USAs president Joe Biden leverte tirsdag ettermiddag uttalelser fra Østrommet i Det hvite hus, der han kunngjorde sanksjoner mot Russland som respons på landets anerkjennelse av to provinsers uavhengighet i Øst-Ukraina.

Forvirringen i Det hvite hus ble reflektert i tidspunktet for selve møtet. Det var opprinnelig planlagt for kl. 14:00, men ble flyttet til kl 13:00, seint tirsdag formiddag. De forsamlede reporterne ble imidlertid holdt ventende i halvannen time, før Biden endelig dukket opp for å avlevere en overfladisk 10-minutter-lang uttalelse, og raskt forlot uten å akseptere noen spørsmål.

I løpet av hans bemerkninger stilte Biden selv et talende spørsmål: «Hvem i Herrens navn tror Putin gir ham retten til å erklære nye såkalte ‘land’, på territorium som tilhører hans naboer?»

Dette er imidlertid et spørsmål som store deler av verden ønsker at Biden selv skal svare på. Det «flagrante bruddet på folkeretten» som Biden anklaget Russland for å begå er nettopp hva USA gjør, med Biden direkte og personlig involvert.

På ett punkt under uttalelsen begynte Biden å referere til historien bak den nåværende konflikten over Ukraina. Der han henviste til Putins tale på mandag, om anerkjennelsen av Donetsk og Lugansk, sa Biden: «I går hørte vi alle klart og tydelig hele omfanget av Vladimir Putins vridde omskriving av historien, der han gikk mer enn et århundre tilbake, der han messet veltalende, og bemerket at ...» Midtveis i setningen kom den aldrende amerikanske presidenten på bedre tanker enn å sluttføre den korte utflukten fra de nedskrevne bemerkningene: «Vel, jeg går ikke inn på dét.»

La oss, imidlertid, «gå inn på dét». Man kan opponere mot Putin-regimet, som sosialister gjør, for dets reaksjonære sjåvinisme, med anstrøk av ny-tsarist-nostalgi, samtidig som man avslører den blatante lyvingen og hyklingen som gjennomsyrer alle aspekter av amerikansk politisk tilnærming til den nåværende krisen.

Den imperialistoppildnede oppstykkingen av Jugoslavia, som kulminerte med en 78-dager-lang bombing av Serbia, fra mars til juni 1999, er spesielt lærerik.

Prosessen med å få brutt Jugoslavia fra hverandre begynte i desember 1991, samtidig med oppløsingen av Sovjetunionen, med Tysklands ensidige anerkjennelse av Slovenias og Kroatias uavhengighet. Dette ble fulgt opp i april 1992 av Bush-administrasjonens anerkjennelse av Bosnia-Hercegovina som en uavhengig «nasjon» som fortjente sin egen stat. Tysk og amerikansk imperialismes trekk for å anerkjenne de uavhengige statene i Jugoslavia førte til blodige nasjonalkonflikter gjennom hele 1990-tallet, deriblant Kroatia-krigen i 1995.

Katastrofen skapt av USA og NATO-stormaktene ble brukt for å berettige direkte militærintervensjon i 1999. Clinton-administrasjonens viftet med banneret «humanitarisme», ivrig støttet av sjikt fra den øvre middelklassen og akademia, og lanserte sin krig mot Serbia for å tvinge fram provinsen Kosovos løsrivelse. Dette ble ledsaget av alle slags påstander om brudd på menneskerettigheter, som til slutt ble demonstrert å ha vært grovt overdrevet.

Krigen ble ført av NATO, som ikke oppnådde noen FN-resolusjon å få lagt til grunn og derfor handlet direkte i strid med folkeretten. Den kulminerte med at det ble installert en regjering i Kosovo som var operert av Kosovos frigjøringshær (KLA), som USA tidligere hadde utpekt som en terroristorganisasjon, og som seinere skulle bli avslørt for deres involvering i narkotikasmugling, organisert prostitusjon og utstrakt handel med menneskelige organer.

Under oppkjøringen til Kosovo-krigen var Biden den rangerte Demokraten i Senatets utenrikskomité, hvor han slo seg sammen med Republikaner-senatoren John McCain i en aggressiv kampanje for krig. «Dersom jeg var president, da ville jeg bare bombet ham [Serbias president Slobodan Milošević],» sa Biden i oktober 1998.

Under krigen mot Serbia hadde USAs nåværende utenriksminister, Antony Blinken, stillingen som seniordirektør for europeiske anliggender i Det nasjonale sikkerhetsrådet, og var Clintons viktigste rådgiver for Europa. I 2002 fikk han stillingen som Demokratenes stabsdirektør for Senatets utenrikskomité, hvor han arbeidet som Bidens hovedrådgiver.

Under et møte i Senatets utenrikskomité i mars 2008 som ble holdt for å diskutere Kosovos status, nesten et tiår etter bombingen av Serbia, proklamerte Biden eksplisitt «retten til å erklære nye såkalte ‘land.’»

Under åpningen av møtet uttalte Biden: «I den moderne verden er ikke suverenitet en nedarvet rettighet fra forfedrene; det er en hellig tillit mellom regjeringen og dens folk. … Vi lever i en verden der historien har betydning, men det har mennesker også. Kosovo kunne ikke forbli en territoriell suvenir fra Serbias tidligere imperiale storhet. Så selv om det neppe er ideelt å løse Kosovos status gjennom en ensidig uavhengighetserklæring, jeg mener det var nødvendig. Jeg er stolt av at USA var blant de første landene i verden som anerkjente det nylig uavhengige Kosovo.»

I 2000, etter Kosovo-krigen, ga Clinton-administrasjonen ut et dokument om Nasjonal sikkerhetsstrategi som hevdet USAs rett til å gripe inn i ethvert land basert på enten «nasjonale interesser» eller «humanitære interesser». Blant de «vitale interessene» som dokumentet førte opp som en berettigelse for militær intervensjon, var «å sikre uhemmet tilgang til nøkkelmarkeder, energiforsyninger og strategiske ressurser».

Denne påstanden om den uhemmede retten til å føre krig mot et hvilket som helst land ble videreutviklet av Bush-administrasjonen, under doktrinen om «forebyggende krig», som ble anvendt som begrunnelse for den kriminelle angrepskrigen mot Irak i 2003, som resulterte i mer enn 1 million irakeres død.

Det «humanitære» påskuddet for Kosovo-krigen ble etterfulgt av «ansvar for å beskytte»-doktrinen [R2P; ‘Right to Protect’], anvendt for å berettige den USA-ledede krigen mot Libya i 2011, under Obama-administrasjonen, med Biden som visepresident. Krigen kulminerte i en massiv bombing av Libya, veltingen av Muammar Gaddafis regjering, og hans torturering og drap av USA- og NATO-støttede styrker.

Og til slutt er det bakgrunnen for den nåværende krisen selv, som oppstår som følge av regimeendringsoperasjonen i 2014. Spydspiss for kuppet var høyreekstreme grupperinger, med det siktmål å få veltet regjeringen til president Viktor Janukovitsj, som USA anså for å være for tett med Russland. Der Obama-administrasjonen jobbet for å få installert en regjering som ville bøye seg for dens interesser, spilte Biden igjen en sentral rolle, og reiste seks ganger i hans rolle som visepresident til Ukraina.

Ingen av disse historiske spørsmålene blir så mye som berørt i media, som opptrer som om USA ikke har vært engasjert i kontinuerlig og ekspanderende krig nå i tre tiår.

New York Times berømmer Bidens annonserte sanksjoner i en av lederartikklene, publisert på tirsdag («En poengtert respons på Putins provokasjoner»), som respons på det avisa kalte «Vladimir Putins forunderlige aggresjon mot Ukraina».

Times uttrykker sin forbauselse over «at alt dette skjer i Europa i 2022, nesten åtte tiår etter slutten av andre verdenskrig, og mer enn tre tiår siden Sovjetunionens kollaps. … Selv om det var uunngåelig at et enormt imperium som Sovjetunionen ikke ville kollapse uten etterskjelv, og disse har regelmessig brutt ut i Sentral-Asia, Kaukasus og Europa – medregnet Russlands annektering av Krim – forestillingen om et stort beslag av territorium i Europa, via en fullskala krig, hadde virket ikke lenger mulig.»

Dette er søppel. Amerikanske imperialismes strateger tolket for tre tiår siden oppløsingen av Sovjetunionen som en anledning til å anvende militærmakt for å restrukturere globale relasjoner. Under prosessen har USA proklamert, og utøvd, «retten» til å invadere, bombe og igangsette regimeendringsoperasjoner i land over hele verden. NATO-militæralliansen har blitt systematisk utvidet over hele Øst-Europa, helt opp til Russlands grenser. Nå iverksetter USA en konflikt med Russland om det hellige «prinsippet» at også Ukraina skal tillates å bli med i NATO. Den amerikanske styringsklassen har i sine sikter et «stort beslag av territorium» i form av oppbrytingen av Russland selv.

David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, skrev i forordet til boka A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony (1990-2016) [‘Et kvart århundre med krig: Det amerikanske pådrivet for globalt hegemoni (1990-2016)]: «Det siste kvarte århundret med USA-startede kriger må studeres som en kjede av sammenhengende hendelser. Den strategiske logikken i USAs pådriv for globalt hegemoni strekker seg utover og forbi nykoloni-operasjonene i Midtøsten og Afrika. De pågående regionale krigene er del av USAs raskt eskalerende konfrontasjon med Russland og Kina.»

Seks år seinere er denne prognosen i ferd med å bli en realitet. Hele verden konfronteres, som en konsekvens, med faren for en tredje verdenskrig og alt hva det ville innebære. Styringsklassens hang til krig er imidlertid ikke et uttrykk for styrke, men for svakhet. Styringselitene i USA og alle kapitalistland vender seg til krig i et desperat forsøk på å finne en vei ut av uløselige hjemlige kriser, framfor alt veksten av klassekampen, næret og underbygget av to år med Covid-19-pandemien.

Det er denne sosiale maktfaktoren, den internasjonale arbeiderklassen, som må mobiliseres mot imperialistkrig, som en essensiell komponent i kampen for sosialisme.