Det blir kanskje ikke noe fotografi i dag av USAs president Joe Biden der han håndhilser på saudi-despoten Mohammed bin Salman. Pressen har stort sett blitt ekskludert fra Saudi-Arabia-etappen av Bidens fire-dager-lange rundtur i Midtøsten, og Bidens medhjelpere har annonsert en ny protokoll som begrenser Biden til kun å utveksle knyttneve-støt, og ikke håndtrykk eller klemmer, visstnok på grunn av den sterkt akselererte spredningen av koronavirusets omikron-subvariant BA.5.
Det er god grunn til å tro at denne protokoll-forordningen ikke har noe å gjøre med nye helsebekymringer for den 79-år-gamle presidenten. Det hvite hus ønsker å redusere mengden oppmerksomhet rettet mot Bidens omfavnelse av en notorisk blodflekket morder. Han kurtiserer bin Salman i en bestrebelse på å oppnå en vesentlig økning av Saudi-Arabias oljeproduksjon, både for å lette presset på NATO-land fra avskjæringen av russiske forsyninger som et biprodukt av krigen i Ukraina, og for å stogge sosial misnøye i USA selv, der bensinprisene har steget til nesten $ 5 per gallon [NOK 11,30 /l].
Dette er Bidens første besøk som president til regionen der amerikansk imperialisme de tre siste tiårene har utført sine blodigste forbrytelser, og har ført kriger i Irak, Syria og Libya og støttet utallige militærkupp og brutale undertrykkelser begått av både konger og diktatorer. Millioner har dødd og titalls millioner har blitt drevet i eksil. Biden søker ikke å lindre situasjonen til dem som har overlevd imperialistaggresjon, men snarere å øke antallet ofre. Han vier fire dager til intensive samtaler med USAs to viktigste allierte og klientstater, i Midtøsten. Han har tilbrakt to dager i Israel og skal tilbringe to til i Saudi-Arabia, med det strategiske mål å få begge de to landene inn på rekke inn bak USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, samtidig som han lover USAs støtte for deres forberedelser for krig mot Iran.
Det er også en kort avstikker til Ramallah, som har mer karakter av et slag i ansiktet for folket i det okkuperte Palestina enn noen erkjennelse av deres rettigheter. I forholdet til palestinerne har Biden videreført alle tiltakene Trump-administrasjonen vedtok: USAs ambassade, som av Trump ble flyttet fra Tel Aviv, forblir i Jerusalem; USAs konsulat i Øst-Jerusalem, hovedkontaktpunktet for palestinerne, forblir stengt; den palestinske misjonen i Washington D.C. forblir stengt; USA fortsetter å kreve at de palestinske myndighetene stenger alle støtteutbetalinger til familiene til palestinere drept av israelske tropper og bosettere, som Israel kaller en «finansiering av terrorisme»; og USA har ikke endret Trumps retningslinje om å anerkjenne legitimiteten av israelske bosetninger på den okkuperte Vestbredden, i strid med folkeretten.
Det er et overveldende element av imperialisthykleri i Biden-besøket. Den amerikanske regjeringen har vært engasjert i en nesten fem-måneder-lang krig mot Russland i Ukraina. Den har pøst inn våpen for titalls milliarder dollar og har utplassert hemmelige militærstyrker. Den påståtte begrunnelsen for denne konfrontasjonen – som risikerer en direkte militærkonflikt mellom land som besitter verdens to største atomvåpenarsenaler – er at USA forsvarer det ukrainske folkets frihet, demokrati og rett til selvbestemmelse, så vel som å skulle avverge en framtidig russisk trussel mot USAs NATO-allierte. Og nå er det altså disse politiske orienteringene som fører til at USAs president omfavner to regimer som legemliggjør nettopp de forbrytelsene som angivelig har berettiget den amerikansk intervensjonen i Ukraina.
Staten Israel ble grunnlagt på fornektelsen av selvbestemmelse for det palestinske folket, faktisk for deres rett til eksistens. Israel har okkupert erobret territorium på Vestbredden, i Øst-Jerusalem og på Golanhøydene i mer enn et halvt århundre, og landet omdanner fortløpende disse områdenes karakter ved byggingen av bosetninger og beslagleggelse av palestinske og syriske landområder, i det som kan bare kalles etnisk rensking. Gaza er treffende beskrevet som det største friluftsfengselet i verden, med det forbehold at i de fleste fengsler fyrer ikke vokterne regelmessig av raketter og missiler og slipper bomber på de innsatte.
Undertrykkelsen av palestinernes rett til selvbestemmelse er fortsatt Israels hovedprinsipp. Dette ble kodifisert under Trump-administrasjonen med vedtaket av en lov som erklærte Israel å være det jødiske folkets stat, og som dermed degraderte ikke-jøder – dvs. kristne, muslimer, ateister, innvandrere av alle varianter, så vel som palestinerne – permanent til en status av annenrangsborgere. Sionister liker kanskje ikke begrepet, men dette er apartheid.
Ronald Lauder, president for World Jewish Congress, skrev i Washington Post sist helg, der han beklaget det faktum at i regionen som strekker seg fra Middelhavet til Jordanelva (i hovedsak Israel, Gaza og Vestbredden), er den palestinske befolkningen nå i flertall over den jødiske befolkningen. «Ingen ekstern trussel er så farlig som denne interne, for det sionistiske forehavendet,» skriver han.
Fascistelementer, spesielt blant de israelske bosetterne, har trukket konklusjonen av dette demografiske faktum, og det er at den palestinske befolkningen drastisk må reduseres for å gjenopprette og få opprettholdt et jødisk flertall, enten gjennom masseutvisninger, som dem som ble utført i 1947 og 1948, eller gjennom massedrap av den typen som rammet den jødiske befolkningen i det naziokkuperte Europa under Holocaust.
Ingen av disse ubeleilige fakta ble nevnt i løpet av Bidens besøk, fulle som de var av sukkersøte løfter om uendelig amerikansk støtte til israelsk demokrati.
Når det gjelder Saudi-Arabia mangler landet Israels parlamentariske fasade, og er styrt av en tyrannmonark som har blitt symbolordet for drap, brutal intern undertrykkelse og genocidkrigføring mot et lite naboland.
Bin Salmans mest omtalte drap er attentatet på den saudiarabiske kritikeren og journalisten Jamaal Khashoggi, inne i det saudiske konsulatet i Istanbul i 2017. Khashoggi, den gang en amerikansk statsborger og spaltist for Washington Post, ble lokket til konsulatet, og deretter myrdet av en dødsskvadron utsendt av bin Salman. Hans lik ble partert og så grundig destruert at ingen spor siden er funnet.
Inne i Saudi-Arabia er bin Salman den siste i ei lang rekke av absolutte herskere, som strekker seg tilbake til det saudiske dynastiets grunnlegger, for nesten et århundre siden. Mens bin Salmans gamle og invalide far formelt regjerer som konge, er det faktisk bin Salman som regjerer som kronprins, der han dirigerer den ubønnhørlige undertrykkelsen av alle saudi-borgeres demokratiske rettigheter, håndhevet med en spesiell brutalitet mot kvinner, immigrantarbeidere og medlemmer av den undertrykte minoriteten sjiamuslimer.
Tidligere i år ble 81 menn, de fleste sjiamuslimer, funnet «skyldige» i å forsvare deres religiøse sekts rettigheter, og ble halshugget i en massehenrettelse. Selv om despotismen kan være middelaldersk, håndhever regimet den med de mest avanserte teknologier, der det handler krigsvåpen fra USA, Storbritannia og andre imperialistmakter, og med overvåkingsteknologi utviklet av Silicon Valley og Israel.
Hva angår det å tråkke på «selvbestemmelse» og små lands rett til å være frie for grenseoverskridende aggresjon fra deres mektigere naboer, der setter bin Salman Vladimir Putin i skyggen. Siden 2015 har saudiske militærstyrker vært engasjert i naken aggresjon mot Jemen, det fattigste landet i den arabiske verden. Som respons på et internt opprør som styrtet den saudiske marionettherskeren Abdrabbuh Mansur Hadi, har tropper, krigsfly og krigsskip fra Saudi-Arabia, med amerikansk og britisk teknisk bistand og bevæpning, ført en krig med en enestående brutalitet, og skapt det FN-representanter har kalt vedens verste humanitære krise.
Putins reaksjonære invasjon av Ukraina, utløst av NATOs omringing av Russland de to siste tiårene, har drept tusenvis av ukrainere og gjort millioner av dem til flyktninger. Bin Salmans invasjon av Jemen har vært langt blodigere. En FN-rapport utgitt i november 2021 estimerte at 377 000 mennesker var drept, nesten to tredjedeler av dem barn under fem år, som døde av sult og sykdom forårsaket av den saudiske blokaden av matleveranser.
Tjue millioner jemenitter – to tredjedeler av hele landets befolkning – er avhengige av humanitær bistand for å overleve. Fire millioner er internt fordrevne. Flere millioner ville ha flyktet fra landet om de ikke ble blokkert av saudiske styrker, som kontrollerer Jemens landgrense og opprettholder en USA-støttet patrulje av landets sjøveier. FN-rapporten anslår at dødstallet i løpet av de neste åtte årene vil stige til 1,3 millioner mennesker, mens 22 millioner, de aller fleste av innbyggerne, vil leve i ekstrem fattigdom.
Som kandidat erklærte Joe Biden at drapet på Khashoggi gjorde Saudi-Arabia til en «pariastat». Han sverget å isolere bin Salman som straff for denne forbrytelsen. Nå reiser han til Jeddah for å kysse den blodflekkede monarkens ring.
Det har vært en del til-og-fra i amerikanske medier om forvrengningene anvendt av Det hvite hus og utenriksdepartementet for å berettige denne politikkreverseringen overfor bin Salman. Dette er spesielt tilfelle i Washington Post, der den myrdede Khashoggi var spaltist.
En kommentar fra Post-utgiveren Fred Ryan, publisert sist lørdag som en gjestekronikk, ikke en offisiell redaksjonell lederartikkel, søyt: «Bidens møte sender også en farlig melding om verdien USA tillegger den frie presse. Et håndtrykk-og-glis-fotografi med [bin Salman] signaliserer til autokrater overalt at man kan slippe unna, bokstavelig talt, med å myrde en journalist så lenge man har en naturressurs USA ønsker sårt nok.»
Teksten bestred ikke den utenrikspolitiske nødvendigheten av en tilnærming til bin Salman, og oppfordret bare Biden innstendig til å overlevere ei liste over politiske fanger som måtte løslates, og til å arrangere et ansikt-til-ansikt møte med Saudi-dissidenter. «Dét er en måte å vise at Bidens selvfornedrelse er ment å skulle sikre bedre menneskerettigheter, ikke bare billigere bensin ved amerikanske pumper,» konkluderer Ryan.
Snakket om «selvfornedrelse» er imidlertid helt ved siden av poenget. Biden senker seg ikke til bin Salmans nivå ved å inngå hans olje-for-blod avtale. Han demonstrerer amerikansk imperialismes sanne barbari og fordervelse, og hans egen som dens nåværende politiske leder.
I møtet mellom Biden og bin Salman er det Biden som har den langt lengre lista over forbrytelser mot menneskeheten, deriblant massedrap av en skala som stiller saudi-despoten i skyggen. Biden har vært en ledende figur i USAs nasjonale sikkerhetsetablissement i et halvt århundre. Han var med på å formulere politikken for amerikanske angrepskriger så langt tilbake som den første Gulf-krigen i 1990 og 1991, som han fullt ut støttet i Senatet.
Biden stemte for resolusjoner som godkjente de amerikanske krigene i Afghanistan og Irak, og han besørget massiv finansiering for Pentagon-krigsmaskina i hvert av de 36 årene han tjenestegjorde i Senatet. Da han ble Obamas visepresident tok han over det direkte utøvende ansvaret for USAs kriger eller intervensjoner i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen og Somalia, og for dronemissilattentater over en stor region. Obama gjorde ham til administrasjonens pointman for Ukraina, i perioden da USA anvendte $ 5 milliarder for å styrte den valgte pro-russiske presidenten og få installert et fasciststøttet regime i Kiev.
I møtet mellom Biden og bin Salman er det Biden som er gudfaren, skyldig i så mange forbrytelser at han knapt kan huske dem alle. Og han fronter et militært etterretningsapparat som har utført drap like bestialske som bin Salmans, lenge før halshugger-kronprinsen engang var født.