative republikk], og ikke Sovjet-borgere generelt) som døde som resultat av den sovjetiske politikken med påtvungen kollektivisering av landbruket på begynnelsen av 1930-tallet. Han antyder videre at mange av de som sultet i hjel i Russland var ukrainere (s. 48, 53; det var sant for mange som var deporterte, men mange som omkom i hungersnøden i Ukraina var faktisk med all sannsynlighet russisktalende, hva det nå måtte bety). Hele hans argument at Sovjet-staten selektivt målrettet ukrainere med dødelig utsulting ville ikke fungere dersom han inkluderte den sovjetiske hungersnøden i årene 1920 til 1922. Den hungersnøden var også til dels forbundet med sovjetisk politikk, og forårsaket muligens enda flere ofre enn den i årene fra 1930 til 1933, og var sentrert i Russland, men den av Snyder er skjult med noen få linjer, uten at russere nevnes (s. 11). Han minimerer dessuten antallet jøder drept av tyskerne i Russland, undervurderer antallet russere som omkom for tyske hender som sovjetiske krigsfanger (s. 505, fotnote 15) og utelater at den tyske utsultingspolitikken var rettet mot Sentral-Russland (s. 162). Snyders bok er selvfølgelig antisovjetisk, men også utpreget antirussisk.
Hva fakta angår led sivile i sovjetrepublikkene Hviterussland og Ukraina uforholdsmessig flere tap i den tysk-sovjetiske krigen fordi det hele av deres territorium var under tysk okkupasjon, mens det for Russlands angående bare var deler. Russerne hadde på den annen side høyere militære tap enn folk fra andre sovjetrepublikker da de representerte det meste av rekrutteringsmassen som var igjen, spesielt fra 1942 og framover. Mange sovjetere som falt i tysk fangenskap var fra Russland. Blant russiske sivile tap (dvs. ikke-sovjetiske), omkom fra 600 000 til 1 million i den tysk-beleirede byen Leningrad, av sult eller de frøys ihjel; jøder som ikke hadde klart å flykte videre østover ble drept; tysk antipartisanerkrigføring drepte mange ubevæpnede sivile i Nordvest-Russland, Vest-Sentral-Russland og på Krim (den gang en del av Russland); tyskorganisert utsulting drepte mange på Krim og i byer og landsbyer rundt Leningrad, i Vest-Sentral-Russland og andre steder; og tyske tropper ofret og drepte mange gjennom tvangsarbeid, tvangsdeportasjon og bevisst ødeleggelse av tettsteder og byer, særlig under deres retrett, og spesielt i Vest-Sentral-Russland og eksempelvis i Stalingrad. Et stort antall russere (og evakuerte) omkom i det ubesatte territoriet i 1942 og 1943 i en hungersnød primært forårsaket av den (nødvendige, men hensynsløse) krigsinnsatsen, og tapet til tyskerne av viktige landbruksområder.
CW: I din anmeldelse av Bloodlands for American Historical Review bemerket du at boka bagatelliserer rollen for lokal kollaborering og antisemittisme, og at den ignorerer sosiale konflikter i de okkuperte områdene. Som resultat er det som oppstår et narrativ som i vesentlig grad overlapper med de historiske mytene til nasjonalister i Hviterussland, Ukraina og Polen. Hvordan vil du beskrive den sosiale og politiske dynamikken som ble utløst av nazistenes invasjon i de okkuperte områdene av Sovjetunionen?
CG: Den tyske okkupasjonen førte til mye geografisk, men også sosial mobilitet. Den resulterte i utarming av massene, men skapte også muligheter for noen grupper til å reise seg på bekostning av andre. Kommunister og sovjetfunksjonærer flyktet, gikk under jorda eller ble myrdet; jøder ble pakket inn i gettoer og drept; polakker ble systematisk vanskeligstilt. Det var også spenninger mellom by- og landsbyboere og mellom menn og kvinner.
De som steig i rekkene av den lokale urbefolkningsadministrasjonen og politiet (under tysk kommando eller tilsyn), og dannet en ny elite, tilhørte vanligvis majoritetsetnisiteten (ukrainere, hviterussere, latviere osv., avhengig av området) og kom fra ulike samfunnssjikt. Noen var eksilanter som returnerte fra Tyskland og andre land, noen var tidligere undertrykte borgerlige eller andre gamle fiender av kommunismen. Men de fleste tilhørte ingen av disse gruppene. Blant dem var eksempelvis mange unge menn fra småbondestanden eller fra arbeiderfamilier fra kollektivgårdsbrukene, og noen var urbane intellektuelle. Noen kunne kalles fascister, men de fleste ikke helt, men nesten alle var de aggressive nasjonalister, som ikke nødvendigvis elsket tyskere. Dette er grunnen til at jeg ikke snakker om kollaborasjon (et begrep som i Europa har en eim av å begå forræderi mot ens nasjon). Disse menneskene deltok, ofte aktivt i å myrde, plyndre og mishandle jøder, jakte ned kommunister, de sendte folk fra familier de ikke likte til Tyskland for tvangsarbeid, og de angrep sivile i antipartisanerkrigføringen.
En borgerkrig i 1943, i Vest-Ukraina og området Lublin i Polen, illustrerer hva disse spenningene kunne føre til. Ukrainske og polske nasjonalistgrupper angrep landsbyer av den andre etnisiteten, som var under tysk okkupasjon, neppe etter tyskernes smak, som resulterte i at minst 50 000 mennesker ble drept og hundretusenvis som ble flyktninger, for det meste polakker (som faktisk inkluderte ei rekke jøder som hadde levd i skjul). Den militære fløyen (UPA) av Banderas Ukrainske Nasjonalisters Organisasjon OUN (B) og Den polske hjemmehæren kjempet mot hverandre. Sommeren 1943 blandet pro-sovjetpartisaner seg også inn. Og mye av bygdebefolkningen ønsket bare å få være i fred. Eksistensen av flere partier framhevet den sosiale fragmenteringen som også var typisk for andre borgerkriger under den andre verdenskrigen (eksempelvis i Kina, på Filippinene, i Burma, Jugoslavia, Hellas og Italia). Hva angår Vest-Ukraina framstår konflikten som vanvittig, men omhandlet tidligere syt og stridigheter, og dreide seg om divergernde visjoner for den politiske og samfunnsmessige framtiden: Når tyskerne ble borte skulle da området [Volhynia, som fra 1919 til 1939 var del av Polen] bli del av et uavhengig antikommunistisk Ukraina, av et antikommunistisk Polen eller av Sovjetunionen? Hvem skulle dominere samfunnet: Ukrainske småbønder og intellektuelle? Polske landeiere og embetsfunksjonærer? Sovjetiske kadrer og arbeidere? Eller, som mange trodde og fryktet, «jøder»? Slike utsikter avgjorde hvem som ble angrepet. Lokalbefolkningene hadde deres egne besyv og var ikke bare passive gjenstander for nazistisk (og sovjetisk) styre og voldsutøvelse.
CW: Du har forsket omfattende på Nazi-Tysklands genocidpolitikk, men også på andre genocid. I dag brukes begrepet «genocid» jevnlig av politikere og media, men med lite eller ingen belegg og uten seriøs diskusjon om hva begrepet faktisk betyr. Kan du forklare et lekpublikum hvilke problemstillinger en historiker må vurdere når det gjelder vurderingen av hvorvidt en gitt historisk hendelse utgjør et genocid eller ikke?
CG: Genocid er et analytisk verdiløst konsept konstruert for politiske formål. Jeg anvender det ikke. Det tjener til politisk fordømmelse og intervensjon, det vil si som påskudd for krig (enten med luftangrep, bakkestyrker eller dødelige «sanksjoner,» da økonomisk krigføring er krigføring). Det tjener også til rettsforfølgelse i skueprosesser, som del av de to viktigste rettsvirkemidlene borgerlige regimer tilbyr: Påtvunget regimeskifte, og litt omskolering. Men siden de sosioøkonomiske problemene og konfliktene som ligger til grunn for massevold ikke blir adressert på denne måten, er slike intervensjoner like «vellykkede» for å stoppe vold som de var i Irak eller Libya; ofte forverrer de den.
Historisk sett ble begrepet genocid skapt i 1944 i kontekst av amerikansk imperialisme, og det akademiske feltet genocidstudier ble stort på 1990- og 2000-tallet, som et instrument for liberal imperialisme, som da var på vei opp. Feltet nådde sitt høydepunkt tidlig på 2010-tallet og gikk deretter inn i en stagnasjonsperiode, sammen med den liberale imperialismens krise.
Som et handlingsorientert konsept må «genocid» være overforenklet. Det forhindrer folk fra å forstå massevoldens dype røtter og kompleksitet. Genocidstudier har en tendens til å fokusere på etniske eller rasemessige spørsmål i stedet for multi-kausalitet; på staten i stedet for sosiale aktører; på langsiktig «intensjon» om vold, på planlegging og sentralisering, i stedet for på en prosess og på autonome grupper; og på ei offergruppe i stedet for mange (Se Christian Gerlach, «Extremely Violent Societies: An Alternative to the Concept of Genocide,» i: Journal of Genocide Research, bind 8, nr. 4, 2006, s. 466). Dermed produserer begrepet genocid også hierarkier av ofre av ulik verdi, hierarkier som faktisk er rasistiske.
Alle vet at begrepet «genocid» i offentligheten blir brukt rikelig og vilkårlig. Jeg trenger ikke å forklare dette for et lekpublikum. Denne vilkårligheten er også utbredt blant forskere, også blant «eksperter,» og å kalle noe «genocid» (eller ikke) er derfor kun en politisk uttalelse og det sier ingenting om hva som foregår i landet man refererer til. Dessverre bruker mange personer som ser seg selv som radikale venstreorienterte også begrepet «genocid» og tenker i de retningslinjer. Dette er et tegn på venstresidens beklagelige tilstand i de industrialiserte landene (og i mange andre), dens reformisme og analytiske svakheter.