Den nyutnevnte generalsekretæren for [Storbritannias sentrale fagforbund] Trades Union Congress (TUC) begynte hans embetsperiode med å overøse media med intervjuer, der han tilbød fagforeningsbyråkratiets tjenester for å undertrykke den fortsatt eskalerende streikebølga.

Der Paul Nowak uttalte seg til publikasjoner som omfattet Financial Times, Guardian og Daily Mirror i løpet av nyttårshelgen, midt under frykt innen de styrende kretser for at en generalstreik kan utvikle seg i Storbritannia, advarte han for at bare en allianse mellom fagforeningene, arbeidsgiverne og regjeringen kunne forhindre det.

I tillit til at denne korporatistiske politikken allerede er forfektet av Labour Party, appellerte han til det regjerende Conservative Party om å forlate en konfronterende tilnærming som gjør det stadig vanskeligere å kontrollere det stigende raseriet til de 5,5 millioner medlemmene av TUCs tilknyttede fagforeninger.

Times rapporterte at «Mer enn 1,4 millioner arbeidsdager anslås å ha gått tapt i desember. Det var den høyeste månedlige summen siden juli 1989, da Margaret Thatcher var statsminister. Da gikk mer enn 2,4 millioner dager tapt.» Men Nowak advarte om at verre er i vente, og fortalte Mirror at ei gruppe fagforeninger vurderer å «boikotte lønnsprosessen for 5,8 millioner ansatte i offentlig sektor,» med ambulansepersonell, sykepleiere, juniorleger, lærere og brannbekjempere som slåss mot «to årsverdier av lønnstvister på én gang – om tilbud satt på vent fra 2022 fortsatt ikke er løst.»

Nowak forklarte: «Dette er ikke fordi fagforeningsledere er beredt til å gjøre det. Det er fordi medlemmene våre forteller oss at de ikke har noe alternativ. De har ikke råd til enda et år med reallønnskutt.»

«Løsningen ligger i regjeringens hender,» sa han.

I Guardian appellerte han til statsminister Rishi Sunak om å bryte med hans «1980-talls spilleplan» om å konfrontere fagforeningene, og heller samarbeide med dem om en «exit-strategi». Han klaget over at TUC «ikke har hatt ‘noen kontakt’ fra Sunak eller andre seniorministre, til tross for at de jobbet sammen under pandemien. ‘Det virker langt unna fra at vi ble invitert på bacon butties med [tidligere statsminister] Boris Johnson og hans lille hund. Han lærte ikke leksa, og ikke lærte regjeringen leksa heller, om verdien av å jobbe sammen for å hanskes med ei nasjonal krise.»

I tillegg til disse appellene forsikret Nowak hans tiltenkte publikum om at TUC forsøkte å forhindre en generalstreik. Mirror rapporterte: «Til Toryer som sier streikene er en generalstreik i alt annet enn navnet, skøyt han tilbake: ‘Våre medlemmer er ikke interessert i ‘generalstreiken’ eller å ta på seg regjeringen... Det er et fullstendig villspor, og det er en bjørnetjeneste for våre fagforeninger og deres medlemmer. Jeg tror de vil utkjempe kulturkriger som våre medlemmer ikke er interessert i.»

Alt fagforeningsbyråkratiet ønsker fra regjeringen er en minimal ansiktsreddende innrømmelse som vil gi dem en unnskyldning for å demobilisere deres medlemmer og pålegge enda dypere innstramminger, uten å provosere fram et ytterligere utbrudd av klassekamp.

Telegraph skrøyt: «Sykepleiere vil måtte trekke seg tilbake på deres krav om lønnsøkning, innrømmer fagforbundsbossen». Med knapt skjult forakt refererte avisa til det offisielle kravet fra [sykepleierfagforeningen] Royal College of Nursing, som ikke er tilknyttet TUC, om en lønnsøkning på fem prosent over RPI-inflasjonen – en økning på 19 prosent – «der Nowak fortalte Radio 4s Today-program at kravet ikke er realistisk...»

«Det må være en landingssone et sted mellom de fire og fem prosentene som regjeringen har tilbudt og de 19 prosentene som noen fagforeninger har hevdet, men det som er avgjørende viktig er at regjeringen faktisk setter seg ned og forhandler ...»

Dette ble sagt samme dagen som TUC rapporterte analyser som viser at britiske arbeidere gjennomsnittlig har tapt £ 20 000 i reallønninger siden 2008, i den lengste reallønningsskvisen i moderne historie. Dette er et gjennomsnitt på £ 1 450 i året, der sykepleiere taper £ 3 000 i året og ambulansepersonell £ 4 000 i året. Gjennomsnittlige inntekter er satt til å falle med ytterligere £ 79 i måneden i realverdi i løpet av 2023, og offentlig sektor-lønninger med £ 100 i måneden.

Problemet for Nowak er at regjeringen har vist seg døv for hans bønner, med Sunak som kunngjorde at «nye tøffe lover» mot streiker vil bli lagt fram i løpet av de to neste ukene. Dette vil inkludere påbud om minimumstjeneste under streiker i nøkkelsektorer, deriblant jernbanene og potensielt og [det offentlige helsevesenet] National Health Service, og utdanningsvesenet, og forlengelse av varselet fagforeninger må gi arbeidsgivere om enhver arbeidslivsaksjon – alt understøtt av bøter på £1 million.

Nowak beskrev dette som å undergrave «den grunnleggende retten til å streike». Men han lovet fortsatt å samarbeide om så loven ble vedtatt, med bare en juridisk utfordring for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, og det bare «om nødvendig». «Våre fagforeninger vil fortsatt finne måter å iverksette effektive tiltak, men vi vil utfordre det juridisk, og vi vil få dem til å betale en høy politisk pris for det,» sa han til FT.

Ingenting vil bevege fagforeningsbyråkratene til handling, inkludert kriminaliseringen av streiker. Der han bemerket at «Storbritannia allerede har noen av de mest restriktive lovene når det gjelder arbeidere som går til arbeidslivsaksjoner,» avviste Nowak oppfordringer om å oppheve forbudet mot sympatistreik pålagt av Margaret Thatcher, og sa til Mirror: «Det handler ikke om å gå tilbake til 80-tallet.»

I Labour-støttende Guardian and Mirror ble Nowak reint lyrisk over de angivelige fordelene som sir Keir Starmer som statsminister kunne bringe. På den måten gjorde han det klart at en Labour-regjering ville fortsette Toryenes innstrammingsagenda mens den baserer seg på at fagforeningene spiller politirollen mot arbeiderklassens motstand. Som motytelse ville han ikke forlange noe.

Nowak sa til Guardian at han forsto at Labour ikke vil være i stand til å «sette på kranene» for offentlige utgifter om de skulle vinne neste valg. «Partiet kommer ikke til å være i stand til å fikse våre offentlige tjenester ... fordi man må omgjøre år med forsømmelser».

Han var «forsiktig støttende for Labours posisjon ‘i runden’ av arbeidskamper etter at noen fagforeninger kritiserte Starmer for hans motvilje mot åpenlyst å støtte streikende arbeidere,» og sa: «Jeg erkjenner at Keirs jobb er annerledes enn jobben min.»

Dette er ei løgn. Labour Party og fagforeningsbyråkratiet fungerer som en forent styrke dedikert til undertrykking av klassekampen i tjeneste for finansoligarkiet, de store selskapene og bankene.

I vår Kongressresolusjon fra 2022, «Den eskalerende klassekampen i Storbritannia og oppgavene til Socialist Equality Party» [engelsk tekst], forklarte vi hvordan pseudo-venstregrupper som Socialist Workers Party og Socialist Party bestreber seg for å støtte byråkratiets dominans over arbeiderklassen ved å promotere ideen at fagforeningslederskap kan fås til å handle i arbeidernes interesser gjennom press nedenfra:

«I alle sektorer formaner pseudo-venstre arbeidere til å oppfordre fagforeningsbyråkratiet, støttet av såkalte ‘fagforeningsaktivister,’ til å eskalere arbeidskampen som de uunngåelig demobiliserer, og forene streikene som de bestreber seg for å splitte. Leo Trotskij skrev i 1929 om ‘Syndikalismens feiltak’ og henvendte seg til medlemmene av Storbritannias Kommunistparti, der han forklarte:

I Storbritannia, mer enn noe annet sted, hviler staten på arbeiderklassens rygg, som utgjør det overveldende flertallet av landets befolkning. Mekanismen er slik at byråkratiet er basert direkte på arbeiderne, og staten indirekte, gjennom fagforeningsbyråkratiet som mellomledd...

Labour Party i Storbritannia, fagforeningenes klassiske land, er bare en politisk transponering av det samme fagforeningsbyråkratiet. De samme lederne veileder fagforeningene, forråder Generalstreiken, leder valgkampene og sitter seinere i departementene. Labour Party og fagforeningene – dette er ikke to prinsipper, det er kun en teknisk arbeidsdeling. Sammen er de den fundamentale støtten for det britiske borgerskapets dominans. Sistnevnte kan ikke styrtes uten å styrte det Labouristiske byråkratiet.

Vi gjorde det klar:

«Den sentrale oppgaven arbeiderne står overfor er å skape virkemidler for å bringe på banen deres enorme sosiale makt i en kamp, både i arbeidslivet og den politiske arena, for deres egne uavhengige interesser. Socialist Equality Party går inn for byggingen av grunnplankomitéer på hver eneste arbeidsplass, demokratisk ansvarlige og ledet av pålitelige militante. Disse vil gjøre det mulig for arbeidere å bryte gjennom fagforeningsbyråkratiets politioperasjoner, og forene deres kamper i en generalstreik mot regjeringen og arbeidsgiverne...

Det politiske perspektivet som SEP kjemper for er sosialistisk internasjonalisme. Britiske arbeideres allierte er arbeiderne i Europa og over hele verden, som allerede kommer inn i kamp. Vi oppfordrer innstendig om tilknytningen av grunnplankomitéer i Storbritannia til Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees – slik at den britiske arbeiderklassen kan inngå en allianse med arbeidere over hele verden, som står overfor de samme farene.»

Resolusjonen burde leses [engelsk tekst] av alle arbeidere som nå er i kamp, og de nødvendige konklusjonene må trekkes.