NATO holder tirsdag og onsdag et toppmøte i Vilnius, Litauen, mot bakteppet av en mediekampanje for NATO-troppers direkte intervensjon mot Russland for å forhindre den ukrainske krigsinnsatsens sammenbrudd.

Denne kampanjen tar form av forlangender om at Ukraina må bli tillatt opptak i NATO. Skulle det skje vil det bety at Ukraina er omfattet av NATOs artikkel 5, som i sin tur ville bety at USA har en traktatforpliktelse til å gå til krig med Russland.

Enten gjennom Ukrainas opptak i NATO-alliansen eller gjennom opprettelsen av «sikkerhetsgarantier», bevisst skapes det diplomatiske rammeverket for NATO-troppers direkte inntreden i konflikten.

Denne mediekampanjen, som gjenspeiler rådende holdninger på NATO-regjeringenes høyeste nivåer, har antatt en karakter av stadig mer avhengslede vrangforestillinger – med store aviser som maner til en tredje verdenskrig.

En artikkel publisert i den redaksjonelle seksjonen av New York Times, med tittelen «En NATO-invitation vil være briste eller bære for Ukraina» erklærer: «Det er nå på tide å begrave Moskvas imperialistdrømmer. Det er ingen bedre måte å gjøre det på enn å innvilge Ukraina en politisk invitasjon til å bli med i NATO, nå i Vilnius.»

Artikkelforfatteren, Alyona Getmantsjuk, refererer til bekymringer over det faktum at en slik konflikt vil føre til at Russlands president Vladimir Putin «dypper ned i hans atomvåpenarsenal», og at «man toer sine hender» [original: «hand-wringing», som Merriam-Websters definierer som: overdrevent uttrykk for bekymring eller skyldfølelse].

Hun skriver,

Nå, som i tidligere år, har hand-wringing over den medfølgende risikoen ved å invitere Ukraina inn i NATO dukket opp igjen. Og igjen, dette er fokusert på faren for en ytterligere provosering av Mr. Putin... Den russiske hæren har ingen sjanse i en militær konfrontasjon med NATO; den takler knapt Ukrainas væpnede styrker.

Dette er et fullstendig vanvittig utsagn. I bedømmingen av farene reist av en krig mellom to atomvåpenmakter, er evalueringen av to parters relative konvensjonelle styrker meningsløs.

Dersom NATOs militærmakt skulle true å beseire Russland er Russlands militærdoktrine å anvende atomvåpen og med det utløse en atomkrig, der bare det russiske atomvåpenarsenalet er i stand til ikke bare å ødelegge alle større byer i Amerika, men til å avslutte den menneskelige sivilisasjon i sin helhet.

Av kritisk betydning er at Getmantsjuk understreker at tid er avgjørende, for ikke å la beslutningen om å gå til krig med en atomvåpenbestykket stat bli et tema i det kommende presidentvalget:

Noen motvillige NATO-ledere vil kunne si de ikke generelt sett har noe imot Ukrainas invitasjon inn i alliansen, men at timingen ikke er riktig. Men finnes det en slik ting som perfekt timing? Neste år, på NATO-toppmøtet i Washington, mens USA er midt i en presidentvalgkampanje? Det synes tvilsomt.

Et enda mer avhengslet forlangende om USAs inntreden i krigen kom fra avisa Guardian’s Simon Tidsall, som publiserte en ytringskronikk i helga som direkte oppfordret til at NATO-tropper må involveres i krigen. I artikkelen, med tittelen «NATO må endelig trå til for å stoppe Russland», forlanger Tidsall: «Så ingen flere forbehold, innsigelser og smart formulerte advarsler, takk. NATO må slippe løs sin betydelige makt for å sikre ukrainsk seier.»

Der Tidsall erklærer at «Ukrainas tiltredelse [til NATO] må raskt over på hurtigsporet», løfter Tidsall sløret for denne kampanjens sentrale motivasjon: «Men, enn så viktig dette spørsmålet er, NATO står denne uka overfor et langt større spørsmål: Hvorvidt det gjøres nok for å sikre at Kiev vinner krigen – eller i det minste, ikke taper den.»

Amerikanske media hadde i flere måneder varslet Ukrainas våroffensiv, som de heseblesende proklamerte som et avgjørende vendepunkt i krigen. For en drøy måned siden proklamerte The Economist at «vestlige militære embetsfunksjonærer tror Russlands dårlig motiverte og dårlig trente tropper, utslitt etter måneder med fruktløse offensiver, vil kunne slite med å forsvare deres skyttergraver og festningsverk.»

Nå, konfrontert med den mislykkede ukrainske offensiven – som ikke har oppnådd noe som helst, til tross for titusenvis av soldaters død – hevder amerikanske media at den eneste måten å kunne redde Kiev-regimet fra en militær fisko er å intervenere direkte.

Vilnius-møtet var tenkt som et seierherrenes toppmøte. Nå møtes NATO-maktene i stedet mot bakteppet av en militær fiasko: Møtet vil være et «Toppmøte av de desperate». Alle NATO-regimene konfronterer dype interne kriser, som ville forsterkes av en gedigen fiasko i krigen de provoserte fram.

World Socialist Web Site reiste i mai spørsmålet, etter kunngjøringen om at USA lovet å levere F-16-jagerfly til Ukraina, samtidig med Bakhmuts fall: «Hvordan vil USA respondere på denne siste fiaskoen? Hvor mye lenger kan Washington eskalere? Kan noen tvile på at det, etter lovnaden om avanserte jagerfly til Ukraina, vil dukke opp krav i pressen om at Biden skal sende ‹defensive› atomvåpen til Ukraina, eller til og med at NATO-tropper, enten på himlene eller på bakken, skal bli direkte involvert i kampene?»

Disse forutsigelsene har i løpet av bare måneder blitt bekreftet.

Biden sa søndag det er «prematurt» for Ukraina å bli tatt inn i NATO. «Vi er i krig med Russland om det skulle bli tilfelle,» sa Biden. Denne erklæringen må sees i konteksten av Bidens erklæring i februar 2022, da han sa: «Ideen om at vi skal sende inn offensivt utstyr og ha fly og stridsvogner og tog på vei inn der ... det kalles den tredje verdenskrig,» som ble fulgt opp av USA utplassering av hovedstridsvogner og lovnader om F-16-fly. Hver eneste røde linje Biden-administrasjonen hevdet den ikke ville krysse i Ukraina, har den til slutt krysset – i noen tilfeller bare uker, eller til og med dager seinere.

Krigens uopphørlige eskalering vil fortsette om det ikke kommer til en direkte intervensjon fra arbeiderklassen, som må respondere ved å initiere sin egen internasjonale kampanje mot krig. Den samme kapitalismekrisa som er pådriver for den uopphørlige eskaleringen av krigen mot Russland, legger også grunnlaget for en slik bevegelse. Gjennom hele det inneværende året har millioner av arbeidere deltatt i massive streiker og demonstrasjoner, drevet fram av de skyhøye levekostnadene og ekstrem utbytting.

Det er presserende nødvendig å smelte sammen den framvoksende arbeiderbevegelsen med kampen mot imperialisme, som ubønnhørlig driver menneskeheten mot den katastrofale randen av atomkrig. Det er imperativt å forene opposisjonen mot militarisme og krig med motstanden mot ulikhet, utbytting og kapitalismesystemet.