Starmer Labour-regjeringen har brukt de siste ukene til å gjøre sin medvirkning til Israels genocid mot palestinerne i Gaza stadig dypere, og har fått direkte kritikk fra Francesca Albanese, FN-spesialrapportør for de okkuperte palestinske territoriene. Hun formante under hennes taleturné i Storbritannia i forrige uke at folk måtte handle for å sikre at deres «valgte ledere ikke drar dette landet og dets skattebetalere inn i å finansiere en utslettelseskrig».

Albaneses kommentarer ble umiddelbart foranlediget av den frastøtende opptredenen til Labours utenriksminister David Lammy i parlamentet i slutten av oktober. Gitt anledningen av Conservative-MP Nick Timothy til å bekrefte at «det ikke finner sted et genocid i Midtøsten», grep Lammy den med begge hender.

** image 1; caption: Storbritannias utenriksminister David Lammy, i midten, og USAs utenriksminister, Anthony Blinken, til høyre, blir ønsket velkommen av Ukrainas utenriksminister Andrii Sybiha, til venstre, til et møte i Kiev, Ukraina, onsdag 11. september 2024. [Foto: AP Photo / Leon Neal]

«Jeg er helt enig med den ærede gentleman,» sa Lammy. «Disse begrepene ble i vesentlig grad brukt da millioner av mennesker mistet deres liv i kriser som Rwanda, den andre verdenskrig, Holocaust, og måten de brukes nå undergraver begrepets alvor.»

Denne enkelte setningen river internasjonal menneskerettighetslov i filler. At den ble uttalt av en advokat sier alt om den virkelige betydningen av «loven» og «menneskerettighetene» som observert av imperialistpolitikere. Det fordømmer også Lammy som en mann som er fullstendig klar over forbrytelsene han hvitvasker. Hans logikk ville selvfølgelig bety at Israel står fritt til å fortsette til den 999 999. myrdede palestineren – med tvungen utvisning av utallige millioner i tillegg – inntil Genocid Konvensjonen har noe å si om det.

Albanese kommenterte i et intervju: «David Lammy må forklare offentligheten hvor han leste at det er antall drepte som definerer genocid. David Lammy bør lese Artikkel 2.4 i Genocid Konvensjonen som refererer til en handling av genocid som ikke involverer drap selv av én person. Det er genocid gjennom tvungen forflytting av barn...»

«David Lammy er ikke den eneste genocidfornekteren. Men jeg tror det er spesielt alvorlig når det kommer fra en som har en posisjon av autoritet, som har en enda større autoritet fordi han er en lovens mann.

** imae 2; caption: Francesca Albanese, FN-spesialrapportør for Palestina, [Foto: The Left / Flickr / CC BY-NC-SA 2.0]

«Men, unnskyld meg. Hva som utgjør genocid er fastsatt av Artikkel 2 i Genocid Konvensjonen, ikke personlige oppfatninger. Og det er intensjonen, beslutningen om å ødelegge ei gruppe helt eller delvis gjennom flere, eller til og med bare én, av disse handlingene: drap, påføring av alvorlig kroppslig eller mental skade, og å skape livsbetingelser som ville føre til gruppas ødeleggelse. Og se på Gaza i dag.»

FN-rapportøren har laget to detaljerte rapporter som underbygger saken mot Israel: «Anatomy of a Genocide» i mars og «Genocide as Colonial Erasure» i oktober. Sistnevnte bemerker i sin konklusjon: «Siden landet ble opprettet har Israel behandlet det okkuperte folket som en hatet heftelse og trussel for å utryddes, og utsetter millioner av palestinere, i generasjoner, for hverdagslige fornærmelser, massedrap, massefengsling, tvungen forflytting, rasebasert segregering og apartheid.» Dette, hevder Albanese, er «en flekk på det internasjonale systemet og menneskeheten, som må avsluttes, etterforskes og straffeforfølges.»

Lammys kontor svarte tamt på en forespørsel om kommentar fra Middle East Eye at han ikke «spesifiserte at genocid krevde at ‹millioner av mennesker blir drept›.» Han hadde «bare observert at begrepet ‹stort sett› har vært gjeldende for slike tilfeller».

Albanese var ikke imponert, og sa til Tribune: «Historien vil dømme disse menneskene som ikke har gjort noe i deres makt for å forhindre uhyrligheter. I mellomtiden, ved å gjøre dette, bryter Storbritannia sine folkerettslige forpliktelser til ikke å hjelpe og bistå en stat som begår internasjonale forseelser. Dette er hvor vi er. Det er ansvar som må gjøres gjeldende; det kan være medvirkning.»

Denne medvirkningen inkluderer hundrevis av britiske våpenkontrakter som forsyner Israel med instrumentene for deres forbrytelser, deriblant deler til F-35-kampflyene som har bidratt til å gjøre Gaza om til ei ødemark. Den inkluderer hundrevis av overvåkingsflyvninger over territoriet fløyet fra den britiske flybasen på Kypros, transport av amerikanske spesialstyrker fra denne flybasen til Israel, og utplasseringen av britiske spioner til landet – alt rapportert av Declassified UK. Og den inkluderer militærflyene og skipene som er utplassert mot Houthiene og Iran, og gir Israels fascistregjering sikkerheten til å fortsette sin genocidale offensiv.

I konteksten av disse anklagene fra en FN-tjenesteperson, forskanset statsminister sir Keir Starmer seg i parlamentet forrige onsdag. Spurt av den uavhengige MP Ayoub Khan om å dele hans definisjon av genocid, repliserte statsministeren: «Det ville være lurt å starte et spørsmål som dette med henvisning til det som fant sted i oktober i fjor. Jeg er vel inneforstått med definisjonen av genocid, og det er derfor jeg aldri har beskrevet dette som, og referert til det som genocid.»

** image 3; caption: Sir Keir Starmer responderer på spørsmål i Parlamentet, deriblant det stilt av Khan, 13. november 2024 [Foto: UK Parliament / Flickr / CC BY-NC-ND 2.0]

Dette er responsen fra en politisk kriminell, helt ned til den mafia-lignende trusselen i den første setningen: Du gjør den rituelle fordømmelsen av Hamas, om du vet ditt eget beste!

Hva angår nektingen å erkjenne genocidet, Starmer tar ikke bare feil, men han lyver så det renner. Han vet at Israel begår denne avskyelige forbrytelsen mot selve lovens bokstav, og han trenger ikke FN-spesialrapportøren for å fortelle ham det, fordi han studerte og arbeidet med den loven i hans karriere som en advokatfullmektig – hans tidligere mye omtalte fortid som «menneskerettighetsadvokat». Skjønt, som Albanese kommenterte i hennes Tribune-intervju: «Jeg mener man ikke kan kalle seg en menneskerettighetsadvokat om man ikke står for menneskerettighetene.»

Starmer og Lammy har begge som målsetting å tilrettelegge for den pågående utslettelsen av palestinerne i Gaza – ved å bidra til Israels fornektelseskampanje – og dekke over deres regjerings juridiske eksponering for medvirkning til brudd på Genocid Konvensjonen. Skulle den saken noen gang reises mot dem vil Labour-kabinettet hevde, i tradisjonen av mange av historiens verste kriminelle, at de rett og slett ikke skjønte hva som foregikk.

Beklageligvis for Starmer, han har brukt begrepet genocid mange ganger tidligere, når det passet britisk imperialismes agenda.

Han stemte i 2016 for å referere Den islamske statens massakrer av yazidier og kristne til FN – som involverte rundt 5 000 menneskers død – som et tilfelle av genocid. Han fordømte i 2021 passivitet over Kinas behandling av uigurene som å vende et «blindt øye til genocid». Han refererte i 2022 til genocidet i Srebrenica, og minnet om «de 8 000 muslimske menn og gutter som mistet livet». Han hadde tidligere hevdet at serberne hadde begått genocid mot kroatene, som mistet rundt 15 000 borgere.

Lammy, for hans del, advarte i 2017 for at rohingyaene «sto overfor genocid ... etnisk rensing, grove menneskerettighetsbrudd, og en britisk regjering som var for redd til å stå opp og si ifra.»

Ingenting av dette er for å si at noen av dem brydde seg noe mer om disse ofrene enn de gjør om palestinerne, men for å gjøre poenget at for styringsklassen er genocid ikke en universell forbrytelse: det er enten en anklage til å kastes mot fiender eller et politisk verktøy til bruk av allierte. Et slikt rangert hykleri har alltid eksistert, men det har blitt brakt til ekstremer av genocidet i Gaza, der britisk imperialisme nå åpent motsetter seg FN-eksperter og benekter folkeretten.

Som med NATO-krigen mot Russland i Ukraina, Storbritannias Labour-regjering er drevet til de mest ekstreme posisjonene av sin desperate avhengighet av et militært og diplomatisk partnerskap med Amerika – etter Brexit, og nå stilt overfor utsiktene til Trumps tollkrig uten noen støtte fra EU. Men dette er del av en breiere trend. Den nye imperialistkrigen for omfordeling av verden river i stykker hele regioner av verden, og det kapitalistiske påskuddet om den «regelbaserte internasjonale orden» og «folkeretten» sammen med dem.