Den raske eskaleringen av konflikten i Ukraina har knust påstanden at NATO ikke er en part i krigen mot Russland.

Det går ikke ei eneste uke uten en ny stor utvidelse av NATOs involvering:

• 10. desember fortalte en amerikansk embetsrepresentant Times of London at USA offisielt har støttet ukrainske angrep dypt inne i Russland, og erklærte: «Vi sier ikke til Kiev, ‘Ikke angrip russerne [i Russland eller på Krim].’»

• 21. desember kunngjorde Biden-administrasjonen at de ville sende et batteri med Patriot-missiler til Ukraina, det mest avanserte våpensystemet levert til dags dato.

• 29. desember signerte Biden en bevilgning til krigen på ytterligere $ 50 milliarder, og doblet med et pennestrøk nivået på USAs involvering i konflikten.

• 4. og 5. januar kunngjorde Frankrike, Tyskland og USA at de ville levere stridsvogner og pansrede kampvogner til Ukraina.

Disse handlingene er nettopp det Biden og andre NATO-ledere tidligere hevdet ville føre til en direkte krig mellom USA og Russland.

I mars sa Biden: «Ideen om at vi skal sende inn offensivt utstyr og ha fly og stridsvogner og tog inn dit med amerikanske piloter og amerikanske mannskaper ... det kalles den tredje verdenskrig.»

For å underbygge hans påstand at «vi ikke søker en krig mellom NATO og Russland,» skrev Biden i i mai en gjestekronikk i New York Times som hevdet: «Vi verken oppmuntrer til eller gjør det mulig for Ukraina å angripe utenfor landets grenser» – et standpunkt som nå er åpent motsagt i presseuttalelser fra offiisielle amerikanske embetsrepresentanter.

Frankrikes president Emmanuel Macron erklærte i juni: «Vi går ikke inn i krigen ... Derfor er det blitt enighet om ikke å levere visse våpen – deriblant angrepsfly eller stridsvogner – og president Zelenskyj er klar over denne avtalen.»

Amerikansk imperialismes strateger innrømmer i interne publikasjoner at den ukrainske hæren effektivt sett har blitt hyret av USA som en leiesoldatstyrke, med mål å ødelegge det russiske militæret.

«I kalde, geopolitiske termer besørger denne krigen en førsteklasses anledning for USA til å erodere og degradere Russlands konvensjonelle forsvarsevne, uten noen støvler på bakken og med liten risiko for amerikanske liv,» skrev Timothy Ash fra Center for European Policy Analysis ( CEPA).

«USAs utlegg av 5,6 % av forsvarsbudsjettet for å ødelegge nesten halvparten av Russlands konvensjonelle militærkapasitet synes å være en helt utrolig investering,» skrev Ash, der han konkluderte: «Det amerikanske militæret kan med all rimelighet ønske seg at Russland fortsetter å utplassere militære styrker, for Ukraina å ødelegge.»

Den fysiske ødeleggelsen av den russiske staten blir i økende grad artikulert som et mål for NATOs politiske orientering. Luke Coffey fra Hudson Institute, tankesmia grunnlagt av atomkrigforfekteren Herman Kahn, sa at «krigen i Ukraina ... vil sannsynligvis markere oppløsingen av Den russiske føderasjonen (Sovjetunionens juridiske etterfølger) slik den i dag er kjent.»

USA og NATO har igangsatt, forlenget og eskalert krigen. Den russiske regjeringen angrep Ukraina, i en kolossal og reaksjonær blunder, i håp om å få utarbeidet en sikkerhetsavtale med USA og Europa. Landet falt i stedet i NATOs felle, med katastrofale konsekvenser.

USA og NATO satser med hver eskalering på at de kan skyve litt mer enn forrige gang, uten noen vesentlig respons. New York Times forklarte i forrige måned denne logikken ved å peke på «fornemmelsen som er utbredt i Kiev blant embetsrepresentanter og sivile, at Russland ikke kan gjøre så mye mer mot Ukraina enn hva de allerede gjør.»

Men gambling på at Russland ikke vil respondere på det de oppfatter som en stadig mer eksistensiell trussel, er nettopp det – gambling med millioner av menneskers liv.

Hvem autoriserte Biden-administrasjonen til å føre USA inn i krig med Russland, med alle dens katastrofale konsekvenser? En uerklært krig, akseptert av Kongressen og begge av stryringsklassens partier, blir implementert uten engang påskuddet av en autorisasjonsavstemming.

Biden burde ta av seg mafiasolbrillene og fortelle verden hva konsekvensene av hans handlinger er. En «konvensjonell» eskalering av krigen truer hundretusener, eller millioner, menneskers død på tvers av hele Europa. En nukleær eskalering truer utslettelsen av verdens storbyer og den menneskelige sivilisasjonens kollaps.

World Socialist Web Siteskrev i sin nyttårsuttalelse: «Der krigen nå går inn i sitt andre år fortsettes logikken for militær eskalering ubønnhørlig, underbygget av behovet for å oppnå et avgjørende gjennombrudd, basert på urealistiske mål og katastrofale feilberegninger...

Det er ikke klart hvorvidt Biden-administrasjonen bestreber seg for å framprovosere en drastisk russisk reaksjon, eller om den tror Putin-regimet vil unngå en eskalering av krigen med NATO. Men enten det var gjennom bevisst provokasjon eller en feilaktig vurdering av russisk politikk, Det hvite hus tar risikoer som kan føre til en global katastrofe.

Den militære eskaleringens logikk vil utvide krigens omfang og dens geografiske utstrekning. Hvor lenge før Hviterussland er involvert, og så Polen? Hele Øst-Europa, Egeerhavet og Baltikum, og så vil resten av Europa og verden bli trukket inn. Hvor lenge før et russisk luftangrep dreper amerikanske tropper som allerede er utplassert inne i Ukraina, og utløser forlangender om «støvler på bakken?»

For hver ny våpenforsendelse står NATOs prestisje mer og mer på spill. Våpnene som blir pøst inn i NATO vil kreve ikke bare trening og veiledning, men et vidtrekkende og ekspansivt logistikknettverk, som betyr en økning i antall amerikanske tropper allerede utplasserte i Ukraina.

Fra Russlands side er Putin-regjeringens fiksjon om at den gjennomfører en «spesiell militæroperasjon» i ferd med å vike for realiteten av full krigsmobilisering. NATOs eskalering vil forøvrig bare ytterligere intnesivere presset fra det russiske militæret og ekstreme nasjonalistelementer for en vesentlig motoffensiv, eller til og med et direkte angrep på NATO.

På et visst punkt avler eskalering eskalering, og skaper en kjedereaksjon som ikke kan holdes tilbake, selv om de involverte gjerne ville stoppe den.

Den uopphørlige eskaleringen av krigen drives fram av ei voksende sosial, politisk og økonomisk krise i alle land. USA er ei sosial krutt-tønne, og det sklerotiske amerikanske politiske systemet råtner for alles øyne.

Amerikas styringselite og velbeslåtte øvre middelklasse er grepet av krigsfeber. De tror forgjeves at de ved å plyndre den tidligere Sovjetunionens ressurser kan få avverget den omfattende innenlandskrisa som har det amerikanske samfunnet er grepet av.

Realiteten er at det ikke eksisterer noen bred folkelig støtte for denne krigen. Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyjs tale til Den amerikanske kongressen i forrige måned, for alt av de forsamlede kongressmedlemmenes jubel og utrop, hadde ingen som helst innvirkning på den breiere opinionen.

Men utbredt opposisjon i befolkningen finner foreløpig ikke noe organisert politisk uttrykk. Det er dette som må endres. Den ene kraften som kan stoppe den truende katastrofen er den internasjonale arbeiderklassen, forent i en kamp mot imperialisme, militarisme, det historisk foreldede nasjon-stat-systemet og den kapitalistiske samfunnsorden.