Mens Israel gjennomfører sin «endelige løsning» i Gaza, kunngjorde tre europeiske stater – Irland, Norge og Spania – at de vil anerkjenne staten Palestina.

Irlands statsminister Simon Harris kunngjorde beslutningen i Dublin i forrige uke: «Det er en uttalelse om utvetydig støtte til en tostatsløsning, den eneste troverdige veien til fred og sikkerhet for Israel, for Palestina og for deres folk.» Andre land var ventet å følge etter de kommende ukene, sa han, og bemerket at 139 av 193 FNs medlemsland allerede har anerkjent den ikke-eksisterende staten Palestina.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Norges statsminister Jonas Gahr Støre sa at det ikke kan bli fred i Midtøsten uten anerkjennelse av en palestinsk stat, «med alle de rettigheter og plikter det medfører».

Den spanske statsministeren Pedro Sanchez sa til parlamentet i Madrid: «Vi vil anerkjenne Palestina av mange grunner, og vi kan oppsummere dem med tre ord: fred, rettferdighet og konsistens,» og la til: «Vi må sørge for at tostatsløsningen respekteres og det må bli gjensidige garantier for sikkerhet.»

Dette er symbolpolitikk på sitt mest kyniske, med Sanchez, Harris og Støre som prøver å bedra arbeidere og unge mennesker forferdet over Israels genocidale vold og deres regjeringers medvirkning til å tro de er sympatisk innstilte til palestinernes situasjon, og «lytter» til massene. Deres overordnede frykt er at den globale folkelige støtten til palestinerne skal smelte sammen med den stigende harmen over deres egne borgeres forverrede sosiale betingelser.

Men ingen kan seriøst tro at det lenge døde og bankerotte forslaget om en palestinsk mini-stat oppnådd via en «tostatsløsning» kan gjenopplives, gitt Jerusalems beviste intensjon om å etablere et Stor-Israel, gjennom massemord og etnisk rensing.

Denne kimæren – lovet helt siden Yasser Arafats undertegning av Oslo-avtalen i 1993 – har ikke skapt noe mer enn et fengsel for palestinerne, overvåket av president Mahmoud Abbas’ Fatah-dominerte Palestinske myndigheter (PA) på Vestbredden og den beleirede, og nå i stor grad ødelagte Hamas-kontrollerte enklaven i Gaza.

Israel har gjort palestinerne til gjenstander for de facto militærstyre og har igangsatt gjentatte militære angrep for å forsterke et system med diskriminerende og voldelig apartheidstyre. Landet har nå slaktet minst 36 000 mennesker i Gaza og tillatt bosettere å begå pogromer på Vestbredden under militær og statlig beskyttelse.

Det som tilbys av den meningsløse forpliktelsen til en tostatsløsning en gang i framtiden er bare et røykteppe bak hvilket internasjonale regjeringer, framfor alt imperialistmakter og korrupte arabiske regimer, kan fortsette å la Israel gjøre hva det vil.

I den grad det er ment å ha noen praktisk betydning er forslaget knyttet til diskusjoner om «hva som skjer videre», når Israel og landets sponsorer i Washington endelig fastslår at de har oppnådd alt de kan gjennom blodig vold. Forslaget besørger PA, Egypt, Jordan, Saudi-Arabia og Gulfstatene en mulighet til å tre inn og utøve politirollem i ruinene av Gaza under Washingtons og EUs årvåkne øyne.

Det er et desperat forsøk fra de europeiske maktene på å finne en politisk mekanisme for å opprettholde «sikkerhet» ved å undertrykke all opposisjon i hele regionen mot Israels fortsatte militære okkupasjon av de palestinske områdene, og forhindre utbruddet av en større regional konflikt som ikke bare ville true Israel, men de arabiske statene som i mange tiår har samspilt med Israel. Det bidrar til å bane veien for de arabiske regimene til å slutte seg til Israel i å eskalere militær imperialistaggresjon mot Iran, som del av Vestens forberedelser til krig mot Kina.

Norge og Spania er medlemmer av NATO-alliansen og har støttet USA i landets kriger de siste 30 årene. Bare Republikken Irland er nominelt nøytral, men den har ingen reell uavhengighet fra amerikansk imperialisme. Den sendte tropper for å bli med i den NATO-ledede operasjonen mot Afghanistan; tillot amerikanske jager- og transportfly å fylle drivstoff på Shannon-flyplassen under den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak; utstedte ingen fordømmelse av NATOs utvidelse østover mot Russland; og har gitt diplomatisk og politisk støtte til Ukraina mot Russland.

I tillegg har Dublin siden 1978 opprettholdt et lite antall tropper som del av FNs «interimsstyrke i Libanon» som bistår Libanons væpnede styrker med å utøve politirollen av ei «blå linje» – definert etter Israels angrep på Libanon i 2006, og siden 7. oktober lokaliseringen for eskalerende fiendtligheter mellom Israel og Hizbollah.

Mens alle tre, i ulik grad, har uttrykt deres «bekymringer» om Israels slakting av palestinerne, har ingen av dem søkt å bryte diplomatiske og handelsforbindelser, forby våpensalg til Israel eller innføre sanksjoner mot Israels ledere, banker, finansinstitusjoner og selskaper, langt mindre kalt landet en «terroriststat».

Det var Norge, som ikke er EU-medlem, som fungerte som mekler for samtalene mellom Israel og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, Palestine Liberation Organization (PLO), i årene 1992 og 1993. Dette førte til Oslo-avtalene som skulle føre til en palestinsk stat ved siden av Israel. Siden den gang har Norge ledet ei donorgruppe som koordinerer internasjonal bistand til de palestinske områdene, Ad Hoc Liaison Committee (AHLC), og gjort pro forma forsøk på å gjenåpne en «diplomatisk kanal» mellom Israel og palestinerne. Utenriksminister Espen Barth Eide advarte for at arbeidet med en tostatsløsning begynte å bli påtrengende der konflikten spredte seg i regionen, men at bare USA og det israelske folket kunne påvirke Israels posisjon.

Den spanske statministeren Sanchez sa at anerkjennelse var avgjørende «for fred og sikkerhet», og insisterte på at grepet var «ikke mot noen, minst av alt Israel». Han understreket at avgjørelsen gjenspeiler Spanias «direkte avvising av Hamas, som er imot tostatsløsningen».

Men en palestinsk mini-stat er anatema for Israels statsminister Benjamin Netanyahu, hans Likud-parti og hans ytre høyre-koalisjonspartnere som avviste tostatsløsningen da den først ble luftet i 1993, og har heiet på folkemengdene som kalte statsminister Yitzhak Rabin – en av underskriverne av avtalen – en forræder, og ulte etter hans blod bare uker før han ble myrdet i november 1995 av en ultra-ortodoks nasjonalist.

Netanyahu langet ut og fordømte utspillet fra Norge, Irland og Spania som en «pris for terrorisme». «Dette ville bli en terroriststat. Den ville prøve å gjennomføre 7. oktober-massakren igjen og igjen – og det skal vi ikke gå med på,» erklærte han.

Utenriksminister Israel Katz tilbakekalte Israels ambassadører til Irland og Norge og advarte om at ytterligere «alvorlige konsekvenser» kunne følge. Israel hadde allerede i november tilbakekalt landets ambassadør til Spania etter at Sanchez beskyldte Tel Aviv for brudd på internasjonal humanitær lov i krigen mot Gaza.

Bezalel Smotrich, finansminister og fascistisk leder av partiet Religiøs sionisme, beordret straffetiltak mot PA, kansellerte Israels arrangement med Norge for å samle inn skatter på vegne av palestinerne og overføre midler til PA, og kunngjorde at han ville «oppheve alle VIP-tillatelser for PA-tjenestemenn på ubestemt tid ved alle kryssinger, og pålegge ytterligere økonomiske sanksjoner mot høytstående PA-tjenestemenn og deres familier.» Deretter godkjente han 10 000 nye boligenheter på den okkuperte Vestbredden og utstedte et direktiv om å bygge en bosetting for hvert land som anerkjenner Palestina.

Både PA og Hamas ønsket kunngjøringen fra Irland, Norge og Spanias velkommen, bekjentgjort dagen etter at Den internasjonale straffedomstolens aktor Karim Khan søkte om arrestordrer for Netanyahu og forsvarsminister Yoav Gallant for å bli anklaget for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått siden 7. oktober.

Et overveldende flertall av FNs generalforsamling vedtok tidligere i mai en ikke-bindende resolusjon som godkjente Palestinas valgbarhet til å bli et fullverdig medlem, og oppfordret sikkerhetsrådet til å «revurdere saken positivt» etter at USA nedla veto mot fullt palestinsk medlemskap.

Den eneste genuint internasjonale styrken som kan forhindre pådriveren for krig og sikre «fred og stabilitet» i regionen er den internasjonale arbeiderklassen, men bare dersom kampene forenes globalt og orienteres til kampen for sosialisme og avskaffelsen av nasjon-stat-systemet i Midtøsten og over hele verden – inkludert oppløsingen av den eksisterende staten Israel og opprettelsen av en ny bi-nasjonal sosialistisk føderasjon.