Konflikten Washington framprovoserer med Russland over Ukraina truer kloden med en katastrofe hinsides det fattbare. Drevet av uløselig intern krise og rovgriske geopolitiske ambisjoner, marsjerer amerikansk imperialisme hensynsløst til randen av en tredje verdenskrig.

Krisen over Ukraina har blitt produsert av USA og deres NATO-allierte på grunnlag av løgner. Biden-administrasjonen fordømmer Russland for troppeforflytninger innenfor landets egne grenser. Påstanden om en forestående russisk invasjon av Ukraina gjentas av Det hvite hus i det uendelige, og gjenspeiles uten et spørsmål av massemediene.

Dette er hysterisk krigspropaganda. Russland har aldri truet med å invadere Ukraina. Moskva har imidlertid uttalt at de ikke kan tolerere at Ukraina skal bli del av NATO.

NATO – Den nordatlantiske traktatorganisasjonen – er ikke en geografisk allianse av «demokratiske» stater, men en imperialistklikk for krig med Russland og andre land. Det å innlemme Ukraina ville stasjonere NATOs våpen og styrker på Russlands umiddelbare grense, og ville forplikte amerikansk og vesteuropeisk imperialismes styrker, i henhold til Artikkel 5 i NATO-traktaten, til å gå til krig på vegne av det høyreekstreme regimet i Kiev, som er tilknyttet nynazister og fascister, i tilfelle regimet framprovoserer en konflikt med Moskva.

Offisielle amerikanske embetsrepresentanter har bekjentgjort planer om å utplassere opptil 50 000 soldater til Russlands og Ukrainas grenser. USAs utenriksminister Antony Blinken leverte onsdag en uttalelse som avviste Moskvas skriftlige anmodning om garantier for at Ukraina ikke ville tillates tatt inn i NATO. Biden-administrasjonen forhandler ikke. Den søker ikke å lette spenningene, men derimot å anspore Putin til i væpnet konflikt for at han kan presenteres som aggressoren.

Samtidig som USAs og NATOs tropper mobiliseres har Washington satt i gang apparatet for økonomisk krigføring. Biden og Blinken har begge truet med «harde økonomiske sanksjoner» mot Moskva, og Russland forbereder seg på at Washington skal kutte av landets tilgang til det globale finanssystemet SWIFT, for transaksjoner i amerikanske dollar, som vil ekskludere landet fra store deler av verdensøkonomien.

USA har invadert land over hele verden, og Putin vet hva et nederlag for deres hender vil innebære for ham selv. Manuel Noriega og Slobodan Milosevic døde i fengsel, Muammar Gaddafi ble brutalt myrdet og Saddam Hussein ble hengt. Washington vil ha Putin død.

Biden-administrasjonen har skapt en situasjon som Putin og Russland av nødvendighet må tolke som en eksistensiell trussel. Det er ingen innrømmelse Moskva kan komme med som vil forhindre framrykningen av NATO-styrker, annet enn en fullstendig kapitulering. Kreml står overfor valget mellom krig nå, eller krig i den nære framtid når NATO står på landets dørstokk.

Det hvite hus marsjerer hensynsløst til krig, og likevel er det ingen som diskuterer implikasjonene. Ingen reporter spør Biden hva verste-tilfelle-scenarioet kan være, og ingen har spurt om det kan innebære bruk av atomvåpen. Washington opptrer som om konflikten de forfølger vil være pyntelig innesluttet i de østlige regionene av Ukraina, begrenset til Donbass.

USA har ført ei rekke kriger siden 1991, og hver eneste av dem har endt i katastrofe. Millioner er døde, og hele samfunn i Midtøsten og Sentral-Asia har blitt redusert til støv og ruiner. Disse landene var primitivt bevæpnet. Washington har nå rettet siktene mot landet med verdens nest største atomvåpenarsenal.

Dersom USA og NATO har overbevist seg om at de kan rette en eksistensiell trussel mot Russland uten å reise den uhyrlige faren for atomkrig, da er de ofre for selvbedrag. Hvordan kan de utelukke den muligheten? Dersom de anerkjenner risikoen, da er deres handlinger vanvittige.

All krigspropagandaen til USA og NATO skildrer Putin som en gal forbryter; alt av deres strategi er betinget av at hans opptreden er sunnere enn deres egen. Det er en dypt reaksjonær fraksjon innen den russiske styringseliten og de militære kretsene, mange av dem er gjennomsyret av alle slags fascistiske oppfatninger.

Krig har en ubønnhørlig egenlogikk; den overholder ikke de ryddige plottene som skisseres på Resolute-skrivebordet i Det ovale kontor. Logikken i det militære virvelsluket Washington setter i spill vil trekke stormaktene inn i en global konflikt.

Kina konfronterer Washingtons krav om å forlate landets Zero Covid-politikk og tillate pandemien drepe millioner av landets folk. Det amerikanske krigspådrivet i regionen Asia-Stillehavet, nesten like framskreden som den som konfronterer Russland, presenterer Beijing med en tilsvarende eksistensiell trussel. Kina ser i den amerikanske utplasseringen av tropper til Taiwan en direkte parallell til utviklingene i Ukraina.

Britisk imperialisme, som igjen ikler seg tropehjelmen, finner opp sine egne løgner til tjeneste for krigshissingen. Washington presser det tyske borgerskapet, med blodet til 28 millioner sovjetborgere på samvittigheten, til igjen å rette blikket østover.

Utløsing av en krig med Russland ville i løpet av uker – om ikke dager – trekke inn Iran, Israel, Kina og Taiwan. Japan og Australia ville raskt bli fanget inn i det stadig utvidende krigskaoset. Militære imperativer ville ta over. Verden ville bli oppslukt. Tapet av liv som forberedes er ukalkulerbart.

Den amerikanske styringsklassen har vist at den er uberørt av massedød. Over 900 000 amerikanere har dødd av Covid-19 på mindre enn to år, men Bidens Hvite hus nevner det ikke engang. Kveldens nyhetsankre diskuterer det daglige været og ikke de daglige døde. Det er ikke et snev av en samvittighet som vil forhindre Washington fra å starte en katastrofal global krig.

Denne politikken er galskap, men det er en galskap med objektive årsaker. Pådrivet til krig næres av en fullstendig giftig blanding av avhengslede geopolitiske ambisjoner og uløselig intern krise.

Konflikten kommer fra USAs desperate bestrebelser siden oppløsingen av Sovjetunionen, for å få gjenopprettet landets geopolitiske dominans og motvirke egne økonomiske vanskeligheter med militære midler. Da det stalinistiske byråkratiet avviklet Sovjetunionen overveide imperialistmaktene hvordan de best kunne profittere på den påfølgende sosiale ødeleggelsen.

Walter Russell Mead, en ledende utenrikspolitisk akademiker, publiserte i 1992 en bemerkelsesverdig artikkel i World Policy Journal, som hadde undertittelen «Et beskjedent forslag for amerikansk politikk etter den kalde krigen.» Han tok til orde for at USA skulle tilegne seg Sibir fra den fattige russiske nasjonen, og profittere på «privatiseringen av Sibirs enorme varehus av naturressurser.»

«Dette området inneholder noen av verdens mest verdifulle forekomster av olje, gass, diamanter og gull,» skrev Mead. «Det er store strekk med tømmer; enorme mineralforekomster. Alle disse ressursene er verdt mer som del av USA enn de er som del av Russland.» Han skrev om verdien av å tilegne seg Vladivostok, «en av de beste havnene i Asia», og om royalties som kunne sikres fra avståelser til japanerne. Dette er den imperiale plyndringens språk.

Mead foreslo å kjøpe Sibir. Nå søker Washington tilsvarende mål ved hjelp av militær aggresjon, for å fragmentere landet. Hitler tenkte på Russland som ei brødkurv. USA har enda mer grandiose design.

Enda mer avgjørende, det er den eksplosive sosiale krisen forårsaket av pandemien og framveksten av åpen klassekamp som driver styringsklassen til krig. Den enorme oppbrytingen av det sosiale liv produsert av den globale pandemien har fundamentalt destabilisert alle de borgerlige regimene.

En ytringsartikkel skrevet av Thomas Edsall, publisert onsdag i New York Times, erklærte at intens sosial polarisering plasserte USA i et «ikke kartlagt og veldig farlig terreng». Han siterte en statsviter som uttalte at et vellykket «depolariserende event» måtte være et «hvor årsakene er åpenbart eksterne».

Det er framfor alt dette som nærer pådrivet til krig. Krig med Russland ville tillate den amerikanske styringsklassen å anvende nasjonalisme til å kanalisere sosialt raseri utad, og gi den et påskudd for å undertrykke dissens. Kapitalismens krise, brakt til en knivsegg av pandemien, konfronterer borgerskapet med et uløselig dilemma, og det dreier seg til krig for å finne en vei ut.

Den største faren som nå eksisterer ligger i det enorme juvet mellom farens omfang og allmennhetens bevissthet om den. Arbeiderklassen har blitt holdt i mørket, løyet for, hamret av pandemien, og blir nå tvunget tilbake til arbeid.

Arbeiderklassen, som slåss for å forhindre spredningen av pandemien og opponerer mot den uopphørlige veksten av sosial ulikhet og utbytting, må bevisstgjøres politisk om elitens krigsplaner.

Uansett det umiddelbare utfallet av provokasjonene over Ukraina, er situasjonen uhyre farlig. Arbeiderklassen må gå fram på dette grunnlaget. Det er nødvendig ikke å kaste ens hender i været av skrekk, men å slåss for en korrekt politikk. Imperialismen forbereder en katastrofe som bare kan avverges gjennom utviklingen av en internasjonal arbeiderklassebevegelse i kamp mot krig.

Den internasjonale komitéen (ICFI) publiserte i 2016 uttalelsen «Sosialisme og kampen mot krig», allerede i anerkjennelse av amerikansk imperialismes intensivering av krigspådrivet, som oppfordret til byggingen av en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen og ungdommen mot imperialisme. ICFI destillerte denne antikrigbevegelsens kritiske prinsipper:

• Kampen mot krig må baseres på arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet, som forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.

• Den nye antikrigbevegelsen må derfor være antikapitalistisk og sosialistisk, da det ikke kan bli noen seriøs kamp mot krig, bortsett fra i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

• Den nye antikrigbevegelsen må derfor, av nødvendighet, være fullstendig og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle politiske partier og organisasjoner som representerer kapitalistklassen.

• Den nye antikrigbevegelsen må framfor alt være internasjonal, og den må mobilisere den enorme kraften i arbeiderklassen i en felles global kamp mot imperialisme. Borgerskapets permanente krig må besvares av arbeiderklassens perspektiv for permanent revolusjon, med det strategiske målet å avskaffe nasjon-stat-systemet og etableringen av en sosialistisk verdensføderasjon. Det vil muliggjøre en rasjonell og planlagt utvikling av de globale ressursene, og på det grunnlaget utrydde fattigdom og heve menneskelig kultur til nye høyder.

Den presserende hasten med å bygge denne bevegelsen har bare tiltatt. Det mest kritiske spørsmålet er kampen for disse politiske orienteringene i arbeiderklassen. Alle som er enige i dette perspektivet må ta opp denne kampen, og melde seg inn i Socialist Equality Party.