Tre måneder før Tysklands tidlige føderale valg øker presset i det regjerende sosialdemokratiske partiet (SPD) for å velge forsvarsminister Boris Pistorius som partiets ledende kandidat i stedet for kansler Olaf Scholz.

SPDs elendige tall på meningsmålingene er angivelig årsaken til dette. I en nylig undersøkelse favoriserte bare 13 prosent Scholz som kansler. Dette plasserer ham et godt stykke bak kristelig-demokratenes (CDU) partileder Friedrich Merz (34 prosent) og De grønnes partileder Robert Habeck (21 prosent). Rundt 32 prosent av respondentene ønsket ikke noen av de tre som kansler.

SPD som helhet ligger på 15 prosent oppslutning, mer enn 10 prosent mindre enn i valgseieren i 2021. Det betyr at nesten halvparten av SPDs 206 Bundestag-medlemmer står i fare for å miste deres seter.

Pistorius, som for snart to år siden overtok ledelsen av forsvarsdepartementet, har siden den gang hatt høye popularitetsvurderinger. Dette er ikke så mye til hans egen ære, men som resultat av en systematisk mediekampanje. Før han tiltrådte hadde departementets toppledelse blitt byttet ut tre ganger på bare fire år, og Bundeswehr (de væpnede styrkene) var systematisk blitt framstilt som underfinansiert, falleferdig og uegnet til krig. Pistorius ble så presentert som en folkeorientert, praktisk minister som ville holde seg utenfor koalisjonsregjeringens interne krangler mellom sosialdemokratene (SPD), De grønne og liberaldemokratene (FDP).

Etter koalisjonens kollaps begynte det å samles rapporter om at det var uro på grunnplanet i SPD og at medlemmene nekter å føre en valgkamp for Scholz. I mellomtiden har ledende medlemmer av partiet kommet ut fra deres skjul. For eksempel uttrykte medlemmer av Forbundsdagen, Dirk Wiese og Wiebke Esdar, sterk tvil om Scholz. «Det sentrale spørsmålet er hva den beste politiske linja er for dette føderale valget. Vi hører mye støtte til Boris Pistorius,» sa de.

Begge kommer fra partiets delstatsavdeling i Nordrhein-Westfalen, som har et stort antall medlemmer, og leder kraftige strømninger i SPDs parlamentariske gruppe. Esdar er talskvinne for «Den parlamentariske venstresiden», Wiese er talsmann for den konservative «Seeheim-kretsen».

Georg Maier, SPDs partileder i Thüringen, har også tatt avstand fra Scholz. «Offentligheten klandrer ham for sammenbruddet i koalisjonsforhandlingene, selv om det ikke var hans feil,» sa han til Redaktionsnetzwerk Deutschland. «I lys av dette oppstår naturligvis spørsmålet om partiet ville vært bedre stilt med en annen kanslerkandidat.» Forøvrig, partiets beste må alltid komme først.

Tidligere SPD-leder og visekansler Sigmar Gabriel, nå styreleder i det elitistiske nettverket Atlantik-Brücke, har også uttalt seg. «På grasrotplanet i SPD vokser for hver dag motstanden mot en «videre sånn» med kansler Scholz, skrev han på X. «Og SPD-ledelsen kan bare tilby tilpasninger og andaktstaler.»

Den voksende støtten til Pistorius understreker hva SPDs virkelige politikk er. I likhet med De grønne på deres nylige partikonferanse, svarer sosialdemokratene på den forestående gjenkomsten av Donald Trump i Det hvite hus med en offensiv for militarisme og krig.

Det er ingen vesentlige politiske forskjeller mellom Scholz og Pistorius. Begge arbeider tett sammen og støtter fullt ut opptrappingen av krigen mot Russland og det israelske genocidet i Gaza. Som kansler har Scholz hovedansvaret for den gigantiske økningen av militærutgiftene og militærstøtten til Ukraina, som så langt har kostet € 28 milliarder. Bare USA har brukt mer på krig.

Men der Scholz prøver å dekke over hans upopulære pro-krig politikk med noen få floskler om fred og advarsler om en uberegnelig eskalering, formulerer Pistorius åpent SPDs militaristiske program. Han etterlyser en våpenoppbygging langt utover NATOs mål på to prosent av BNP og går offentlig inn for gjeninnføringen av obligatorisk militær verneplikt. Allerede for et år siden oppfordret han til «en mentalitetsendring» i de væpnede styrkene og i samfunnet som helhet. «Vi må venne oss til tanken at det igjen kan bli en fare for krig i Europa, og det betyr at vi må bli krigsberedt, vi må være godt befestet og forberede Bundeswehr og samfunnet på det.»

Pistorius omfavner også tyske stormaktsinteresser i klare ord. Han anser regionen Indo-Stillehavet som en tysk interessesfære – som «en region i verden som blir en økende utfordring for våre amerikanske venner så vel som for oss, i møte med et stadig mer selvsikkert Kina som noen ganger reiser spørsmål ved den regelbaserte orden», som han skrev i en gjesteartikkel for Die Welt. Tyskland må også «bli mer tilstede der».

At stadig flere SPD-medlemmer ønsker å gå inn i valgkampen med denne frittalende militaristen i front, er et mål på dette partiets nedgang og hvor korrumpert det er. Til og med den SPD-tilknyttede ukeavisa Die Zeit bemerker:

Det er vanskelig å forestille seg en sosialdemokratisk messias som skrangler med på en tanks og proklamerer at han ønsker å få Bundeswehr i kampform. At det selverklærte fredspartiet SPD setter alt sitt håp til en mann som krever en drastisk økning av forsvarsbudsjettet og feirer utplasseringen av amerikanske mellomdistanseraketter i Tyskland som et skritt mot større sikkerhet, var inntil nylig utenkelig.

Krigsfeberen er ikke begrenset til SPD. Den har tatt tak i alle etablissementspartiene og alle de offisielle media. De formidler ikke bare krig, de lengter etter den. De selvtilfredse funksjonærene som befolker SPDs Willy Brandt Haus og de andre av partiets hovedkvarterer, skribentene i redaksjonene og deres velbeslåtte velgere og lesere reagerer på de økende sosiale og internasjonale spenningene ved å legge fra seg fredssymboler og diplomati og starte et krigsrop. Deres svar på «Make America Great Again» er «Deutschland über alles».

Da De grønnes utenriksminister Annalena Baerbock ble spurt om president Bidens klarsignal for langtrekkende missilangrep på Russland og hva hun syntes om Russlands intensiverte atomvåpendoktrine, svarte hun: «Vi vil ikke la oss intimidere, uansett hva nytt som igjen og igjen utbasuneres.»

Dette er ikke hensynsløshet, men galskap. For å kunne «forsvare Tysklands strategiske interesser», som det står i en resolusjon fra De grønnes partikongress, er Baerbock villig til å provosere fram en atomkrig.

SPD og De grønne er hatet, uansett hvilke kandidater de stiller i front. Men med deres åpne entusiasme for krig og opprusting signaliserer de at de er beredt til å gi ubetinget støtte til enhver kansler, uansett hvor høyreorientert, og at det ikke er noen grenser for hva de ville gjøre.

Å forhindre en ødeleggende krig og angrepene på arbeidende mennesker denne ville kreve, fordrer byggingen av en uavhengig bevegelse rettet mot alle de etablerte partiene. Denne bevegelsen må bli basert på arbeiderklassen, den må bli internasjonal og slåss for et sosialistisk program. Den må ekspropriere rikdommen til oligarkene som dominerer det økonomiske og politiske liv, og transformere samfunnet slik at det imøtekommer menneskelige behov og ikke privat profitt.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, stiller i det føderale valget for å vinne støtte for dette perspektivet.