USA og Storbritannia autoriserte denne uka bruken av langtrekkende NATO-våpen dypt inne i Russland, og krysset ei «rød linje» som russiske tjenestemenn sa ville føre til militær gjengjeldelse, inkludert den potensielle bruken av atomvåpen.
President Joe Biden autoriserte søndag det ukrainske regimet i Kiev til å bruke ATACMS-missiler for å bombe Russland. Så sa den britiske statsministeren Keir Starmer, som siden september offentlig har bedrevet lobbyvirksomhet overfor Washington for denne politikken, at London ville la Kiev bombe Russland med deres Storm Shadow-missiler. Kiev avfyrte tirsdag ATACMS-missiler og onsdag Storm Shadows.
Arbeidere og ungdommer må alarmeres i Europa og internasjonalt. Å bombe et annet land er en krigshandling. Hvorvidt det er erklært krig eller ikke, det eksisterer faktisk en krigstilstand mellom verdens store atomvåpenmakter.
Den russiske regjeringen har respondert på disse provoserende angrepene med stadig mer klare advarsler om en militær repons. Langt fra å trekke seg tilbake fra randen, Washington og deres NATO-allierte i Europa fortsetter å eskalere angrepene på Russland.
Starmer har gjort det klart at faren for atomkrig ikke ville avskrekke ham fra å bombe Russland. Han ble spurt om skiftet Kreml i september kunngjorde i deres nukleære doktrine, som tillater russiske nukleære angrep på nukleært bevæpnede stater, som Storbritannia, som bevæpner andre land for å bombe Russland. Der han kalte russiske advarsler om at landet ville respondere på angrep på sitt territorium «uansvarlig retorikk», erklærte Starmer at russiske trusler om å respondere med atomvåpen «ikke kommer til å avskrekke vår støtte til Ukraina».
Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock godkjente bombingen av Russland og avfeide advarsler om atomkrig, og sa: «Vi vil ikke bli intimidert, uansett hvilke nye ting som gang på gang utbasuneres.» Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot sa at å bombe Russland allerede er «et alternativ vi ville vurdere», og hevdet det «ikke er noenting nytt» i at USA og Storbritannia bomber Russland.
Russland har begynt å gå til tiltak for gjengjeldelse. Torsdag avfyrte landet et ballistisk mellomdistanse missil mot Dnipro, identifisert av ukrainske og NATO-kilder som en «Orestnik»-variant av missilet RS-26 Rubezh. Normalt ville et slikt missil bære fire uavhengig manøvrerbare nukleære stridshoder, som hvert er 20 ganger kraftigere enn den amerikanske atombomba som ødela Hiroshima. Med en rekkevidde på 5 800 km kan det ødelegge enhver by eller militærbase i Europa. Dette missilet var imidlertid ubevæpnet og skadet sitt mål, en ukrainsk missilfabrikk, ganske enkelt ved å krasje inn i den med en hastighet på 12 000 km i timen.
I en landsdekkende fjernsynskringkastet tale indikerte Russlands president Vladimir Putin at dette angrepet var en advarsel til NATO. «Som respons på bruken av amerikanske og britiske langtrekkende våpen gjennomførte de russiske væpnede styrkene den 21. november i år et kombinert angrep. … Under kampbetingelser ble det utført en test av et av de siste russiske systemene for mellomdistansemissiler.»
«Vi har retten til å bruke våre våpen mot militære anlegg i de landene som tillater at deres våpen kan brukes mot våre anlegg,» fortsatte Putin. «Vi er klare for enhver utvikling. Dersom noen fortsatt tviler på dette, det burde de ikke. Det vil alltid bli en respons.»
Det er umulig å anse Russlands uttalelser som en bløff. Uansett form, Russland vil gjengjelde på NATO-maktenes stadig mer aggressive handlinger.
Det russiske utenriksdepartementets talskvinne Maria Zakharova fordømte i går, torsdag, den amerikanske missilbasen i Polen ved Redzikowo, der hun kalte den «blatant provoserende». Hun sa basen hadde blitt identifisert som et «prioritert mål for potensiell ødeleggelse».
Der han forklarer eskaleringens farlige logikk, skrev David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, i en kommentar publisert torsdag på X:
Dersom Putin direkte skulle advare Starmer at ytterligere bruk av Storm Shadow-missilene mot Russland ville resultere, uten tvil, i direkte gjengjeldelse mot Storbritannia, Storbritannia ville ikke kalle av ytterligere angrep.
På nåværende tidspunkt må USA og NATO tro at Russland etter all sannsynlighet vil respondere med en betydelig handling av militær gjengjeldelse. Men å unngå slik gjengjeldelse er ikke lenger av avgjørende betydning. USA og de vesentlige vestlige maktene er forpliktet til Russlands nederlag og vil ikke trekke seg tilbake. Og det ser nå ut til at Putin har konkludert at han ikke kan unngå direkte konflikt med hans «Vestlige Partnere».
Situasjonen er usedvanlig farlig – og faren forsterkes av det faktum at allmennheten ikke ser ut til å ha noen anelse om at vi står på randen av en katastrofal krig.
Det er nødvendig å slå alarm, å forklare klart og tydelig for arbeiderklassen hva som finner sted og utvikle en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen mot imperialistkrig og kapitalistsystemet.
I 2022, da Biden diskuterte om han skulle sende stridsvogner til Ukraina, advarte han om faren for et «Armageddon». Han sa han kjente Putin «ganske godt» og at Putin «ikke tuller når han snakker om bruken av taktiske atomvåpen». Nå, til tross for Putins eskalerende trusler, har Biden sanksjonert at Russland bombes.
De europeiske maktene, etter nesten tre år å ha kjempet mot Russland sammen med Biden, er bekymret over Trumps trussel om å trappe ned USAs militære støtte til Kiev og innføre tollsatser for å blokkere europeiske eksporter til Amerika. Estlands utenriksminister Margus Tsahkna oppfordrer til europeiske «støvler på bakken» i Ukraina, slik Frankrikes president Emmanuel Macron gjorde sist vinter. De presser på for å eskalere krigen for uavhengig å hevde deres egne imperialistiske interesser.
Den framvoksende tredje verdenskrigen, som krigen mot Russland er en komponent i og del av, er en plyndringskrig. «Krigen i Ukraina er også en kamp om råvarer», fastslår Byrået for handel og investeringer i Tyskland, Germany Trade and Invest – Gesellschaft für Außenwirtschaft und Standortmarketing mbH (GTAI), og peker på Ukrainas «store forekomster av jern, titan og litium, hvorav noen nå er kontrollert av Russland».
Enda større rikdommer, av kritiske mineraler, men også olje og gass, ville tilfalle dem dersom de kunne underlegge seg Russland. Deres beslutning om å slutte å kjøpe billig russisk energi har ruinert Europa. Siden da, melder Reuters, har industrielle strømpriser hoppet opp med 280 prosent i Tyskland, over 200 prosent i Frankrike, Italia og Nederland, og 103 prosent i Spania. Fabrikker og arbeidsplasser i Europa blør, der disse energiprisstigningene har undergravd europeiske varers globale konkurransedyktighet.
Og så, tidligere i år, oppfordret Polens president Andrzej Duda til å knuse Russland og splitte landet opp i 200 maktesløse etniske småstater. Der han hevdet det «ikke lenger er plass» for Russland i dagens verden, erklærte han provoserende:
Russland kalles ofte nasjonenes fengsel, og det med god grunn. Landet er hjemstavn for over 200 etniske grupper ... Russland er i dag fortsatt det største koloniriket i verden, som i motsetning til de europeiske maktene aldri har gjennomgått prosessen med avkolonisering, og har aldri vært i stand til å hanskes med demonene fra sin fortid. Det er ikke lenger plass for kolonialisme i den moderne verden.
En annen faktor som er en pådriver for det europeiske borgerskapets krigseskalering er intensiveringen av klassekampen. Europeiske stater vakler under en massiv gjeldsbyrde etter flere tiår med bankredninger, og planlegger hver av dem kutt på titalls milliarder euro i viktige sosiale programmer for å avlede dem til militære utlegg, selv der arbeiderklassens sinne vokser over tap av jobber. Etter massive streikekamper de to siste årene er europeiske regjeringer dypt upopulære og foraktet blant arbeidere.
Russiske militære angrep kan tillate en formell krigserklæring som ville tjene som et påskudd for å militarisere samfunnet, forby streiker, gjenopprette verneplikten og intensivere politiske orienteringer for innstramminger og krig som blir avvist av breie masser av den arbeidende befolkningen.
Arbeidere og ungdommer i alle land må varsles om den overhengende faren for en katastrofal militær eskalering. Den dypt forankrede motstanden mot imperialistkrig blant arbeidere i Ukraina, Russland, Europa, Amerika og internasjonalt må aktiveres og mobiliseres i en kamp mot deres «egne» kapitalistregjeringer.