Mens investorer, spekulanter, hedgefond og andre deler av finanskapitalen bestreber seg for å peile hvor Federal Reserve neste gang forflytter seg på styringsrentene, besørger en studie publisert i forrige måned noen betydelige data om hvordan den amerikanske sentralbanken har skapt forutsetningene for ei finanskrise.

Rapporten fra Better Markets, en organisasjon viet å ville sikre bedre styring av finanssystemet, fokuserer på det den kaller «systemisk ustabilitet».

Den begynner med å bemerke at selv om de fleste medieoppslag sentreres om hvor lenge og hvor raskt Fed vil heve styringsrentenivåene, må «fokus også være på rollen spilt av Feds tidligere handlinger, for hvordan vi kom hit vi er, og i å skape de alvorlige risikoene vi nå står overfor».

Den grunnleggende effekten av Feds monetære politiske orienteringer de 14 siste årene, med billioner av dollar pumpet inn i finanssystemet, som «frikoblet verdipapirpriser fra risiko og utløste en historisk låne- og gjeldsorgie». Nå «bekjemper Fed på mange måter deres egne problemer».

Implikasjonen er at det kunne ha vært et annet resultat om bare andre retningslinjer hadde blitt fulgt. Men en granskning av de to store krisene de 14 siste årene – den globale finanskrisa i 2008 og markedsnedfrysingen i mars 2020, ved starten av pandemien – avslører at en fullstendig nedsmelting av det globale finanssystemet bare ble forhindret av Feds massive monetære inngrep.

Disse inngrepene har bare skapt forutsetninger for ei ny, og enda dypere krise. Som rapporten formulerer det er dette fordi «USA og verden står overfor ei uforlignelig rekke av flere, samtidige og påfølgende økonomiske, finansielle og geopolitiske sjokk, som forårsaker stress i finansmarkedene mens de belaster forbrukere og selskaper i realøkonomien.» I disse omgivelsene er «marginer for feilhandlinger forsvinnende små».

Krisa startet ikke med pandemien, eller for den del med Russlands invasjon av Ukraina, men er forankret i Feds respons på 2008-krasjet.

Da pandemien utløste ei krise i begynnelsen av 2020 forskanset Fed seg på den pengepolitiske orienteringslinja kalt kvantitativ lettelse, quantitative easing (QE), som allerede siden 2008 hadde skapt et berg av gjeld og fiktiv kapital.

Der rapporten sammenligner perioden før pandemien med den før 2008-krasjet, fastslår den at veksten i amerikansk gjeld holdt av offentligheten var nesten 500 prosent større, veksten i ikke-finansielle selskapslån og gjeldspapirer var rundt 90 prosent større, og veksten i forbruksgjeld, eksklusive boliglån, var rundt 30 prosent større.

Overordnet var det etter 2008-krasjet en «gjeldskultur» på grunn av Feds nullrentepolitikk og sentralbankens storskala oppkjøp av verdipapirer. Dette førte til at «gjeldsøkningen i løpet av perioden 10-år-før pandemien var betydelig større enn i løpet av perioden 10-år-før 2008-krakket.»

Denne gjeldsorgien ble akselerert etter mars 2020. Det enorme tempoet og omfanget av Feds handling i mars 2020 er illustrert av det faktum at Fed «kjøpte Treasuries [amerikanske statsobligasjoner] og MBS [mortgage-backed securities; boliglånssikrede verdipapirer] for $ 2,1 billioner bare de 90 første dagene etter pandemi-stresset, en samlet mengde det tok Fed nesten fire år å handle etter 2008-krasjet.»

I løpet av de to årene etter pandemiens utbrudd handlet Fed verdipapirer til en verdi av $ 4,6 billioner, rundt $ 800 millioner mer enn banken gjorde i løpet av de 8,5 årene etter 2008.

Konsekvensen av lavrente-regimet og det massive oppkjøpet av verdipapirer gjorde at avkastningen på sikker statsgjeld ble redusert til null. Følgelig måtte investorer plassere deres penger i mer risikofylte eiendeler for å sikre den samme avkastningen.

Denne prosessen ble forsterket av Feds handlinger for å fjerne enorme mengder trygge verdipapirer fra markedene og plassere dem i sine egne regnskapsbøker, som etterlot investorene med kontanter, men færre trygge eiendeler å investere i. De hadde «ikke annet valg enn å vende seg til mer risikable besittelser og ‘strekke seg’ etter avkastninger mye lengre ut på risikospekteret enn de tidligere hadde gjort.» Spesielt gjaldt dette for investorer i besittelse av kortsiktige verdipapirer.

Det gjorde de i den tro, basert på erfaring, at «Fed ville bare komme alt til unnsetning.» Denne garantien ble utvidet i målestokk og omfang, da Fed i mars 2020 intervenerte i markedet for selskapsobligasjoner.

Den intervensjonen hadde en bred effekt til tross for den relativt lille summen penger Fed faktisk la ut på dette området. Bare kunngjøringen om at Fed faktisk sett var ryggdekningen for markedet for selskapsobligasjoner hadde en andre-ordens effekt langt utover innvirkningen av de direkte kjøpene.

Som resultat «ble selskaper med lav kredittvurdering og elendig finansiell ytelse – og ofte stadig dårligere utsikter – i stand til å selge gjeld som de ellers ikke ville vært i stand til, eller de solgte mer gjeld enn de ellers ville vært i stand til.»

Fed ikke bare skapte insentiver for en uhemmet risikotaking, men «belønnet også effektivt sett og reddet faktisk ut den mest ekstreme pre-pandemi risikotakingen, uansett hvor uansvarlig eller sågar bare elendig drevet. Dette inkluderte såkalte zombie-selskaper med inntekter lavere enn deres gjelds rentenivå på den tiden. Fed beholdt bokstavelig talt disse zombiene, og skapte mange flere.»

Feds vending tilbake til høyere rentenivåer – en politisk orientering framfor alt implementert med sikte på å undertrykke arbeiderklassens kamp for lønnsøkninger som respons på voldsom inflasjon – har vesentlige konsekvenser for finanssystemet.

Better Markets-rapporten advarer for at samtidig som risikoen på gjeldspapirer og lån blir ompriset, står selskaper overfor lavere etterspørsel etter deres produkter, og «de mulige konsekvensene kan bli dramatiske.»

Banker er på ingen måte ekskludert fra dette bildet. Det har blitt sagt mange ganger av Fed, og av andre offisielle representanter, at bankene var en «kilde til styrke» under krisa i mars 2020. Men den konklusjonen er «ufullstendig, og i beste fall misvisende,» fordi det gikk bare to uker før Fed gikk inn med billioner av dollar, og effektivt sett garanterte alle markeder. Med andre ord, dersom det ikke hadde funnet sted, kunne bankenes beryktede «styrke» blitt satt på en hard prøve.

Rapporten konkluderer med observasjonen at når Fed strammer inn den monetære politikken, da «beveger vi oss nærmere og nærmere den potensielt ødeleggende realiseringen av noen av risikoene som er skapt, eller forsterket, av Feds politikk de 14 siste årene».

Den påpeker at «selv om Fed overvåker og bestreber seg for å adressere risikoer for finansiell stabilitet og for banksystemet, mislyktes sentralbanken rett og slett i å se – eller den vurderte ikke, eller tok ikke i betraktning – seg selv som en potensiell kilde for disse risikoene.»

Dette er i seg selv en feiltolking av situasjonen. Fed brydde seg uten tvil ikke om å se for nøye inn i framtiden da den reddet ut finanssystemet. Sentralbanken var imidlertid, i det minste til en viss grad, inneforstått med risikoen forbundet med handlingen, og gjorde først i 2013 og igjen i 2018 forsøk for å prøve å «normalisere» den monetære politikken.

Men ved begge anledninger møtte den en voldsom reaksjon fra markedene – det såkalte «taper tantrum i 2013, benevnelsen på det vesentlige markedsnedsalget fra desember 2018 – som tvang Fed til å trekke seg på de annonserte styringsrentehevingene.

Det Feds rolle demonstrerer er ikke graden av dens manglende tilsyn og bevissthet, men snarere et uttrykk for et mer fundamentalt saksanliggende, som understreket i World Socialist Web Site’s nyttårsperspektiv for året. Der blir det forklart at den kapitalistiske krisas dynamikk har passert regjeringers og deres agenturers kapasiteter og evner til å legge lokk på den, og at deres politikk «er av en stadig mer hensynsløs og irrasjonell karakter».