Italia konfronterer faren for en høyreekstrem regjering

Det synes stadig mer sannsynlig at et nyfascistparti vil ta over regjeringen i Italia i høst, nøyaktig ett-hundre-år etter Benito Mussolinis marsj mot Roma.

Giorgia Meloni, partileder for Fratelli d'Italia, taler på CPAC-konferansen i Texas, i februar 2022

Med knappe sju uker igjen til generalvalget den 25. september, ligger høyrealliansen – bestående av nyfascistpartiet Fratelli d’Italia [Brødre av Italia], ytrehøyrepartiet Lega og Silvio Berlusconis Forza Italia [Heia Italia] – godt foran på meningsmålingene. Med en oppslutningsandel på 45 prosent av velgerne, kan høyrealliansen oppnå rundt 60 prosent av parlamentssetene på grunn av Italias kompliserte valgsystem – med valgkretser med en blanding av proporsjonal representasjon og flertallsavgjørelser, som klart favoriserer større partier og partiallianser.

Innen høyrealliansen ligger Fratelli best an med 24 prosents oppslutning, etterfulgt av Lega med 11 prosent og Forza Italia med 8 prosent. Giorgia Meloni, Fratellis 45-år-gamle partileder, regnes derfor som den mest lovende kandidaten for å bli regjeringssjef.

Meloni leder et parti som står i Mussolinis fascistbevegelses ubrutte historiske kontinuitet, og fortsatt bærer på sitt våpenskjold dens symbol, den grønn-hvit-røde flammen. 15-år-gammel tilsluttet Meloni seg ungdomsorganisasjonen til partiet Movimento Sociale Italiano (MSI), som etterfulgte Mussolinis fascistparti etter hans død, og besørget et politisk hjem for ei rekke av Italias prominente fascister.

Silvio Berlusconi utnevnte i 2008 31-åringen, da medlem av MSIs etterfølgerparti Alleanza Nazionale [Nasjonalalliansen], til sin ungdoms- og sportsminister. Da Alleanza Nazionale ble oppløst inn i Berlusconis Forza Italia, grunnla Meloni i 2012 Fratelli d’Italia for å videreføre fascisttradisjonen. Partiet hyller minnet om Il Duce og støttes av nyfascistbøller. Partiets valgmøter presenterer jevnlig «den romerske honnør», den italienske ekvivalenten av nazihilsenen Sieg Heil.

Selv om Meloni av taktiske årsaker ikke selv lenger åpenlyst anerkjenner Mussolini, tar hun heller ikke avstand fra ham. Hun toner ham i stedet ned, og sier han må «ses i historisk kontekst».

Hennes internasjonale allierte og hennes politiske synspunkter etterlater imidlertid ingen tvil om hvor Meloni står politisk. Hun beundrer USAs tidligere president Donald Trump, og opprettholder tette bånd til Spanias Vox, et parti av Franco-tilhengere, så vel som til Ungarns høyreorienterte leder Viktor Orbán. Hun er også styreleder for EU-parlamentspartiet Europeiske Konservative og Reformatorer, som inkluderer Polens regjeringsparti PiS, de høyreekstreme Sverigedemokratene og det spanske partiet Vox, så vel som Storbritannias Toryer.

Politisk representerer Meloni en blanding av høyreorientert nasjonalisme, aggressiv xenofobi og kristen fundamentalisme. Hun raser mot «masseinvasjonen av immigranter», «islamiseringen av vår kristne identitet», «LHBT-lobbyen» og «byråkratene fra Brussel». Hun beskriver seg selv som ei mor, en kristen og en italiener, og ser disse identitetene truet av massemigrasjon, av kjønnspolitiske orienteringer og av Den europeiske union (EU).

Fascistdiktatoren Mussolini ble i april 1945 henrettet av italienske partisaner og hans lik ble i Milano vist offentlig hengende etter beina. Hvordan er det mulig at en av hans politiske arvinger 77-år-seinere igjen har seriøse utsikter til å innta makten i Italia? Og det i et land med en lang tradisjon for antifascisme og en militant arbeiderklasse, og hvor de sosiale motsetningene er spent til bristepunktet?

Svaret på disse spørsmålene ligger ikke så mye hos Meloni og hennes parti som hos de såkalte sentrum-venstre-partiene, fagforeningene og deres pseudo-venstre-vedheng. Disse sistnevnte elementene har lenge spilt en nøkkelrolle i å rehabilitere ytrehøyre- og fascistkreftene, og har nylig mer og mer åpenlyst tatt i bruk deres program – sosiale angrep, krigspolitikk, styrking av statens makt, og politiske linjer som gir koronaviruset fritt løp – og påtvinger dem mot voksende motstand.

Da den italienske økonomien tidlig i 2021 var i fritt fall og pandemien krevde titusenvis av liv i landet, slo alle partiene seg sammen – fra Partito Democratico (PD) [Demokratene; dvs. sosialdemokratene] og deres ulike avskallinger, til Movimento 5 Stelle (M5S) [Femstjernersbevegelsen], Berlusconis Forza Italia [Heia Italia] og til ytrehøyrepartiet Lega, med partilederen Matteo Salvini som selv beundrer Mussolini – for å danne en regjering av «nasjonal enhet» under Mario Draghi, tidligere sjef for Den europeiske sentralbanken (ECB).

Draghi, internasjonal finanskapitals fortrolige, flyttet byrden av krisa over på arbeiderklassen og brakte Italia, som tidligere hadde opprettholdt tette politiske og økonomiske forbindelser med Russland, inn på NATOs krigskurs. Demokratene og fagforeningene undertrykte enhver motstand mot dette, og støttet Draghi desto mer resolutt jo tydeligere hans politikk fikk karakter av å være orientert mot arbeiderklassen.

De ville også gjerne ha inkludert Meloni i deres regjering for «nasjonal enhet», men Fratelli, som bare oppnådde 4,4 prosent oppslutning i 2018-valget, foretrakk å forbli det eneste opposisjonspartiet – og vokste raskt.

Demokratenes nåværende valgkamp, ført under deres partileder Enrico Letta, er basert på et ekstremt høyreorientert program. Da den italienske avisa La Stampa i slutten av juli rapporterte om angivelige tette forbindelser mellom Salvini og den russiske ambassaden i Roma, erklærte Letta: «Dagens funn om tilknytningene mellom Salvini og Putins Russland er urovekkende, valgkampen starter på verst tenkelige måte, med en stor skamflekk. Vi vil gjene vite om det var Putin som brakte ned Draghis regjering.»

Letta kritiserer med andre ord Salvini og hans ytrehøyreparti Lega, ikke først og fremst for deres fascisttirader mot immigranter og for hedringen av Mussolini, men for ikke tilstrekkelig aggressivt å støtte kursen for krig mot Russland. På den annen side, så snart fascistene svingte seg inn bak NATO-offensiven, da var han full av lovord. Da Meloni, under en fellesopptreden i det italienske Senatet, bekjentgjorde hennes støtte til vestlige våpenforsyninger til Ukraina og uttalte seg for NATOs stedfortrederkrig mot Russland, snakket Letta om et «idyllisk øyeblikk» med fascistlederen.

Enrico Letta (PD) og Giorgia Meloni (Fratelli d'Italia) i det italienske parlamentet [Foto: Alberto Pizzoli / Pool-photo via AP]

Demokratene jobber selv for å etablere en koalisjon for en tilstramming av Draghis standpunkt mot arbeiderklassen. Letta kunngjorde tidligere denne måneden dannelsen av en allianse med tidligere økonomiminister Carlo Calendas parti Azione [Handling], og tidligere EU-kommissær Emma Boninos parti Più Europa [Mer Europa], to høyreorienterte liberalistiske grupperinger som begge støtter EU. Da han deretter noen dager seinere gikk til å inkluderte partiene I Verdi [De Grønne] og Sinistra Italiana [Italias Venstre], hoppet imidlertid Azione av igjen. Ifølge politiske ekspertkommentatorer er med dét sentrum-venstre-alliansens valgsjanser «redusert til et minimum».

Sinistra Italiana spiller en spesielt råtten rolle i disse manøvrene, med sin hovedoppgave å styrke den høyreorienterte offensiven, og forhindre enhver sosial mobilisering imot den. Partiet ble grunnlagt i 2015, og er et samlingspunkt for skipbrudne tidligere pseudo-venstre-partier som Rifondazione Comunista [Nytt kommuistisk fundament] og Sinistra Ecologia Libertà (SEL) [Venstre-liberalistisk økologi], som med deres politiske orienteringer alle endte i katastrofe. Rifondazione var del av «sentrum-venstre»-regjeringen under sosialdemokraten Romano Prodi (PD) fra 2005 til 2008, som med politikk for krig og innstramminger åpnet døra for Melonis inntreden inn i regjering.

Til og med avhoppere fra Demokratene og Femstjernebevegelsen (M5S), som fra 2018 til 2019 regjerte med Salvini i 15 måneder, har funnet tilhold i Sinistra Italiana. Partiets forbilder er det greske Syriza og det spanske Podemos, som begge i regjering har utført massive angrep på arbeiderklassen – i Syrizas tilfelle i allianse med partiet Anel, det høyreekstreme partiet Uavhengige Grekere. På EU-nivå tilhører Anel samme politiske gruppering som Melonis Fratelli.

Italia er ei sosial kruttønne. Tiår med angrep på arbeiderklassen har drevet sosial ulikhet, fattigdom og arbeidsledighet til rekordhøye nivåer. Streiker og protester tiltar. Det ytre høyre er nødvendig for å intimidere arbeiderklassen, kanalisere sosiale spenninger langs rasistiske linjer, bygge en politistat og strippe sikkerhetsstyrkene for deres siste skrupler.

Salvini, som med hans ytrehøyreparti allerede det siste-halvannet-året har sittet rundt kabinettbordet med Letta & Co., ser allerede seg selv igjen som den vordende innenriksministeren – selv om han enda ikke har gitt opp håpet om å bli regjeringssjef. For få dager siden, under et valgkampmøte ved et immigrasjonssenter på øya Lampedusa, lovet han nok en gang å slutte helt å akseptere å ta imot flyktninger i italienske havner.

Meloni gikk enda lenger, og foreslo å innføre en marineblokade langs den nordafrikanske middelhavskysten, som under folkeretten ville være en krigshandling. Hun gjorde det også klart at hun som regjeringssjef ville videreføre de sosiale angrepene fra hennes forgjengere. Den neste parlamentsperioden vil bli en vanskelig periode, sa hun i et intervju med det amerikanske nyhetsnettverket Fox News. «I valgkampen må vi fortelle italienerne sannheten. Vi kan ikke love noe vi ikke kan levere.»

Av alle disse grunnene ser også Europas styringskretser fram til Melonis mulige overtakelse av regjeringen med en viss grad av sympati, til tross for hennes antiEU-retorikk. Europeiske medier tegner et ekstremt flatterende bilde av nyfascisten.

Hun nyter også mye støtte i europeiske hovedsteder og i Washington fordi hun uforbeholdent er på NATOs side i Ukraina-krigen. «Denne konflikten er toppen av isfjellet, i en prosess som tar sikte på å omorganisere vår verdensorden,» sa hun til Fox News. «Dersom Vesten taper, da er Putins Russland og Xis Kina vinnerne – og i Vesten, der må europeerne betale den høyeste prisen.»

Det er ingen tvil om at de europeiske statsledere, skulle Meloni faktisk vinne valget, vil ønske henne velkommen inn i deres rekker med åpne armer. Italia er ikke et isolert tilfelle. Styringsklassen responderer overalt på voksende sosiale spenninger og klassekamper med en skarp dreining til høyre. Ytrehøyrepartier som Spanias Vox, Marine Le Pens Rassemblement National [Nasjonal Samling] i Frankrike og Tysklands Alternative für Deutschland (AfD) forbereder seg på å ta over i regjering eller – som i flyktningpolitikken – sette den politiske linja som regjeringene følger.

Arbeiderklassen må ikke la dette finne sted. Den må stoppe faren for fascisme, som i dag i likhet med på 1920- og 1930-tallet, er en respons fra styringsklassen på kapitalismens dype krise og den eksplosive utviklingen av klassekampen. Dette kan ikke gjøres ved å stemme på nettopp de partiene som har beredt veien for det ytre høyre, og som forfekter den samme antiarbeiderklassepolitikken som det ytre høyre gjør. Kampen mot høyresiden fordrer en uavhengig massebevegelse nedenfra.

Kampen mot sosiale og politiske angrep, mot den morderiske politiske orienteringslinja «profitt framfor liv» relatert pandemien, og mot diktatur og krig, må knyttes til et sosialistisk program for å omvelte kapitalismen. Ved kjernen i denne kampen må bli byggingen av et tett sammenknyttet nettverk av aksjonskomitéer, på grunnplanet på alle arbeidsplasser og i alle nabolag, for å fravriste fagforeningsbyråkratiet kontrollen over klassekampen. Framfor alt krever det foreningen av arbeiderklassene i alle land mot den felles fienden, og byggingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i Italia.