Etter en valgkamp for Europa-valgene der han oppfordret til å sende tropper til Ukraina for krig mot Russland, oppløste Frankrikes president Emmanuel Macron søndag kveld parlamentet etter store vinninger for ytre høyre-partier på tvers av Europa. Dette har utløst ei eksplosiv krise. Det politiske etablissementet diskuterer febrilsk ytre høyre-allianser eller, blant fraksjoner som historisk er tilknyttet stalinismen, en «Folkefront»-valgallianse for å begrense det ytre høyres forventede vinninger i parlamentet.
Blant arbeidere og ungdommer er det et breit og stigende raseri. I går brøyt det i Frankrike ut protester på flere videregående skoler, samtidig med en gjenoppblomstring av protester mot Gaza-genocidet, mot at Macron overlater det politiske initiativet til det ytre høyre. Den avgjørende oppgaven er å orientere denne voksende opposisjonen til å bygge en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen mot imperialistkrig, genocid og fascisme.
Macron kunngjorde oppløsingen av parlamentet i en overfladisk, fem-minutter-lang forhåndsinnspilt video. Etter å ha kritisert ytre høyre-partier som trusler mot militærbistand til Ukraina og EU-bankredninger, proklamerte han «tillit til vårt demokrati. Det suverene folket må tale, det er ikke noe mer demokratisk enn det.» Han hevdet at valgresultatet ville bli bedre enn «alle sammenlappingene, de prekære løsningene. Det er på tide med en uunngåelig avklaring.»
Macrons påkallelse av demokrati er ei løgn: Han styrer ikke for, men mot folket. I fjor påla han et pensjonskutt for å finansiere en økning av forsvarsutgifter til tross for overveldende folkelig opposisjon og massestreiker, som politiet brutalt angrep. Han har nå som målsetting å erstatte den nåværende lovgivende forsamlingen, der det ikke er et stabilt flertall, med et anvedelig parlamentarisk flertall for å støtte en monumentalt hensynsløs opptrapping av krigen mot Russland, og undertrykke motstanden fra et stort flertall av befolkningen i Frankrike, og på tvers av Europa.
Hurtigvalgene Macron innkalte, som avsluttes den 7. juli, faller like etter 4. juli-hurigvalgene nylig kalt i Storbritannia, og like før NATO-krigstoppmøtet den 9. juli som skal avholdes i Washington for å godkjenne Biden-administrasjonens planer for NATOs militærintervensjon mot Russland. Macron har til hensikt å få en mer stabil regjering, som han vil hevde har demokratisk legitimitet, for å implementere NATOs antidemokratiske krigspolitikk overfor Russland.
Betydelige fraksjoner av styringsklassen forventer at dette krever å bringe nyfascister – først og fremst Marine Le Pens parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN) – inn i maktens haller. Samtidig med en massiv mediekampanje som spør om hvorvidt RN er beredt til å spille en ansvarlig rolle, gir Le Pen og hennes assistent Jordan Bardella intervjuer som faller på linje med NATO og bankene. Etter at Bardella under valgkampen understreket at RN-erklæringer for år siden om sympati for Russland var et feiltak, forlot han i går RNs oppfordring om å oppheve Macrons pensjonskutt.
Fraksjoner av styringsklassen forlater raskt demokratiske pretensjoner og inntar en mer åpenlyst pro-fascistisk orientering. Eric Ciotti, leder av gaullistpartiet Republikanerne, Les Républicains (LR), oppfordret tirsdag i et intervju på fjernsynskanalen TF1 til en nasjonal allianse mellom LR og RN. Ciotti fordømte Jean-Luc Mélenchon, partileder for Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), som en venstreorientert trussel, og oppfordret til en høyreorientert oppstand:
«Vi trenger en allianse, samtidig som vi forblir tro mot oss selv ... med RN og partiets kandidater. … Jeg håper at min politiske familie vil gå i denne retningen, mange følger meg. … Det er i dag en kraft som vil reise seg, som må reise seg mot Macrons impotens og faren for Mélenchon.»
Det har brutt ut en bitter fraksjonskamp inne i LR, der andre representanter sverger offentlige eder om å aldri å inngå en allianse med nyfascistene. Mélenchon, på hans side, intervenerte i LR-krisa for å si at han håper at det fortsatt eksisterer en «høyrefløy av motstand [mot fascisme]». Onsdag morgen sa Bardella at RN forbereder valgkoalisjoner som støtter LR-kandidater i dusinvis av parlamentariske valgkretser.
Den franske styringsklassen er enda mindre i stand til demokratisk opposisjon mot ytre høyre-politikk i dag enn den var ved utbruddet av den siste verdenskrigen, da den til slutt kollaborerte med nazismen. Den kan ikke og vil ikke samle arbeiderklassens opposisjon mot militarisme, genocid og politi-stat-styre, som er den europeiske fascismens historiske arv. Det er fordi den forbereder en kontinental, og faktisk global krig mot Russland, og i siste instans mot Kina, støtter Israels genocid i Gaza, og styrer hjemme gjennom naken politivold.
Krigseskaleringen og angrepene på sosiale og demokratiske rettigheter kan ikke stoppes på et nasjonalt nivå, ved manøvrer inne i den parlamentariske maskina. Som under den første verdenskrigen, som ble stoppet av Bolsjevik-revolusjonen i Russland i oktober 1917 og Den tyske revolusjonen i 1918 som veltet der Kaiser, kan den bare avsluttes av arbeiderklassens internasjonale kamp for sosialistisk revolusjon.
Dette ligger til grunn for fallitten og den i det alt vesentlige reaksjonære karakteren av oppfordringene ledet av LFI-representanten og den Macron-allierte François Ruffin om en «Folkefront» av stalinistiske og sosialdemokratiske partier. Ruffin oppfordret til en valgkoalisjon av Sosialistpartiet (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet (PCF), De grønne og LFI. Mens LFI tidligere kalte denne partikoalisjonen Den nye folkelige økologiske og sosiale union, Nouvelle Union populaire écologique et sociale (NUPES), foreslo Ruffin å gi den det nye navnet Folkefront. På en X/Twitter-video sa han:
«Vi må prøve noe. Det var president Roosevelt som prøvde det under the New Deal, der han sa landet ikke ville bli opprørt om vi mislyktes, men ville bli det om vi ikke prøvde. Så i går kveld prøvde vi noe, som ei flaske til havet på BFM-TV, det er: Folkefront. ... Partiene vil komme dit, men jo raskere de gjør det, jo bedre. Og vi kommer ikke til å vente til den hvite røyken dukker opp [som bekrefter valget av en ny pave].
LFI fører for tiden fraksjonskamper med PS-figurer som Raphaël Glucksmann, Sosialistpartiets lederkandidat for Europa-valgene, eller tidligere statsminister Bernard Cazeneuve, som forfekter slagordet «venstresidens enhet», som er mer direkte forenlig med deltakelse i en Macron-regjering. Mélenchon godkjente imidlertid Ruffins forslag. Han gjentok hans tilbud fra presidentvalget i 2022 om å tjene som statsminister under Macron, og tvitret:
«Igjen kaster [LFI-medlemmer] vekk alt nag og bygger folkelig enhet. Frankrike er ikke dømt til straffen av Bardella. Den nye folkefronten vet hvordan å regjere.»
Det avgjørende karaktertrekket ved denne «Folkefronten» er dens appell for allianser med krefter, som Glucksmann, som hysterisk støtter å føre krig med Russland i Ukraina og forbi. De bøyde seg også for fagforeningsbyråkratienes beslutning i fjor om å stanse alle tiltak mot Macrons pensjonskutt. Det må gis en presserende advarsel: De som påkaller folkefrontisme for å berettige ambisjoner om å tjene som Macrons ministre, avslører derved deres bitre fiendtlighet mot arbeiderklassen, trotskisme og sosialistisk revolusjon.
Folkefront-alliansen, fra 1934 til 1938, bestående av stalinister, sosialdemokrater og liberale, banet veien for verdenskrig. Etter å ha blokkert arbeiderklassens kamp om makten og omveltingen av kapitalismen samtidig med den franske generalstreiken i 1936, kollapset den og spilte en gjennomgående kontrarevolusjonær rolle da den andre verdenskrigen begynte i 1939. PCF støttet Stalin-Hitler-pakten, som frigjorde Hitler til å starte den andre verdenskrigen ved å invadere Polen. Sosialdemokratene og de liberale, for deres del, stemte i deres flertall i 1940 for å innvilge den nazi-kollaborerende diktatoren Philippe Pétain nødsfullmakter.
Folkefronten godkjente og støttet Moskva-rettssakenes løgner som Stalin anvendte for å rettferdiggjøre hans drap av De gamle bolsjevikene, det politiske genocidet av sovjetmarxister under Utrenskningene, og forberedelsen for mordet av Leo Trotskij i 1940.
Parti de l’égalité socialiste, Frankrikes Socialist Equality Party, oppfordrer til de breieste protester og streiker mot Macrons politikk, genocid og imperialistkrig. Men krig og autoritarisme kan ikke beseires av moralske appeller til kapitalistklassen. De store politiske lærdommene fra det 20. århundre må assimileres. Kapitalismens dødlige krise kan ikke løses uten å bygge en uavhengig, og framfor alt, internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, på arbeidsplassene og i fabrikkene, og en trotskistisk fortropp i arbeiderklassen, for å bygge inn i denne bevegelsen støtte for sosialistisk revolusjon.