Professor Aidan Beatty, som for tiden er ansatt som en foreleser ved Carnegie Mellon University i Pittsburgh, har postet en kunngjøring om den kommende september-publiseringen av hans bok, The Party Is Always Right: The Untold Story of Gerry Healy and British Trotskyism.

World Socialist Web Site vil publisere sin detaljerte anmeldelse når boka er formelt utgitt. Men etter allerede å ha mottatt og lest et eksemplar for anmeldelse, vil jeg på nåværende tidspunkt fastslå at Beatty har skrevet et gjennomgående skittent stykke bestillingsverk, et makkverk.

Beattys degraderte og til og med forvirrede tone er etablert i åpningssetningene:

Dette er ei bok om en autoritær og fornærmende irlender ved navn Gerry Healy, og om den politiske verden han bidro til å skape ... Det er en historie om vold og skandaler, seksuelle overgrep, kulter, konspirasjonsteorier, villedede kjendiser, og muligens også internasjonal spionasje og mord; og ved kjernen av alt dette er én mann, Healy … en dypt stygg person … Healys fysiske stygghet ble ofte påkalt som et tegn på en dypere, mer grunnfestet politisk og moralsk stygghet. [xvi]

Denne boka oppfyller ingen av de grunnleggende kravene til en biografi. Personens liv er plassert utenfor enhver nitidig gransket historisk kontekst. Hvorfor og hvordan Healy, født i Irland og oppvokst under borgerkrigen, foretok overgangen fra den dominerende nasjonalistiske ideologien til marxistisk internasjonalisme er ikke gransket, enn si forklart. De politiske anliggendene innen Storbritannia og internasjonalt som Healy kjempet med i løpet av hans halve århundre i Den fjerde internasjonale er knapt bemerket.

Årsakene til Den fjerde internasjonales eksistens, de politiske anliggendene som lå til grunn for kampen mot stalinisme, konfliktene som ga opphav til splittelsen i Den fjerde internasjonale i 1953 og dannelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – og ICFIs påfølgende brudd med det amerikanske Socialist Workers Party i 1963 er, for det aller meste, ignorert. Bortsett fra noen få usammenhengende bemerkninger, uten seriøst politisk innhold, er det ingen analyse av årsakene til Healys framvekst som en hovedfigur i den trotskistiske verdensbevegelsen. Det er heller ingen gjennomgang av de politiske opprinnelsene og utviklingen av den ødeleggende krisa, sammenfallende med avsløringen av Healys alvorlige misbruk av partikadre, som brøyt ut i Workers Revolutionary Party (WRP) i 1985.

Beatty kunne faktisk ikke diskutere og avklare disse spørsmålene, ganske enkelt fordi han hadde satt seg fore – eller, kanskje mer nøyaktig, fikk i oppdrag – å skrive en biografi om Healy uten å vite noe om historien til trotskistbevegelsen i Storbritannia eller, for den saks skyld, Den fjerde internasjonale.

I det som utgjør en forbløffende innrømmelse av uvitenhet, skriver Beatty i hans Acknowledgements i starten av bindet:

Jeg kan ikke huske når jeg for første gang hørte om Gerry Healy, men helt i begynnelsen av 2020 hadde jeg begynt å samle materiale om ham, uten å vite om det ville føre til et stykke langform-journalistikk eller en idiosynkratisk akademisk artikkel. [ix]

I løpet av litt mer enn to år gikk Beatty fra å ha ingen kunnskap om subjektet for hans biografi til den definitive konklusjonen at Gerry Healy var et monster. Det er imidlertid åpenbart at Beatty begynte med denne forhåndsbestemte konklusjonen, og satte i gang med å samle materialet han trengte for å underbygge hans «tese». Følgelig konstruerte Beatty hans bok ved å kontakte og intervjue så mange forbitrede politiske og personlige fiender av Healy som han kunne finne. Et raskt Google-søk ville ha besørget ham mange potensielle vitner for påtalen.

Beatty skriver: «På tvers av 2022 og 2023 gjennomførte jeg omfattende intervjuer med tidligere medlemmer av SLL [Socialist Labour League] og WRP, medlemmer av beslektede grupper, og aktivister fra det breiere venstre.» [xi] Det Beatty kaller «muntlig historie» består i å transkribere og publisere fordømmelsene, løgnene og halvsannhetene fortalt av mange av hans samtalepartnere, som enten har vært tilknyttet organisasjoner i opposisjon til Workers Revolutionary Party eller er tidligere medlemmer av det WRP som for lenge siden forlot sosialistbevegelsen, og til og med ble antikommunister.

Jeg er imidlertid blant dem som ble kontaktet av Beatty, som skriver i hans «Note on Interviews»:

David North uttrykte initielt en interesse for å bli intervjuet inntil han, etter en flere uker lang forsinkelse, sendte meg ei rekke sinte og fordømmende meldinger. Seinere fordømte han meg og boka i et offentlig innlegg på Twitter. [xi]

Det finnes en dokumentasjon av mine utvekslinger med Beatty, som tydeliggjør årsakene til at jeg avviste hans forespørsel om et intervju.

Den 9. januar 2022 meldte Beatty en forespørsel på kontaktskjemaet til World Socialist Web Site, som lyder:

Hei, jeg er historiker ved University of Pittsburgh og jeg forsker for tiden på britisk trotskismes historie, med et spesielt fokus på Gerry Healy og Workers Revolutionary Party. Jeg er interessert i å gjennomføre muntlige intervjuer for dette, og ville gjerne invitere David North til å gjøre et intervju med meg – har dere noen kontaktinformasjon til ham, eller ville dere være villig til å videreformidle denne e-posten til ham? Takk for deres tid, Aidan

Jeg svarte seinere samme dag, og forespurte om mer informasjon om målene for hans prosjekt:

Kjære professor Beatty,

Ditt brev har blitt videresendt til meg.

Før jeg takker ja til et intervju vil jeg gjerne vite mer om ditt prosjekt.

Hvor lenge har du jobbet med dette prosjektet? Hva har din forskning bestått av? Hvor kjent er du med historien til Workers Revolutionary Party og karrieren til Gerry Healy?

Hvorfor vil du intervjue meg?

Jeg ser fram til ditt svar.

Med vennlig hilsen

David North

Beatty svarte den 10. januar 2022:

Kjære David

Takk for at du tok kontakt med meg.

Jeg ville si jeg har en sterk forståelse av historien til Workers Revolutionary Party så vel som til Socialist Labour League (men jeg er tilfreds med å bli utfordret på det!). Jeg har forsket på dem nå i rundt to år og har lest gjennom mange av deres publikasjoner – både deres aviser, og ulike pamfletter de har produsert. Jeg har også lest dine publiserte verk som direkte eller indirekte diskuterer Healy og WRP (f.eks. pamfletten du skrev om ham i 1991 og din generelle historie om Den fjerde internasjonale).

På dette stadiet i min forskning føler jeg at jeg har truffet to blindgater (og jeg håper at å få intervjue personer som deg selv som kjente Healy og/eller hadde ulike typer interaksjoner med WRP vil hjelpe med dette):

1. Jeg sliter virkelig med bildet av Healy som framkommer fra mange av de publiserte verkene om ham (at han var fornærmende, at han var en forferdelig offentlig taler som holdt uendelige forelesninger om halvtygde forståelser av hegeliansk filosofi) med det motsatte bilde som noen fortsatt har av ham, at han var en høysinnet marxist og en engasjerende og karismatisk leder som var i stand til å overbevise hans tilhengere om at en revolusjon var rett rundt hjørnet i Storbritannia. Det ser virkelig ut til å være ei grense for hvor mye jeg kan lære om Healy fra tekstkilder, så det ville virkelig hjelpe om jeg kunne få snakke med folk som faktisk kjente ham. Jeg håper at dette vil hjelpe meg å konkretisere skildringen av ham som jeg kan tilby i ei framtidig bok.

2. Det er en enorm mengde beskyldninger og mot-beskyldninger som svirrer rundt ham og det gjør det veldig vanskelig å fortelle en liketil historie om alt dette. Jeg har også kommet over mange bevis på at Healy har fabrikkert historier om hans barndom. I lys av dette ville jeg være veldig interessert i å stille deg noen avklarende spørsmål om Healy og WRP, der jeg prøver å skille fakta fra fiksjon.

Mitt generelle mål med å skrive om Healy er å prøve å skrive en generell historie om hans variant av sosialisme, og lærdommene (hovedsakelig negative) som sosialister i dag kan trekke fra aktivitetene til SLL og WRP. En annen motivasjon for meg er at jeg er fra Galway, den delen av Irland som Healy også var fra, og blant sosialister i den delen av Irland kaster han fortsatt en merkelig form for skygge – han hadde tydeligvis en periode hvor han var i stand til å utøve innflytelse blant minst en del av det globale venstre, og likevel gjorde han ting som var fullstendig i strid med enhver form for genuin sosialisme. Som et resultat, jeg har en viss type personlig interesse for hans biografi (selv om det åpenbart ikke er en spesielt seriøs motivasjon, sammen med mine forhåpentligvis mer alvorlige grunner til å forske på WRP).

Hvis alt dette høres tiltalende ut for deg, vennligst gi meg beskjed. Jeg ville gjerne gjøre dette over Zoom eller Skype. Jeg ville også gjerne gjøre dette personlig, om Covid tillater. Min kones familie bor like utenfor Detroit, så jeg er der regelmessig (og jeg forstår at du bor i Detroit, er det ikke så?).

Takk for din tid

Aidan

Da Beattys brev så ut til å indikere at han var engasjert i seriøs forskning, gikk jeg med på å diskutere med ham muligheten for et intervju. Jeg svarte seinere den 10. januar:

Kjære Aidan,

Jeg er villig til å ha i det minste en preliminær diskusjon med deg.

Det er ingen tvil om at Gerry Healy var en uhyre kompleks og komplisert politisk figur.

Jeg hadde en veldig nær politisk relasjon med Healy, som jeg også hadde med Mike Banda og Cliff Slaughter, fra 1974 til 1985. I den seinere delen av den perioden utviklet jeg fundamentale politiske og intensivt dokumenterte politiske meningsforskjeller med alle av dem. Jeg utviklet imidlertid aldri noe personlig fiendskap, enn si hat, mot noen av disse mennene. Selv da jeg ble tvunget til å uttrykke mine meningsforskjeller på de skarpeste vilkår var jeg alltid oppmerksom på den virkelig betydningsfulle rollen de alle hadde spilt i byggingen av trotskistbevegelsen.

Jeg gjør disse poengene fordi nesten alt som har blitt sagt og skrevet om Healy har vært av folk som aldri uttrykte meningsforskjeller med ham i løpet av deres medlemskapsperiode i SLL og WRP, og deretter – etter å ha forlatt trotskistbevegelsen – portretterte ham som et monster.

La meg få vite når du ønsker å foreta en Zoom-samtale.

Med vennlig hilsen,

David

Beatty svarte 11. januar 2022:

Hei David

Tusen takk for at du er villig til dette. Jeg deler definitivt dine synspunkter om at bare å engasjere seg i fiendtlighet mot noen er ei blindgate – å prøve seriøst å analysere politikken deres er langt mer det jeg vil gjøre.

Vil du være ledig for å snakke, når som helst mandag 17.? Jeg er ledig hele den dagen, om det er noe tidspunkt som passer for deg.

Alt godt

Aidan

I ettertid er det åpenbart at Beatty forstilte hans virkelige intensjoner. Uansett, jeg ønsket i alle fall mer informasjon før jeg takket ja til et formelt intervju. Jeg svarte samme dag (11. januar).

Aidan,

Timeplanen min er litt uavklart for neste uke. Ville du ha tid i morgen eller på torsdag? Som jeg sa, dette vil være en foreløpig diskusjon som ville gi meg en bedre forståelse av omfanget av din forskning. Jeg tror også det ville hjelpe deg å avgjøre om mine innspill er av verdi for dine tiltak.

Jeg vet ikke hvem som fortalte deg at Healy var «en forferdelig offentlig taler». Han var utvilsomt den største offentlige taleren som var aktiv i den britiske arbeiderbevegelsen i tiden etter den andre verdenskrig. Han var absolutt Bevans like, og sannsynligvis bedre. Jeg var vitne til Healy tale for massepublikum, som telte i tusentall. Han hadde en forbløffende evne til å inspirere et arbeiderklassepublikum, og formidle til dem en følelse av deres makt som en sosial kraft. Og det var reelt innhold i det han sa.

Selvfølgelig, hans forelesninger om filosofi – spesielt i årene med voksende krise innen WRP (og i alle seksjoner av arbeiderbevegelsen) – avslørte betydelig teoretisk og politisk desorientering. Men det han hadde å si, selv der han tok feil, var ikke tull.

Jeg gjør disse poengene bare for å understreke at ei bok om Healy reiser mange komplekse politiske, teoretiske og historiske anliggender. Han var, velfortjent, en vesentlig politisk figur i den revolusjonære sosialistbevegelsen. Dessverre, «det gode menn gjør er ofte begravd med deres knokler ...»

Jeg vet ikke om du har lest åpningsdelene av min nekrolog om Cliff Slaughter som ble publisert etter hans død nå i mai som var. De tar historien om hans liv fram til 1963, og Healy spiller en betydelig rolle i denne beretningen. Dette er lenka: https://www.wsws.org/en/articles/2021/08/05/slau-a05.html

Dette materialet burde gi deg en fornemmelse av min tilnærming til politisk biografi. Jeg prøver å være objektiv selv når – eller skal jeg si «spesielt når» – jeg skriver om de som ble politiske fiender.

Med vennlig hilsen,

David

Det fulgte flere e-postutvekslinger med det formål å tidfeste en preliminær diskusjon via WhatsApp, som fant sted den 12. januar 2022. Denne diskusjonen dempet ikke mine bekymringer. Tvert imot. Det ble raskt klart at Beatty verken forsto eller var kjent med marxismens fundamenter, enn si med trotskistbevegelsens historiske erfaringer og dens program. Det var ingen indikasjoner på at han hadde studert noen av de vesentlige historiske og teoretiske dokumentene til Den internasjonale komitéen, inkludert dem som gjaldt konflikten mellom Workers League (den amerikanske tilknytningen til ICFI) og WRP, som hadde utviklet seg fra 1982 til 1985. Jeg forsøkte å understreke så høflig som mulig at Beatty hadde mye arbeid å gjøre før han ville være i stand til å skrive en seriøs politisk biografi om Gerry Healy.

Jeg ble spesielt slått av Beattys kommentar om at Healy var en «forferdelig offentlig taler», fordi dette indikerte at han ikke engang hadde sett en film der Healy taler, tilgjengelig på YouTube, som tydelig indikerer hans sterke oratoriske evner. Etter vår diskusjon sendte jeg ham ei lenke til filmen.

Beatty var ingenting om ikke standhaftig. Han skrev igjen den 27. januar 2022:

Hei David-

håper du har det bra. Vil du være tilgjengelig for et formelt intervju en gang i februar? Aidan

Jeg svarte den 31. januar 2022:

Hei Aidan, unnskyld forsinkelsen med å svare. Svaret er ja. Men trolig mot midten av måneden.

Den 1. februar 2022 skrev Beatty:

Takk, David! Fortell meg hvilke datoer som vil fungere for deg. Snakkes snart.

Intervjuet ville ha blitt gjennomført om det ikke hadde vært for den neste e-posten fra Beatty, sendt den 10. februar 2022, med forespørsel om kontaktinformasjon til et kvinnelig medlem av den britiske sseksjonen av ICFI. Jeg var nå ganske sikker på at hans egentlige formål var å skrive ei bok som fokuserte på 1985-skandalen i WRP. Derfor sendte jeg Beatty en tekstmelding den 17. februar 2022 der jeg sa jeg ikke ville være tilgjengelig for et intervju. Beatty svarte:

Takk for at du ga meg beskjed! Selvfølgelig, dersom du har tid i framtiden, jeg vil fortsatt gjerne gjøre et intervju, lykke til!

Den 19. mars 2022 sendte jeg Beatty ei lenke til en WSWS-uttalelse som jeg hadde skrevet om den historiske bakgrunnen for Ukraina-krigen. Han svarte:

Takk for at du sendte meg dette. Håper du har det bra.

Den neste kommunikasjonen fra Beatty ankom 4. mai 2022. Den besto av ei lenke til en uttalelse han hadde postet på Twitter. Der sto det:

Har du noen gang vært medlem av Socialist Labour League, Workers Revolutionary Party eller noen av deres relaterte grupper innen Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale?

Var du aktiv på den britiske venstresiden på 1960-, 1970- eller 1980-tallet og hadde kontakt med SLL eller WRP?

Vil du være interessert i å gjøre opptak av et intervju om dine erfaringer og minner fra disse gruppene?

Alle intervjuer vil bli behandlet med ytterste forsiktighet, ingen intervjuer vil bli gjort offentlig tilgjengelige og kan også tas opp anonymt.

Intervjuene vil bli brukt som del av ei bok om historien til Workers Revolutionary Party.

Kontakt: Aidan Beatty – wrporalhistoryproject@gmail.org

Dette var en appell fra Beatty til alle som kunne ha skitt som han eller hun kunne ønske å dele med ham. Hvilken type informasjon Beatty ba om ble tydeliggjort av hans løfte om «ytterste forsiktighet» i hans håndtering av materialet, og at intervjuene ville bli «tatt opp anonymt».

Som respons på denne usmakelige forespørselen skrev jeg til Beatty via WhatsApp den 5. mai 2022:

Dette vil ikke produsere noe annet enn de ondsinnede subjektive og i all hovedsak antikommunistiske beretninger fra personer som brøyt med trotskisme. Som historie er det intellektuelt verdiløst.

Beatty svarte i løpet av minutter:

Jeg er åpenbart uenig, men jeg antar at vi bare må la det være med det. Takk for din tid.

Jeg svarte:

Det kan være av verdi, for ikke å si politisk avslørende, å spørre deltakerne hva de bidro med til byggingen av Den fjerde internasjonale og den revolusjonære arbeiderbevegelsen etter splittelsen i WRP.

Beatty svarte:

Vel, jeg er definitivt interessert i hvilke positive ting folk fikk med seg fra deres tid i SLL eller WRP, selv midt i alle de negative aspektene ved disse organisasjonene. Min invitasjon til å gjøre et intervju er alltid åpen, men det overlater jeg til deg!

Jeg svarte:

Du ser ut til å ha bestemt deg for å skrive nok en beretning om trotskisme som en politisk kultbevegelse, med fokus på erfaringene til forskjellige kyniske og demoraliserte personer. Hvorfor du ønsker å bruke din tid på denne typen prosjekt er selvfølgelig et spørsmål bare du kan svare på. Men jeg kan ikke se hva det har med seriøs politisk og intellektuell historie å gjøre.

Jeg prøver ikke å være frekk. Men det var åpenbart fra vår preliminære diskusjon at du ikke hadde foretatt en seriøs undersøkelse av Den fjerde internasjonales historie. Du hadde svært liten forståelse for de komplekse politiske og teoretiske anliggendene som ligger til grunn for konfliktene innen Den fjerde Internasjonale og WRP. Disse anliggendene er av stor tidsaktuell betydning – for eksempel, om karakteren og årsakene til krigen mellom Russland og Ukraina. Kanskje du kan ta deg tid til å lytte til min May Day-tale, som er lagt ut på WSWS.

På dette tidspunktet innså Mr. Beatty at jeg hadde gjennomskuet hans opplegg. Han droppet maska av høflighet, og svarte:

Jeg muter denne samtalen, David. Takk for din tid.

Jeg sendte så min endelige respons til Beatty tidlig på kvelden den 5. mai 2022:

Det er nå åpenbart at du henvendte deg til meg med skjulte hensikter.

I hans «Note on Interviews» refererer Beatty til en uttalelse jeg postet på Twitter (nå X), der jeg fordømte både forfatteren og hans bok. Jeg la ut en kommentar den 18. november 2022, som respons på Beattys kunngjøring den 1. november 2022 om at han ville «signere en kontrakt i dag med @PlutoPress for min kommende bok om Gerry Healy og Workers Revolutionary Party.» Han inkluderte i denne kunngjøringen en skanning av hans avtale med Pluto Press. På den datoen var den planlagte tittelen på boka «Split, split and Split Again: Gerry Healy and the Workers Revolutionary Party». Deretter endret han tittelen til The Party Is Always Right, en setning som ikke ble uttalt av Healy, men av en beryktet stalinistisk byråkrat i Costa-Gavras’ strålende film, The Confession, som omhandler de beryktede Utrenskingsprosessene i Tsjekkoslovakia i 1952.

I min respons på Beattys postering skrev jeg:

Mr. Beatty kontaktet meg i fjor. Det ble snart klart at 1) Beatty vet praktisk talt ingenting om trotskistbevegelsens historie; og 2) han planlegger å skrive ei skitten bok uten politisk eller intellektuell verdi. Jeg avbrøyt kontakt med ham.

Innholdet i Beattys bok bekrefter fullstendig min vurdering.

Men man er likevel tvunget til å stille spørsmålet: Hva fikk Mr. Beatty til å skrive denne boka? Svaret er besørget i det avsluttende kapittelet, med tittelen «Epilogue: Twenty-first-century Healyism.» Det er helt og holdent viet en fordømmelse av Socialist Equality Party og meg personlig.

Kapittelet begynner med et vulgært angrep på antropologen John Comaroff fra Harvard University, som var gjenstand for falske påstander om seksuelle overgrep. Til tross for en ondsinnet kampanje mot den berømte akademikeren i studentavisa, ble påstandene avslørt for å være uten troverdig substans, og Comaroff, den gang nesten 80-år-gammel, ble gjeninnsatt. Beatty, som ignorerer sakens fakta og dens utfall, fordømmer World Socialist Web Site for å ha publisert «en smiskende apologi for Comaroff, til tross for de troverdige beskyldningene om seksuelle overgrep mot ham». [136-37] Det var faktisk det ingen «troverdige bevis“, og det WSWS publiserte var ikke «en smiskende apologi», men en serie knusende analyser av opprinnelsene og den uredelige substansen i heksejakta.

Den mest detaljerte av disse analysene, skrevet av WSWS’ kunstredaktør David Walsh og publisert den 15. mars 2022, hadde tittelen «The politically driven campaign against Harvard anthropologist John Comaroff». Etter en nitidig avsløring av de uberettigede påstandene, undersøkte Walsh den teoretiske underbyggingen av antiComaroff-kampanjen, som var basert på de falske påstandene – flittig promotert av kjønnsteoretikere som dominerer universitetsdiskursen – om at seksualovergripere er beskyttet av et «hierarki av privilegier». Walsh forklarte:

«Hierarkiet av privilegier» blir den magiske formelen, en altomsluttende kraft, som står for alt og alle av fenomener. Dersom en beskyldning mot en fastansatt professor blir avvist eller motbevist, det er bare et ytterligere, fordømmende bevis på at et slikt «akademisk kastesystem» eksisterer. Hva angår aktiv motstand mot angrepene, fra Comaroff og andre, det blir tolket som et umiskjennelig tegn for skyldighet. Media og beskylderne adopterer tilnærmingen til dommerne i Salem-rettssaken, slik Emerson W. Baker skisserer det i A Storm of Witchcraft, «Deres strategi besto i å konstruere en mentalitet av å være ‹skyldig, men uvillig til å tilstå›, der de antok at de tiltalte som nektet å tilstå derfor løy.»

Argumentet «hierarkiet av privilegier» er sirkulært, ubesvarlig – og falskt. Dersom en prominent professor ikke klarer å hjelpe uteksaminert student X eller Y til å finne ansettelse, må han bevisst ha blokkert X’s eller Y’s karrierevei. De objektive fakta om arbeidsmarkedet og de krevende akademiske merittene som forlanges, er ganske enkelt utelatt.

Beatty refererer ikke eller på noen måte adresserer analysen gjort av Walsh. Snarere fortsetter han frekt å bakvaske WSWS, der han erklærer:

Nettstedets nakne forsvar av Comaroff er ikke på noen måte enestående: de har også publisert frikjennelser av Harvey Weinstein (en dømt voldtektsmann), Woody Allen (troverdig anklaget for barnemishandling) og Louis CK (som innrømmet ekstrem seksuell trakassering av komikerkolleger) og har en generell forakt for debattene om seksuell trakassering som etterfulgte de forskjellige #MeToo-avsløringene. [137]

Dette er ei pakke løgner. WSWS «frikjente» aldri Harvey Weinstein. I en artikkel postet på WSWS 12. oktober 2017 skrev David Walsh:

Vi fører ingen sak for Hollywood-produsenten, en kjent mobber og trakasserer av sine ansatte om ikke annet, og vi forsvarer ikke hans moral. Om bare en brøkdel av påstandene om seksuell trakassering er sanne, har hans oppførsel vært avskyelig og kanskje kriminell.

Walsh advarte imidlertid leserne om at «Weinstein har konstitusjonelle rettigheter, inkludert retten til en rettferdig prosess og antagelsen om uskyld.» Han fortsatte:

Det er en lang historie om sexskandaler i Amerika (og Hollywood – Charlie Chaplin, og andre), og ingen har ført i en progressiv retning. Sexskandalen er en mekanisme der andre problemer løses, ofte til tilfredsstillelse av sterke økonomiske interesser, og generelt med det resultat at politikken skyves til høyre. Clinton-Lewinsky-affæren, manipulert av høyrefløyen og underdanige medier, ble et sentralt fokus for amerikansk politisk oppmerksomhet i nesten to år, og førte nesten til et kuppforsøk for fjerning av en president som var valgt to ganger.

Disse prinsipielle betraktningene har informert WSWS’ dekning og fordømmelse av den reaksjonære #MeToo-bevegelsen, som har skapt en heksejaktatmosfære som har ødelagt karrierene til artister, forfattere, skuespillere og andre offentlige personer – basert på sleske, ubeviste og falske påstander – av en målestokk ikke sett siden McCarthy-æraen. Hva angår Weinstein-saken har hans domfellelsen i kenguru-rettsprosesser ført under tilsyn av en skruppelløs dommer blitt omgjort av ankedomstolen New York State Court of Appeals.

Hva er så forbindelsen mellom Beattys såkalte Healy-biografi og hans fordømmelser av SEP og WSWS i bokas Epilog? Det er et uærlig forsøk på å knytte Healys krenkende oppførsel på 1970- og 1980-tallet til den marxistiske klassebaserte politikken til Socialist Equality Party. Han skriver:

[blockqoute]SEP har sine røtter i Workers League som en gang hadde blitt ledet av Tim Wohlforth og tett påvirket av Gerry Healy. Ved å utvikle ideene partiet lærte fra WRP, har SEPs privilegering av klasse over alt annet endt opp med ikke bare å bagatellisere rase og kjønn, men i regelrett sexisme og rasisme. [137][/blockqoute]

Innen dette punktet blir de politiske motiveringene som er underliggende for Beattys bok helt åpenbare. Han skriver ikke som en historiker, men som en politisk presseagent for Det demokratiske partiet. Han fordømmer SEP for partiets «ultra-venstre perspektiver på aktuelle hendelser og angrep i ond tro på den nylige avlingen av demokratiske sosialistiske politikere, spesielt Alexandria Ocasio-Cortez, men også Bernie Sanders og Jeremy Corbyn.» [137] Det han kaller «ond tro» er den velkjente marxistiske kritikken av middelklassens politiske agenter for imperialisme.

Da Healy har vært død i 35 år må Beatty finne en annen djevel som kan presenteres som reinkarnasjonen av den onde ånden. Og derfor vender Beatty hans oppmerksomhet mot meg, og kunngjør at «North er forsiktig med hensyn til hans tidlige liv ... Selv innen SEP er ikke mye kjent om hans bakgrunn.» For å rette opp i denne urovekkende situasjonen fikserer Beatty på detaljer fra min barndom og studentår som er totalt irrelevante for ei bok som hevder å være en biografi om Gerry Healy. Etter å ha ignorert i hans tidligere kapitler de tallrike dokumentene der mine politiske meningsforskjeller med Healy er nedtegnet, henvendte han seg i stedet til Ancestry.com for å avdekke registreringer om min familiebakgrunn.

Blant hans oppdagelser er at mitt juridiske navn (David Green) ble ervervet fra mannen min mor giftet seg med etter at min biologiske far døde i 1953. Han avdekker også den fordømmende informasjonen at min bestefar var den polsk-tyske og jødiske komponisten og dirigenten Ignatz Waghalter (1881-1949), og at min mor var en operasangerinne som etter at hun trakk seg fra scenen grunnla et reisebyrå. Han skriver: «Familien var velstående nok til å tilbringe somre i Sveits. Fra en tidlig alder var David North velsignet med kulturell kapital så vel som rå økonomisk kapital.» Noen andre klager?

(De som er interessert i å lære mer om min bestefars karriere kan gå til Wikipedia-oppføringen om Ignatz Waghalter, eller lytte til hans komposisjoner på Spotify eller YouTube.)

Beattys forskning inn i min mystiske bakgrunn inkluderte gjennomsøking av arkivene fra Trinity College, hvor jeg var fra 1967 til 1971. Han har avdekket det sjokkerende faktum at jeg i løpet av disse årene utviklet meg fra å være en stadig mer misfornøyd 18-årig venstreliberaler til en 21-år-gammel trotskist. Han oppdaget et avisintervju, gjennomført i 1968, der jeg sa: «Jeg er personlig veldig, veldig misfornøyd med det amerikanske samfunnet.» Ikke bare det, jeg tjente som redaktør for campusavisa og tilbrakte et semester i 1969 (ikke 1970, som hevdet av Beatty) der jeg arbeidet som praktikant og taleskriver på kontorene til Det demokratiske partiets antikrig-senator Vance Hartke.

Etter flere sider med ytterligere eksponeringer, som det faktum at SEP supplerte partiets inntekter ved å opprettholde et kommersielt trykkeri, avslutter han hans tiltale med en sviende politisk fordømmelse av WSWS:

WSWS fungerte beryktet som et forum for tvetydig kritikk av Nikole Hannah-Jones 1619 Project, og spilte dermed en usannsynlig rolle i å bidra til å underbygge den høyreekstreme Critical Race Theory-panikken i 2021. Til tross for all deres marxistiske posering besørget SEP flere plattformer til konservative historikere, som Gordon Wood, og delte med dem en forakt for organisert antirasisme. Norths antagonisme mot Critical Race Theory er sterk nok til at han var villig til å kaste maska og skrive et brev under hans regjeringsnavn [!] til hans alumnimagasin, Trinity Tripod, for å irettesette høyskolens rasebevisste undervisningsmetoder. [147] [Merk: Trinity Tripod er campusavisa, ikke dens alumnimagasin. Dette er bare ett mindre eksempel på de utallige faktafeilene i Beattys manuskript.]

Beatty avslutter hans bind med en utvidet fordømmelse av SEPs trotskistprogram:

[blockquote]En viss type vulgær marxistisk logikk underbygger SEPs verdenssyn, basert som det er, på en påstand at en sann sosialist bare burde være opptatt av en snevert definert oppfatning av klassekamp; enhver rase- eller kjønnspolitikk er følgelig splittende, en distraksjon og utillatelig. En post-1968 fiendtlighet mot identitetspolitikk, ansett som en abdikasjon fra klassebevissthet, spiller også inn her. SEPs veldig ortodokse variant av trotskisme, arvet fra Healy, har også et spesifikt problem med enhver sosial bevegelse som ikke opererer innenfor en avgrenset idé om et bolsjevik-type proletarisk masseparti med trotskistisk lederskap. [147]

Beattys bok er en politisk hit job [ei drittpakke], ikke en akademisk biografi. Det er mange spørsmål om skrivingen av dette makkverket som vil bli utforsket i en påfølgende anmeldelse. Det er god grunn til å tro at Mr. Beatty ikke er den eneste forfatteren av dette verket, og at han hadde betydelig assistanse til å samle sammen denne massen av stinkende materie. Ettersom boka er utgitt av Pluto Press, som er tilknyttet en politisk tendens som er fiendtlig innstilt til Den internasjonale komitéen, kan man med rimelighet anta at forlaget besørget Beatty betydelig støtte i «forskningen» og skrivingen av dette bindet.

Dessuten kan man spørre seg hvordan han i det hele tatt fant tiden til å produsere dette verket når han samtidig var engasjert i skrivingen og publiseringen av et større verk, som han hadde arbeidet med siden 2015.

Hans Acknowledgements for Private Property and the Fear of Social Chaos besørger en detaljert redegjørelse for prosessen som førte til bokas utgivelse i 2023. Mye av det konkluderende avgjørende arbeidet, spesielt skrivingen og redigeringen, fant sted mens han angivelig forsket på og skrev hans biografi om Healy. Hvordan klarte Beatty å kombinere de to prosjektene?

Der han forklarer prosessen som førte til publiseringen av Private Property and the Fear of Social Chaos, skriver Beatty at «manuskriptet gjennomgikk en lang periode der det var kaotisk og uten orden.» [ix] Han bemerker at «to anonyme fagfelleanmeldere besørget en veldig nyttig serie med konstruktive kommentarer som hjalp meg med å forme et altfor grovt utkast til noe (forhåpentligvis) mer sammenhengende.» [ix]

Ingenting tilnærmet denne strenge prosessen gikk forut for publiseringen av The Party is Always Right. Det er ingen referanse til en fagfellegjennomgang av hans manuskript. Beatty takker hans nærmeste familie for å ha «lyttet til meg der jeg rablet om anekdoter fra den britiske trotskismens historie...» [ix] Og det er hva hans biografi består av: «anekdoter» – for det meste basert på sladder og rykter – fortalt av hatere av Gerry Healy og bitre motstandere av trotskisme.

Én vesentlig detalj er informasjonen, inkludert i Acknowledgements forut for teksten av hans Healy-drittpakke, om at Beattys «forskning i Storbritannia ble finansiert av Program on Jewish Studies og World History Center ved University of Pittsburgh, som var sjenerøse nok til å se de jødiske, israelsk-palestinske og globale forbindelsene i dette prosjektet.» [Kursiv tillagt] Det er på ingen måte åpenbart, uten tilleggsinformasjon fra Mr. Beatty, hva disse «forbindelsene» er. I denne sammenhengen må det bemerkes at Beattys hovedekspertise som historiker er innen jødiske og israelske studier. Hans første bok, Masculinity and Power in Irish Nationalism, var en komparativ studie – sterkt påvirket av småborgerlig akademisk kjønnsteori – av irsk nasjonalisme og sionisme. Betydelig finansiering for det prosjektet kom fra Azrieli Institute, en stor pro-sionistisk stiftelse.

Det er neppe urimelig å konkludere at bestillingen av dette angrepet, og hastigheten som det ble flyttet til publisering med, er en respons på kampanjen ført av World Socialist Web Site mot den genocidale krigen som blir gjennomført av det fascistiske israelske regimet. Kanskje er det dette Beatty hentyder til der han bemerker at hans sponsorer «var sjenerøse nok til å se de jødiske, israelsk-palestinske og globale forbindelsene» i hans antitrotskistprosjekt.

Uansett hva sannheten måtte være, én ting er sikkert: Med skrivingen av denne elendige boka har Mr. Beatty tildelt hans profesjonelle renommé et slag som det aldri vil komme seg fra. Til tross for den tragiske karakteren av hans siste år, Gerry Healy vil bli husket som en betydelig figur i historien til den britiske arbeiderklassen og den internasjonale kampen for sosialisme. Alt som han bidro med til å forsvare det revolusjonære perspektivet mot stalinistenes og sosialdemokratenes svik og forbrytelser gjennom mange tiår vil ikke bli glemt.

Men uheldigvis for Beatty, skjebnen til bøkene og deres forfattere er uløselig forbundet. Det ondsinnede menn skriver lever videre etter dem. Dette er boka Beatty vil bli husket for.

For mer informasjon om Gerry Healy og Den fjerde internasjonales historie:

• The Heritage We Defend

• Gerry Healy and his Place in the History of the Fourth International

• The Historical and International Foundations of the Socialist Equality Party

• Lectures to the Socialist Equality Party 2023 Summer School

• Leon Trotsky and the Marxism of the 21st century