Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, gjør gjenopptakelsen av Berlin-valget til et referendum mot politikken for krig og sosial ødeleggelse som hensynsløst pushes på føderalt og delstatsnivå. En stemme for SGP er en stemme mot krigspartiene, og for et sosialistisk perspektiv som setter folks behov foran profittinteressene.
Sosialdemokratene (SPD), Die Grünen (De Grønne) og Die Linke (Venstrepartiet) har ikke noe populært mandat fra folket for deres høyreorienterte og militaristiske politiske disposisjoner. Velgerne stemte ikke for å la tyske stridsvogner igjen rulle mot Russland 77 år etter slutten av den andre verdenskrig, for en tredobling av våpenbudsjettet med spesialfondet, die Sondervermögen på € 100 milliarder, og for å gjenoppruste Tyskland til å bli kontinentets største militærmakt.
De stemte heller ikke for å velte denne galskapens kostnader over på den arbeidende befolkningen. Økonomikrigen mot Russland får prisene til å skyte til værs og reallønningene til å skrumpe, mens de superrike håver inn gavepakker på milliarder og storselskapene legger ned fabrikker og gjennomfører masseoppsigelser. Budsjetter for helsevesenet, sosialtjenestene og utdanningen kuttes og klimaet ødelegges for å finansiere elitenes militære stormaktsplaner.
Et sosialistisk perspektiv mot en tredje verdenskrig
Spesielt i Berlin vet alle hvor denne eskaleringen fører hen. Det begynner med krigspropaganda og opptrappet opprusting, og det ender i en total katastrofe. For åtti år siden la styringsklassen hele Europa i ruiner; nå truer det en nukleær utsletting av hele planeten. Ikke desto mindre presser NATO hensynsløst fram konfrontasjonen med Russland. Alliansen oversvømmer Ukraina med våpen og ammunisjon, flytter tropper og tungt krigsutstyr til Øst-Europa, og boikotter enhver tilnærming til en fredelig løsning.
Det handler ikke om «frihet» og «demokrati» i Ukraina, men som i krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria igjen om råvarer, markeder, billig arbeidskraft og verdensmakt. USA, Tyskland og de andre NATO-maktene er ute etter å kontrollere Ukraina og å underlegge seg Russland for å plyndre landets enorme mineralressurser og forberede for krig mot Kina.
Som i det forrige århundres to verdenskriger kjemper imperialistmaktene for på nytt å fordele kloden. De ledende NATO-maktene er i dette ikke evige allierte, men derimot konkurrerende rovdyr. I prosessen vil de gamle fiendskapene – spesielt konflikten mellom USA og Tyskland – uunngåelig bryte ut igjen.
Om ikke krigen stoppes, vil den eskalere til en global katastrofe som overskygger fortidens barbari. Tysklands styringsklasse, som med Holocaust og utryddingskrigen i øst begikk de aller verste historiske forbrytelser, anvender krigen i Ukraina til å gjenopplive militarismen både hjemme og i utlandet.
Sammen med krigen kommer også fascistskitten tilbake. I Ukraina bevæpner NATO fasciststyrker som Azov-bataljonen. I Tyskland rekker høyreorienterte terroristnettverk dypt inn i politiet, (de tyske væpnede styrker) Bundeswehr, og etterretningstjenestene. Gruppa Reichsbürger (Rikets Borgere) rundt Henrik XIII. Prins Reuss er bare toppen av isfjellet. Fascistnettverkene promoteres og tildekkes av statens høyeste myndigheter. Alle partiene i Bundestag [det føderale parlamentet Forbundsdagen] har bidratt til å integrere det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD) inn i parlamentarisk arbeid, og til å realisere dets reaksjonære program for å styrke statens makt, «flokkimmunitet»-politikken for å la koronaviruset rase fritt, og agitasjonen mot flyktninger. Alle som opponerer mot krigspolitikken og sosialangrepene skal intimideres ved hjelp av fascistene.
Kampen mot krig må også rettes mot Putin-regimet. NATO provoserte fram krigen, men det berettiger ikke Russlands militære handling, som er umenneskelig og reaksjonær. Putin-regimet representerer de russiske oligarkenes interesser, som plyndret Sovjetunionens sosialiserte eiendom og nå raser over at imperialistplyndrerne selv er ute etter å plyndre den.
Krigen er konsekvensen av det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i desember 1991. Kapitalismens innføring betydde ikke «historiens slutt,» men innledet en ny epoke av kriger og revolusjoner.
Den eneste sosiale kraften som kan forhindre en ny verdenskrig er den internasjonale arbeiderklassen – det vil si, det store flertallet av verdens befolkning, som nå er større og mer sammenkoblet enn noen gang før. SGP, sammen med sine søsterpartier i Den fjerde internasjonale, bygger en verdensomspennende sosialistbevegelse mot krig og dens grunnårsak, kapitalismen. Krig kan ikke stoppes uten å bryte bankenes og selskapenes makt, og få satt dem under demokratisk kontroll.
- Stopp NATO-krigen i Ukraina! Ingen sanksjoner og våpenleveranser!
- To verdenskriger er nok! Stopp krigshisserne!
- € 100 milliarder til barnehager, skoler og sykehus i stedet for til bevæpning og krig!
Sosial likhet i stedet for masseoppsigelser og lønnskutt
Fra dette standpunktet er vi imot den uforlignelige sosiale ødeleggelsen som organiseres av alle etablissementspartiene, av selskapene og av fagforeningene.
I den føderale regjeringen vedtar SPD, De Grønne og Liberal-Demokratene (FDP) de mest alvorlige budsjettkuttene i Tysklands historie siden den andre verdenskrig, til tross for skyhøy inflasjon. SPD, De Grønne og Venstre-partiet (Die Linke), som regjerer [delstaten] Bundesland Berlin, har gjort byen til hovedstaden for fattigdom, uoverkommelige husleier, skrantende skoler og forvitrende sykehus, samtidig som de fôrer deres egne lommer.
De politiske orienteringen under pandemien viser spesielt tydelig med hvilken hensynsløshet regjeringspartiene setter profittinteressene over menneskeliv. Bare i Tyskland har mer enn 160 000 personer allerede dødd, og millioner lider under sykdommens konsekvenser.
Storselskapene anvender pandemien og krigen til fabelaktig å berike seg, til å legge ned fabrikker og reorganisere produksjonen på arbeidernes bekostning. I dette støttes de av fagforeningene, som tar til orde for krig, undertrykker motstand mot lønnskutt og masseoppsigelser, og jobber i tett samspill med storselskaper og regjeringen.
Men arbeidere er sterkere enn disse apparatene, selskapene og regjeringene. De produserer alt av samfunnets rikdommer, og holder det gående under de vanskeligste av betingelser. De må organisere seg i uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet for å få frigjort deres makt, som forener arbeidere internasjonalt og kombinerer kampen for trygge jobber og anstendige lønninger med kampen mot krig. SGP knytter derfor partiets valgkamp til en offensiv for slike aksjonskomitéer. Vi forlanger:
- Liv i stedet for profitt!
- Forsvar alle arbeidsplasser! 30 prosent mer lønn til alle, og automatisk kompensasjon for inflasjonen!
- Ekspropriering av leiehaiene, energiselskapene og krigsprofitørene, uten kompensasjon!
Arbeidere trenger deres eget parti
Disse kravene kan ikke realiseres ved å appellere til makthaverne, fordi alle kapitalistpartiene står bak krigen og de sosiale ødeleggelsene. De Grønne snakker som ingen andre partier for de velstående øvre middelklassesjiktene, og de var pasifister så lenge det var i tråd med tyske stormaktsinteresser. Siden de i 1998 i Jugoslavia bidro til å organisere den første tyske aggresjonskrigen siden Hitler har de blitt den verste typen militarister.
Også Venstrepartiet (Die Linke) støtter forflytningene i retning krig. Klaus Lederer, partiets lederkandidat, oppfordrer til våpenleveranser til Ukraina og nedverdiger enhver kritikk av denne orienteringen som «venstreorientert reaksjonær fredspolitikk». Dette partiet, som oppsto fra det tidligere Øst-Tysklands (DDR) stalinistiske statsparti (SED), legemliggjør byråkratienes konsentrerte forakt for vanlige arbeidere.
Det er bare én måte å uttrykke opposisjon mot militarisme, fascisme og krig i disse nyvalgene: Stem på SGP! Vi streber ikke etter lukrative stillinger, men bruker nyvalget og eventuelle mandater vi kan oppnå i delstaten Berlins lovgivende forsamling til å motarbeide krigspartiene. Vi advarer for de enorme farene, og vi organiserer motstand mot dem.
Med dét baserer SGP seg på perspektivet for internasjonal sosialisme. Som den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) står vi i marxismens tradisjoner – fra August Bebel, Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, Russlands Oktoberrevolusjon, og Leo Trotskijs Venstreopposisjon mot stalinismen.
Det er høy tid for å gå til aksjon og bygge et nytt sosialistisk masseparti som eliminerer kapitalismens ondskap, én gang for alle. Vi oppfordrer alle som ikke vil akseptere sosial ulikhet, ødeleggelsen av helse- og utdanningssystemene, og en nukleær utslettelse av vår planet: Del denne uttalelsen så bredt som mulig, informer og mobiliser familie, venner og kolleger, støtt vår kampanje og stem SGP den 12. februar!