Perspective

Hvilken vei framover mot nyfascisme og krig etter Macrons hastige valg?

[original]

After Macron’s snap election call, which way forward against neofascism and war?

https://www.wsws.org/en/articles/2024/06/15/atsl-j15.html

[/original]

I dag skal hundretusener av mennesker marsjere mot det ytre høyre i byer over hele Frankrike, etter at president Emmanuel Macron reagerte på ytre høyre-partiers framgang i Europa-valgene den 9. juni ved å oppløse den franske Nasjonalforsamlingen og utlyse hastige valg den 7. juli. Det er voksende bekymring blant arbeidere og ungdommen over veksten av det nyfascistiske Nasjonal samling, Rassemblement national (RN).

Den franske ytre høyre-lederen Marine Le Pen taler mens Jordan Bardella, president for det franske ytre høyre-partiet Nasjonal samling lytter, på partiets hovedkvarter valgnatta for Europa-valgene. [Foto: AP Photo / Lewis Joly]

Umiddelbart etter at valgene ble kunngjort bekjentgjorde Jean-Luc Melenchon, leder av partiet Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), opprettelsen av en «Ny Folkefront». Dette er ei politisk felle for dem som søker å stoppe framveksten av det ytre høyre og politistat-militarisme. Den har som målsetting å blokkere en kamp for sosialisme ved å underordne arbeidere til en svekkende allianse med partier for kapitalistregjering som det borgerlige Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), og De grønne, Les Verts. Disse korrupte partiene kan bare føre deres følgere til katastrofe.

Mélenchon sa den 10. juni, der han snakket om alliansen med PS og PCF: «Vi snakket i dag for å konfrontere landets historiske situasjon etter resultatene av Europa-valgene og oppløsingen av Nasjonalforsamlingen. Vi oppfordrer til konstituering av en ny folkefrontsamling i en uforlignelig form, av alle humanistiske, fagforeninger, ikke-statlige og borgeres venstrekrefter.»

For første gang siden det nazi-kollaborerende Vichy-regimets fall i 1944 er det ytre høyre satt til å danne en regjering i Frankrike. Det beveger seg forøvrig stadig nærmere makten, der NATO-maktene støtter et genocid i Gaza og slipper løs deres første krig mot Russland siden nazistenes utslettelseskrig mot Sovjetunionen.

Macron har kalt disse valgene like etter de hastige valgene i Storbritannia den 4. juli, og før et NATO-krigstoppmøte den 9. juli i Washington. Dette toppmøtet vil diskutere planene til Macron og andre tjenestepersoner for å eskalere NATO-krigen med Russland i Ukraina. Disse planene opponeres det mot av 70 prosent av befolkningen i Frankrike og 80 prosent i Tyskland. Macron har som målsetting å bruke de hastige valgene til å forberede det regjerende etablissementet til å føre krig mot arbeiderklassens opposisjon hjemme, slik at det kan føre imperialistkrig i utlandet.

Mélenchon lover at hans Folkefront-koalisjon nå vil «fremme et program som gjør et reint brudd, og lister opp tiltak som skal iverksettes i løpet av de første 100 dagene av Folkefront-regjeringen. Vårt mål er å regjere for å respondere på demokratiske, økologiske og sosiale nødssituasjoner og for fred.»

Men Mélenchons Folkefront er ikke en kraft for fred og demokrati. Dens perspektiv er en regjering som står på kapitalistiske eiendomsrelasjoner, og forsvarer fransk imperialismes interesser. Den knytter arbeidere og ungdommen til partiet PS for innstramminger, som støtter krig med Russland under påskudd av «bistand til Ukraina», og med en historikk for bakkanaltilknyttinger til det ytre høyre som dateres tilbake til partiets grunnleggelse i 1971 av den tidligere nazi-kollaboratøren François Mitterrand.

Begrepet «Folkfront» er assosiert med de verste svikene av arbeiderklassen. På 1930-tallet støttet den de stalinistiske baktalelsene av Trotskij i Moskva-prosessene og blokkerte arbeiderklassens kamp for makt og for sosialisme under den franske generalstreiken i 1936. De liberale og sosialdemokratiske parlamentarikerne i den franske Folkefronten stemte i 1940 i deres flertall til slutt for diktatoriske fullmakter for Vichy-lederen Philippe Pétain.

Den første utfordringen for å bekjempe gjenkomsten av det ytre høyre er å forklare hvordan dette kom til å finne sted. Hvordan kan det ha seg, i det som lenge ble ansett som et av Europas mest venstreorienterte land, der det utviklet seg en massebevegelse i arbeiderklassen av bevæpnet motstand mot Vichy, at Vichys politiske arvinger er satt til å ta makten?

Det er ikke slik at det har oppstått fascistiske paramilitære masseorganisasjoner som nazistenes brunskjorter eller de franske Milice. Men til forskjell for fascistledere fra Hitlers æra, som måtte slåss mot kommunistiske massepartier i arbeiderklassen, trenger ikke det ytre høyre i dag slike militser for å vokse. Det får først og fremst styrke fra det imperialistiske borgerskapets uopphørlige streben for krig, innstramminger og sosial ulikhet, som nyfascistene gir det mest besluttsomme uttrykk for.

Forøvrig nærer nyfascistene seg på bitterheten og forvirringen produsert blant arbeidere og folk fra middelklassen etter tiår med svik av sosialdemokratiet, stalinismen og etterkommere av overløpere fra trotskismen.

Mélenchons påstand at hans politiske Folkefront-orienteringer er nye, er kanskje hans største løgn av alle: Den gjentar det Mélenchon har gjort i et halvt århundre. Han begynte i Pierre Lamberts Organisasjon communiste internationaliste (OCI) da OCI brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – lederskapet av verdens trotskistbevegelse. OCI avviste trotskismen for i stedet å støtte «Venstreunionen» mellom PCF og PS. Mélenchon selv meldte seg inn i PS i 1976.

Etter at Mitterrand tok makten i 1981 og raskt forlot hans valgløfter for i stedet å innføre innstramminger, ble Mélenchon en senator. Han arbeidet tett med Mitterrand da PS-regjeringen sluttet seg til den USA-ledede krigen i Irak i 1990 og 1991, og hjalp til å danne den business-orienterte Europeiske unionen (EU). Etter at Mitterrand døde var Mélenchon PS-minister fra 1997 til 2002 i «Det plurale venstre»-regjeringen for sparepolitikk og innstramminger.

I det 21. århundre, etter oppløsingen av PCFs massebase i arbeiderklassen, samtidig med den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, ble han en ledende pådriver for de populistiske teoriene til middelklassens antimarxister. I hans bok Folkets æra fra 2014 skrev han at «folket tar plassen som den ‹revolusjonære arbeiderklassen› en gang okkuperte i venstresidens politikk.» Han oppfordret til å «komme forbi sosialisme», og tok til orde for en «folkets revolusjon, det er ikke den gamle sosialistiske revolusjonen».

Disse antiarbeider, antisosialistiske og antitrotskistiske argumentene må avvises. Trusler om krig og nyfascistisk styre viser ugjendrivelig at kapitalismen er i ei dødelig krise. Veien videre er for den europeiske og internasjonale arbeiderklassen å gjenopplive sine tilknytninger til arven fra Oktoberrevolusjonen. Arbeidere må ta kontroll over verdensøkonomien og industrien fra det krigsgale kapitalistaristokratiet, før det setter i gang en militær opptrapping som kan utløse en kjernefysisk brannstorm.

Det ytre høyres framvekst indikerer ikke umuligheten, men den presserende nødvendigheten av kamp for sosialisme. Trotskij gjorde dette poenget om faren for veksten av støtte til fascismen i småbondemassene i Frankrike på 1930-tallet. I Hvorhen Frankrike [‹Whither France›], da han kjempet for å grunnlegge Den fjerde internasjonale mot Folkefronten mellom stalinister, sosialdemokrater og liberale, skrev han:

Det er falskt, tre ganger falskt, å bekrefte at det nåværende småborgerskapet ikke går til arbeiderklassepartiene fordi det frykter ‹ekstreme tiltak›. Tvert imot. Det lavere småborgerskapet, dets store masser, ser i arbeiderklassepartiene bare parlamentariske maskiner. De tror ikke på deres styrke, heller ikke på deres evne til å kjempe, eller på deres beredskap denne gangen til å føre kampen til slutten.

Dagens stigende ytre høyre-stemmer, hovedsakelig blant arbeidere på landsbygda og arbeidere i områder avindustrialisert av påfølgende PS-regjeringer, betyr ikke at disse arbeiderne opponerer mot klassekamp. Mange har sluttet seg til eksplosive bevegelser som «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet i årene 2018 og 2019. De kan imidlertid bare vinnes fra det ytre høyre basert på en målbevisst, trotskistisk kamp mot NATO, Macron og de korrupte byråkratiene i dagens Folkefront.

Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av ICFI, tar til orde for de breieste protestene og streikene mot fascisme og imperialistkrig. Militær eskalering og innstramminger vil bringe Macron og NATO til en kollisjon med arbeiderne i Frankrike og internasjonalt. Men for å gjennomføre denne kampen er det imidlertid nødvendig å bygge kamporganisasjoner på grunnplanet i arbeiderklassen, i opposisjon mot fascisme og krig i en internasjonal bevegelse for sosialisme.

Loading