President Sergio Mattarella innsverget på lørdag Italias nye statsminister Mario Draghi og hans kabinett. På rekordtiden halv-annen-uke har den tidligere sjefen for Den europeiske sentralbanken (ECB) satt sammen ei regjering som inkluderer alle partier av nasjonal betydning, i tillegg til åtte såkalte eksperter eller teknokrater, med til sammen 15 statsråder.
Beppe Grillos Femstjernerbevegelse (M5S), Matteo Salvinis ytrehøyreparti Lega, tidligere statsminister Silvio Berlusconis Forza Italia (Heia Italia), sosialdemokratene i Det demokratiske partiet (PD) og deres utskudd Liberi e Uguali og Italia Viva, som de siste årene har vært bittert uenige, er nå forente rundt kabinettbordet.
Det eneste unntaket er Giorgia Melonis Fratelli d'Italia (Det italienske brorskap). Partiet, som står i tradisjonen etter Benito Mussolinis fascistbevegelse, blir nå det ledende italienske opposisjonspartiet. Partiet fikk bare 4,4 prosent av stemmene ved det siste parlamentsvalget i 2018, men lå allerede på 17 prosent i meningsmålingene før den nylige regjeringskrisen.
Det som samler de kranglende partiene er deres fiendtlighet overfor arbeiderklassen. Italia er i en dyp økonomisk krise og står på randen av en sosial eksplosjon. Landets økonomiske produksjon har falt med 9 prosent det siste året, statsgjelden har satt en ny rekord på 160 prosent av BNP, arbeidsledighet og fattigdom vokser, og koronaviruspandemien har krevd over 93 000 menneskeliv.
Under disse betingelsene forener alle partiene seg bak en regjeringssjef som legemliggjør finanskapitalens interesser som ingen annen. Som sjef for Den europeiske sentralbanken (fra 2011 til 2019) var Draghi ansvarlig for politikk som oversvømte finansmarkedene med billioner av euro, samtidig som den gjennom innstramminger desimerte levestandarden til arbeiderklassen i Hellas, Spania, Italia og andre land.
Draghis hovedoppgave som regjeringssjef er nå å «modernisere» den italienske økonomien og administrasjonen – dvs. å få slipt ned alle sosiale rettigheter, oppnåelser og sikkerheter hans forgjengere enda ikke har ødelagt. De forødende konsekvensene av koronaviruspandemien og EUs lovede Coronavirus-bistand til Italia på € 209 milliarder, tjener som brekkstang og pressmiddel.
Den forrige regjeringen til Giuseppe Conte brøt sammen over krangelen om disse midlene. Draghi har nå 60 dager på seg til å presentere et investeringsprogram for EU, slik at de kan utbetales. Han har i all vesentlig grad besørget seg fri hånd til å få gjort det. Han forhandlet individuelt med partiene, bak lukkede dører, uten å informere allmennheten om resultatet, og utnevnte selv statsrådene, også de fra partiene. Ifølge medieoppslag forble partienes hovedkvarterer holdt uvitende om Draghis ministerliste helt til siste slutt. Han fylte nøkkelporteføljer med ikke-parti-politiske fortrolige fra næringslivet.
For eksempel vil Daniele Franco, generaldirektøren for Den italienske sentralbanken, være den nye finansministeren. Som sjefbokholder i finansdepartementet besørget Franco budsjettdisiplin fra 2013 til 2018. I spissen for et nytt «superdepartement for økologisk forandring», som Draghi opprettet på forespørsel fra M5S, står fysikeren Roberto Cingolani, som tidligere var sjef for avdeling for teknologisk innovasjon i den italienske romfartsgruppa Leonardo. Og innovasjonsdepartementet gikk til den tidligere Vodafone-sjefen Vittorio Colao.
Draghi fylte justisdepartementet med den tidligere presidenten for forfatningsdomstolen, Marta Cartabia, som er ment å skulle få opp hastigheten på det italienske rettssystemet. Ikke-partitilhørende Luciana Lamorgese, en tidligere toppembetsmann og prefekt for flere italienske provinser, fortsetter som innenriksminister, som han også var i den siste regjeringen.
Flere andre tidligere ministre forblir også i embetet. Roberto Speranza (Liberi e Uguali), for eksempel, som under hans ansvar så 2,7 millioner italienere smittet av koronaviruset, fortsetter å lede helsedepartementet. Lorenzo Guerini (PD) fortsetter som forsvarsminister, og Luigi Di Maio (M5S) som utenriksminister.
Di Maios opprettholdelse av sin embetsposisjon blir ansett som en innrømmelse til M5S, som utgjør nesten en tredjedel av parlamentsmedlemmene. Partiet vant 2018-parlamentsvalget med en kampanje mot de politiske elitene legemliggjort av Draghi. I mellomtiden ligger partiet imidlertid bare på 15 prosent i meningsmålingene. Etter interne tvister sa partiet seg først sist torsdag enig om å delta i regjeringen, etter en medlemskapsavstemming.
Forza Italia, som satt i opposisjon i 10 år, fyller tre av ministerpostene i det nye kabinettet. En viktig rolle tilfaller Renato Brunetta, som er ansvarlig for offentlig forvaltning og som nå skal grundig omstrukturere den ved å kutte antallet arbeidsplasser. Han hadde allerede denne embetsposisjonen under Silvio Berlusconi.
Draghis ankomst til regjeringen har blitt ønsket velkommen av europeiske regjeringer. Tysklands kansler Angela Merkel skrev: «Italia og Tyskland jobber sammen for et sterkt, samlet Europa og for multilateralisme som tilbyr vår ungdom ei bedre framtid.» Frankrikes leder Emmanuel Macron sa på Twitter at Frankrike og Italia nå samarbeidet om å bygge et sterkere og mer forent Europa.
I Italia var det hovedsakelig de angivelig venstreorienterte partiene som heiet. PD-leder Nicola Zingaretti skrev på Facebook at hans parti støttet regjeringen «med lojalitet og overbevisning».
At PD danner en fellesregjering med det høyreekstreme og hysterisk fremmedfiendtlige partiet Lega og med gangsteren Silvio Berlusconis Forza Italia, markerer en ny fase av dette partiets nedgang, et parti som for 30 år siden oppsto fra det stalinistiske Italienske Kommunistpartiet. Det viser at det ikke er den politiske linja til høyre som partiet ikke vil krysse.
Draghi-regjeringens politiske antiarbeiderklasse-orienteringer vil uunngåelig føre til en ytterligere tilspissing av sosiale motsetninger. Gitt de høyreorienterte politiske linjene til PD og partiets pseudo-venstre satellitter, er det fare for at høyreorienterte demagoger og fascister vil tjene på den voksende fortvilelsen. Lega og Fratelli d’Italia ligger allerede på 40 prosent i meningsmålingene.
Denne faren kan bare motvirkes ved å bygge et nytt parti som mobiliserer arbeiderklassen for et sosialistisk program, og forener den internasjonalt – en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).