En fylkesdommer i Toledo i Ohio, utstedte torsdag en rettslig forføyning som forhindrer streikende arbeidere ved bilbatteriselskapet Clarios fra å mønstre streikevakter som samler flere enn fem.
Republikaneren dommer Michael Goulding avsa denne antidemokratiske kjennelsen etter at selskapet sa streiken har skapt en «nødssituasjon av en alvorlig karakter» ved å stanse leveransene av batterier til de tre store bilprodusentene, Big Three [GM, Ford og Stellantis (fusjonen Chrysler og Fiat)], og deres sammenstillingsfabrikker over hele USA. Kjennelsen, som hevder at arbeiderne med streiken skaper «fare», er et angrep på arbeidernes rett til å streike og på forsamlingsfriheten.
Kjennelsen avslører statens klassekarakter. Domstolene, politiet og offentlige agenturer er ikke nøytrale voldgiftsdommere som er hevet over klassekampen, men selskapenes tjenere som håndhever de rikes forlangender. Under kapitalismen kan selskaper unndra seg å betale skatt, bryte helse- og sikkerhetsbestemmelser og likevel motta statlige redningspakker, mens lovlydige arbeidere i Toledo kan fengsles eller pålegges bøter for å delta i streikevakter med seks på en gang.
Domstolene i Toledo utstedte for nesten 90 år siden en rettslig forføyning mot bildelarbeidere som ledet av sosialister streiket på fabrikkanlegget Electric Auto-Lite i 1934. Arbeidere trosset kjennelsen og streiken spredte seg, med tusenvis av arbeidere og arbeidsløse som tilsluttet seg streikevaktene i ukene som fulgte. I mai det året angrep Lucas County Sheriffs og 900 topper fra Nasjonalgarden – utplassert av delstatens Demokrat-guvernør, George White – de streikende og drepte to av dem.
Streiken var del av et landsdekkende grunnplanopprør mot det konservative fagforeningslederskapet i American Federation of Labor, og ble fulgt opp to år seinere av bølga av sitt-inn-streiker som til slutt førte til General Motors’ anerkjennelsen av fagforeningen United Auto Workers (UAW).
Domstolenes raske intervensjon i dag i bilarbeidernes ei-uke-lange streik viser den amerikanske regjeringens og bilselskapenes ekstreme følsomhet for klassekampens utvikling i USA, midt under stigende inflasjon og der Biden-administrasjonen sluser titalls milliarder dollar inn i finansieringen av krigen mot Russland i Ukraina.
Kjennelsen er et tegn på at styringsklassen anser streiken ved Clarios ikke bare som en rein kontraktstvist eller et lokalt anliggende, men som en kamp med vidtrekkende nasjonale og internasjonale implikasjoner.
De 525 arbeidernes arbeidsnedleggelse er en sentral kamp i den bransjedekkende overgangen til elektrodrevne kjøretøy (EV) og et tegn på hva som er i vente i september når kontraktene utløper for 150 000 Big Three-arbeidere. Biden-administrasjonen har dedikert en enorm politisk kapital til gjennomføringen av skiftet over til elbiler, som den anser som nødvendig for å overgå kinesisk produksjon, begrense avhengigheten av olje fra Russland og Midtøsten, og å utvikle den typen nasjonalt basert forsyningskjede som kreves for en krigsøkonomi.
Clarios, som sysselsetter 16 000 personer ved 56 fabrikkanlegg over hele verden, innehar et kritisk strupepunkt både i overgangen til elbiler, og i den globale bilindustrien som helhet. Clarios, tidligere Johnson Controls, produserer batterier som brukes i en tredjedel av alle biler på planeten.
Kontrakten selskapet tilbød arbeidere ved fabrikken i Holland i Ohio inkluderer en årlig lønnsøkning på 3 prosent (et betydelig lønnskutt når man tar inflasjonen med i betraktning) og et effektivt forbud mot overtid, som vil kutte arbeidernes lønninger med gjennomsnittlig $ 15 000 i året. Arbeidere avviste kontrakten med 98 prosent, som et tegn på en økende kampberedskap.
De hensynsløse vilkårene i denne fattigdomskontrakten blir diktert av bilindustriens Big Three og de store bankene som en nødvendighet for å gjennomføre overgangen til elbiler. Clarios er i ferd med å legge om produksjonen til å produsere batterier for elbiler og har de siste årene mottatt hundrevis av millioner dollar fra energidepartementet (DoE) for dette formålet.
Clarios-sjef Mark Wallace sa i forrige uke under en telefonkonferanse med investorer at overgangen til EV vil være «pådriver for 50% til 80% høyere omsetning, og vil doble lønnsomheten for et standard lavspenningsbatteri», men at å gjennomføre skiftet ville kreve, «en ytterligere kostnadsinnsparing på $ 50 millioner, hovedsakelig drevet av forbedringene av våre amerikanske operasjoner.» Wallace bemerket også under investorkonferansen at renteøkninger har drevet opp deres gjeldsforpliktelser, som selskapet prøver å kompensere ved å trekke enda flere innrømmelser ut fra deres arbeidsstyrke.
Clarios-streiken avslører også svakhetene ved leveransesystemet «akkurat-i-tide» [‹just-in-time›] som selskapene de siste tiårene har tatt i bruk for å kutte kostnader og forbedre profittmarginene. De 525 arbeiderne ved Clarios produserer 150 000 batterier per uke for Ford. Duncan Aldred, global visepresident for GMs avdeling Buick og GMC, sa i september i fjor at selskapets varelager er «historisk lavt». Automotive News advarte i en artikkel 16. april at «forsyningskjeden er i dårligere forfatning i dag enn i 2019, da en GM-streik rammet hardt», og at «en streik i 2023 ville bli verre».
Clarios-streiken kommer samtidig som selskapene planlegger å slette hundretusenvis av jobber. Som New York Times erkjente 3. mai kommer overgangen til elbiler «med kostnader for bilarbeiderne, fordi det tar færre enn halvparten så mange arbeiderne for å sette sammen et helelektrisk kjøretøy som det gjør å bygge en bensindrevet bil».
Ved fabrikker over hele USA vokser opposisjonen blant arbeidere på grunnplanet på grunn av oppsigelser, trusler om fabrikknedleggelser og vilkårlige endringer i arbeidstidsplanene. Arbeidsskader og utrygge betingelser blir stadig hyppigere der selskapene setter opp produksjonstempoet før kontraktens utløp. Arbeidere fra flere bilfabrikker i området rundt Toledo, Ohio, kom tilreisende for å slutte seg til streikevaktene på Clarios, som tegn på lengselen etter en samlet kamp, mens mange arbeidere på sosiale medier uttrykker deres ønske om å utvide streiken.
Selskapene og regjeringen baserer seg på det pro-korporative UAW-byråkratiet for å holde tilbake grunnplanet og tvinge gjennom vilkår på vegne av Wall Street, bilselskapene og regjeringen. UAW-president Shawn Fain, valgt i et bedragersk valg karakterisert av historisk lav valgdeltakelse, har ikke utstedt noen uttalelse om Clarios-streiken, og har heller ikke vist seg på streikevaktene der, selv om streiken finner sted kun en times biltur fra UAW-hovedkvarteret i Detroit.
UAW-byråkratiets handlinger i Clarios-streiken avslører narrativet som promoteres i korporative media om at Fain er en «reformator» som vil gjøre UAW «demokratisk» etter årevis med korrupsjon og samspill med selskapene. Clarios-arbeidere ble tvunget til å stemme over kontrakten etter bare å fått se én side med «høydepunkter», som blåste i lufta som løgner uttalelsen fra UAW-visepresident for GM til Detroit Free Press om at Fain-administrasjonen «ikke kommer til å skjule noe, alt vil bli diskutert. Jeg er motstander av høydepunkter.» Fain-administrasjonen har tillatt sammenstillingsanlegg som håndterer Clarios-batterier å fortsette deres produksjon.
Det er ikke en fnugg av tvil om at byråkratiet konspirerer bak arbeidernes rygg for å tvinge gjennom et utsalg hos Clarios, og videre utover. Fains kontor advarte i et internt notat fra mars om at arbeidere har «urealistiske forventninger» om å oppnå massive lønnsøkninger, avskaffing av nivå-systemet, få fikset usikre arbeidsvilkår og oppnå lønnsjusteringer etter levekostnadene. «Forventningene må samsvare med virkeligheten, og hvor vi er,» sto det i Fains notat. «Vi kan ikke sette urimelig høye forhandlingsforventninger ... Dette vil ikke oppnås på 6 måneder.»
Byråkratiet er et hinder for at medlemskapet slåss for det de trenger. I fjorårets valg av UAW-president stilte Will Lehman, en sosialist og grunnplanarbeider fra Mack Trucks, på en plattform for å avskaffe UAW, overføre makt og demokratiske beslutninger til fabrikkgulvet, og foreningen av arbeidere opp og ned i forsyningskjeden.
Kritisk viktig var at Lehman oppfordret til en internasjonal strategi for å ta opp kampen mot de transnasjonale selskapene, og appellerte til arbeidere om å bli med og bygge arbeiderkontrollerte grunnplankomitéer sammenkoblet globalt gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). UAW-byråkratiet undertrykte avstemmingen slik at masser av arbeidere ikke skulle få sjansen til å stemme på en kandidat fra grunnplanet.
Valget er nå over, men Lehmans strategi basert på grunnplanet og internasjonal enhet viser vei.
For første gang på flere tiår utløper i år kontraktene for amerikanske og canadiske Big Three-arbeidere samtidig. For øyeblikket har nesten 300 bildelarbeidere ved THK Rhythm Automotive vært i streik i nesten tre uker i St. Catharines i Ontario, etter å ha avvist en utsalgskontrakt med 251 mot 11 stemmer. Kontrakter for titusenvis av bildelarbeidere i byer som Matamoros langs grensa mellom USA og Mexico utløp 1. mai.
De samme betingelsene driver arbeidere i alle land til kamp, som det framgår av veksten av streiker og protester i Frankrike, Tyskland, på Sri Lanka og over hele verden. Arbeidere på tvers av Toledo har allerede dannet en grunnplankomité for å knytte deres kamper sammen med denne globale bevegelsen og for å reversere et halvt århundre med innrømmelser. Meld deg med i Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer (IWA-RFC) i dag, for å bygge dette verdensomspennende nettverket som slåss for arbeiderklassens interesser.