Den nye folkefronten, Nouveau Front populaire (NFP), dannet av Jean-Luc Mélenchons «populistiske» parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), har utgitt sitt program for de franske hastige nyvalgene som avholdes 30. juni og 7. juli, som en spesialutgave av den stalinistiske dagsavisa L’Humanité.
De sentrale anliggendene i de hastige valgene Macron utlyste, etter et ytre høyre-oppsving i Europa-valgene den 9. juni, er krig og trusselen om ytre høyre-styre. Ytre høyre-partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), er ved maktens porter, der meningsmålinger for øyeblikket viser at det er kort fra et flertall i Nasjonalforsamlingen. Kort tid etter de hastige nyvalgene den 4. juli i Storbritannia og de franske hastige nyvalgene som avsluttes den 7. juli skal NATO-alliansen holde et toppmøte i Washington den 9. juli for å forberede en massiv opptrapping av krigen med Russland.
På disse avgjørende anliggendene tilbyr ikke NFP noe alternativ for arbeidere verken til Macrons politistatsregime eller til RN. NFP-programmet utroper seg som «Et program for å bryte med Emmanuel Macrons politiske orienteringer» og fordømmer «det ytre høyres rasistiske, sosiale innstrammingspolitikk». Men NFP består av en allianse av LFI med big business-Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), De grønne, Verts, og det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA).
Programmet vedtatt av NFP bekrefter at disse partiene deltar i den høyreorienterte omstruktureringen av fransk politikk som styringsklassen har som mål å gjennomføre via de hastig utlyste nyvalgene, for å forberede militær eskalering i utlandet og klassekrig hjemme. Programmet oppfordrer til å sende tropper til Ukraina og til å styrke militærpolitiet og etterretningstjenestene.
NFP-programmet reflekterer ikke arbeiderklassens interesser, men klassegrunnlaget til partiene som har tilsluttet seg valgalliansen. NFP er ikke Folkefronten fra 1930-tallet, som inkluderte det sosialdemokratiske og et stalinistisk parti som begge hadde en massebase i arbeiderklassen. NFPs sosiale base er en allianse mellom borgerskapet og velstående sjikt av middelklassen i akademia og fagforeningsbyråkratiet, forankret i rasebasert og kjønnsidentitetspolitikk.
Den franske styringsklassen har brukt enorme ressurser, i det halve århundret siden PCFs utsalg av generalstreiken i mai 1968, for å promotere disse kreftene som «venstresiden». Men partiene PS, PCF og De grønne dannet gjentatte ganger regjeringer – fra 1981 til 1995, fra 1997 til 2002 og fra 2012 til 2017 – som førte krig og sløyet levestandarder. Dannelsen av NFP er en advarsel: Pseudo-venstre-etterkommere av renegater fra trotskismen, som LFI og NPA, er også beredt til å implementere dette programmet, inkludert krig med Russland som truer å føre til bruken av atomvåpen.
Imperialismen har et rendezvous med katastrofe. Det er en dypt forankret motstand blant arbeidere og ungdommen i Frankrike og alle NATO-land mot eskalering mot Russland, mot Gaza-genocidet og mot nyfasciststyre. Uansett hvilken regjering som framkommer fra de hastige franske nyvalgene, selv om den inkluderer NFP, den vil være på en kollisjonskurs med arbeiderklassen.
Men krigen, framveksten av RN og partiets promotering i kapitalistmedia er en advarsel: Spontan opposisjon i streiker og protester vil ikke beseire den neste regjeringen. Styringsklassen arbeider uopphørlig for å sikre at forræderiet til PS, LFI og deres allierte, og bitterheten det produserer i arbeiderklassen tjener nyfascistene. Arbeiderklassen står overfor en styringsklasse som er fast bestemt på å føre krig mot folkets vilje og som vil anvende en fascistisk politistat for å undertrykke folkelig opposisjon.
Den nye folkefronten hyller fred, men omfavner krig med Russland
NFP-programmet proklamerer «den presserende hasten for fred», men støtter Macrons overveldende upopulære oppfordring om å sende franske tropper til Ukraina. Der det lover å «sette Vladimir Putins aggressive krig sjakkmatt» oppfordrer det til å «forsvare det ukrainske folkets suverenitet og frihet, og ukrenkeligheten av Ukrainas grenser». Det forlanger «den nødvendige leveringen av våpen» til Ukraina og «sendingen av fredsbevarende styrker for å forsvare atomkraftverk».
Dette er et kynisk forsøk på å lulle offentligheten i søvn mens NATO forbereder en katastrofal eskalering av krigen. En Eurasia Group-meningsmåling har funnet at 94 prosent av amerikanere og 88 prosent av vesteuropeere ønsker å få slutt på Ukraina-krigen via et framforhandlet oppgjør. Men, i låst takt med styringsklassen prøver NFP å finne en forkledning, eksempelvis en «fredsbevaring», for NATOs plyndringskriger.
Skulle franske tropper deployeres til Ukraina vil de ikke være engasjert i fredsbevaring. De vil gå inn i en ødeleggende krig som allerede har krevd over en halv million liv, der Macron og hans NATO-allierte eskalerer den imperialistiske oppstykkingen av verden de har forsøkt å gjennomføre gjennom hele post-sovjet-æraen.
PS og PCF har en lang historikk for militarisme, helt siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 eliminerte den viktigste politisk-militære hindringen for nykoloniale kriger. Disse inkluderer at de ble med i Gulf-krigen mot Irak i 1991, NATO-invasjonen av Afghanistan i 2001 og, på 2010-tallet, kriger i Libya, Syria og Mali. Bemerkelsesverdig, selv om Frankrike i mer enn et tiår har vært involvert i militære operasjoner i Syria og Afrika, er NFP-programmet totalt taust om dem.
Putins invasjon av Ukraina var utvilsomt reaksjonær og må motarbeides, men arbeiderklassen kan ikke bestemme hvordan å respondere på NATO-Russland-krigen bare ved å spørre hvem som skøyt først. Det å forhindre en enda større katastrofe og få stoppet krigen krever for det første å motsette seg NATO-imperialistmaktenes ytterligere eskalering.
NFPs påstand at denne krigen har som siktemål å beskytte «frihet» i Ukraina er ei løgn. Det ukrainske regimet er et NATO-støttet diktatur. Regimets president, Volodymyr Zelenskyj, har suspendert valg, og regimet er bemannet av tilbedere av andre verdenskrigs nazikollaboratør Stepan Bandera. Regimet forbyr opposisjonspartier, og dets hærrekrutterere tvinger sivile inn i hæren. NATO slåss ikke for frihet i Ukraina, men har kapret Ukraina for å føre imperialistkrig mot Russland.
NATOs mål i krigen med Russland ble utlagt i klare ord av Polens president Andrzej Duda på det nylige toppmøtet om Ukraina i Sveits. Under det bedragerske banneret av krig mot «kolonialisme» erklærte han at det «ikke lenger er plass» for Russland i den moderne verden, og oppfordret til å dele landet opp i 200 småstater som kunne bli dominert av imperialismen. Duda sa:
Russland kalles ofte nasjonenes fengsel, og det med god grunn. Det er hjemstedet for over 200 etniske grupper, der de fleste av dem ble innbyggere i Russland som et resultat av metodene som anvendes i Ukraina i dag. Russland er i dag fortsatt det største koloniimperiet i verden, som i motsetning til de europeiske maktene aldri har gjennomgått prosessen med avkolonisering, og aldri har vært i stand til å hanskes med demonene fra sin fortid. Det er ikke lenger noen plass for kolonialisme i den moderne verden.
Dette er ikke en kritikk fra venstre, men fra høyre, av det reaksjonære russiske kapitalistregimet etablert gjennom stalinismens oppløsing av Sovjetunionen.
NATO, som med sine dokumenter som krever et «strategisk nederlag» for Russland, fremmer en desperat strategi for verdenserobring. Alliansen tar sikte på å løse NATO-imperialistmaktenes mangeårige vedvarende erosjon av deres økonomiske posisjon gjennom krig. Alliansen søker å tvinge fram et regimeskifte i Moskva, stykke opp Russland, plyndre landets olje og strategiske mineraler, tvinge det til å trekke tilbake sin militære støtte fra Syria og andre land som er målrettet av NATO, og bruke det som en base for en nykolonial krig mot Kina.
Verken fransk eller europeisk kapitalisme har gjennomgått prosessen med avkolonisering eller hansket med «deres fortids demoner». Den nykoloniale krigsoffensiven de europeiske imperialistmaktene fører sammen med Washington har gått hånd i hånd med forskansingen av nyfascisme og støtte for genocid, som er ved kjernen av offisiell europeisk politikk. Arbeidere og ungdommer må være oppmerksomme på faren for eskalering, og bestemt avvise både NATO-krigen mot Russland og NFPs støtte til den.
Genocidet i Gaza: Mélenchon kaster hans kritikk «i elva»
NFPs gjennomgående reaksjonære posisjon på Gaza-genocidet er produktet av Mélenchons strategi for å innvilge grenseløse innrømmelser til PS og imperialismen. Da han kunngjorde NFP og offentlig tilbød PS en allianse, proklamerte han: «[Vi] kaster våre meningsforskjeller i elva.» Ett resultat av dette er NFPs gjennomgående reaksjonære posisjon på Gaza-genocidet, som er i tråd med PS-regjeringenes mangeårige støtte til det israelske regimet.
NFP-programmet erkjenner ikke at det pågår et genocid i Gaza. Forøvrig sidestiller det kynisk handlingene til Israels statsminister Benjamin Netanyahu og den undertrykte befolkningen i Gaza. Det opprettholder politikken til alle partiene i NFP-alliansen om å avvise oppfordringer til å mobilisere arbeiderklassens industrielle makt internasjonalt for å stanse leveransen av våpen til Israel og få stoppet genocidet.
Der det fordømmer «terroristmassakrene til Hamas, hvis teokratiske program vi avviser» og godkjenner «Den internasjonale straffedomstolens anklager av ledere av Hamas og Netanyahu-regjeringen», hevder programmet:
«Å bryte med den franske regjeringens skyldige støtte til Netanyahus ytre høyre-overherredømmeregjering; å pålegge en umiddelbar våpenhvile i Gaza; og å håndheve dekretene fra Den internasjonale domstolen som påkaller, utvetydig, en fare for genocid.»
Men det er falskt å si at det er «fare» for genocid i Gaza. Det utspiller seg et genocid i sanntid i Gaza, der det israelske regimet bomber forsvarsløse sivile, sender dødsskvadroner for å myrde sårede og syke på Gazas få gjenværende sykehus, og benekter mat, vann, elektrisitet og medisinsk behandling for 2 millioner mennesker.
NFPs beslutning om å minimere realiteten av genocidet i Gaza er en advarsel: En NFP-regjering, skulle den komme til makten, ville forsøke å fortsette det den innrømmer er Paris’ «skyldige støtte» til sionistregimet. Arbeidere og ungdommer i Frankrike må varsles om situasjonen i Spania, der sosialdemokratene har makten i allianse med Mélenchons spanske allierte, i partiet Sumar. Madrid har utstedt tomme uttalelser som har fordømt genocidet og har oppfordret til en uavhengig palestinsk stat, samtidig som Spania fortsetter å levere våpen til Israel.
Det å få stoppet genocid og krig krever mobiliseringen av arbeiderklassen i Frankrike og internasjonalt mot imperialismen, uavhengig av partiene og fagforeningsbyråkratiene som støtter NFP.
Forsvar av arbeideres levestandarder krever motstand mot verdenskrig, genocid og kapitalisme
NFP-programmet og pratepunkter distribuert til alliansens medlemmer inneholder et stort utvalg av legitime sosiale tiltak. Disse inkluderer forslag som «å sikre at boliger er fullstendig isolerte ved å forsterke subsidier for alle familier» eller å «sikre € 1-måltider i universiteters kafeteriaer». Om RN kan vinne arbeideres stemmer er det imidlertid ikke for en liten del fordi arbeidere har lang erfaring med valg av PS-ledede regjeringer for deretter å oppleve deres valgløfter bli sveket i løpet av et år, eller sågar uker.
De sentrale sosiale tiltakene i NFPs valgprogram er de som direkte adresserer det historiske angrepet mot lønninger og sosiale rettigheter som nå er på gang. Disse inkluderer «Blokkering av priser på essensielle varer som mat, energi og drivstoff»; «Økning av lønninger ved å heve [den månedlige] minstelønna til € 1 600 etter skatt»; og «Øyeblikkelig opphevelse av Macrons dekret som hever pensjonsalderen til 64 år.»
Fallitten av dette programmet stammer fra dets nasjonale orientering. Prisene på mat og energi i en globalisert kapitalistøkonomi bestemmes av verdensmarkeder dominert av de store internasjonale bankene som har høstet enorme formuer fra de fire siste årenes ødeleggende prisstigning, den største slike inflasjonsbølga på et halvt århundre. Arbeidere kan ikke forsvare levestandarder uten å gjøre inngrep mot kapitalisteiendom, og samarbeide internasjonalt for å ta kontrollen over disse ressursene ut av kapitalistklassens hender.
Spesielt, for å stoppe den nedadgående spiralen av levestandarder, kreves det slutt på krigene som NFP støtter. NATOs beslutning om å begrense deres innkjøp av russisk olje og gass, og avstengingen av eksport av russisk korn via havner i Østersjøen har spilt en sentral rolle i den globale inflasjonsbølga. Det har også direkte drevet fram drakoniske angrep på fundamentale sosiale rettigheter.
Macron provoserte i fjor til streiker og masseprotester ved å innføre pensjonskutt som overveldende ble avvist av det franske folket, uten en parlamentarisk avstemming. De titalls milliarder euro som ble tatt fra pensjonister ble brukt på planer for en enorm økning på € 100 milliarder i militærutgifter i løpet av resten av tiåret. Fagforeningsbyråkratiene som opprinnelig kalte ut protester som respons på masseforargelse mot Macrons kutt og hans antidemokratiske metoder, avsluttet imidlertid plutselig protestene og maktet ikke å kritisere økningen av militærbudsjettet.
LFI, nå den største kraften i NPF, har gjort klart partiets støtte til fortsatt avledning av finansressurser til krigsoppbyggingen. LFI-representanten François Ruffin, som først utstedte oppfordringen for Den nye folkefronten på sosialmedier, fortalte Le Monde at hans politikk relatert Russland er å styrke Frankrikes krigsmaskin. Han sa:
La det starte, helt enkelt, med å bygge vår krigsindustri. Europa må gjenvinne sin suverenitet for våpen, kanoner, krigsfly, hele spekteret av våpen, materialer og teknologi, kontinentet kan ikke lenger være avhengig av amerikanerne. Og det må besørge seg selv midlene til å gjøre det. … For krigsinnsatsen må vi ha et våkent øye med nasjonens enhet.
Arbeidere og ungdommer kan ikke forsvare deres sosiale rettigheter gjennom nasjonal enhet med krigshissende regjeringer som styrer mot folket. De sterkeste advarslene må komme når det gjelder sosialløftene i NPF-programmet. Arbeidere kan bare slåss for disse kravene ved å motsette seg imperialistkrig – inkludert ved å motsette seg den militaristiske politikken til enhver regjering som NPF kan danne.
Middelklassens identitetspolitikk og tilslutningen til den kapitalistiske politistaten
Et avgjørende element i den offisielle omdefineringen av «venstre»-politikk i post-sovjet-æraen har vært dens omdefinering vekk fra klasse over til et eksklusivt fokus på rasebasering og kjønnsanliggender. Mye av NFP-programmet er viet til å besørge finansmidler til byråkratier som kapitaliststaten støtter under påskudd av å opponere mot rasebasering eller kjønnsfordommer. Ikke reint tilfeldig er en betydelig del av NFPs medlemsmasse ansatt i disse eller i fagforeningsbyråkratiene.
NFP-programmet oppfordrer den franske staten til å opprette et «Kommissariat for likestilling bevæpnet med et Observatorium for diskriminering» for å «sanksjonere forfattere av rasistiske, islamofobiske og antisemittiske kommentarer eller handlinger». Det foreslår videre en «organisk lov for å bekjempe sexistisk og seksualisert vold som vil heve budsjettet til € 2,6 milliarder».
Det forlanger også flere stillinger i selskapsapparatet for fagforeningsbyråkrater, og oppfordrer til å «gjøre arbeidere til reelle aktører i det økonomiske liv, ved å reservere minst en tredjedel av setene i bedriftsråd for dem», det vil si for fagforeningsfunksjonærene som sitter i bedriftsrådene.
Disse forslagene kaster lys over en avgjørende virkelighet i fransk og europeisk politikk: Styringsklassen bruker milliarder på det den presenterer som «venstre»-politikk. Det nøyaktige beløpet den bruker for å betale av ulike byråkrater er en statshemmelighet like nøye bevoktet som Frankrikes atommissilers innrettinger og eksplosive kraft. Men det dreier seg om milliardbeløp. Den lekkede Perruchot-rapporten om fagforeningsfinansiering avslørte i 2012 at over 90 prosent av fagforeningenes budsjett på rundt € 4 milliarder kom fra stats- og selskapssubsidier, da deres kontingentgrunnlag hadde kollapset over flere tiår av svik.
NPF-programmet presenterer sine forlangender om statsfinansiering som del av en kamp for demokrati innen de eksisterende kapitalistinstitusjonene. Det foreslår «Å organisere en Estates-General om offentlige friheter»; og «Å forsvare og forsterke fagforeninger og ikke-statlige organisasjoner». Det kritiserer politivold, og oppfordrer til å «forby gummikuler og lemlestende granater og avviklingen av BRAV-M», politiets motorsykkelangrepsgrupper beryktet for deres brutalitet mot demonstranter, inkludert i fagforeningsprotester.
I den endelige analysen opponerer imidlertid ikke middelklassesjiktet som fungerer som NFPs viktigste sosiale base fundamentalt mot politistaten. Dette kommer til uttrykk i NFP-programmets bemerkelsesverdige oppfordring til å styrke politimaskina. Det tar til orde for «vedlikehold av alle militære politienheter og økning av staben til det etterforskende, tekniske og vitenskapelige politiet og etterretningstjenestene».
Der styringsklassen forbereder for å eskalere krig i utlandet og klassekrig hjemme, mot folkets vilje, må de sterkeste advarslene gis mot NFPs antimarxistpolitikk. Politikommissariatene og de rasebaserte og kjønnsfikserte kommissariatene bemannet av pseudo-venstre blir i siste instans finansiert av den samme styringsklassen. Alle av dem undertrykker, hver på deres måte, arbeiderklassens motstand mot imperialistkrig og kapitalisme.
NFPs pretensjoner om å være mot det ekstreme høyre kan lett og raskt forsvinne: En tjenestemann som kritiserer antimuslimske fordommer under en valgkamp i dag, kan i morgen kreve drastiske straffer for uttalelser om solidaritet med Gaza, og hevde at de er «antisemittiske».
Den nye folkefronten støtter kapitalisme
NPF-programmet oppfordrer, så visst, til å «avskaffe milliardærenes privilegier». Det tar kort opp rollen obskøn sosial ulikhet spiller for veksten av nyfascisme, der milliardærer som Vincent Bolloré bygger medieimperier for det ekstreme høyre. Det foreslår «Strengt å begrense konsentrasjonen av medie- og kulturnæringer i hendene på noen få eiere, og å utelukke fra offentlige subsidier mediekanaler som er dømt for å oppfordre til hat eller true personers verdighet.»
Dets perspektiv er imidlertid ikke å mobilisere arbeiderklassen i kamp mot det ytre høyre, mot krig, eller å avskaffe de groteske nivåene av sosial ulikhet under kapitalismen, der åtte individer eier mer rikdom enn halvparten av menneskeheten. Det fremmer et program for en kapitalistregjering den kunne danne under Macron. Faktisk foreslår det noen få skattereformer: «Øk den progressive inntektsskatten til 14 nivåer»; «Reetabler formueskatten (ISF)»; og «Undertrykk ineffektive skatteparadiser».
Men milliardærenes privilegier kan ikke avskaffes bare ved å tette noen av deres mest kjente skattesmutthull. Eksistensen av betingelser der et enkelt individ kan komme til å ha over en milliard euro, som trusselen om ytre høyre-styre og global krig, avslører at hele den sosiale ordenen er fullstendig bankerott. Den groteske ulikheten skapt av disse formuene avslører den reaksjonære karakteren av store selskapers kapitalistiske tilegnelse av profitt, som utbytter masser av arbeidere internasjonalt.
Det eneste progressive svaret er arbeidernes ekspropriering av kapitalistene i en sosialistisk revolusjon, som NFP avviser.
NFPs støtte for kapitalistklassen ble mest klart uttrykt for tolv år siden av dens nåværende kandidat i Corrèze, tidligere PS-president François Hollande. I en tale til et publikum av franske bankfolk i London, som finansierte hans bud på presidentskapet, fortalte Hollande dem: «I dag er det ikke flere kommunister igjen i Frankrike. Venstresiden liberaliserte økonomien og åpnet markeder for finans og privatisering. Det er ingenting å frykte.»
I presidentembetet lanserte Hollande en krig i Mali, provoserte fram masseprotester ved å deportere rombarn fra Frankrike, og undertrykte brutalt protester mot hans arbeidslov som tilrettela for masseoppsigelser. Han spilte en vesentlig rolle for å promotere nyfascisme og etableringen av den franske politistaten. Etter terroristangrepene i Paris i 2015 inviterte han RN-leder Marine Le Pen til Elysée-presidentpalasset, og innførte en toårig unntakstilstand som suspenderte demokratiske rettigheter.
Hollande kan bare stille til valg i dag på grunn av rollen til Mélenchon med å danne NFP for å promotere PS. Hollande, som privat håner store deler av det franske folket som ikke har råd til de ublu kostnadene av tannpleie som «de tannløse», ble så breit hatet at han i 2017 ikke våget å stille til valg for en andre periode, men støttet Macron. Mélenchon og det pabloistiske NPAs samling for en så naken forsvarer av kapitalismen som Hollande vil forutsigbart føre til katastrofe for arbeiderne.
Bygg trotskistbevegelsen mot Den nye folkefronten!
Den sentrale oppgaven reist for arbeiderklassen er hvordan å overvinne hindringen reist av stalinismen og de ulike etterkommerne av renegater fra trotskismen, til en kamp mot imperialistkrig, nyfascisme og kapitalismen. NPF-programmet markerer en ny fase av omfavnelsen av kapitalismen av de franske stalinistene og alle middelklassens etterkommere av krefter som brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), lederskapet for verdens trotskistbevegelse, for å alliere seg med stalinisme og sosialdemokratiet.
Det pabloistiske partiet NPA, hvis politiske forfedre avviste trotskismen og splittet fra ICFI i 1953 for å søke allianser med stalinismen og borgerlig nasjonalisme, har ført sin antitrotskistiske politikk til dens logiske konklusjon. NPAs navn proklamerer at partiet er «antikapitalistisk», og kapitalistmedia promoterer det konstant og uredelig som et «trotskistisk» parti. Men det har tilsluttet seg NFP, en allianse ledet av det borgerlige PS for å danne en kapitalistregjering under Macron, «de rikes president».
Mélenchon begynte hans karriere i Pierre Lamberts Organization communiste internationaliste (OCI), som fra 1953 til 1971 hadde vært ICFIs franske seksjon. Men han tilsluttet seg OCI kort tid etter at det i 1971 skilte seg fra ICFI, for å støtte «Unionen av venstre» mellom det nystiftede PS og PCF og dets program for en kapitalistisk «folkelig regjering». Han meldte seg i 1976 inn i PS, og ble til slutt minister i den PS-ledede «Flertallsvenstre»-regjeringen fra 1997 til 2002.
Valgkrisa i 2002 avslørte denne orienteringens fallitt. Millioner av arbeidere protesterte der presidentvalget ble til en andre valgrundeduell mellom høyrekandidaten Jacques Chirac og nyfascisten Jean-Marie Le Pen, på grunn av kollapsen av PS-oppslutningen blant arbeidere som avskydde regjeringens innstrammings- og krigspolitikk. PS, PCF og det pabloistiske LCR, forgjengeren til NPA, responderte alle med å støtte Chirac som en forsvarer av demokratiet mot Le Pen.
ICFI utstedte en oppfordring, med tittelen «Nei til Chirac og Le Pen! For en arbeiderklasseboikott av det franske valget.» Den formante
enhver organisasjon som søker å forsvare arbeiderklassen til aktivt å føre kampanje for en boikott av presidentvalget den 5. mai. Ingen politisk støtte verken til Le Pen eller Chirac! Mobiliser Frankrikes arbeidende befolkning og ungdommer mot dette falske og antidemokratiske «valget». …
Hvorfor en boikott? Fordi det er nødvendig å nekte enhver legitimitet til dette falske valget; fordi det er nødvendig å etablere ei uavhengig politisk linje for arbeiderklassen; fordi en aktiv og aggressiv boikott ville skape de beste forutsetningene for de politiske kampene som vil oppstå i etterkant av valget. …
Boikotten ville tjene til å utdanne massene politisk, og spesielt de unge menneskene som har blitt satt i bevegelse av sjokket av Le Pens suksess i første valgrunde.
Disse nye kreftene må lære viktige politiske lærdommer. De må lære seg å se gjennom løgnene til hele det borgerlige politiske etablissementet – regjeringshøyre og regjeringsvenstre, så vel som media – som hevder at en stemme for Chirac representerer forsvaret av demokrati, redningen av Frankrikes «ære», opprettelse av en «antifascistisk front» og så videre.
Mélenchon avviste en kamp for selvstendig å mobilisere arbeiderklassen mot nyfascisme og krig, selv om han til slutt i 2009 forlot PS. Han gjorde det basert på en åpenlys avvising av sosialisme for i stedet å omfavne populismen til den «postmarxistiske» akademikeren Chantal Mouffe. I hans bok fra 2014 Folkets æra, The Era of the People, skrev han at «folket inntar plassen som den ‹revolusjonære arbeiderklassen› en gang okkuperte i venstresidens politikk». Han oppfordret til å «komme forbi sosialisme» og tok til orde for «folkets revolusjon», som «ikke er den gamle sosialistiske revolusjonen».
Innvilget tilgang til massemedia for hans kritikk av Hollande og Macron, vant han i 2022-presidentvalget nesten 8 millioner stemmer. Han nektet imidlertid å appellere for å mobilisere hans velgere, for det meste i arbeiderklassens områder i de store byene, i kampen mot Macrons illegitime pensjonskutt, Gaza-genocidet eller noe annet. Han erklærte i 2022 sin villighet til å tjene som statsminister under enten Macron eller en nyfascistisk president, og er en bevisst motstander av sosialisme.
Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av ICFI, grunnlagt i 2016, avviser NFPs antimarxistiske politikk og teoretiske grunnlag. PES slåss for å varsle arbeidere om de enorme og voksende farene for krig og fasciststyre som den franske og den internasjonale arbeiderklassen står overfor. Partiet baserer seg imidlertid på historisk begrunnet revolusjonær optimisme for arbeiderklassens revolusjonære rolle.
Imperialistmaktenes krigsoffensiv vil møte dyp og tiltakende motstand i den internasjonale arbeiderklassen, en klasse av milliarder av mennesker som har ekspandert enormt over tiårene med økonomisk globalisering. «De gule vestenes» protester i 2018 og 2019 i Frankrike, organisert på sosialmedier, framhevet potensialet for arbeidere til å slåss uavhengig av de nasjonale byråkratiene. Uavhengige grunnplanorganisasjoner av arbeiderklassen kan og må oppstå for å bygge en internasjonal bevegelse mot imperialistkrig og diktatur.
En slik kamp trenger framfor alt et marxistisk historisk perspektiv og politisk lederskap. PES baserer sin kamp for sosialisme på ICFIs uavbrutte forsvar av trotskismens kontinuitet og Oktoberrevolusjonen, mot pabloisme, pseudo-venstre og NFP. Det er trotskistopposisjonen som må bygges opp mot Den nye folkefronten, faren for ytre høyre-diktatur og imperialistkrig.