Som en indikasjon på Putin-regimets pågående intense krise har Kreml i 24 timer etter det mislykkede kuppforsøket til Jevgenij Prigozjin og hans Wagner-gruppes 25 000 leiesoldater, holdt en nesten fullstendig taushet med hensyn til konsekvensene av opprøret til Putins tidligere allierte.

Prigozjin kunngjorde lørdag kveld en retrett, etter å ha innledet hans kuppforsøk fredag kveld med en appell til pro-NATO-seksjonen av Russlands styringsklasse, men først da hans soldater var bare snaue 200 km unna Moskva. Wagner hadde i nesten et døgn hatt kontroll over byen Rostov-on-Don og hovedkvarteret til Russlands sørlige militærdistrikt, som fører tilsyn med russiske militæroperasjoner i Svartehavsregionen og Øst-Ukraina.

Avtalen mellom Prigozjin og Putin ble angivelig meklet av Belarus-presidenten Alexandr Lukasjenko. Bortsett fra et fritt leide som ble innvilget Prigozjin, som nå befinner seg i Belarus, og henleggelsen av anklagene for «væpnet opprør» både mot ham og hans leiesoldater, har ingen ytterligere detaljer om avtalen blitt bekjentgjort. Mens noen rapporter indikerte at det russiske militære ledelsen, deriblant både forsvarsminister Sergeij Sjoigu og sjefen for generalstaben, Valerij Gerasimov, ville trekke seg, har så langt ingen slik kunngjøring blitt bekjentgjort.

Ubekreftede rapporter i de russiske media antydet at minst 13 tjenestemenn døde og at den russiske hæren mistet seks helikoptre, et fly og en KAMAZ-lastebil i kampen mot Wagner. Ofisielle embetsrepresentanter bekreftet at 19 hus i Voronezh ble ødelagt og tre sivile skadet, og at 10 000 kvadratkilometer veibane ble skadet i Rostov-regionen. Wagner-troppene forlot rolig deres posisjoner ut over hele søndagen, og skapte kilometerlange trafikkork.

I den eneste korte offentlige uttalelsen fra Putin på søndag sa han til en reporter at hans dag «starter og slutter med den spesielle militæroperasjonen» i Ukraina.

Så langt har Kremls eneste klare trekk vært kunngjøringen av en lov som skal bringe private militærentreprenører under forsvarsdepartementets kontroll.

Men selv i kunngjøringen av lovforslaget inntok Andrei Kartapolov, leder av forsvarskomitéen i Statsdumaen (parlamentet) og tidligere viseforsvarsminister, en usedvanlig forsonende tone overfor Wagner-gruppa:

De fornærmet ingen, de overtrådte ikke noe. Ingen har de minste klager å reise mot dem – ikke innbyggerne i Rostov, ikke tjenestemennene i Det sørlige militærdistriktet, ikke agenturene for rettshåndhevelsen. …. De av dem som ønsker å signere en kontrakt med forsvarsdepartementet vil signere den. For dem som ikke gjør det: Alle står de fritt til å velge deres skjebne, om de vil gjøre noe annet.

Kartapolov motsatte seg også et forbud for Wagner. Han insisterte på at bare Prigozjin burde lide noen konsekvenser, og uttalte: «Barn burde ikke holdes ansvarlige for deres foreldre.»

I tillegg til Wagner er det minst et dusin andre paramilitære formasjoner, som de 10 siste årene har utbredt seg. Mange av dem spiller en sentral rolle i krigen i Ukraina. Dette inkluderer styrkene på rundt 5 000 til 6 000 under Ramzan Kadyrovs kommando, president for republikken Tsjetsjenia,  anslagsvis 17 500 kosakkstyrker, og to paramilitære formasjoner operert av separatistmyndighetene i folkerepublikkene Donetsk og Lugansk i Øst-Ukraina. Over et dusin russiske regioner, inkludert flere overveiende muslimske og ikke-russiske republikker, har også annonsert dannelsen av frivillige enheter for å slåss i krigen.

Mens disse strukturene i stor grad er integrerte med hæren, og mottar mye av deres forsyninger fra forsvarsdepartementet, har de ikke offisielt vært underordnet det sistnevnte statsorganet. Etter Wagner-styrkernes erobring av Bakhmut i mai tvang imidlertid forsvarsdepartementet private kontraktører til å akseptere hærledelsens kommando innen den 1. juli. Opprøret fra Prigozjin, en mann som i flere måneder åpent og aggressivt har angrepet hærledelsen, begynte offentlig å ta form da han motsatte seg Putins ordre om å etterkomme dette forlangendet fra forsvarsdepartementet.

Den russiske avisa Nezavisimaya Gazeta skrev at landet hadde blitt brakt til «randen av borgerkrig» av kuppforsøket, og evaluerte Prigozjins opprør som et alarmerende tegn på regjeringens og statens svakhet. Avisa bemerket at «sikkerhets- og rettshåndhevelsesgenturene har under betingelser av uroligheter og usikkerhet en tendens til å oppløses uten et spor.»

Nezavisimaya Gazeta kritiserte Kreml for i flere måneder å ha latt Prigozjin løpe løpsk, og oppfordret til en «fullstendig nedrustning av alle væpnede enheter som ikke formelt sett er del av det nasjonale sikkerhetsapparatets strukturer – dette kreves både av loven og den politiske realiteten. Det burde ikke være noen bevæpnede mennesker i Russland som først og fremst er lojale overfor deres feltsjef, og bare deretter til noen andre.»

I en underhåndenerkjennelse av at kuppforsøket reflekterte misnøye i deler av oligarkiet med videreføringen av krigen, oppfordret Nezavisimaya Gazeta Putin-regimet til å innvilge maksimale innrømmelser til interessene til «private selskaper og private entreprenører» som «per definisjon» søker større profitter.

Både i Russland og internasjonalt har kuppforsøket, og Kremls respons på det, framfor alt blitt tolket som et tegn på Putin-regimets ekstreme svakhet.

Med bare to uker til NATO-toppmøtet i Vilnius anvender imperialistmaktene og Zelenskyj-regimet kuppforsøket til å presse på for en ytterligere eskalering av krigen. Zelenskyj erklærte, etter en diskusjon med USAs president Joe Biden på søndag: «Verden må nå legge press på Russland, inntil internasjonal orden er gjenopprettet». Den ukrainske hæren hevder at den nå presser på med sin motoffensiv, som så langt har vært en ekstremt blodig og kostbar fiasko for NATO.

Mer informasjon har også framkommet som indikerer at USA og Ukraina ble informert i god tid på forhånd om Prigozjins kupp-planer. Washington Post meldte søndag at amerikansk etterretning visste om det forestående kuppet allerede ved midten av juni. Washington Post bemerket, i et tidligere intervju med den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, at ukrainsk etterretning hadde vært i kontakt med Prigozjin. Mykhailo Podolyak, en ledende rådgiver for Zelenskyj, har offentlig uttrykt skuffelse over Prigozjins «plutselige» retrett.

Den tidligere oligarken Mikhail Khodorkovskij, som fram til 2003 hadde kontroll over en vesentlig del av Russlands oljeressurser, spiller nå en sentral rolle i den NATO-støttede operasjonen for regimeskifte i Russland, og har feiret Prigozjins opprør som et vesentlig slag for Putin-regimet. Der han droppet alle «demokratiske» pretensjoner insisterte Khodorkovskij på at kuppforsøket beviste at Putin bare kunne styrtes av «bevæpnede menn», og han listet opp ei rekke operasjonelle og militære «konklusjoner» som måtte trekkes av denne erfaringen, for framtidige forsøk på å omvelte den russiske regjeringen.

Libuov’ Sobol’, en nær alliert av den fengslede USA-støttede opposisjonsfiguren Alexei Navalnyj, oppfordret NATO, mens kuppet sto på, til å «hjelpe Prigozjin» og til å anerkjenne ham som deres «partner».

Som WSWS bemerket i sin uttalelse om kuppforsøket,

At kuppet ble forberedt med et eller annet betydelig nivå av NATO-involvering er klart nok. Men å framstille kuppet som først og fremst produktet av en CIA-konspirasjon ville være å ignorere de reelle splittelsene som eksisterer innen det russiske regimet, og de sosiale interessene som bestemmer dets politiske disposisjoner.

Putin-regimets militærstrategi i Ukraina har i mellomtiden fra begynnelsen av vært basert på en selvforledende undervurdering av imperialismens rovdyrkarakter, forankret i regimets klasseinteresser og ideologiske hat mot marxisme. Putin har forblitt hengiven til fantasien om at hans «vestlige partnere» vil kunne overtales til å akseptere den post-sovjetiske russiske kapitaliststatens legitime økonomiske og sikkerhetsmessige interesser. Dette forklarer Putins gjentatte fornektelser av hans egne «røde linjer», og hans uendelige tålmodighet i møte med NATOs utallige eskaleringshandlinger, helt fram til alliansens godkjenning av Prigozjins kupp.

Med imperialistmaktenes Vilnius-toppmøte som raskt nærmer seg vil fortsettelsen av denne politikken bare tjene til å overbevise NATO om at alliansen ustraffet kan eskalere krigen.

Uansett hva Putin-regimets respons på kuppforsøket vil bli de kommende dagene og ukene, de tre siste dagenes hendelser understreker, framfor alt, den reaksjonære karakteren til oligark-regimet som framkom av den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917, og gjenopprettelsen av kapitalismen i 1991. Alle oligarkiets stridende fraksjoner søker, i siste instans, en innordning med imperialismen, og anser arbeiderklassen som deres viktigste fiende. En vei ut av denne krigen i arbeiderklassens interesser kan bare smis langs veien av en uavhengig revolusjonær klassekamp, og basert på den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassens enhet.