Følgende tekst fra en skuespiller er en appell til manusforfatter- og skuespillerkolleger nå flere måneder i streik, om å bygge grunnplankomitéer. Alle som ønsker å danne og bygge slike komitéer, vennligst klikk denne lenka.

Tiden er nå.

Vi er ved et veiskille. Arbeidere på tvers av hele landet reiser seg opp mot et umenneskelig, kriminelt system som er på konstant leting etter nye måter å utbytte og stjele vår arbeidskraft. Mens de patologisk grådige direktørene er ute av stand til å produsere noe som helst på egenhånd, der deres briljans er å skru sammen nye metoder for å trekke hver siste dråpe ut av arbeidere – fordømt være alt menneskeverd og klimaoverlevelse.

Som SAG-medlem i tre tiår har jeg sett hvordan vi har blitt tvunget til å arbeide flere timer for mindre betaling og enda færre rettighetsytelser. Jeg stemte i vår for å godkjenne en streik sammen med 98 prosent av fagforeningens medlemmer. Vi kan ikke fortsette å arbeide under disse betingelsene, med den stadig større trusselen om KI på horisonten, som vil stjele enda mer av vår arbeidskraft.

Det er beklageligvis mange tilfeller der vi har blitt fortalt at våre krav er urealistiske, ikke bare av studiobossene, men også av fagforeningsbyråkratiet som angivelig skal representere oss. Nettopp av den grunn er det viktig at vi nå danner våre grunnplankomitéer for å smi en ny, mektig vei for oss selv, så vi er ikke lenger er avhengige av fagforeningsledere som holder oss arbeidere i mørket, med hemmelige forhandlinger, avtaler gjort uten vårt samtykke, og avtaler pålagt oss uten diskusjon.

En grunnplankomité vil fungere demokratisk og transparent, konstant kontrollert og testet av arbeiderne, med ærlig kommunikasjon, ikke bare med SAG-AFTRA- og WGA-medlemmer, men med alle deler av arbeiderklassen.

Der jeg hver dag går streikevakt blir jeg oppmuntret av å se hundrevis av andre skuespillere, manusforfattere, IATSE-medlemmer [teaterarbeidere], lærere, sykepleiere, Teamsters, SEIU-arbeidere [fagforbund av mer enn 100 tjenesteytende yrkesgrupper, hovedsaklig i helsevesenet, i USA og Canada] – det hele en vakker forevising av hudfargesjattert solidaritet over flere generasjoner. Stikk i strid med den gjengse oppfatningen arbeider de fleste skuespillere ekstremt hardt for å opprettholde et liv knapt over fattigdom. Vi har ofte to til tre ekstrajobber bare for å opprettholde privilegiet å prøve for å få en skuespillerjobb eller to i året, som økonomisk ikke er nok til å leve av, men i korte perioder er tilstrekkelig til å nære vår sjel. I et godt år kan dusinvis av auditions føre til én enkelt jobb, men ofte vasser vi gjennom enda mer enn det for å lande en rolle som skuespiller, år etter år, etter år. Dette betyr å få «nei» tusenvis av ganger. Og det er den snilleste avvisningen vi kan forvente. Andre ganger blir vi fortalt vi er for tunge, for tynne, ikke sexy nok, for trassige, for gamle, har for mye plastisk kirurgi … lista over sjeleknusende forklaringer bare fortsetter i det uendelige. Avslagene svir, men er også drivstoff for vår ild. Vi tar det som det kommer, for vi har store drømmer. Som utøvende kunstnere kjenner vi vår historie. Den beste kunsten beveger mennesker på måter de ikke visste var mulig. Når stjernene står i rett konstellasjon kan en film eller et show herde en nasjon, rette lys på grusomheter, få oss til å se oss selv og hverandre med ny kompleksitet og forståelse. Vi lever for å bringe vårt publikum til latter og til tårer. På et eller annet nivå ønsker vi alle å forandre verden, om det så bare er én person om gangen.

Ironien for studiobossene er at de har bygget et system så grusomt og så materielt ulønnsomt for så mange, at de har skapt 160 000 skuespillere bygget for en lang, smertefull streik. Det er hva vi nå gjør. Vi holder det ut, arbeider lange timer, klorer oss så vidt gjennom. Vi er i konstant fare for å miste våre hjem, ikke tjene nok til helseforsikring, og blir nå fortalt vi snart kan erstattes.

Vi gjør dette hele dagen lang. År inn, år ut.

Og på grunn av denne treningen har vi styrke til å holde kursen og stå linja. Vi er fast bestemt på å stenge ned alt for å få det vi fortjener.

Derfor var det spesielt opprørende å bli informert om Interimsavtalene ved begynnelsen av streiken. Jeg har hørt alle rasjonaliseringene om hvorfor disse «faktisk er bra», men poenget med en streik er å bringe industrien til stillstand. Tilbakeholde vårt arbeid. Påføre maksimal økonomisk smerte. I det øyeblikk det er sprekker i arbeidernes solidaritet viser vi hvor lite seriøse vi er. Vi inngir bossene et glimt av håp.

Utover å avsløre fagforeningsbyråkratiets svake forhandlingstaktikker ble disse avtalene heller ikke godkjent av grunnplanets medlemmer. De ble presentert oss som avklarte avtaler uten våre demokratiske innspill. Og tar du deg tid til å snakke med skuespillere på streikevaktene vil du få vite at vi i overveiende grad ikke er fornøyde med denne innrømmelsen.

I tillegg til Interimsavtalene er det andre avtalepunkter vi har fått nyss om som også ble oppnådd uten diskusjon eller godkjenning fra fagforeningsmedlemmene. Ved begynnelsen av Covid sørget SAG for noen av de beste på-settet beskyttelsestiltak for enhver industri i landet. Daglige tester, vaksinasjoner og bruk av ansiktsmasker, alt av det ble brukt for å trygge vår sikkerhet på jobben. Men selv der Covid-krisa nå øker i bølge etter bølge har beskyttelsestiltakene våre «ledere» først kjempet for å oppnå, så for å fjerne, har de forblitt skrotet, og har satt oss alle i fare.

Vi trenger en grunnplankomité for å beslutte våre krav på demokratisk vis, for tilsyn med forhandlingsprosessen, en komité som insisterer på full ansvarlighet. Hva angår residuals [betaling for streaming, seertall, m.m.], lønnsjusteringer i henhold til levekostnadene, beskyttelser mot anvendelsen av KI (Kunstig Intelligens), eller arbeidsvilkår, burde vi alle ha vårt å si om hvordan vi vil vår arbeidsplass skal drives. For disse formålene er det av avgjørende betydning at studioenes bokføringer er transparente, slik at skuespillere og manusforfattere ser nøyaktig hvor mye profitt vår arbeidskraft har besørget. Dette er hva vi trenger, og hva vi må insistere på, uansett hvor mange som heftig hetser oss for våre «urealistiske» krav.

En fagorganisasjon der 87 % av medlemmene ikke kvalifiserer for dekning av helsetjenester fordi de tjener mindre enn terskelnivået $ 26 000 i året, er åpenbart ikke voksen for oppgaven med å beskytte sine 160 000 medlemmer mot grusomheten til internasjonale konglomerater, som vil selge egne barn for en ekstra dollar.

Studiotoppene kan plapre på om hva som er «realistisk» der de skriver dikt til deres yachter og ødelegger det ene selskapet etter det andre, men i siste instans, de kan ikke lage kunst uten oss. De trenger oss. Akkurat nå lever de under illusjonen at de kan stjele fruktene av vårt arbeid for å skape mer innhold å kunne distribuere, men selv de forstår at utgangspunktet for alle KI-prosjekter er kunsten vi allerede har skapt. Det vil ikke være noen nye ideer, ingen gnister av geni, ingen ekte kunst. Bare nok et oppkok, eller nok en oppfølgerepisode av mer IP [‹In Progress›], som vil bli diktert av markedsavdelingens filmplakat, og den tie-in-merchandise de tror de kan få solgt.

I mange henseender er dette hvordan Hollywood allerede fungerer. De få edelsteinene som slippes og gjør det fantastisk bra blir alltid avfeid som anomalier, mens milliardfranchisene får all studiomogulenes kjærlighet. Bunnlinja er den eneste linja de ser.

Hollywood er sånn sett ikke på noen måte forskjellig fra enhver annen industri. Folket på toppen kutter hjørner på alle nivå, utbytter deres ansatte, tvinger dem inn i umenneskelige betingelser, mens de stjeler deres arbeidskraft og skryter av det til aksjonærene. Dette er den verden de diskuterer som «realistisk», der deres arbeidere blir tvunget til å se det å eie et hjem som en luksus, gå på college som en livslang gjeldsbyrde, og å få livreddende medisinske behandlinger som en vei til konkurs.

Alle «vellykkede» selskaper i USA og rundt om i verden har utviklet dette barbariske systemet med å plyndre deres arbeidere for maksimal profitt. De har en enorm mengde klassesolidaritet der de ferierer sammen i Hamptons og slår sammen deres uanstendige rikdommer for å kjøpe politikere og hele regjeringer, og sikrer seg en verden der de får vekk regelverk og unnslipper eventuelle konsekvenser for deres kriminelle opptreden.

Arbeidere i USA blir ifølge Economic Policy Institute hvert år frastjålet anslagsvis $ 50 milliarder,  som overgår verdien av alle ran, innbrudd og motorvogntyverier til sammen. Mesteparten av disse stjålne lønningene får arbeiderne aldri se snurten av.

Dette er betingelsene vi alle står overfor, uansett hvilken bransje vi er i. Dem i 1-prosenten har alle pengene, og i tillegg tilgang til verdens mektigste menneskers ører. Men vi har imidlertid noe ikke de har: Vi har arbeidskraften de må stjele for å overleve. Og tallmessigheten, den vi har på vår side.

Dette er hvorfor det er livsviktig at vi danner grunnplankomitéer innen hver eneste industri, og at vi slår kreftene fra alle sektorer av arbeiderklassen sammen, både i USA og internasjonalt. Vi kan ikke pantsette vår tiltro fagforeningsbyråkratiet å ta på seg industrititanene, som har som deres fremste oppgave å knuse oss, og som fagforeningslederne allerede er altfor nære kompiser med.

En SAG-AFTRA-grunnplankomité vil slåss for å utvide streiken, for å inkludere teaterarbeiderne i IATSE, alle i Teamsters og alle andre seksjoner av underholdningsindustrien. Vi ville umiddelbart rekke ut til hotellarbeiderne, lærerne, sykepleierne, havnearbeiderne og hver en seksjon av arbeidere i kamp, og omgå fagforeningsbyråkratiet, som foretrekker å se oss adskilte og innesluttet.

Vi har nylig sett UPS-avtalen, som av alle fraksjoner av selskapsmediene umiddelbart ble hyllet som «historisk», med fint lite gransking av det i liten skrift, og enda mindre oppmerksomhet til overs for grunnplanets UPS-arbeidere som fordømmer prosessen som etterlot dem ute i kulda, og nå føler seg tvunget til å måtte stemme for en kontrakt som er vilt utilstrekkelig. Kompromisset på lønninger holder arbeiderne der under lønningene de hadde for år siden, og den «historiske» avtalen opprettholder et to-sjikt-system for UPS’ deltidsansatte, som må supplere deres lønninger med ekstrajobber. Dette er et kollosalt svik fra en fagforening der 97 prosent av medlemmene stemte for å autorisere en streik. 340 000 arbeidere som hadde holdt tilbake deres arbeidskraft ville ha kostet den amerikanske økonomien (aka administrerende direktører og aksjonærer) milliarder av dollar, og gitt arbeiderne en enorm tyngde overfor bossene som mishandler dem og stjeler deres arbeidskraft. Makten burde alltid være i arbeidernes hender, som genererer profitten. Og ikke desto mindre ser vi hvordan denne historien utspiller seg.

Vi kan ikke tillate at SAG-AFTRA- og WGA-streikene, eller noen av de utallige andre streikene som brer seg på tvers av hele vår nasjon, enten fortsetter å bli forbudt av presidenten og Kongressen, som med jernbanearbeiderne, eller brått og overraskende avverget av avtaler som feires før arbeiderne engang har fått anledning til å lese dem, som hos UPS.

Den eneste måten å slåss mot disse internasjonale konglomeratene, som eier alle aspekter av vår verden, er å danne grunnplankomitéer, mobilisere arbeidere fra alle industrisektorer og bekjentgjøre våre krav. Nå er ikke en tid for innrømmelser, som bare vil føre til vår egen død. Vi må nå slå oss sammen og få brakt disse patologisk grådige direktørene i kne.

Dette er klassekrig. Vi må begynne å opptre i henhold til nettopp det.