Finland ble tirsdag formelt tilsluttet NATO under en seremoni ved hovedkvarteret i Brussel, som markerer en massiv eskalering av USA-NATO-krigen mot Russland. Landets raske tiltredelse til den aggressive militæralliansen kom bare to dager etter at det høyreorienterte Nasjonale koalisjonspartiet (KK), Kansallinen Kokoomus (Samlingspartiet), gikk seirende ut i søndagens riksdagsvalg, og med det satte scenen for en potensiell koalisjonsregjering med ytrehøyrepartiet Sannfinnene, Perussuomalaiset (Sannfinländarna).
Finlands avtroppende utenriksminister Pekka Haavisto understreket den dominerende rollen amerikansk imperialisme har spilt for å bringe det nordiske landet inn i militæralliansen, der han overrakte landets formelle forpliktelse for NATO-innmeldingen til USAs utenriksminister Antony Blinken. NATOs grense til Russland er med det mer enn doblet i lengde. Finlands 1 300 kilometer lange grense er nå del av fronten i imperialistmaktenes krig for å få redusert Russlands status ned til en semikoloni, for å få kontroll over landets naturressurser.
President Sauli Niinistö sa i en tale under seremonien: «Epoken med militær alliansefrihet i vår historie har kommet til en ende. En ny æra begynner.»
Det ville vært mer nøyaktig å ha sagt at Finland er på vei tilbake til den posisjonen landet holdt i relasjon til de store imperialistmaktene i tiårene rett etter landets uavhengighet, som ble innvilget det av Bolsjevikene kort etter Oktoberrevolusjonen i 1917. Finland tjente først som en stor operasjonsbase for de kontrarevolusjonære Hvite i borgerkrigen, før landet gikk til etableringen av en allianse med Nazi-Tyskland under den andre verdenskrigen, som del av Hitlers utslettingskrig mot Sovjetunionen. Finlands påfølgende militære alliansefrihet var Sovjetunionens forlangende i fredsslutningene som respons på de finske troppenes invasjon sammen med nazistyrkene, og på deres deltakelse i beleiringen av Leningrad, nå St. Petersburg, beliggende bare 250 kilometer fra den finske grensa. Det stalinistiske byråkratiet i Moskva fryktet Finland etter 1945 igjen kunne bli anvendt av tysk eller amerikansk imperialisme for å lansere militæroperasjoner mot Sovjetunionen.
Niinistö kom også med den følgende usannsynlige påstanden: «Finlands medlemskap er ikke rettet mot noen. Det endrer heller ikke fundamentene eller målene for Finlands utenriks- og sikkerhetspolitikk. Finland er et stabilt og forutsigbart nordisk land som søker fredelige løsninger på tvister.»
Realiteten er at Finlands NATO-tiltredelse blir ledsaget av en massiv militæroppbygging i hele Norden og Baltikum-regionen. USA fløy i mars provoserende et atomvåpen-kapabelt B-52-bombefly nært opp til den russiske øya Gogland, beliggende bare 40 kilometer utenfor finskekysten. NATO-tropper vil nå massivt utvide deres tilstedeværelse i regionen, og USA er ute etter sin egen bilaterale forsvarsavtale for å besørge seg større handlingsrom for militæroperasjoner på finsk territorium. Helsinki har også begynt byggingen av et grensegjerde mot Russland, med henvisning til den påståtte trusselen om «hybrid krigføring» fra immigranter som krysser grensa og tar seg inn i landet. Det pågående skyvet for også å bringe Sverige inn i NATO vil bety at Russland blir fullstendig omringet av fiendtlige motparter rundt den strategisk viktige Østersjøen.
Finlands NATO-tilslutning var kulminasjonen av pro-krig-arven fra den avtroppende koalisjonsregjeringen ledet av Finlands sosialdemokratiske parti (SDP), Suomen Sosialidemokraattinen Puolue (Finlands Socialdemokratiska Parti), som gikk tapende ut av riksdagsvalget. Rett nok oppnådde SDP under statsminister Sanna Marins ledelse ytterligere tre mandater i Riksdagen, og forbedret i en viss grad deres stemmeandel, men derimot stupte deres koalisjonspartneres støtte. Dette gjaldt spesielt Den grønne alliansen (VL), Vihreä liitto (Gröna förbundet), som så deres oppslutning falle fra 20 til 13 mandater, og den tidligere stalinistiske Venstrealliansen (V), Vasemmistoliitto (Vänsterförbundet), som så deres oppslutning falle fra 16 til 11 mandater. En annen av sosialdemokratenes koalisjonspartnere, det ruralt baserte Senterpartiet, Suomen Keskusta (Centern i Finland), tapte også terreng, og falt fra 31 mandater ned til 23.
Valgets hovedvinnere var det konservative Samlingspartiet (KK), som oppnådde ytterligere 10 mandater for å ende med 48, og det høyreekstreme partiet Sannfinnene med en økning på syv mandater til en representasjon på 46. Siden det kreves et flertall på 101 for å regjere med Riksdagens 200 plasser, må nå Samlingspartiet sikre seg støtte fra ei rekke partier for til slutt å kunne danne en ny koalisjonsregjering. Alternativene inkluderer en koalisjon som involverer Sosialdemokratene eller Sannfinnene, der de sistnevnte synes mest sannsynlige. Noen mindre partier, deriblant Det svenske folkepartiet, Suomen ruotsalainen kansanpuolue (Svenska folkpartiet) har imidlertid tidligere indikert at det er uaktuelt for dem å delta i en regjering med det ytre høyre, som har tilknytninger til høyreorienterte ekstremistiske og fascistiske krefter på tvers av Europa.
Uansett hvordan sammensetningen av den nye regjeringen til slutt blir vil den angripe arbeiderklassen på hjemmebane med sparepolitikk og innstramminger, og forfekte en krigersk posisjon i utenrikspolitikken, der Finland nå skal befeste sin status som en frontlinjestat i NATOs krig med Russland. Petteri Orpo, Samlingspartiets leder og den påtroppende statsministeren, er forpliktet til i løpet av den neste parlamentsperioden på fire år å finne innsparinger i de offentlige utgiftene på € 6 milliarder. Orpo hevder de kan besørges gjennom «effektiviseringer» i offentlig sektor, og ved å tvinge arbeidsledige tilbake til arbeidslivet.
Alle de etablerte partiene støtter fullt ut Finlands integrering inn i NATO, et trekk som underordner landet amerikansk og europeisk imperialismes rovinteresser. Der Sosialdemokratene under Marin intensiverte partiets mangeårige støtte for NATO-medlemskap, er Sannfinnene ikke mindre entusiastiske. I et politisk strategidokument utgitt i august 2022 tok partiet til orde for en tettere allianse med amerikansk imperialisme for å konfrontere Russland og Kina i Arktis-regionen. Dokumentet erklærte også eksplisitt partiets støtte for NATO-medlemskap.
Det faktum at det mest sannsynlige utfallet av regjeringssamtalene er en koalisjon som involverer ytrehøyrepartiet Sannfinnene er en knusende tiltale mot den «progressive» politikken ført av Sosialdemokratene og deres koalisjonspartnere i Den grønne alliansen og den feilbenevnte Venstrealliansen. Marin, breit hyllet som en av verdens yngste statsministre og holdt fram som et symbol på mangfold fordi hun ble oppdratt av lesbiske foreldre, ledet en regjering som påla angrep på arbeiderklassen samtidig som den bevæpnet Finland til tennene og førte landet inn i NATO.
Marin og Sosialdemokratene understreket i valgkampen deres støtte til USA-NATO-krigen i Ukraina. Under et besøk i Kiev ved begynnelsen av mars indikerte Marin at Finland ville vurdere å forsyne Ukraina av deres flåte av F/A-18 Hornet-jagerfly, som nå erstattes av mer enn 60 F-35-jagerfly produsert av det amerikanske selskapet Lockheed Martin. Hun trakk seg deretter på forslaget da offisielle embetsrepresentanter uttrykte deres bekymringer for konsekvensene for Finlands forsvarsevne. Da hun var i Kiev deltok Marin sammen med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj i begravelsen av en ukrainsk militærkommandant drept i Bakhmut.
Marins pro-krig-program ble støttet av Den grønne alliansen, som holdt stillingen som utenriksminister i hennes regjering, og av, Det finske kommunistpartiets etterfølgerorganisasjon. Eks-stalinistene i Venstrealliansen presenterte seg som motstandere av krig og NATO, og gikk i juni 2019 så langt som til å erklærte at de bare ville tilslutte seg koalisjonen ledet av Sosialdemokratene dersom det ble lovet at landet ikke tilsluttet seg NATO i løpet av de fire påfølgende årene. Den posisjonen forlot imidlertid Venstrealliansen raskt etter den USA-provoserte russiske invasjonen av Ukraina. Partilederskapet stemte overveldende for å forbli i regjering selv om det ble sendt inn en NATO-søknad.
Fagforeningene har også vært sentralt medvirkende i å tilrettelegge vilkårene for at høyrepartiene skulle gå seirende ut av rikdagsvalget, ved å sørge for at avstemmingen gikk for seg uten innblanding fra noe vesentlige arbeiderkamper. Det brøyt de seinere månedene ut militante streiker av ulike seksjoner arbeidere, drevet fram høy inflasjon. Alle kampene ble imidlertid undertrykt innenfor rammeverket av tariffsystemet, og ble holdt strengt adskilt fra hverandre. Lokførere begynte 20. mars en to-dagers landsdekkende jernbanestreik, men jernbanefagforbundet RAU solgte den ut ved å inngå en ny kontrakt med kun 6 prosent lønnsøkning for de to neste årene. Tidligere i mars ble bussjåførenes nasjonalstreik, som opprinnelig var satt til vare i 10 dager, stengt ned den tredje dagen av det sentrale fagforbundet AKT, Auto- ja Kuljetusalan Työntekijäliitto, på grunnlag av en elendig lønnsøkning på 6 prosent, som del av en kontrakt som utløper i januar 2025.
Disse overenskomstene fulgte hakk i hæl på nedleggelsen av en to-uker-lang havnearbeiderstreik, som endte med en avtale om lønnsøkninger på 6,3 prosent over to år, og en engangssum på € 1 100 til hver av arbeiderne. I industrisektoren ble det i begynnelsen av februar inngått en toårig avtale som inneholdt totale lønnsøkninger på 7 prosent, inkludert en éngangssum på € 800. Avtalen avverget streik som var planlagt for midten av måneden.