To rapporter utstedt for Davos-møtet i World Economic Forum denne uka har begge, på hver sin måte, detaljert det katastrofale sammenbruddet av verdens kapitalistsystem, dets pådriver til barbari og følgelig den ugjendrivelige saken for internasjonal sosialisme.

Dette var ikke deres intensjon, men denne nødvendigheten framkommer av fakta, tall og analyser i WEFs Global Risks Report og i rapporten med tittelen Inequality.Inc utarbeidet til møtet av det internasjonale bistandsagenturet Oxfam.

WEF-rapporten står i sterk kontrast til dens tidligere promotering av påstanden at likvideringen av Sovjetunionen var kapitalismens triumf over sosialisme som ville innlede en ny epoke med fred, velstand og demokrati frambrakt av det frie markedets uhemmede operasjon.

Som WSWS’ redaksjonsråds nyttårsuttalelse forklarte var dette basert på en fundamentalt feilaktig analyse. Den var basert på den falske identifiseringen av stalinisme og dens nasjonalistiske dogme om «sosialisme i ett land» utviklet av byråkratiet mot perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon som hadde dannet grunnlaget for Oktoberrevolusjonen i 1917.

I stedet for å representere sosialismens slutt betydde likvideringen av USSR at kapitalismens fundamentale motsetning, den mellom den integrerte verdensøkonomien og det vedvarende utdaterte nasjon-stat-systemet, som i det 20. århundre ga opphav til to verdenskrigers grusomheter, igjen hevdet seg i en enda mer eksplosiv form.

I en bekreftelse av denne analysen skriver forfatterne av WEF-rapporten at den var «satt mot et bakteppe av raskt akselererende teknologisk endring og økonomisk usikkerhet, der verden er plaget av en duo av farlige kriser: klima og konflikt».

Rapporten advarer at styringssystemer blir «strukket utover deres grense», at «svekkede systemer krever bare det minste sjokk for å skli forbi vippepunktet for gjenoppretting», og at «korrosive sosioøkonomiske sårbarheter på kort sikt vil bli forsterket av overhengende bekymringer for en økonomisk nedgang» under gjenoppstående risikoer «som mellomstatlig væpnet konflikt».

Om klimaendringer advarer rapporten at vippepunktet, der selvforevigende prosesser blir irreversible, kan nås innen begynnelsen av det neste tiåret, og «samfunnenes kollektive evne til å tilpasse seg kan bli overveldet, tatt i betraktning omfanget av potensielle innvirkninger».

Kunstig intelligens (KI), som var gjenstand for mye diskusjon på møtet, reiste spørsmålet om hvorvidt et våpenkappløp innen «eksperimentelle teknologier» vil presentere «eksistensielle trusler for menneskeheten». Ingenting i rapporten antyder engang at det ikke vil gjøre det, og faktisk advarer den for at bruken av KI i «konfliktbeslutninger» vil «betraktelig øke risikoen i løpet av det neste tiåret for utilsiktet eller tilsiktet eskalering».

Oxfam-rapporten fokuserer på to eksplosive trender i verdenskapitalismens sosioøkonomiske struktur: Den svimlende økningen av rikdom i hendene på et milliardæroligarki og, enda viktigere, konsentrasjonen av økonomisk og politisk makt i håndfull gigantiske globale selskapers monopol.

Rapporten bemerker at verdens fem rikeste menn har mer enn doblet deres samlede formue siden 2020, ved starten av pandemien, som de profitterte direkte av, med en rate på $ 14 millioner i timen, fra $ 405 milliarder til $ 869 milliarder, mens nesten 5 milliarder mennesker, mer enn halvparten av verdens befolkning, har blitt gjort fattigere.

Den advarte at dersom dagens trender fortsetter vil verden ha sin første billionær innen et tiår, mens fattigdom ikke ville bli eliminert på ytterligere 229 år.

Oxfam har i ei årrekke pekt på den akselererende veksten i formue og inntektsulikhet. Et betydelig tillegg til dens siste analyse er fokuset på økningen i selskapskonsentrasjon, som viser hvordan hele bansjer på livsviktige områder som matproduksjon, energi, landbruk og teknologi blir konsentrert i stadig færre selskaper.

Det er mange statistikker som reflekterer denne prosessen, med en av de mest slående er at de største 0,001 prosent av selskpene tjener rundt en tredjedel av alle selskapsprofitter.

Der det pekes på sammenhengen mellom økonomisk og politisk makt, bemerker rapporten at langt fra å være tilfeldig har denne økonomiske makten blitt «overhendet til monopoler» av regjeringer.

Reformistorganisasjoner, deriblant Oxfam, har oppfordret til økt beskatning for å tøyle inn selskapers formuer og tilrettelegge for større sosial likhet gjennom tilbud av økte sosiale tjenester.

Men som deres siste rapport erkjenner har selskaper og deres velbeslåtte eiere siden 1980 forsterket ulikheten ved å føre en «høyst effektiv krig mot beskatning» med det resultat at den offisielle selskapsskattesatsen har blitt halvert i de store kapitalistlandene og med skatteparadis og «skatteplanlegging» har mange selskaper ofte nesten ikke betalt noen skatt i det hele tatt.

Selskaper dominerer på samme måte klimaendringspolitikken der de «eier, kontrollerer, former og profitterer finansielt på prosesser som slipper ut drivhusgasser» og søker å «blokkere framskritt for en rask og rettferdig overgang» og benekter og spinner sannheten om klimaendringer.

På den tilgjengelige plassen her har vi bare berørt noen av hovedpunktene i begge rapportene. Men selv denne korte gjennomgangen reiser det livsviktige spørsmålet, ett som angår selve menneskehetens skjebne, hva er det som må gjøres?

Svaret som fremmes av Oxfam er at regjeringer og staten på en eller annen måte må tvinges til å handle mot selskapsmakten i befolkningens interesser, for å sikre utviklingen av sosial likhet.

Men deres egen rapport detaljerer på veldig mange steder at regjeringer og staten, som de er en del av, selv er instrumentet for selskapsmakt, og fungerer som eksekutivkomitéen for å håndheve dens forlangender.

I sin konklusjon, med tittelen «I retning en økonomi for alle», erklærer rapporten: «Mektige selskaper er pådrivere for ekstrem ulikhet, og overmanner altfor ofte regjeringer og undergraver menneskers valg og friheter globalt. Regjeringer må bruke deres makt til å tøyle inn selskapenes løpske makt.»

Denne oppfordringen har blitt framsatt av Oxfam ved konkluderingen av deres tidligere rapporter. Men de reiser aldri spørsmålet hvorfor den aldri har blitt implementert. Det gamle ordtaket ‹det er ingen som er så blinde som de som ikke vil se› rinner en i hu.

Ett av de mest betydningsfulle politiske utviklingstrekkene i den siste perioden har vært alle regjeringers raske forflytning til høyre, som har ført til det som har blitt kalt ei «demokratisk krise». Forflytningen i retning diktatur og autoritarisme, og regelrett fascisme, kan ikke bekjempes med en appell til regjeringer om å endre kurs.

I den endelige analysen er ikke de nye styreformene som utvikles av styringsklasser i alle land et spørsmål om subjektivt valg, men er forankret i objektive økonomiske prosesser. Diktatoriske regimer er ikke en form for avvik eller unntakstilfelle. De er den nødvendige formen for styre for selskapenes og finanskapitalens dominans, som, med Lenins ord, «ikke streber etter demokrati, men diktatur».

Forfatterne av Oxfam-rapporten, sammen med ei rekke andre ville-være reformister, med deres appeller til regjeringer om å endre kurs, undersøker aldri hva som faktisk finner sted. Dette er ikke fordi de er uvitende om hva som skjer, men fordi å undersøke det ville føre til konklusjoner de ikke ønsker å trekke.

Men arbeiderklassen i alle land må foreta en nøktern evaluering av situasjonen og utvikle sin politiske kamp deretter. Den må ikke kjempe for kapitaliststatens reform, men dens omvelting, og etableringen av arbeiderregjeringer for å begynne overgangen til sosialisme.

Konklusjonen i WEF-rapporten peker i samme retning. Etter å ha detaljert de mange krisene som rir kapitalistsystemet, konkluderer den med at «koordinering på tvers av landegrensene» gjenstår som den eneste måten å møte «de mest kritiske risikoene for menneskelig sikkerhet og velstand».

Men slik kollaborering og kooperajon kan aldri oppnås innen det nåværende systemet fordi hver kapitalistklasse er forankret i sin egen nasjonalstat og slåss med alle tilgjengelige midler, inkludert krig, for å fremme sine egne nasjonale interesser.

Dette betyr at programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, som det bevisst kjempes for av den eneste sosiale kraften som ikke er knyttet til nasjon-stat-systemet, den internasjonale arbeiderklassen, ikke er et eller annet fjernt perspektiv. Det må bli dagens praktiske program, som krever byggingen av det nødvendige revolusjonære partiet, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), for å lede kampen for det.