Mer enn 500 migranter på flukt fra krig, miljøkatastrofer, fattigdom og undertrykking er døde eller savnet etter at deres skip sank sørvest for Hellas tidlig onsdag morgen. Blant dem er et sted fra 30 til 100 barn.

Anslagsvis 750 mennesker ble den 10. juni trengt inn på et fiskefartøy i Tobruk i Libya, som satte kurs til havs for dager uten tilstrekkelig mat eller vannforsyning, hundrevis av gangen pakket inn på det åpne toppdekket.

Bare 78 lik er så langt funnet. Flertallet av de døde er sannsynligvis fortsatt fanget inne i båtens lasterom, nå på bunnen av en av de dypeste delene av Middelhavet. Bare 104 overlevende er reddet, og søket etter overlevende ble fredag kveld avbrutt.

Den greske regjeringen er medskyldig i denne tragedien, som nektet å organisere en redningsaksjon før det var alt for seint, til tross for at de hadde overvåket det farlig overlastede fartøyet i 14 timer og mottok rapporter om passasjerer i nød. Professor Erik Røsæg fra Universitetet i Oslos institutt for privatrett uttalte til Guardian at de «hadde en plikt til å starte redningsprosedyrer» under sjøretten, uavhengig av om hjelp ble etterspurt av dem om bord.

Etter at den greske kystvakta hevdet ikke å ha hatt interaksjon med skipet, fordi tilbudet om hjelp ble avslått, antyder overlevende at skipet kantret under et forsøk på å taue det. Kystvakta innrømmer nå at de hadde festet ei fortøyningsline, men insisterer på at det ikke var noe forsøk på å taue båten. En av de overlevende sa: «Fordi de ikke visste hvordan de skulle stramme fortøyningtauet begynte fartøyet å vippe til høyre og til venstre. Kystvaktbåten gikk for fort fram, men fartøyet vippet allerede til venstre, og det var slik det sank.»

Store protester i Hellas har fordømt de offisielle embetsfunksjonærene som er ansvarlige for landets migrantpolitikk, som mordere, og de ble angrepet av politiet med tåregass. (Se videoen under).

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Den anklagen kan utvides til alle de europeiske maktene. De har pøst milliarder inn i et enormt antimigrantapparat ved Europas ytre grenser, designet for å sikre at så mange mennesker som mulig enten oppgir deres reiser, eller dør i forsøket. Frontex, Den europeiske unionens (EU) grensestyrke, fikk i 2021 sitt årlige budsjett hevet fra € 535 millioner, til i 2022 € 754 millioner.

Ytterligere milliarder har blitt besørget de diktatoriske libyske og tunisiske regimene, som dem imellom i 2022 fanget opp mer enn 60 000 migranter som forsøkte å ta sjøveien til Europa, og de avfyrte i mars angivelig skudd for å avverge redningsskip.

Minst 21 000 mennesker har siden 2014 druknet i Middelhavet, på grunn av innføringen av «Fort Europa». Utallige flere har blitt utsatt for et helvete i interneringsleirer på tvers av hele Nord-Afrika – der FN har funnet bevis på forbrytelser mot menneskeheten, og EU er medskyldig – og på de greske øyene, eller der migrantene har passert gjennom Europa til fots – utsatt for statsstøttet vold, utpressing, ydmykelser og berøvelser.

Asylsøkerne er to ganger ofre. Imperialistmaktene behandler dem som skadedyr, der de selv er ansvarlige for at menneskene i utgangspunktet må søke tilflukt fra deres herjinger og kriger, intervensjoner, intriger og økonomiske sanksjoner, som har revet fra hverandre samfunn rundt om i verden, og på toppen av dette kommer den økende innvirkningen av klimaendringene.

Blant de døde i den siste tragedien var mennesker fra Syria, lagt øde av en USA-ledet stedfortrederkrig; Egypt, under den vestlig støttede diktatoren Abdel Fattah el-Sisis og internasjonale investorers hæl; Pakistan, utsatt for amerikanske droneangrep og intervensjoner i deres lands politikk, og fortsatt lidende under konsekvensene av en ødeleggende flomkatastrofe; og Palestina, under imperialiststøttet israelsk okkupasjon og blokade.

De som ankommer Europas grenser er bare toppen av et isfjell av lidelse. Ifølge den siste rapporten fra FNs flyktningeråds Global Trends, er mer enn én av 74 mennesker på planeten fordrevet av tvang – mer enn 108 millioner mennesker, og 40 prosent av dem er barn.

Tallene har det siste tiåret steget. I 2014 var rundt 60 millioner globalt tvangsfordrevet, ved begynnelsen av «migrantkrisa» i Europa. Tragedier, deriblant flere utenfor kysten av Lampedusa i årene 2013 til 2015 – der mer enn 1 000 mennesker druknet, inkludert barn – og bildet av den to-år-gamle Alan Kurdi skylt opp død på ei tyrkisk strand – skapte på den tiden utbredt forargelse, og en fornemmelse av at dette barbariet ikke kunne fortsette.

Men Europas regjeringer har handlet for å sikre at det har gjort nettopp det. Etter et fall i antallet migranter registrert savnet eller døde i Middelhavet fra toppnivået 5 136 i 2016, har tallet igjen steget siden det laveste nivået i 2020 på 1 449. Første kvartal i år var det dødeligste siden 2017.

Politikerne reagerer med å bygge EUs murer høyere – og i noen tilfeller helt bokstavelig talt. Europeiske ledere ble denne måneden på et møte i Luxembourg enige om omfattende angrep på asylsøkeres demokratiske rettigheter, som åpner for deres forlengede internering og raske utvisning. Lengden på EUs ytre grensemurer har fra 2014 til 2022 økt til det mer enn seksdoble, nå til mer enn 2 000 km, som dekker 13 prosent av unionens ytre landegrenser, og med mer bygging planlagt.

Hensikten er å forsegle europeisk kapitalisme fra de menneskelige konsekvensene av et globalt samfunn knust av den kapitalistiske krisa, som media knapt rapporterer om.

Av de 108 millioner tvangsfordrevne er de fleste (62,5 millioner) internt fordrevne, utsatt for dystre betingelser i deres egne land. 80 prosent av dem befinner seg på bare 10 lokaliseringer: Colombia, Syria, Ukraina, Den demokratiske republikken Kongo (DRC), Jemen, Sudan, Nigeria, Afghanistan, Somalia og Etiopia.

Land kategorisert som med inntekter som er lave eller av mellomnivå, huser tre fjerdedeler av de eksternt fordrevne. Der lever de i rudimentære leirer, som de ved Bidi Bidi i Uganda (270 000, der de fleste er flyktninger fra Sør-Sudan), Nyarugusu i Tanzania (150 000 som hovedsakelig kommer fra Congo), eller Za’atari i Jordan (76 000, der de fleste er fra Syria); eller de er innlosjerte i land som Tyrkia, under betingelser der de er utsatt for jordskjelvet i februar som drepte mer enn 50 000 og fordrev millioner – mange for en andre gang.

Langt flere forlater deres hjem hvert år enn dem som kan returnere – 22 for hver en hjemvendt i fjor – og forsvinnende få har noen som helst sjanse til å kunne bosette seg i et annet land – bare 114 300 kunne det i 2022. De fleste blir etterlatt for å forgå, der de som prøver å finne en jobb og et hjem i Europa blir voldelig avvist og frastøtt.

Det uhyrlige antallet migranter som drukner og den globale flyktningkrisa understreker den essensielle forbindelsen mellom imperialistkrig og utslettingen av demokratiske rettigheter. De tre fødestedslandene for de største gruppene av tvangsfordrevne, i henhold til FNs siste rapport, er Syria (6,5 millioner), Ukraina (5,7 millioner) og Afghanistan (5,7 millioner) – åstedene for noen av USA-NATOs mest ødeleggende operasjoner i det 21. århundre.

Når de 5,9 millioner internt fordrevne i Ukraina legges til stiger totalen i det landet til svimlende 11,6 millioner, verdens raskest voksende fordrivelseskrise, og en av de største siden den andre verdenskrig.

Under betingelsene av NATO-Russland-krigen i Ukraina, der imperialistmaktene styrer ressurser inn i massive militære utgiftsprogrammer, samtidig med undertrykkende lovgivning på hjemmebane, er den europeiske styringsklassens holdning til disse fordrevne menneskene stadig mer åpenbart fiendtlig. De fire millioner ukrainerne som er gitt «midlertidig beskyttelse» i EU-statene, og de skarve 60 000 som slippes inn i Storbritannia, anses som et nødvendig unntak for å berettige at deres venner, familier og hjem blir brukt som NATOs kanonfôr mot den russiske hæren.

I denne krigen fremmer NATO-maktenes styrende klasser seg som forsvarere av demokratiet, og er angivelig dypt bekymret over den humanitære situasjonen. Deres brutale behandling av flyktningene avslører disse hyklerne for hvem de faktisk er.