Den katastrofale innvirkningen og dødstallene fra Valencia-flommen tirsdag i forrige uke er en tiltale av den sosiale og politiske ordenen. Valencia er velkjent for å være et av Europas mest flomutsatte områder, og forskere har i årevis advart spanske og europeiske myndigheter om den presserende nødvendigheten for å beskytte befolkningen. Likevel mottok massene av mennesker ingen advarsel på tirsdag før vegger av vann fra flommene brøyt ned over deres hjem og arbeidsplasser.
Spanske myndigheter prøvde først å dekke over omfanget av katastrofen og nektet å publisere et dødstall, som var ukjent før fredag kveld da notater fra et møte holdt av Valencias regionale myndigheter ble lekket til pressen. De avslørte at svimlende 1 900 mennesker var savnet og nesten 200 personer var bekreftet døde. Siden den gang har antallet bekreftede døde steget til 217 på tvers av Spania, derav 213 i regionen Valencia.
Ifølge fotodata fra Den europeiske unions (EU) romprogram Copernicus Emergency Management Service, rammet flommene minst 77 000 bygninger, hjem til 199 000 mennesker. Gjørme har begravd mange av likene og flomvann har ført andre til havs. Gatene er fulle av biler kastet rundt som fyrstikkesker av flomvannet. Tusenvis av mennesker har fortsatt ikke tilgang til rennende vann, elektrisitet, oppvarming eller medisiner, og butikker og supermarkeder over hele regionen er i ruiner.
Mens statsminister Pedro Sanchez fra koalisjonsregjeringen av Sosialistpartiet (PSOE) og Sumar har beordret 10 000 soldater og militærpoliti til regionen, utføres fortsatt redningsaksjoner i stor grad av frivillige. Det spanske helsedepartementet har advart at sykehus er «på randen av kollaps», og på fredag hadde dets nødssituasjons-hotline mottatt 75 000 oppringninger. Middelhavskorridorens ruter, der 40 prosent av spanske varer passerer, er stengt. Motorveien A3 fra Madrid til Valencia er kuttet, togene i Valencia står, og dusinvis av veier og broer er demolert.
Forøvrig, det østlige Spania piskes fortsatt av stormen: regionene Murcia, Almeria, Alicante, Castellon, Tarragona og nå det sørlige Valencia er igjen alle under flomvarsler.
Valencia er åsted for en sosial forbrytelse. Forskere har lenge advart at menneskeskapte klimaendringer vil øke Middelhavsregionens sårbarhet, og spesifikt det østlige Spania, for katastrofale flommer. Etter at Valencia ble oversvømmet i 2019 utstedte Røde Kors en rapport som advarte om svak infrastruktur, bygningskonstruksjon som finner sted i flomutsatte områder og ikke-eksisterende katastrofeplanlegging i Valencia, og oppfordret til tiltak for å beskytte befolkningen mot framtidige flommer. Ingen av disse advarslene ble aktet i offisielle kretser.
PSOE og Compromis, de valencianske allierte til middelklassens pseudo-venstre-partier Podemos og Sumar, opprettet det ikke-finansierte programmet Union Valenciano de Emergencia (UVE) kort tid før de forlot embetet. Deres etterfølger, Valencias premierminister Carlos Mazón fra det høyreorienterte Folkepartiet, Partido Popular (PP), skrotet UVE etter å ha blitt valgt i 2023. Samtidig kuttet Mazón arveskatten for grunneiere og overrakte Volkswagen € 90 millioner i selskapssubsidier.
Mazón nektet å iverksette tiltak da stormen nærmet seg, selv om Spanias statlige meteorologiske byrå, Agencia Estatal de Meteorología (Aemet), ga varsler fem dager i forveien, og korrekt forutså at flomvannet ville nå toppnivåer på tirsdag. Han utstedte grunnløse forsikringer til allmennheten om at regnet ville avta i løpet av dagen. Det var ikke før like etter klokka 20:00 tirsdag kveld at hans regjering utstedte en tekstmelding som rådet innbyggerne til å holde seg innendørs. Men innen da var regionen oversvømmet og hundrevis var allerede døde.
I hans bok The Condition of the Working Class in England ga Karl Marx’ store medtenker Friedrich Engels en velkjent definisjon for sosialt mord. «Når samfunnet plasserer hundrevis av proletarer i en slik posisjon at de uunngåelig møter en for tidlig og en unaturlig død,» skrev han, og «allikevel tillater disse betingelsene å bestå, er dets gjerning mord like sikkert som det enkelte individs gjerning.»
Det bryter ut raseri mot de sosiale morderne som styrer det spanske og europeiske samfunnet. Statsminister Sanchez, Spanias kong Felipe VI og dronning Letizia besøkte i går Paiporta, en av Valencias verst rammede byer, og blokkerte redningsforsyninger der politiet satte opp en sikkerhetsperimeter rundt dem. Rasende innbyggere omringet Sanchez og kongeparet, kastet gjørme på dem og ropte ut: «Kom dere vekk», «Pedro Sanchez hvor er du» og «Mordere!»
Kapitalistiske milliardæraristokrater dømte arbeidere til døden der de forlangte at de skulle stille på jobb midt under flommen. Spanias rikeste mann, Amancio Ortega (nettoformue € 127 milliarder) forhindrer arbeidere ved Inditex fra å ha telefoner på jobben, og de gikk glipp av selv de håpløst seine offisielle meldingene om en nødssituasjon. Arbeidere konfronterte eieren av supermarkedskjeden Mercadona, Juan Ruig (formue på € 9 milliarder), for å ha beordret Mercadona-lastebiler ut under stormflommen, som Ruig besvarte med å rope uanstendigheter.
Med global oppvarming konfronterer arbeidere og ungdommen ei verdenskrise som ikke kan løses innen det pillråtne rammeverket av det kapitalistiske nasjon-stat-systemet. Det er velkjent at global oppvarming vil forårsake stadig mer voldsomme stormer rundt om på planeten. Det blir imidlertid ikke truffet noen koordinerte tiltak for å stoppe det, eller for å investere de nødvendige ressursene for å sette opp infrastruktur og planer for katastrofeberedskap kapable til å motstå slike nødssituasjoner.
I stedet, i det ene landet etter det andre, behandler statstjenestemenn og styringsklassen arbeidere med ondsinnet omsorgssvikt, og etterlater dem til å klare seg selv midt under katastrofale stormer. I USA forårsaket orkanen Helene nylig alvorlige flommer, som resulterte i over 230 dødsfall, mens kontinuerlig nedbør over hele Sentral-Europa førte til flommer og 20 dødsfall bare uker før Valencia-katastrofen. Oversvømmelser i Nigeria, Tsjad og Ghana har drept over 1 500 mennesker.
De industrielle, teknologiske og vitenskapelige ressursene eksisterer for å stoppe global oppvarming og beskytte menneskeheten mot dens innvirkninger, men de kan ikke mobiliseres for dette formålet mens de forblir under grepet til en styringsklasse som er uegnet til å styre.
Hvor, må det spørres, har det blitt av ressursene som kunne vært brukt til å bygge flombestandig infrastruktur og redde liv i Valencia? Siden Wall Street-krasjet i 2008 har Den europeiske sentralbanken utvidet sitt balanseregnskap massivt, og trykt nesten fem billioner euro i offentlige penger som ble overlevert til redningsaksjoner for finans- og selskapsaristokratiet. I samme periode brukte EU-maktene samlet hundrevis av milliarder euro på å øke deres militærbudsjetter.
Under koalisjonsregjeringene PSOE-Podemos og nå PSOE-Sumar nådde Spanias militærbudsjett rekordnivået € 26 milliarder. Samtidig overvåket Podemos- og Sumar-ministre utdelingen av EU-redningsmidler til spanske selskaper mens Madrid fortsatte å handle våpen med Israel midt under det israelske genocidet i Gaza.
Deres fiendtlighet til arbeiderklassen er legemliggjort av arbeidsminister Yolanda Díaz fra Sumar (tidligere Podemos), som beryktet beordret arbeidere tilbake til arbeid på høyden av Covid-19-pandemien, som førte til over 140 000 dødsfall i Spania og etterlot millioner med Long Covid. I forrige uke oppfordret hun kynisk til «ansvarlighet» fra selskapsledelsen under flommen, så «ingen arbeider der de inngår risikoer».
Bitter erfaring viser, imidlertid, at det er meningsløst å komme med moralske appeller til samvittigheten til kapitalistparasitter som Sanchez eller Ruig. De og deres pseudo-venstre-forsvarere som Díaz og Podemos er like ugjennomtrengelige som det høyreorienterte partiet PP for massenes legitime forlangender.
Det finnes ingen enkel løsning på klimakrisa og dens innvirkninger. Det å forhindre nye katastrofer som Valencia-flommene krever å bygge en sosialistbevegelse i arbeiderklassen internasjonalt, for å stoppe imperialistkrig og genocid, ta kontrollen over den sosiale rikdommen skapt av arbeiderne ut av kapitalistenes hender, og bruke den til å imøtekomme menneskehetens presserende sosiale behov.