Statsminister Boris Johnsons tidligere sjefrådgiver Dominic Cummings har lettet på sløret for en enorm kriminell eksersis, som har ført til mer enn 150 000 menneskers død av Covid-19 i Storbritannia.

Der han avla vitnesbyrd for ei felleshøring for parlamentets komitéer for henholdsvis helse- og vitenskapspolitikk, om «lærdommene som kan trekkes av håndteringen av pandemien, og som kan anvendes nå og i framtiden,» sa Cummings: «Titusener av mennesker døde, som ikke trengte å dø.»

Med henvisning til en offentlig granskning autorisert av Johnson som ikke skal finne sted før til neste år, la han til: «Det er absolutt ingen unnskyldning for å utsette den, fordi mange av årsakene til hvorfor dette har skjedd, fortsatt er på plass i dag.»

I løpet av syv timer med avhør viste Cummings hvordan regjeringens avvisning av å iverksette tiltak for å forhindre spredning av viruset i januar, februar og det meste av mars 2020 la grunnlaget for massedød.

Cummings presenterte betydelige bevis for at Johnson og hans vitenskapelige rådgivere favoriserte ei politisk retningslinje for «flokkimmunitet», med å la viruset spre seg ukontrollert gjennom en ikke-vaksinert befolkning. Flokkimmunitet «var hele logikken i alle diskusjonene i januar og februar og tidlige mars,» sa han.

I flere måneder ble ingenting gjort for å bekjempe pandemien, med Johnson som ofte sammenlignet den med ei «skremselshistorie». Så blasert var Johnson overfor Covid-19 at han foreslo: «Jeg skal få [Chief Medical Officer] Chris Whitty til å injiser meg med koronavirus live på TV, så alle innser at det ikke er noe å være redd for.»

Cummings rapporterte at selv etter at Verdens helseorganisasjon (WHO) den 30. januar uttalte at pandemien var en global nødssituasjon, og det første infeksjonstilfellet hadde blitt oppdaget i Storbritannia, ble det «i [regjeringskvartalet] Whitehall overhodet ikke forstått at det kom til å bli en pandemi.»

Spurt om spredningen av Covid-19 var «den aller viktigste saken» for regjeringen, svarte Cummings: «På det tidspunktet, i februar, og langt mindre i januar, handlet den på ingen måte som om dét var det viktigste.»

I februar 2020, da viruset spredte seg eksponentielt over hele Storbritannia, dro Johnson «på ferie for to uker» på sitt tildelte landsted Chevening House, og «i midten av februar var mange nøkkelpersoner bokstavelig talt på ski [-ferier].»

Da det ble klart at viruset spredte seg raskt og det ble snakket om å måtte vedta noen inneslutningstiltak, var Johnson resolutt imot. Hans hovedbekymring var at dette ville skade økonomien. Cummings sa: «Det var ganske mange mennesker rundt Whitehall som mente den virkelige faren var for økonomien. PMs [statsministerens] syn var at den virkelige faren ikke var sykdommen, men tiltakene vi eventuelt måtte ta mot sykdommen, og de økonomiske konsekvensene.» Ifølge Cummings: «Johnson sa, på flere møter, ‘vi kommer til å ødelegge økonomien fullstendig med nedstengning.’»

Det ble ikke vedtatt noen planer om å stenge grensene, til tross for at Cummings hevdet han ga råd om en kopiering, rot-og-grein, av politikken ført av Singapore og Taiwan som med hell gjennomførte den. «Det var ingen skikkelig grensepolitikk, fordi statsministeren aldri ønsket en skikkelig grensepolitikk.» Det var allerede kjent at blant Johnsons favoritt-rollefigurer er den «virkelige helten» i filmen Jaws, borgmesteren i Amity, som beordrer strendene holdt åpne til tross for en stor hvit hai som fortærer mennesker.

Cummings mintes at i april, etter at nedstengningen motvillig ble iverksatt den 23. mars, men med flyplasser fremdeles holdt åpne og folk som kom til Storbritannia fra land der Covid-19 var utbredt, rådet han og andre til at det ble innført en streng politikk for grensestengning. Cummings sa: «På det tidspunktet var han [Johnson] tilbake til at ‘Nedstengning var alt i alt en forferdelig feiltakelse. Jeg burde vært borgmesteren i Jaws, vi burde aldri ha gått til nedstengning ... Reiselivsbransjen vil bli ødelagt i sin helhet dersom vi innfører en seriøs grensepolitikk.’»

Cummings sa at i mars var det «alt for seint» å kunne forhindre massedød. Dette utfallet var godt forstått øverst i regjeringen. Den 13. mars kom Helen McNamara, «den nest-mektigste embetsfunksjonæren i landet ... viseminister for Kabinettkontoret, inn på kontoret mens vi satt foran denne tavla». Blant informasjonene som sto på tavla på Johnsons Downing Street-kontor – som Cummings sa ble brukt til å planlegge regjeringens tidlige respons, var spørsmålet – «Hvem redder vi ikke?» og «1. Ingen vaksine i 2020 ... 3. for å forhindre NHS-kollaps, vil vi sannsynligvis måtte ‘stenge ned.’»

Han mintes: «Helen MacNamara sa ‘Jeg har kommet gjennom hit, inn til statsministerens kontor, for å fortelle dere alle – jeg tror vi er fullstendig f****d, jeg tror dette landet er på strake kursen mot en katastrofe, jeg tror vi kommer til å drepe tusenvis av mennesker,’»

Cummings hevder at han den 11. mars, etter å ha snakket med forskere, hadde insistert på at den opprinnelige strategien for flokkimmunitet måtte forkastes til fordel for en plan B, inkludert noen tiltak for å begrense pandemien. Han sa han advarte: «Vi må forsere tempoet, vi ser på fra 100 til 500 000 dødsfall, i det som er fra et optimistisk til et pessimistisk scenario.»

Men enda en dag gikk uten at noe ble gjort for å bekjempe spredningen av Covid-19. Både Johnsons familieliv og amerikansk og britisk imperialismes militaristiske agenda ble ansett som langt viktigere. Cummings fortalte parlamentskomitéen at en morgen «kom plutselig nasjonalsikkerhetsfolka inn, og sa ‘Trump vil vi skal delta i en bombekampanje i Midtøsten i kveld’ ... og vi måtte begynne å holde møter om dét også i løpet av dagen med Cobra [regjeringens beredskapskomité].»

«Så alt som hadde å gjøre med Cobra den dagen om Covid, det ble fullstendig forpurret fordi man hadde disse to parallelle settene med møter. Man hadde nasjonalsikkerhetsfolka som løp inn og ut med snakk om ‘skal vi bombe Midtøsten?’ ...»

På toppen av dette «gikk statsministerens kjæreste [Carrie Symonds] helt fra hektene» fordi «The Times hadde ført med ei svær historie om statsministeren og kjæresten hans og hunden deres, og hun forlangte at pressekontoret skulle håndtere dét.»

Agendaen for flokkimmunitet hadde blitt offentlig forfektet av Johnson og hans øverste medisinske embetsrepresentant [Chief Scientific Officer] sir Patrick Vallance, i godt over ei uke. Dette ble understreket av Cummings, der han siterte sir Mark Sedwill, en annen seniorrepresentant, som den 12. mars sa til Johnson: «Statsminister, du må gå på fjernsynet i morgen og forklare planen for flokkimmunitet, og at den er som med de gamle vannkopper-festene. Vi trenger at folk får denne sykdommen, fordi det er slik vi får besørget flokkimmunitet innen september.»

Cummings sa han den 13. mars bestemte seg for å konfrontere Johnson med nødvendigheten av å endre politisk retning, ettersom «vi blir nødt til å kullkaste hele den offisielle planen, vi er på stø kurs rett mot den største katastrofen dette landet har sett siden 1914.»

Til tross for at Johnson ble tvunget til en nedstengning, og at han selv pådro seg sykdommen, sa Cummings at statsministeren forskanset seg på hans prioritering av økonomien framfor allmennhetens sikkerhet.

Hovedprioriteten var å redde big business og å få vårens nedstengning over så raskt som mulig.

I forrige måned ble det rapportert i flere aviser, og av BBC, at Johnson i slutten av oktober, før han ble tvunget til å godta ytterligere fire ukers begrenset nedstengning, slapp ut av seg: «Ingen flere f***ing nedstengninger, la kroppene stables opp i tusenvis!» Spurt av komitéen om han hørte Johnson si dette, sa Cummings at BBC-versjonen av hendelsene var korrekt: «Jeg hørte [Johnson si] det inne på statsministerens studiekammer.»

Den «Plan B» Cummings påstår ble foretrukket, som besto av de mest begrensede nedstengningene og andre avbøtingtiltak det var politisk mulig å slippe unna med, ble forlatt, gjentatte ganger, så snart det var mulig. Dette førte til enda flere dødsfall i løpet av vintermånedene, ettersom regjeringen holdt store deler av økonomien åpen i flere måneder, og tillot viruset å spre seg ute av kontroll, og mutere til enda mer dødelige varianter.

Cummings ble til slutt, i november i fjor, tvunget ut av Downing Street, etter å ha brent sine broer med Johnson. Han uttalte i sin bevisførsel at han anså Johnson som «uegnet for jobben». Et sentralt motiv involvert i Cummings vitnesbyrd er hans forsøk på å distansere seg fra forbrytelsene begått av en regjering der han selv spilte en så prominent rolle. Han benektet rapporter, først publisert i Sunday Times, om at han under et privat møte i februar 2020 hadde oppsummert regjeringens politikk som «flokkimmunitet, beskytt økonomien, og om dét betyr at noen pensjonister dør, så la det stå til».

Cummings brukte mye av sitt vitnesbyrd til å fordømme helseminister Matt Hancock, og sa han burde ha fått sparken ved fra 15 til 20 anledninger, blant annet for å lyve for offentligheten under pandemien. På spørsmål fra et komitémedlem om folk i regjeringen vil kunne stå overfor «anklager om forsettelig drap», svarte Cummings: «Jeg mener det er hevet over enhver tvil at mange toppfolk utførte langt, katastrofalt langt under standardene landet har rett til å forvente. Jeg mener helseministeren absolutt er en av disse folka.»

Uansett hva Cummings’ motiver har vært, han har avslørt det ekstraordinære nivået av kriminalitet i styrende kretser, som har ført til massedød og ufattelig lidelse. Mer enn 3,5 millioner liv har gått tapt globalt. Gitt den ekstraordinære enstemmigheten i responsene fra regjeringer av alle politiske sjatteringer hva angår å prioritere profitt framfor liv, må denne typen diskusjoner som sanksjonerer sosialt mord her avslørt av Cummings, ha funnet sted i alle land.