Et spøkelse hjemsøker Kongressen: Sosialismens spøkelse.

Da Kongressen i USA i forrige uke diskuterte godkjenningen av våpenleveranser for krigen mot Russland for flere milliarder dollar, og i forkant av utløpet for taket for statsgjelda begynte å forhandle om kutt i sosiale programmer, anvendte Huset tre dager med å diskutere og vedta en resolusjon som fordømmer sosialisme og lovet å reversere alle de sosiale vinningene arbeiderklassen har oppnådd på global skala i århundret siden Den russiske revolusjonen i 1917.

Media presenterer resolusjonens vedtak som ikke annet enn et propagandatriks fra de høyreekstreme Republikanerne, men det er langt mer enn det. Ved å dedikere en betydelig del av deres lovgivingsagenda til en fordømmelse av sosialisme, uttrykker Den amerikanske kongressen frykten som råder innen styringsklassen for at en mektig sosialistbevegelse skal slå rot i arbeiderklassen, og orientere den nye bølga av streiker og sosiale kamper i en revolusjonær retning.

Den tre-sider-lange resolusjonen, med tittelen «Fordømmelse av sosialismens uhyrligheter,» resiterer et århundre av løgner om sosialisme spredt av fascistiske Hvite russiske emigranter, Hitler og John Birch society.

Avstemmingen var overveldende, der 328 stemte for og 86 imot. Alle 219 Republikanerne stemte for resolusjonen, og fikk selskap av et flertall av Demokratene, 109 som stemte for og 86 imot.

Resolusjonen begynner: «Sosialistisk ideologi nødvendiggjør en maktkonsentrasjon som gang på gang har kollapset til kommunistiske regimer, totalitært styre og brutale diktaturer.»

Den hevder absurd at «titalls millioner døde i Den bolsjevikiske revolusjonen,» og utelater det faktum at Den russiske revolusjonen avsluttet den første verdenskrigens imperialistiske blodbad, og at det var de 14 kapitalistmaktene som invaderte Russland for å reversere revolusjonen som utløste en lang og blodig borgerkrig.

Resolusjonen sier sosialisme er ansvarlig for «drepingen av mer enn 100 000 000 mennesker over hele verden,» et oppdiktet tall som fortellende inkluderer de tyske ofrene av nazistenes invasjon av Sovjetunionen.

Realiteten er at det er det kapitalistiske systemet som er ansvarlig for død og sosial lidelse av masseskala. Bare 1900-tallet så to imperialistiske verdenskriger som hver resulterte i døden for henholdsvis 20 og 60 millioner mennesker, og et Holocaust der 10 millioner ble utryddet. Imperialistkrigene i Korea, Vietnam, Algerie, Angola, Irak, Kosovo, Afghanistan, Libya, Syria og andre steder etterlot ytterligere millioner døde.

Kapitalistsystemet er ansvarlig for 20 millioner menneskers død under Covid-19-pandemien, mens hundrevis av millioner hver dag står overfor den reelle trusselen om hungersnød. På toppen av dette står milliarder av liv i fare på grunn av den USA-ledede opptrappingen av krigen mot atomvåpenbestykkede Russland.

I en defensiv erkjennelse av voksende folkelig interesse for sosialisme forsøker resolusjonen å sverte sosialisme ved assosiasjon med stalinismens Store terror i årene fra 1936 til 1939, og til de stalinistiske politistatene Nord-Korea og Kambodsja, så vel som til amerikansk imperialismes borgerlig-nasjonalistiske målskiver som eksempelvis Cuba, Venezuela og Nicaragua.

Resolusjonen konkluderes med umiskjennelig å assosiere selv de mest beskjedne sosiale reformer med sosialisme: «Mens USA ble grunnlagt på troen på individets hellighet, som det kollektivistiske systemet for sosialisme i alle dens former er grunnleggende og nødvendigvis imot: Nå, la det derfor besluttes... At Kongressen fordømmer sosialisme i alle dens former, og motsetter seg implementeringen av sosialistiske politiske orienteringer i De forente stater av Amerika.»

Dette er en politisk krigserklæring mot arbeiderklassen og de sosiale programmene vunnet gjennom et århundre av sosial kamp.

Før resolusjonen ble brakt til avstemming på torsdag, avviste Husets reglementskomité Demokraters foreslåtte endringstillegg som ville ha klargjort «at opposisjon mot implementeringen av sosialistiske politiske orienteringer i USA ikke inkluderer føderale programmer som Medicare og Social Security,» ifølge [den Washington-baserte avisa og politikknettstedet] the Hill.

Dette hindret ikke Demokratene fra å tilslutte seg deres høyreekstreme Republikaner-«kolleger,» og fra å stemme for resolusjonen. Ved dét har Demokratene sagt seg enig med det underliggende premisset for Republikanernes kommende kampanjen for å kutte sosiale programmer under påskudd om å redusere «gjelda,» som de har gjort gjentatte ganger i 50 år.

Det kommer ikke som noen overraskelse at ledende Demokrater spilte en aktiv rolle i å tvinge tiltaket gjennom, deriblant Husets minoritetsleder Hakeem Jeffries og tidligere House Speaker Nancy Pelosi, som begge tidligere har uttalt at de aldri ville komme med noen innrømmelser til Democratic Socialists of America (DSA), som utgjør en fraksjon av Det demokratiske partiet og for tiden er representert i Kongressen med fem medlemmer.

Vedtaket av resolusjonen blåser i lufta DSAs påstand om at Det demokratiske partiet kan gjøres til et instrument for sosial reform. Denne resolusjonen, støttet av helheten av Demokratenes lederskap i Huset og et flertall av deres representasjon, er et løfte fra partiet om å motsette seg enhver politikk som fordeler rikdom i en nedadgående retning, eller på noen måte griper inn i de rikes besittelser.

DSA har tilbrakt de første ukene av den 118. Kongressen med å støtte og legitimere Demokratenes ledere som vedtok resolusjonen mot sosialisme.

Helheten av DSAs kongressrepresentasjon stemte i forrige måned 15 ganger for å støtte Hakeem Jeffries i Huset avstemmingsrunder for ny House Speaker. DSA-kongressmedlem Alexandria Ocasio-Cortez forklarte at hun støttet Jeffries og at hun hadde til hensikt å stemme for ham for å vise at «Demokratene er forent». Dette ble presentert som nødvendig for å konfrontere Republikanerne, men resultatet er at Demokratene og Republikanerne har forent seg mot sosialisme.

Noen DSA-støttede politikere stemte til og med for resolusjonen, deriblant Ro Khanna, som DSA beskrev i en nylig stemmeveiledning som «en pålitelig alliert i den globale kampen mot fascisme,» og en motstander av «selskapspenger,» og som konkluderte: «Vi anbefaler velgerne å gjenvelge ham.» Helheten av Demokratenes delegasjon fra delstaten Nevada, der DSA-medlemmer for tiden leder delstatspartiet, stemte også for resolusjonen.

Samtidig som Det demokratiske partiets lederskap orkestrerte vedtaket av resolusjonen mot sosialisme, promoterte de også Kongressens DSA-medlemmer til høyprofilerte lederskapsstillinger.

Ocasio-Cortez kunngjorde sist mandag at hun var «henrykt» og «begeistret» over å ha blitt valgt av Demokratenes lederskap til nummer-to-posisjonen i Husets tilsynskomité. Jeffries selv sa på torsdag at han utnevnte DSA-støttede Ilhan Omar til en lederskapsstilling i Husets budsjettkomité etter at Republikanerne gjennomførte ei heksejakt for å fjerne henne fra utenrikskomitéen.

Det er ingenting inkonsekvent med det politiske etablissementets beslutning om å heve DSAs profil samtidig som sosialisme fordømmes. Trusselen om sosialisme kommer ikke fra det prokapitalistiske DSA og organisasjonens velbeslåtte middelklassevalgkrets. Tvert imot, styringsklassen baserer seg på de kritisk viktige tjenestene som DSA yter for å fange sosial opposisjon, og besørge dens høyreorienterte politikk en falsk «venstre»-finer.

Det styringsklassen frykter er at den framvoksende bevegelsen av arbeiderklassen, uttrykt i ei rekke kraftfulle streiker i USA og veksten av streiker og sosiale protester på verdensbasis, skal bryte gjennom fagforeningsbyråkratienes dominans, tilegne seg en selvbevisst, sosialistisk karakter, og snu-opp-ned på planene for å eskalere krigen mot Russland, og betale for krigen ved å uthule levekårene.

Det vil ikke skje automatisk. Det krever den bevisste intervensjonen fra den sosialistiske verdensbevegelsen, i dag bare representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og Socialist Equality Partier rundt om i verden.