President Paul von Hindenburg utnevnte for nitti år siden, den 30. januar 1933, Adolf Hitler, partilederen av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, den Führer der Nationalsozialistischen Deutschen Arbeiderpartei (NSDAP), til kansler i Det tyske riket. Maktoverføringen til nazistene fikk forferdelige konsekvenser. Hitler lyktes kanskje ikke i å etablere hans lovede 1 000-årsrike, da hans regjeringstid tok slutt etter 12 år, men forbrytelsene hans regime begikk i løpet av disse 12 årene oversteg alt som var tenkelig, og ville vært mer enn tilstrekkelig for 1 000 år.
Nazistene lanserte i løpet av få måneder et terrorvelde som kombinerte de mest moderne propagandavirkemidler med total overvåkning og en nådeløs undertrykking. De knuste arbeidernes organisasjoner og myrdet deres ledere og medlemmer, eller satte dem i konsentrasjonsleirer opprettet spesielt for formålet.
De omdannet Tyskland, lenge ansett som en nasjon av kultur og industriell framgang, til ei barbarisk kampmaskin. Seks-og-et-halvt år etter Hitlers utnevnelse til Reichskanzler startet hans hær (Wehrmacht) den andre verdenskrig med invasjonen av Polen. Dette ble fulgt opp sommeren 1941 av den omhyggelig planlagte utslettingskrigen mot Sovjetunionen, som drepte 27 millioner sovjetborgere.
Nazistenes barbari nådde sitt høydepunkt med den industrielle utryddingen av 6 millioner jøder, så vel som hundretusenvis av sinti og romfolk, som alle ble registrert, samlet sammen og fraktet til utryddelsesleire, hvor de ble utvalgt for gasskamrene, tatt av dage og med byråkratisk grundighet brent opp.
Ti-år-etter at Hitler kom til makten markerte Wehrmachts nederlag for Den røde armé ved Stalingrad den 2. februar 1943 et vendepunkt i krigen. Krigen slo nå tilbake på Tyskland selv. Hundretusenvis av sivile døde i de alliertes bombetokter mot Tyskland. Da Hitler den 30. april 1945 satte ei kule i hans egen skalle og Tyskland deretter kapitulerte, lå landet i ruiner.
I mange år siden var det enighet om at slike forbrytelser aldri måtte gjentas. Men slik er det ikke lenger. Den tyske regjeringen feirer 90-årsmarkeringen for Hitlers maktovertakelse med leveransen av tyske Leopard-stridsvogner som skal rulle mot Russland. Regjeringen hevner nederlaget ved Stalingrad for 80-år-siden ved å eskalere krigen i Ukraina for å få underlagt seg Russland militært.
NATOs overkommando har «i mange måneder utarbeidet tre regionale operasjonsplaner for hele allianseområdet,» rapporterer Der Spiegel i nyhetsmagasinets siste utgave. De «telefonkatalog-tykke planene med mange vedlegg, beskriver i detalj hvilke kapasiteter som kan utplasseres med hvilke militære dimensjoner, fra cyberspace til verdensrommet, til marine-, luft- og landstyrker. Amerikanske generaler spekulerer i mellomtiden på om krigen mot Kina – nok en atomvåpenmakt – bør begynne om to eller fire år.
Hitler ville vært begeistret. Han ville støttet NATOs offensiv fullt ut, og høylytt applaudert ordren om å utplassere stridsvogner og ubåter.
Rehabiliteringen av Hitler i Tyskland begynte for mange år siden. Da historikeren Ernst Nolte på 1980-tallet framstilte nazismen som en forståelig reaksjon på Den russiske oktoberrevolusjonen, ble han konfrontert med en storm av indignasjon, i det som ble kjent som «der Historikerstreit» (Historikerstriden).
Men da professor Jörg Baberowski fra Humboldt-universitetet i 2014 rehabiliterte Nolte i Der Spiegel og proklamerte at «Hitler ikke var grusom,» ble all forargelsen fra media og det politiske etablissementet rettet mot Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, for offentlig å kritisere Baberowski. Som SGP den gang forklarte var rehabiliteringen av Hitler uløselig knyttet til gjenopplivingen av tysk militarisme.
Dette bekreftes nå av krigen i Ukraina. Den har fungert som et påskudd for den tyske regjeringen til å igangsette det største opprustningsprogrammet siden Hitler. Krigen ble bevisst framprovosert gjennom NATOs uopphørlige utvidelse østover, og av 2014-kuppet i Kiev. Den er del av en voldelig omfordeling av verden mellom imperialistmaktene, drevet fram av kapitalismens dype krise. Imperialistenes mål er å knuse Russland, dele opp landets enorme naturressurser, og omringingen av Kina.
Dette rettferdiggjør på ingen måte den reaksjonære russiske invasjonen av Ukraina. Putin-regimet legemliggjør interessene til de russiske oligarkene, som i 1991 oppløste Sovjetunionen og plyndret den sosialiserte eiendommen. NATOs offensiv er prisen det russiske folket nå betaler for ødeleggelsen av 1917-Oktoberrevolusjonens oppnåelser. Berlin og Washington bestreber seg for å oppnå ved hjelp av NATO og deres marionettregime i Kiev det Hitlers stridsvogner i 1943 ikke maktet. Dette kan bare stoppes av en forent bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen.
Lærdommer av Hitlers framvekst til makten
De historiske lærdommene av Hitlers framvekst er av brennende relevans i dag. Stikk i strid med det som ofte hevdes ble han ikke brakt til makten av en folkebevegelse som demokratiets forsvarere viste seg maktesløse imot. Han trengte ikke å erobre statsmakten, fordi den ble tildelt ham av landets politiske, økonomiske og militære eliter.
Da Hitler i 1933 inntok die Reichskanzlei, var Weimarrepublikkens demokratiske institusjoner for lengst ødelagt. Kanslere hadde de tre årene forut styrt gjennom nødsdekreter signert av der Reichspräsident.
Hitlers NSDAP – som besto av skuffede offiserer fra den første verdenskrigen, småborgerlige sjikt ruinert av inflasjon og økonomisk depresjon, og andre deklasserte elementer under rasismens og antikommunismens banner – oppnådde partiets beste valgresultat sommeren 1932, med 37 prosent av de avgitte stemmene. Etter det valget gikk partiets oppslutning raskt i oppløsing. Da det fire måneder seinere ble avholdt nye valg til der Reichstag, fikk de to arbeiderpartiene, Det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) og Det tyske kommunistpartiet (KPD), til sammen betydelig flere stemmer enn nazistene. Nazi-partiet sto overfor fallitt, og Hitler vurderte sågar selvmord.
I denne krisa ble beslutningen til fordel for Hitler truffet av en liten konspiratorisk krets rundt Reichspräsident von Hindenburg. Næringslivet og militæret signaliserte deres aksept. De støttet ikke Hitler fordi de misforsto hans intensjoner, men fordi de visste nøyaktig hva han hadde fore.
Hitler lovet næringslivets topprepresentanter så tidlig som i januar 1932, i en tale til Industriklubben i Düsseldorf, at han ville avskaffe demokratiet, undertrykke klassekampen og «Bolsjevismen» og erobre nytt Lebensraum (bosettingsareal) for Tyskland. Han forsikret dem at nazistene, til tross for deres sporadiske antikapitalismeretorikk, ikke ville krenke den private eiendomsretten eller utfordre befolkningens inntektsforskjeller.
Fire dager etter at han tok over regjeringen møtte Hitler topplederne i Reichswehr, for å rydde av veien de siste rester av eventuell tvil. Etter innledende utlegninger om «rasens» betydning, lovet han dem en «utvidelse av det tyske folks Lebensraum, med våpen i hånd». Han sa en forutsetning var at «alle undergravende oppfatninger måtte undertrykkes på den sterkest mulige måte,» og «marxismen må fullstendig tilintetgjøres.»
Kapitalen og militæret responderte med deres beslutning for Hitler på kapitalismens uløselige krise. Den dynamiske tyske industrien, der den befant seg inneklemt i midten av Europa, kunne bare ekspandere gjennom voldelig erobring. For det formålet måtte klassekampen undertrykkes og arbeiderbevegelsen knuses.
Av samme grunn promoteres igjen fascistkrefter i dag. Og ikke bare i Tyskland, der fascistpartiet Alternative für Deutschland (AfD) sitter i parlamentet og dikterer regjeringens linje for flyktninge- og innenrikspolitikken. Trumps Republikanere i USA og Bolsonaros supportere i Brasil viser også klare fascisttrekk. I Italia leder Mussolinis arvinger regjeringen.
De siste årenes berikelsesorgie har drevet klassemotsetningene til bristepunktet. Noen få dusin individer besitter mer rikdom enn den fattigere halvdelen av menneskeheten. Velstående representanter av middelklassen – de topp 10 prosent – har også beriket seg. De utgjør i dag militarismens viktigste sosiale base. Arbeiderklassens levestandarder har derimot falt massivt, arbeidsvilkår blir stadig mer uutholdelige, og protester og streiker tiltar over hele verden.
Dette er det objektive grunnlaget for kampen mot krig og fascisme. De 13 millioner SPD- og KPD-velgerne kunne i 1933 ha stoppet Hitler. De var beredt til å slåss, men deres ledere sviktet dem. SPD nektet kategorisk å ta opp kampen, og appellerte i stedet til staten og Hindenburg. KPD førte under Stalins påvirkning ei impotent og absurd politisk orienteringslinje. KPD kalte SPD «sosialfascister,» og avviste en enhetsfront til forsvar mot nazistene.
«Det tyske proletariatet var sterkt nok, både i antall og i kultur, til å oppnå sitt mål, men arbeiderklassens ledere viste seg å være udugelige,» skrev Leo Trotskij, som hadde kjempet utrettelig for ei politisk linje for en enhetsfront.
Som tilfellet var for 90-år-siden er det bare den internasjonale arbeiderklassens uavhengige sosialistiske bevegelse som kan stoppe fascismens og militarismens frammarsj. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens tyske seksjon, Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), bygger det politiske partiet som kan lede en slik bevegelse.