1. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og World Socialist Web Site motsetter seg utvetydig det hensynsløse pådrivet fra Washingtons og de NATO-alliertes side for å starte en krig med Russland, der de som påskudd anvender den uredelige påstanden om en nært forestående invasjon av Ukraina. Biden-administrasjonen har laget et gjennomskuelig absurd «russerne kommer»-narrativ som er blottet for troverdige fakta og trosser all politisk logikk.

2. Påstandene om nært forestående krig kommer utelukkende fra USA og NATO. Russlands president Vladimir Putin har ikke kommet med noen uttalelse som engang antyder at dette er hans intensjoner. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj avviser at en russisk invasjon er «umiddelbart forestående» og har gjentatte ganger oppfordret USA og NATO til å slutte å oppildne til panikk.

3. Den amerikanske regjeringens tankelammende propaganda blir servert offentligheten av ryggradsløse medier som med deres hjerneløse snakkehoder ikke stiller spørsmål og presenterer som den absolutte sannhet de daglige manusskriptene de får utlevert, utarbeidet for dem av det amerikanske militæret og etterretningsagenturene. «Masseødeleggelsesvåpen»-løgna som berettiget den katastrofale 2003-invasjonen av Irak er glemt. Ikke ett eneste kritisk spørsmål, eller noen som helst stemme fra antikrigopposisjonen får tilgang til massemedia. Ubelagte påstander presenteres som bevis på det som påstås. Som en talsmann for Biden-administrasjonen erklærte under en nylig pressebrifing fordrer ikke en uttalelse fra regjeringen bekreftende bevis. Uttalelsen er i seg selv tilstrekkelig bevis, fordi den kommer fra regjeringen.

4. Ifølge den CIA-forfattede medieeventyrfortellingen reagerer fredselskende Amerika og NATO på den plutselige trusselen for en russisk invasjon av Ukraina. Men den eskalerende konfrontasjonen er resultat av måneder med intense forberedelser fra USAs og NATOs side. I løpet av de åtte siste månedene har Washington utplassert 10 000 amerikanske soldater til sin base i Alexandropoulis i Hellas, gjennomført DEFENDER-Europe 21 som forberedelse til kamphandlinger i regionene Balkan og Svartehavet, og har avholdt den største Sea Breeze-operasjonen noen gang gjennomført i Svartehavet.

5. Som med alle av USAs og NATOs kriger blir konflikten om Ukraina klargjort med hyklersk posering. I dette tilfellet blir den russiske annekteringen av Krim og Russlands støtte til separatiststyrker i det østlige Ukraina – som begge deler utviklet seg som respons på 2014-regimeskiftet organisert av USA og Tyskland – presentert som et grovt brudd på ukrainsk suverenitet.

6. USA og NATO proklamerer statsgrensers hellighet. Men deres erklærte hengivenhet til dette prinsippet demaskeres av deres gjentatte brudd på og omorganisering av statsgrenser i løpet av de 30 siste årene. USA og NATO hadde ingen respekt for selvbestemmelse i Jugoslavia, som ble ødelagt i kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. USAs og Tysklands anerkjennelsen av kroatisk uavhengighet satte scenen for et tiår med etniske konflikter som kostet titusenvis av liv. Den USA-ledede NATO-koalisjonen bombet i 1999 Serbia i 78 dager på rad, til støtte for Kosovo-provinsens løsrivelse, der provinsens uavhengighet ble etablert under kontroll av en regjering bestående av narkobaroner.

7. USA invaderte i oktober 2001 Afghanistan og styrtet landets regjering. Dette ble etterfulgt i mars 2003 av et enda mer flagrant brudd på folkeretten: Invasjonen av Irak og styrtingen av landets regjering. Under den blodige amerikanske okkupasjonen av Irak foreslo Antony Blinken, nå utenriksminister, en oppstykking av landet i tre deler. Lignende planer ble utarbeidet for Libya etter USA-NATO-angrepet i 2011, som resulterte i styrtingen av regjeringen og drapet på presidenten – en blodig forbrytelse som ble hilst av USAs daværende utenriksminister Hillary Clinton som en anledning til vitser og latter. Den intervensjonen ble fulgt opp av USAs bombing av Syria, som pågår til i dag.

8. Washingtons påståtte bekymring for ukrainsk demokrati er ikke mindre svikefull og hyklersk enn USAs hengivenhet for ukrainsk selvbestemmelse. Regjeringen i Kiev, som utleder sin eksistens fra den USA-støttede omveltingen av en valgt regjering, regjerer på vegne av et oligarkisk kleptokrati ansvarlig for undertrykkingen av den ukrainske arbeiderklassen. De sosiale kreftene som Zelenskyj er avhengig av, deriblant ulike paramilitære organisasjoner og høyreekstreme grupperinger, bærer fascismens historiske stank.

9. Det er en frenetisk hast over Washingtons krigspådriv. Hasten ser ut til å være basert på en tidsplan som ikke tillater at det veies konsekvenser, eller åpent diskuteres verste-tilfelle-scenarioer. Biden fortalte 10. februar pressen at dersom amerikanere og russere skulle begynne å skyte på hverandre, da er det «en verdenskrig». Men likevel, i stedet for å gå til noen skritt for å deeskalere og forhindre en slik katastrofe, presser USA på med sine provokasjoner og påstander, der det kunngjøres at de vet den nøyaktige datoen Russland har til hensikt å invadere: den 16. februar.

10. USA er i jakta på sine interesser engasjert i en ensidig duellerende dristighetsutfordring [‘brinksmanship’]. Krigsgalskapen som råder i Washington og hos de NATO-allierte adlyder en objektiv logikk drevet av to fundamentale faktorer.

11. For det første, USA har siden 1991 engasjert seg i en uopphørlig bestrebelse for å utnytte mulighetene for plyndring og imperialistekspansjon som ble åpnet av oppløsingen av USSR – Sovjetunionen. Pentagons Strategiske Plan, utarbeidet i 1992, erklærte at USA ikke ville tillate framveksten av en ny utfordrer for deres verdenshegemoni. I løpet av de tre siste tiårene har Washington uopphørlig ført krig for dette formålet, og med dét redusert land og hele sivilisasjoner på Balkan, i Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia til grus. Jo mer uttalt nedgangen for det amerikanske økonomisk hegemoni ble, desto mer verdensdekkende ble amerikansk imperialismes krigsmål. Siktene er nå fiksert på Russland og Kina.

12. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) presenterte i sin uttalelse den 18. februar 2016, «Sosialisme og kampen mot krig», en utdypende og helhetlig analyse av amerikansk imperialismes og dens NATO-alliertes globale strategi. Uttalelsen understreket at underliggende for pådrivet i retning av krig var «de dypt anlagte motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet: 1) mellom en globalt integrert og gjensidig avhengig økonomi og dens inndeling i antagonistiske nasjonalstater; og 2) mellom den global produksjonens sosialiserte karakter og dens underordning, gjennom det private eierskapet av produksjonsmidlene, til den styrende kapitalistklassens akkumulering av privat profitt.»

13. ICFI forklarte, innen konteksten av disse fundamentale motsetningene:

Pådrivet til krig er sentrert i USAs bestrebelser for å opprettholde sin posisjon som den globale hegemonistormakten. Sovjetunionens oppløsing i 1991 ble ansett som en mulighet til å kunne hevde uovertruffen amerikansk dominans over hele verden. Oppløsingen av USSR ble glorifisert av imperialistpropagandister som «historiens slutt», som skapte et «unipolart øyeblikk» der USAs ubestridte makt ville diktere «en ny verdensorden», i Wall Streets tjeneste. Sovjetunionen hadde omfattet et svært og utstrakt område av kloden, der landet strakte seg fra Europas østlige grenser helt over til Stillehavet. Følgelig var Eurasias enorme regioner nå okkupert av et svekket Russland og av nylig uavhengige sentralasiatiske stater som igjen var «i spill», åpne for konserns utbytting og plyndring. Den stalinistiske restaureringen av kapitalisme i Kina, regimets politi-stat-undertrykking av arbeiderklassens motstand i 1989, og dets åpning av «frihandelssoner» for transnasjonale investeringer tilgjengeliggjorde et enormt stort reservoar av billig arbeidskraft.

14. Påstandene om en umiddelbart forestående russisk invasjon og utplasseringen av amerikanske styrker til regionen, betyr at mektige deler av konsern-finans-eliten og etterretningsagenturene har besluttet at den lenge-planlagte konfrontasjonen med Russland ikke lenger kan utsettes. I årene fra 2017 til 2020 var Det demokratiske partiets viktigste anklager mot Trump ikke hans angrep på Konstitusjonen og forberedelsene for diktatur, men heller hans unnlatelse av å motsette seg Russland med tilstrekkelig styrke. Utviklingsforløpene rundt den første riksrettstiltalen av Trump, i perioden fra desember 2019 til februar 2020, ble dominert av påstanden at han hadde tilbakeholdt militærbistand til Ukraina. Det demokratiske partiets standardfordømmelse av Trump var ikke at han var en potensiell fascistdiktator, men at han var «Putins nikkedukke».

15. Nå som Biden-administrasjonen er ved makten prøver den å ta igjen tapt tid. USA-NATO-krigsstrategien [‘stratagem’] er like grov og ubehøvlet som den er åpenbar. Ukraina blir anvendt som agn for å få lokket Russland inn i krig. Bidens gjentatte referanser til en russisk «falskt flagg»-operasjon påminner lommetyvens velkjente taktikk, der han avleder potensielle forfølgeres oppmerksomhet ved å rope «Stopp tyven!» Om det er et land som planlegger en «falskt flagg»-operasjon, så er det USA.

16. Enhver hendelse i Ukraina, uansett hvor tvilsom opprinnelsen måtte være, vil bli anvendt til å aktivere NATO-styrker og for å skape, enten de jure eller de facto, en krigstilstand. Nord Stream II-gassrørledningsprosjektet, som Russland skulle levere Tyskland naturgass gjennom, vil bli avsluttet. Omringet av NATO vil Russland bli konfrontert med ei uendelig og stadig forlenget liste av forlangender, der det øverst står den ubetingede tilbakeføringen av Krim til Ukraina. Russisk innflytelse i Hviterussland vil bli brakt til opphør. Løsrivelsesbevegelser i Russland, fra Tsjetsjenia til Sibir, vil få utilslørt imperialiststøtte. Sluttmålet er regimeskifte i Moskva, og oppstykkingen av Russland.

17. Biden-administrasjonens insistering på Ukrainas «rett» til å bli medlem av NATO er et essensielt element i en strategi innrettet på å redusere Russland til en tilstand av fullstendig impotens. Den avdøde imperialiststrategen og krigshisseren Zbigniew Brzezinski skrev i boka The Grand Chessboard (1997) at Ukraina er «et geopolitisk vippepunkt» for Russland, som bestemmer landets sørlige grensers sikkerhet, og landets tilgang til varme hav. Regionen Ukraina, Svartehavet og Det kaspiske hav er av uvurderlig geostrategisk betydning, og er den sentrale aksen for Washingtons planer for global dominans. Det er gjennom denne regionen Russland får tilgang til Middelhavet, og der hvor Kina utvider landruta for landets Belte- og Vei-initiativ til Europa. Washingtons krigsmål er å ødelegge Russland som en hindring for USAs hegemoni over regionene Svartehavet og Det kaspiske hav, og til slutt over hele Eurasia, og med det få redusert det ressursrike landet til en semi-koloni-status. Dette blir ansett som et nødvendig skritt i forberedelse for krig med Kina.

18. For det andre, pådrivet til krig har blitt brakt til et feberhett nivå av uløselig innenrikskrise. Opptrappingen av pådrivet til krig, i det umiddelbare kjølvannet av fiaskoen i Afghanistan, er forankret i sammensmeltede sosiale, finansielle og politiske kriser av helt enestående proporsjoner.

19. Som Den internasjonale komitéen har understreket siden Covid-19-pandemiens utbrudd i januar 2020, dens innvirkning på det tjueførste århundres videre forløp vil vise seg å bli like stor som den første og den andre verdenskrigen var på det tjuende århundres. Pandemien er et «trigger event», en utløsende hendelse som har brakt det kapitalistiske verdenssystemets allerede langt framskredne motsetninger til eksplosjonspunktet.

20. De globale kostnadene i antall liv siden pandemiens utbrudd er svimlende. De mest konservative estimatene anslår det verdensomspennende antallet døde til nærmere seks millioner. Anslag basert på beregninger av de statistisk overtallige dødsfallene plasserer tapet av liv så høyt som tjue millioner. I USA, det rikeste og mektigste kapitalistlandet, nærmer tallet seg én million.

21. Denne svimlende kostnaden i liv er resultatet av politiske tilnærminger som underordnet redding av liv til beskyttelsen og økningen av den oligarkiske kapitaliststyringsklassens rikdommer. Selv om pandemien fortsetter å kreve titusenvis av liv hver eneste uke har tiltak for å begrense Covid-19-spredningen blitt eksplisitt avvist. Regjeringer over hele kloden, med Washington i spissen, behandler nå de tusenvis av daglige dødsfallene som den nye normalen, og går for å avslutte all rapportering om infeksjoner og dødelighet.

22. Pandemien har intensivert de interne finansielle, politiske og sosiale krisene i alle kapitalistland. Det er faktisk i de mest framskredne kapitalistlandene, og spesielt i USA, krisen finner sin mest giftige karakter.

23. USA nærmer seg raskt fullstendig økonomisk, sosial og politisk dysfunksjonalitet. Inflasjonen skyter til værs, og Amerikas gjeld, hovedsakelig pådratt gjennom slusingen av penger til bankene og Wall Street, har nådd det svimlende nivået $ 30 billioner [NOK 264,69 billioner; dvs. 264 690 milliarder]. Arbeiderklassen er på vei mot en åpen og potensielt eksplosiv kamp. Det er bare ett år siden USA kom til innen få minutter av at landets konstitusjonelle regjering ble styrtet i forsøket den 6. januar 2021 på et coup d’état.

24. Biden bemerket under en pressekonferanse forrige måned at det var tvilsomt om amerikansk demokrati ville overleve tiåret. Ingen andre land har slike nivåer av sosial ulikhet, eller en styringsklasse så likegyldig til befolkningens mest grunnleggende behov og nødvendigheter. USA er ei sosial krutt-tønne. Krig er et virkemiddel for kunstig å forene og få omdirigert kriser utad.

25. I studiet av årsakene til krig har mange seriøse historikere understreket hjemlige motsetningers forrang. Den velkjente amerikanske historikeren Arno Mayer bemerket for et halvt århundre siden, i en studie av Kontrarevolusjonens dynamikk – Dynamics of Counterrevolution – at

anstrengte og ustabile interne betingelser har en tendens til å gjøre eliter markert uforsonlige, og disponerte for eksepsjonelt drastiske, for ikke å si ekstravagant farlige forebyggende løsninger. Beleirede og sårbare regjeringer og politiske klasser har større sannsynlighet for å gripe til tilspissende ekstern konflikt eller krig, enn hva de er disponerte mot det. Ved både refleks og kalkyle antar de at medlemmene av et alvorlig utfordret politisk etablissement [‘polity’] og samfunn vil trekke i samme retning når de blir konfrontert med en felles og overhengende ekstern trussel og fiende. Slike regjeringer er tilbøyelige til å bruke høynet ekstern konflikt eller krig som et instrument for intern sosial samhørighet, som en motgift mot oppstand, revolusjon, borgerkrig eller løsrivelse, som de påstår å være umiddelbart forestående. Det ultimate målet er å slå mynt på en fremragende diplomatisk eller militær seier for å gjenopprette, og fortrinnsvis styrke den avtagende makten og prestisjen til internt svekkede regimer, regjeringer og eliter.

26. Det europeiske borgerskapet, som bare så vidt overlevde de to katastrofale verdenskrigene, er tilbøyelig til større forsiktighet. De går imidlertid med på Washingtons krigspådriv, til tross for at krig over Ukraina kan bli katastrofalt for deres egne interesser, avhengige som de er av Russland for naturgass og andre ressurser. De står overfor massive interne kriser, som skyver dem langs den samme katastrofale kursen. De vet dessuten at en direkte utfordring av den amerikanske agendaen vil medføre knusende gjengjeldelse. Tyskland og Frankrike uttrykte i 2003 offisiell motvilje mot å støtte USAs invasjon av Irak. Washington angrep åpent sine lengestående allierte og truet med å reorientere sine relasjoner i Europa over til de østeuropeiske statene, nylig tatt opp i NATO, i opposisjon mot de sentrale landene fra «Det gamle Europa». Det europeiske borgerskapet frykter også at å motsette seg USA vil føre til ekskludering fra krigsbyttet som skal sikres i den potensielle omorganiseringen av Russland. Behørig disiplinerte tilslutter de seg pådrivet for krig.

27. Men uansett hva strategene i Washington og de europeiske hovedstedene enn måtte forestille seg, tilbøyeligheten for krig vil ikke løse noen av deres problemer. Forbryterne som setter i gang slike katastrofer vil til deres beskjemte forvirring oppdage sannheten i munnhellet at de som sår vind vil høste virvelvinden.

28. Krig med Russland i Ukraina, uansett hvordan den skulle begynne eller hva forløpet av dens innledende stadier skulle bli, vil ikke bli begrenset. Den vil følge en ukontrollerbar ekspansiv logikk. Hver eneste stat i hele regionen vil bli trukket inn i konflikten. Svartehavet, med ei kystlinje som strekker på tvers av syv land, vil bli forvandlet til en gryte av eskalerende konflikt, som sveiper på tvers av Transkaukasia, regionen rundt Det Kaspiske hav, Sentral-Asia og videre utover.

29. Kina vil se landets egne interesser direkte truet og vil bli trukket inn i krigen. Konflikt vil følge over Taiwan. Iran og Israel vil bli fanget opp av krigføringen. Japan og Australia vil følge, raskt etter. På ett eller annet tidspunkt vil bruk av atomvåpen bli ansett som en utvei. Og i hvert av teatrene i denne konflikten vil USA være sentralt involvert, med et forødende tap av liv og massive nivåer av sosial forstyrrelse.

30. Det har gått litt over 30 år siden oppløsingen av USSR – Sovjetunionen. Tilbake i 1992 hevdet stalinistbyråkratene i Moskva og Kiev at restaureringen av kapitalisme ville innlede en ny æra av enestående velstand. Både Russland og Ukraina, hevdet de, ville nyte enestående velstand etter å ha forlatt marxismens truismer, der de ble ønsket velkommen inn i den lykkelige familien av fredselskende kapitalistnasjoner.

31. Denne ahistoriske og utopiske fantasien – forankret i stalinismens pre-1991-vidundermedisin om «sosialisme i ett land» og «den fredelige sameksistensen» med imperialisme – har blitt totalt knust. Den russiske regjeringen, den bitreste fienden av marxisme og alt som er forbundet med Oktoberrevolusjonen i 1917, blir nå konfrontert med realiteten av imperialismens underkastelse.

32. Putin-regimet, der det regjerer på vegne av et korrupt kapitalistoligarki, har ingen levedyktig, enn si noen progressiv respons på denne trusselen. Muligheten for Russlands fredfulle integrering inn i kapitalismens verdensstrukturer, dominert av USA og de store imperialistmaktene, har vist seg å være en vrangforestilling. Som en ubetydelig faktor i verdensfinansene er den russiske økonomien under vedvarende press fra sanksjoner pålagt av USA.

33. Påkallingen av reaksjonær nasjonalisme er ute av stand til å appellere til befolkningene ved landets grenser og den utdyper Russlands isolering. Og forøvrig, Putins hentydning til sabelrasling med atomvåpen tilbyr ingenting annet enn utsiktene til et globalt Armageddon. Han styrer prekært over et land hardt rammet av pandemien, som har intensivert alle motsetningene i det forkrøplede post-sovjetsamfunnet. Putin er tvunget til å balansere mellom motstridende fraksjoner av kapitalisteliten, det vil si mellom dem som vil akseptere deres status som comprador-kapitalister under amerikansk og europeisk imperialismes dominans, og dem som frykter at kapitulering vil sette deres interesser i fare. Blant de sistnevnte elementene er det samlet ultranasjonalistiske og høyreekstreme krefter, med et konsept for nasjonalt forsvar som i siste instans hviler på en suicidal politisk orientering som involverer anvendelse av atomvåpen.

34. Den internasjonale komitéen baserer ikke sin motstand mot imperialistkrig på støtte til noen form for nasjonalisme, men på kampen for å forene arbeiderklassen i alle land for å omstøte kapitalismen og etablere verdenssosialisme. Dette essensielle prinsippet gjelder i den nåværende situasjonen med eksepsjonell kraft og gyldighet.

35. Den ukrainske og den russiske arbeiderklassen deler en felles historie. De har ikke noe ønske om en brodermordkrig. Den revolusjonære bevegelsen i Ukraina produserte mange av de største lederne av kampen for sosialisme, deriblant Leo Trotskij. Arbeiderne i Ukraina og Russland kjempet som kamerater for å få styrtet tsarismen og for Oktoberrevolusjonens seier. De kjempet sammen mot tysk imperialisme. Både Russlands og Ukrainas arbeidere ble ofre for det stalinistiske regimets forbrytelser, og de har alle lidd under konsekvensene av kapitalismens restaurering. De fascistiske nasjonalistene som er tilstedeværende i begge av landene, hverken representerer eller taler for arbeiderklassens interesser.

36. Veien videre for den russiske og den ukrainske arbeiderklassen fordrer et globalt perspektiv. Det må understrekes at motstand mot Putin ikke innebærer å innordne seg med imperialismen. Pseudo-venstres fordømmelser av russisk og kinesisk «imperialisme» har ingen relasjon til det tjuende og og det tjueførste århundres historiske utvikling. Disse fordømmelsene uttrykker snarere de småborgerlige kreftenes innordning med Washington. Det er nødvendig å motsette seg imperialismen uten å innordne seg med den russiske nasjonalismen, og å motsette seg den russiske nasjonalismen uten å innordne seg med imperialismen.

37. Uansett hva det umiddelbare utfallet av de nåværende spenningene blir er det ingen fredelig løsning på denne krisen. Perioden før utbruddet av den første verdenskrig i 1914 og den andre verdenskrig i 1939, så mange «krigsskremsler». Men løsningen på den ene krisen ga snart nok plass for en annen, og til slutt kom krigen.

38. Den nåværende krisen er en alvorlig advarsel. Imperialismen er på kjelketur mot katastrofe. Den sosiale kraften som må mobiliseres for å stoppe den katastrofen som forberedes i Ukraina er den internasjonale arbeiderklassen. Kampen mot krig er direkte forbundet med kampen mot utbytting, og mot de kapitalistiske regjeringenes morderiske politikk for flokkimmunitet. Imperialismen og finanskapitalen vil tolerere så mange dødsfall som må til for å sikre deres plyndring og profitter. Millioner av krigsdøde må ikke legges til de millioner døde av pandemien. Det er av den aller mest presserende hast at arbeidere bygger en uavhengig antikrigbevegelse på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.

39. Prinsippene som må guide kampen mot imperialisme og pådrivet til verdenskrig, opplistet av Den internasjonale komitéen i dens uttalelse fra 2016, antar i den nåværende krisen den mest presserende nødvendighet:

• Kampen mot krig må baseres på at arbeiderklassen, den store revolusjonære samfunnskraften, forener bak seg alle progressive elementer i befolkningen.

• Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig bortsett fra i kampen for å få slutt på finanskapitalens diktatur og en slutt på det økonomiske systemet som er den fundamentale årsaken til militarisme og krig.

• Den nye antikrigbevegelsen må derfor nødvendigvis være fullstendig og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

• Den nye antikrigbevegelsen må framfor alt være internasjonal, og den må mobilisere arbeiderklassens enorme makt i en globalt forent kamp mot imperialisme.

40. Vi appellerer til alle seksjoner av arbeiderklassen og ungdommen, så vel som til de mest prinsippfaste og modige seksjonene av middelklassen, til på grunnlag av disse prinsippene å slåss mot pådrivet til krig.

41. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner ønsker velkommen en broderlig diskusjon, på grunnlag av prinsippene framsatt i denne uttalelsen, med alle politiske tendenser og enkeltpersoner rundt om i verden som erkjenner det presserende nødvendige behovet for å bygge en internasjonal massebevegelse mot krig.